Wilhelm Redieß

 

Redieß ble født i Heinsberg i Rhinland i Det tyske keiserrike som sønn av en domstolsansatt.^[4] Etter skole og utdannelse ble han elektrotekniker.^[5] I juni 1918 ble han kalt inn i den tyske hæren, hvor han tjenestegjorde som infanterist inntil slutten på første verdenskrig i november 1918.^{[trenger referanse]} Deretter jobbet han igjen som elektriker til han mistet jobben som følge av depresjonen i 1929.

I mai 1925 ble Redieß medlem i SA, nazistpartiets paramilitære gatetropper, og i desember 1925 ble han godkjent som medlem i NSDAP, Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (nazistpartiet). I 1927 ledet han et SA-kompani i Düsseldorf hvorpå han sammen med sin enhet ble overført til SS i 1929.^[6] Som følge av dette fikk han hyppige forfremmelser og fikk grad av generalløytnant (SS-Gruppenführer) i 1935.

 

Fra juni 1938 til juni 1940 var Wilhelm Rediess HSSPF i Øst-Prøyssen^[7] med ansvar for politi- og SS-saker og underlagt Erich Koch. I denne rollen hadde Redieß oppsyn med konsentrasjonsleirene og undertrykking av befolkningen.^[8] I starten av krigen hadde Redieß ansvaret for å implementere Raselovene fra Nürnberg i Preussen, hvor han overvåket deportasjonene av jødene fra Østpreussen.^{[trenger referanse]}

Fra 21. mai til 8. juni 1940 ble 1558 psykiatriske pasienter fra Allenberg, Kortau og Tapiau drept etter avtale mellom SS-sjef Wilhelm Koppe i Reichsgau Wartheland og Redieß. Bakgrunnen for drapene var en avtale mellom Redieß og gauleiter Erich Koch om at SS kunne bruke et tomt sykehus mot at de avlivet de psykiatriske pasientene. Da Redieß var i Poznan fikk han tilfeldigvis høre av Koppe hvordan Lange-kommandoen hadde avlivet et stort antall pasienter i Wartheland, ba Redieß om å få låne Lang og hans folk til jobben. Avtalen ble godkjent av Himmler. Førti pasienter om gangen ble stuet inn i en lastebil («gassvogn»), drept med gass fra en beholder og likene deretter dumpet i massegraver. Hver tur med gassvognen tok omtrent tre timer.^{[9][10][11][12]}

Avlivingsarbeidet ble utført i konsentrasjonsleiren Soldau (polsk: Działdowo) av en kommando under ledelse av SS-Untersturmführer Herbert Lange. Lange var knyttet til Aktion T4 og høsten 1941 etablerte han Kulmhof, den første rene utryddelsesleiren. Fanger fra Soldau konsentrasjonsleir måtte grave massegravene og ble deretter skutt og dumpet i graven. Koch inspiserte selv massegraven en gang. Otto Rasch, som drev Soldau konsentrasjonsleir, betalte Herbert Lange 2000 mark ved ankomst til å dekke kostnaden ved arbeidet. Redieß skulle betale 10 Reichsmark for hvert drap.^{[9][10][11][13]}

Både Redieß og hans etterfølger Jakob Sporrenberg var sene med utbetalingen og saken er kjent i ettertid ved at brev om saken sirkulerte i byråkratiet. Drapene ble i korrespondansen omtalt som «evakuering». Sporrenberg videresendte kravet fra Koppe til Redieß' nye kontor i Oslo. I et brev til Himmlers hovedkontor erkjente Redieß at han hadde bestilt drapene, men at han ikke hadde tatt Koppes faktura alvorlig fordi drapene ble utført til fordel for det tyske riket og ikke for SS i Øst-Prøyssen. Redieß skrev også at Koch ikke hadde betalt for drapene. I februar 1941 gjentok Koppe kravet og fremholdt at Koch hadde gått med på å dekke kostnadene for avlivingen og at Redieß derfor måtte ha mottatt pengene.^[9][10][11]

 

Som en direkte følge av sitt initiativ i Øst-Prøyssen ble Redieß gitt kommandoen av SS-enhetene i Norge, med tittel Höherer SS- und Polizeiführer Nord, som belønning.^{[trenger referanse]}

Han ble HSSPF i Norge etter at forgjengeren Fritz Weitzel ble drept i bombeangrep i Düsseldorf. Som SS- og politisjef var han direkte underordnet SS-sjef Heinrich Himmler, men var lojal mot Josef Terboven som han trolig adlød eller var enig med. I kraft av sin stilling var han fryktet i Norge.^[15][16][17] På grunn av Terbovens dominans var SS og politiet mindre uavhengige enn i andre okkuperte land som Nederland og fungerte i stor grad som Terbovens apparat for undertrykking. Til gjengjeld fikk Redieß det norske politiet til disposisjon gjennom Politidepartementet og Jonas Lie.^[18] Terboven bestemte 25. oktober 1940 at alle viktige tiltak av fra norsk politis side måtte godkjennes av Redieß.^[19]

Redieß delte bolig med Terboven på Skaugum, mens begges familier var i Tyskland.^[20] På Skaugum bodde også Terbovens sekretærer og sjåførene for Terboven og Redieß.^[21]:122 Redieß og Terboven hadde først kontor i stortingsbygningen, i februar 1945 flyttet de av sikkerhetsgrunner til Handelsgymnasets bygg som var ledig etter at Wehrmacht hadde flyttet til Lillehammer.^[21]:292

Redieß var øverste leder (Gerichtsherr) for SS- und Polizeigericht Nord som var virksom første gang i mars 1942. Terboven kunne benåde nordmenn dømt av denne retten. Dødsdommene ble bekreftet av Redieß før de ble fullbyrdet. Dette var på samme måte som krigsretten en militær domstol som skulle følge den tyske militære straffeloven. Til forskjell fra sivile domstoler var den ikke uavhengig, men underlagt jurisdiksjonssjefen Redieß. Han sto for tiltalen, innkalte domstolen, stadfestet dommen og bestemte iverksetting av straffen.^{[22][23][21]:229–230}

Terboven ga i september 1941 (i forbindelse med unntakstilstanden i Oslo) domstolen utvidete oppgaver og ved å bruke SS-domstolen slapp Terboven å blande inn Wehrmacht. Overtredelse av Terbovens forordninger skulle etter dette føres for denne SS-domstolen. Bakgrunnen for endringen var samarbeidsproblemer med Wehrmacht om bruk av krigsretten. Den domstolen ble brukt til å holde disiplin internt i SS/politiet og av okkupasjonsmakten til å holde kontroll. Terboven var generelt mot benådning. Redieß og Terboven forbød norske forsvarsadvokater å møte i retten saker som gjaldt militær motstand fordi opplysninger kunne lekke tilbake til hjemmefronten. På høsten 1944 begynte Sipo på egen hånd å henrette motstandsfolk uten noen form for domstolsbehandling, dette var i henhold til «Führerbefehl» bekreftet av Redieß. Domstolen tok opp igjen arbeidet våren 1945. Den siste dødsdommen (mot en norsk SS-mann tiltalt for faneflukt) ble stadfestet av Redieß 11. april og fullbyrdet 19. april. Domstolen avsa den siste dommen 30. april og hoveddommer Hans Latza arbeidet 1. mai 1945 med nye saker.^[24]

Heinrich Fehlis' direkte overordnete var Reinhard Heydrich og senere Ernst Kaltenbrunner, i Norge var Fehlis samtidig underlagt Terboven og Redieß.^[25][26] Gestapo i Norge var også underlagt Redieß^[17] blant andre Hellmuth Reinhard (som ledet Gestapo) og Wilhelm Wagner under deportasjonene av jøder.^[27] Redieß var skeptisk til hirden som organisasjon og gikk etter hvert med på å la deler av hirden få våpenopplæring, men uten fast bevæpning.^[28]

Redieß anså Rolf Jørgen Fuglesang som leder for den tyskfiendtlige fraksjon i Nasjonal Samling, ifølge en hemmelig rapport til Himmler i desember 1944.^[29] Fulgesang mente at Redieß var svak og dum. Redieß slo hardt ned på tendenser til mismot og ordresvikt i egne rekker.^[30] Reidar Hedemann beskriver Redieß som en enkel sjel med forestillinger om å utvikle sprengstoff som kunne vinne krigen for Tyskland. Terboven ga direkte ordrer til Fehlis uten at Redieß grep inn. Mot slutten av okkupasjonen var det store motsetninger mellom Terboven og Fehlis, og Redieß formidlet da ordre fra Terboven til SD.^[31] Hans Fredrik Dahl beskriver Redieß som en passiv og søvnig type.^[32]

På Elverum ble det opprettet en SS-skole som Redieß besøkte dagen etter angrepet på Sovjetunionen. Under festlighetene på kvelden holdt han en oppildnende tale om bolsjevismen og nevnte blant annet at Sovjetunionen hadde forsynt seg av finsk territorium. Redieß uttrykte forventning til norske SS-menn skulle delta i væpnet kamp mot bolsjevismen. Overfor Finn H. Kjelstrup, sjefen for Den norske legion, gikk han inn for at opplæringen i legionen skulle skje i Tyskland. Etter opplæring skulle soldatene overføres til midt- eller sør-fronten i Sovjetunionen. Falkenhorst hadde avslått å sette legionen inn i Finland.^[33]

I august 1941 ga han ordre om at private radioapparater i store deler av landet skulle leveres inn. Hans Fredrik Dahl antar at Quisling sto bak denne aksjonen eller presset på for å få den gjennomført.^[34] I forbindelse med unntakstilstand ble radioapparatene også i Oslo-området inndratt. Redieß mente inndragningen var militært nødvendig. Terboven avslo benådning for Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm 10. september 1941, Redieß beordret da henrettelsen gjennomført samme dag.^{[21]:181–183} Det er noe uklart hvem som tok initiativet til deportasjon av de norske jødene, men Redieß var sammen med Terboven, Fehlis, Quisling og Karl Marthinsen med i diskusjonen.^[21]:234

Blant de tyske topplederne i Norge var Redieß den eneste Sverre Riisnæs pleide omgang med privat. Riisnæs' kone skal ha påvirket Redieß til å løslate bekjente. Redieß var generelt taus og reservert overfor nordmenn og hadde liten kontaktflate i det norsk samfunnet.^[35]

I mars 1941 kom det inn rapporter om at et stort antall norske kvinner var blitt gravide med tyske soldater, noe som førte til at Redieß implementerte Lebensborn-programmet i Norge. Programmet oppmuntret til å få barn av den ariske rasen og var vanligvis rettet mot SS-enheter. Til sammen ble det født 8 000 barn i Norge under Lebensborn, noe som gjorde Norge til det landet etter Tyskland med flest registrerte fødsler av «ariske» barn under andre verdenskrig.^{[trenger referanse]}

 

Terboven og Franz Böhme reiste 3. mai 1945 til Flensburg der den siste rest av Tysklands sentralregjering under ledelse av Karl Dönitz holdt til. Terboven, Wilhelm Keitel og Alfred Jodl mente kampen kunne fortsette i Norge. Dönitz ville ha slutt på krigen og redde så mange tyske soldater som mulig unna sovjetisk fangenskap ved å hale ut kapitulasjonen lengst mulig. Dönitz ville ha de tyske styrkene i Norge som pant for å vinne tid overfor de allierte. Finansminister Lutz Schwerin von Krosigk ville kapitulere uten kamp.^[21]:295

Redieß ga 7. mai ordre til sekretærene om å brenne alle papirer på Terbovens kontor. Klokken 15:52 kom meldingen over radio om at Tyskland hadde kapitulert betingelsesløst på alle fronter. Til sekretæren på Skaugum sa Redieß: «Det er best De ikke er her mer nå. Men det er bedre for min familie at jeg ikke kommer hjem igjen.»^{[21]:298–299} Terboven orienterte 7. mai om at Dönitz hadde avsatt ham som Reichskommissar og at Wehrmacht skulle overta. Natt til 8. mai skjøt Redieß seg selv gjennom hodet med pistol. «Det var tidlig, han kom meg i forkjøpet» kommenterte Terboven som ga ordre om at Redieß' død skulle holdes hemmelig. Dönitz ga ordre om at kapitulasjonen i Norge skulle skje 8. mai klokken 24:00. Mannskap fra Milorg og Kompani Linge forsøkte å overta Skaugum 8. mai, men ble stanset av SS-vaktene i porten. Kvinnene ble sendt bort fra Skaugum før Terboven sprengte seg og liket.^{[21]:302–307}

Redieß begikk selvmord ved skyting da det tyske riket kollapset i Norge den 8. mai 1945. Hans levninger ble ødelagt da Rikskommissær Josef Terboven detonerte rundt femti kilo dynamitt i en bunker i Kloåsen på Skaugum-komplekset samme dag klokken 23:30. SS-mannskap hadde flyttet liket av Redieß til bunkeren og hjulpet Terboven med plassering av sprengstoff. Dagen etter forsøkte et arbeidslag på 10–20 mann å brenne restene fra bunkeren. Da norsk politi kom til Skaugum 9. mai klokken 18 ble likrestene undersøkt nøye for å faststlå om det virkelig var Terboven og Redieß. Kriminaletterforskere, rettsmedisinere, radiografer og tannleger medvirket i undersøkelsen. For Terboven fant politiet raskt spor som ga sikker identifisering. For Redieß stemte opplysningene slik at det var «overveiende sannsynlig» at det var hans lik.^{[36][21]:14–15}

Franz Böhme kapitulerte, som øverstkommanderende for Wehrmacht i Norge, for de allierte 8. mai. De gjenværende SS-folkene og tyske politifolk i Norge sto i utgangspunktet ikke under Franz Böhmes kommando.^[15]

•  
  Wilhelm Redieß, Josef Terboven, Vidkun Quisling og Paul Wegener i mottagelse på Stortinget under Statsakten 1942

  Foto: Riksarkivet/NTBs Billed og Klisjeavdeling
•  
  Wilhelm Rediess (helt fremst til venstre), Kurt Daluege og Josef Terboven (med fatle) på Skeikampen i april 1942.
•  
  Politikompaniet av Den Norske Legion paraderte for Quisling (foran) og Redieß (i midten bak Quisling), Arthur Qvist til venstre, 1942.
•  
  Himmler taler under edsavleggelsen for norske SS, 22. mai 1941. Redieß helt til venstre, Quisling i mørkt antrekk bak Himmler.

• Norsk krigsleksikon 1940–45. [Oslo]: Cappelen. 1995. ISBN 8252525490. 
• Dahl, Hans Fredrik (1992). En fører for fall. Oslo: Aschehoug. ISBN 8257409782. 

• (en) Wilhelm Rediess – kategori av bilder, video eller lyd på Commons