Visekonge

Under unionen mellom Sverige og Norge fantes begrepet visekonge i den norske Grunnloven. Dette var ingen permanent institusjon, idet den blei oppretta av kongen ved hans ønske og behov. Visekongen leda statsrådet (dersom kongen ikke befant seg i Norge), og han hadde dobbeltstemme ved stemmelikhet. For øvrig hadde han ikke vesentlig myndighet.

Det var bare kronprinsen eller dennes eldste sønn som kunne utnevnes til visekonge. Grunnloven fastsatte at denne i så fall måtte bo i landet, og dette var en restriksjon som førte til at stillinga bare var besatt fem ganger, og bare en gang lenger enn noen få måneder.

I utgangspunktet hadde en i Norge sett på bestemmelsen om visekonge som en fordel for landet, men etter hvert blei den alminnelige oppfatninga at dette gav Norge en underlegen posisjon. Muligheten til å oppnevne visekonge blei derfor avvikla i 1891.^[6]

Under Kalmarunionen var også Christian II visekonge fra 1506 til 1512.

På 1300-tallet begynte Spania med visekonger for Sardinia og Korsika. Seinere har det også vært visekonger for Aragón, Valencia, Catalonia, Navarra, Sicilia, Napoli og Portugal. Dette er et av få eksempler på at tittelen brukes innafor hovedlandets grenser. Men Spania hadde også visekonger i koloniene.

Visekongedømmet Ny-Spania med hovedstad i Mexico by var ei samling av spanske kolonier i Nord- og Mellom-Amerika pluss Filippinene. Visekongedømmet i Peru med hovedstad i Lima var den styrende enheten for de spanske territoriene i Sør-Amerika. På 1700-tallet blei det utskilt nye visekongedømmer: Ny-Granada med hovedstad Bogotá og Rio de la Plata med hovedstad Buenos Aires.

Fra 1774 utnevnte det britiske Østindiakompaniet generalguvernøren i India. Fra 1858 overtok den britiske kronen denne myndigheten, og innehaveren av stillinga fikk uoffisielt tittelen visekonge av India.

Også «the lord lieutenant of Ireland» har uoffisielt hatt visekongetittel. Videre har tittelen vært brukt om og av guvernører rundt omkring i Samveldet av nasjoner, særlig når de har utført embetsplikter direkte som representant for monarken.

 

Fra 1814 til 1837, mot slutten av unionen mellom Storbritannia og kongeriket Hannover, var prins Adolf Fredrik av Cambridge visekonge av Hannover.

Frankrike brukte i perioder av 1500- og 1600-tallet visekongetittelen om sin øverste representant i Ny-Frankrike, det nåværende Canada. Noen av disse var bosatt i hjemlandet.

Napoleon I gav adoptivsønnen Eugène de Beauharnais tittelen visekonge av Italia.

Mens Italia okkuperte Etiopia fra 1936 til 1941, blei tittelen visekonge og generalguvernør brukt om deres høyeste representant i føderasjonen Italiensk Øst-Afrika (Etiopia, Eritrea og Italiensk Somaliland).

Høyeste embetsmann i Portugisisk India (med sete i Goa) har tidvis hatt tittelen visekonge. Det samme var tilfelle i Brasil fra 1714 til 1815.

Fra 1815 til 1916 var Russland og Polen i personalunion. I perioden 1815–1830 var storfyrst Konstantin Pavlovitsj Romanov visekonge av Polen. Fra 1845 og fram til februarrevolusjonen i 1917 fantes det en russisk visekonge av Transkaukasia (Armenia, Aserbajdsjan og Georgia).

Betegnelsen visekonge brukes også i en del andre tilfeller. Det er da gjerne snakk om et oversetterteknisk grep for å illustrere ei stillings verdighet. Tittelen har slik vært brukt blant annet om kediven av Egypt og om storprovinsguvernører i Kina.

Tittelen er ikke uvanlig i science fiction. Den finnes både i Star Wars og Star Trek.

Ettersom monarkiet som styreform finnes i stadig færre land og ettersom det tradisjonelle kolonivesenet stort sett er avvikla, gjenstår det få muligheter for formell bruk av visekonge-tittelen. Den brukes imidlertid i blant ironisk om stedlige ledere for okkupasjonsmakter. Et eksempel på dette var medieomtale av Paul Bremer som «visekonge av Irak», da han leda den sivile delen av USAs okkupasjonsregime der.^[7][8]