Romersk mytologi

 

Romas tradisjonelle religion var vesentlig forskjellig fra hvordan vi i dag forstår religion. Store deler av det religiøse ordforråd, inkludert ordet religion, relgio, hellig overbevisning, kommer direkte fra latin,^[5] og har en tendens til å tåkelegge en del av de store forskjellene mellom antikkens romerske religion og dagens. Det var ingen romersk doktrine eller en hellig bok som kan betraktes som et trossystem. Romerne viste at gudene eksisterte, men de trodde ikke på dem på den måte som dagens religiøse mennesker tror på sin gud eller guder. Heller ikke var antikkens romerske religion særskilt opptatt av personlig frelse eller moral. Isteden var fokuset på framføringen av ritaler som hadde til hensikt å opprettholde et godt forholdet mellom Roma og gudene, således sikre at Roma og dens borgere hadde vekst og framgang.^[6]

Ettersom ritualene spilte en like sentral rolle i romersk religion som mytene gjorde for grekerne, er det tidvis betvilt at romerne hadde større egen mytologi. Det er en oppfatning romantikken og den klassiske forskningen på 1800-tallet som la større verdi på den greske sivilisasjon som mer «autentisk kreativ».^[7] Sammenlignet med grekernes frodige mytologi på den ene siden og kristendommen på den andre siden, ble romersk mytologi og religion ikke fordelaktig forstått av 1800-tallets forskere, som mente den var både fantasiløs og kjedelig, uten evne til åndelig og intellektuell stimulans. Men det var før man forsto at man benyttet kristendommen som mal for religionsdefinisjon, og deretter har de underliggende normative vurderinger av romersk trosforståelse kommet fram, og ført til ny interesse. Romersk mytologi ble da vurdert som fleksibel og dynamisk.^[8] Fra renessansen og fram til 1700-tallet hadde imidlertid romerske myter vært en særlig inspirasjon for europeisk kunst.^[7] I henhold til forskeren Timothy P. Wiseman: «Romerske fortellinger har fortsatt betydning, de var av betydning for Dante i 1300 og for Shakespeare i 1600 og for grunnlovsfedrene av USA i 1776.»^[7]

Den romerske tradisjon er rik på historiske myter og legender, som særlig er opptatt av Romas grunnleggelse og vekst, motstridende fortellinger som forsøkte å definere hvem romerne var og hva som var Romas rolle. Disse fortellingene fokuserte på menneskelige handlinger med kun tidvis guddommelig innblanding og deltagelse, men med en gjennomtrengende følelse av guddommelig ordnet skjebne. I Romas eldste periode hadde historie og myter en felles og utfyllende slektskap. I henhold til Cicero, som siterte Gaius Laelius:

 Romerfolkets religion er inndelt i hellige handlinger og auspisier, hvortil kommer i tillegg en tredje del som består av alt det som sibyllens fortolkere og offertyderne har forkynt oss om framtiden ut fra varsler og jærtegn. Jeg har aldri ment at jeg burde forakte noen av disse delene av religionen, og jeg er overbevist om at Romulus ved sine ausposier og Numa ved innføringen av de hellige handlinger har lagt fundamentet til vår stat, som visselig aldri kunne ha blitt så stor uten de udødelige guders aller nådigste medvirkning. 

Cicero^[9]

De fremste kildene for romerske myter og mytologi er blant annet Vergils epos Æneiden og de første få bøkene (bokrullene) av Titus Livius' monumentale Ab Urbe Condita (Fra byens grunnleggelse), foruten også Dionysios fra Halikarnassos' verk om Romas historie, Antiquitates Romanum. Andre kilder er Fasti av Ovid, et langt dikt som skildrer de religiøse festdagene (fasti) i den romerske kalenderen, og den fjerde boken elegier av Propertius, foruten ulike omtaler i skriftene til Cicero, Servius, Plutark, Varro og andre. Scener og hentydninger til romerske myter ble også framstilt i malerier, mynter, og skulpturer, særskilt i relieffer.

 

Grunnleggelsen av byen Roma kan undersøkes ved arkeologi, men de tradisjonelle fortellinger videreformidlet av antikkens romere selv forklarer byens eldste historie ved legender og myter. Æneiden og Ab Urbe Condita av henholdsvis Vergil og Titus Livius er de best bevarte kilder til Romas opphavsmyter. Materialer fra greske heroiske legender ble innarbeidet i den innfødte, stedegne legende fra tidlig av. Den trojanske fyrste Aineias ble framstilt som ektemann av Lavinia, datter av kong Latinus, den som ga navn til den italiske stammen latinerne (latini) og derfor gjennom innviklet, revisjonistisk genealogi som stamfar til Romulus og Remus.^[10] I forlengelse ble trojanerne tilpasset som de mytiske forfedrene til det romerske folket. Romas nasjonalepos, Æneiden, forteller hvordan Aineias kom til Italia sørvest for Roma, antagelig ved Laurentum eller i andre versjoner ved Lavinium, et stedsnavn med navn etter Lavinia (eller omvendt). Æneiden ble skrevet i tiden under Augustus, som selv hevdet å nedstamme via Julius Cæsar fra Aineias og hans mor, gudinnen Venus. Ved Aineias’ sønn Iulus ble de opphavet til Julo-claudiske dynasti.^[11]

Myten om Aineias, som var av gresk opprinnelse, måtte bli forent med den stedegne myten om Romulus og Remus, kanskje den mest kjente av alle romerske myter, tvillingene som ble diet av en hunulv.^[12] De var forstått som sønner av kongsdatteren Rea Silvia som var blitt gjort gravid mot sin vilje av krigsguden Mars. Som voksne etablerte brødrene sin egen by, men i en krangel drepte Romulus sin bror. Roma var derfor grunnlagt ved brodermord. Denne fortellingen ble senere sett på som symbolsk og forklarende for byens indre politiske strid og blodsutgytelser. Mellom Aineias og Romulus er det et mellomliggende tidsrom på rundt 400 år. I den mytiske tradisjonen til antikkens Roma var det en rekke av legendariske konger av byen Alba Longa, rundt 20 km sørøst for Roma,^[13]

 

 

De karakteristiske mytene om Roma er ofte politiske eller moralske; det vil si at de handler om utviklingen av romersk regjering og institusjoner i overensstemmelse med guddommelig lov, som uttrykt i romersk religion, og med demonstrasjoner av de individuelles overholdelse av moralske forventninger, samlet i begrepet mos maiorum («forfedrenes vis»), eller det motsatte, at de mislykkes å gjøre så.^[14] Cicero kom stadig tilbake til den romerske selvbevissthet om egen religiøsitet, sammenlignet med andre folk. I teksten Om svaret til varseltyderne slo han fast at «... i vår fromhet (pietas), i religion (relgio) og i den særegne innsikten (sapientia) vi har, det vi anerkjenner er at alt styres og forvaltes av gudenes vilje og makt, at vi har overgått alle folkeslag og nasjoner.»^[15] Hva romerne selv la i begrepet om forfedrenes vis som rettesnor og for både moral og religion, endret seg nok over tid. Det var stor vilje til å tolke mytene og diskutere dem. I sin innledning til måneden juni skrev Ovid at «Også om opphav til denne månedens navn er det tvil: Når alle er blitt beskrevet, så velger du selv den forklaringen du liker.»^[16]

• Sabinerinnerovet forklarte betydningen av sabinerne i dannelsen av den romerske kulturen som en forening mellom to stammer/folk, og Romas vekst gjennom konflikt og allianse.
• Numa Pompilius, den andre kongen av Roma etter Romulus, var av sabinsk herkomst og ble ektefelle av nymfen Egeria. Han er forstått som den fredsommelige og kloke kongen som opprettet mange av Romas juridiske og religiøse institusjoner.
• Servius Tullius, den sjette kongen av Roma hadde en mystisk opprinnelse som ble fritt mytologisert av senere romerske forfattere. En vanlig versjon er at han var av fri slave av etruskisk opprinnelse, og ble gift med en datter av Romas andre etruskiske konge, Tarquinius Priscus. Andre tradisjoner forsøkte å gi ham et guddommelig opphav, og gjøre ham til en elsker av gudinnen Fortuna. Han er tradisjonelt kreditert for å ha opprettet festivalen Compitalia (latin: Ludi Compitalicii) som feiret de hjemlige husgudene for veikryssene, og for å ha bygget templer for Fortuna og Diana.
• Den tarpeiske klippe er et høyt og bratt stup i sørenden av Kapitolhøyden med utsyn over Forum Romanum, som ble benyttet som et sted å henrette forrædere, og den første som ble henrettet var Tarpeia, en vestaprestinne, som forrådte Roma ved åpne byens porter for fienden i løfte om smykker. Hennes forræderske forfengelighet gjorde at hun ble kastet i døden.
• Lucretias ofring av seg selv ved at hun begikk selvmord etter at hun ble krenket av voldtekt, førte til at det romerske monarki ble veltet og etableringen av den romerske republikk
• Cloelia var en modig romersk kvinne som ble tatt som gissel av den etruskiske kongen Lars Porsena som førte krig mot Roma, men hun rømte sammen med en gruppe romerske jomfruer, kun for å bli utlevert igjen.
• Horatius Cocles («Horatius den enøyde») var en modig romersk soldat som alene forsvarte broen Pons Sublicius over elven Tiber og forhindret at Lars Porsenas hær krysset elven.
• Mucius Scaevola var en modig romersk ungdom som overfor Lars Porsena stakk sin høyre hånd i leirbålet for å bevise sin lojalitet til Roma.
• Caeculus var en nevø av to guddommelige tvillinger (divi fratres). Deres søster ble gjort gravid av en gnist fra arnen som var guden Vulkan. Som voksen grunnla han byen Praeneste (dagens Palestrina), 35 km øst for Roma, med en gruppe likesinnede.^[17] Hans myte ligner på fortellingen om Romulus og Remus, men også som et minne om den religiøse festivalen Ver sacrum,^[18] som var knyttet til votum, å sverge et egenoffer til en guddom, som å ofre sitt liv i krig i bytte for seier.
• Marcus Manlius Capitolinus var en konsul som sammen med en liten gruppe menn forsvarte en borg (arx) i Roma mot en gallisk beleiring mens resten av byen var forlatt. Mens gallerne forsøkte i stillhet å erobre Kapitolhøyden, ble Manlius vekket av de hellige gjess som kaklet, sprang til og slo gallerne tilbake.^[19][20]
• Gnaeus Marcius Coriolanus var en romersk general som viste stort mot i beleiringen av byen Corioli, noe som ga hans tredjenavn Coriolanus. Senere ble han av politisk grunner forvist fra Roma, og gikk da i allianse med sine tidligere fiender og ledet et angrep mot Roma. Felttoget ble avsluttet da hans mor og hustru overtalte ham til å spare sin fødeby.^[21]
• Ankomsten av den anatoliske gudinnen Kybele til Roma, som romerne oppfattet som Magna Mater («Store Mor») og tok offisielt hennes kult til seg i løpet av andre punerkrig (218 til 201 f.Kr.).^[22]

 

 

• Se hovedartikkel, Romersk religion

Guddommelige fortellinger spilte en viktigere rolle i systemet til de greske religiøse trosforestillinger enn blant romerne hvor ritualene og kultene var det primære. Selv om romersk religion ikke var basert på hellige bøker og eksegese, var prestelig litteratur blant de eldste skriftlige former for latinsk prosa.^[23] Bøkene (libri) og kommentarene (commentarii) til Pontifikalkollegiet og av augurerne (de som tolket varsler) inneholdt religiøse prosedyrer, rettningslinjer, bønner, og bestemmelser i henhold til religiøs lov.^[24] Selv om minst en del av dette arkiverte materialet var tilgjengelig for konsultasjon av det romerske senatet, var det ofte occultum genus litterarum,^[25] en mystisk form for litteratur som per definisjon kun prester hadde tilgang til.^[26] Profetier vedrørende verdenshistorien og Romas skjebne dukket tilfeldig opp ved kritiske tidspunkt i historien, oppdaget plutselig i de uklare sibyllinske bøkene, som i henhold til legenden ble anskaffet av Romas sjuende og siste konge, Lucius Tarquinius Superbus, på slutten av 500-tallet f.Kr. fra den kumeiske sibylle. En del aspekter av arkaisk romersk religion ble bevart på 100-tallet f.Kr. i de teologiske verker av Varro, men det meste av hans forfatterskap har gått tapt, og innholdet kjennes fra sitater hos senere forfattere.

Som ledere av de eldste pantheon var den såkalte arkaiske triaden (eldre enn den kapitolinske) med Jupiter, Mars, og Quirinus, og hvis flamener var av den høyeste orden, og dertil kom Janus og Vesta. I henhold til tradisjonen var Numa Pompilius, den sabinske andre kongen av Roma, den som opprettet og grunnla den romerske religion. En tradisjon mente at hans elskerinne og rådgiver var Egeria, den romerske gudinnen eller nymfen for kilder og spådommer. Den etruskisk-inspirerte kapitolinske triade med Jupiter, Juno og Minerva ble senere sentral i den offisielle religionen. Den erstattet den arkaiske triaden, og var et uvanlig eksempel innen indoeuropeiske religioner på en guddommelig treenighet bestående av en gud og to gudinner. Kulten med Diana ble etablert på Aventinerhøyden, men den mest kjente romerske manifestasjonen av denne gudinne i moderne tid kan være Diana Nemorensis, grunnet den oppmerksomhet som ble vist hennes kult av antropologen James George Frazer i hans verk The Golden Bough.

Gudene representerte tydelig de praktiske behov i det daglige liv, og de var absolutt opptatt av ritualene og ofringene ble gjort korrekt og riktig. Tidlige romerske guddommer omfattet også en gruppe av særskilte guder som var spesialiserte for å utføre bestemte oppgaver. Fragmenter av gamle ritualer som fulgte slike aktiviteter som å pløye eller så korn avslørte at hver stadium av disse praktiske handligene ble en adskilt guddom påkalt, og gudens navn for hver aktivitet var jevnlig avledet fra verbet for operasjonen. Beskyttende guder var særskilt viktige i antikkens Roma.

Således var Janus og Vesta beskyttere av døren og arnen (ildstedet), larerne beskyttet markene og huset, Pales voktet beitemarkene, Saturn såingen av kornet, Ceres passet på kornets vekst, Pomona passet på fruktene, og Consus og Ops beskyttet innhøstingen. Selv den majestetiske Jupiter, gudenes hersker, ble æret for hans støtte til å skaffe regn til landbruket. I hans mer omfattende vesen ble han betraktet, via hans våpen tordenbolten som kastet lyn, som lederen av menneskelig aktivitet og ved hans utstrakte herredømme var han beskytteren av romerne i deres militære aktiviteter og krigføring også utenfor grensene av deres eget samfunn. Framstående i de eldste tider var gudene Mars og Quirinus, som ofte ble identifisert med hverandre. Mars var krigsguden, og ble æret med månedene Mars og Oktober, mens Quirinus er antatt av moderne forskere å ha vært en beskytter av bevæpnete samfunnet i fredstid.

Forskeren Georg Wissowa mente på 1800-tallet^[27] at romerne skilte mellom to klasser av guder, di indigetes og di novensides (eller novensiles): de førstnevnte var de opprinnelige gudene til den romerske staten. Deres navn og vesen var indikert av titlene til de eldste prestene og ved de faste fetivalene i kalenderen, som med 30 slike guder ble æret med særskilte festivaler. De sistnevnte var senere guddommer som fikk sine kulter introdusert til byen i historisk tid, ofte på en kjent dato og som svar på en særskilt krise eller behov, som med Kybele. Andre forskere, som eksempelvis Arnaldo Momigliano, har argumentert at en slik skjelning mellom eldre og yngre guder ikke kan bli opprettholdt.^[28][29][30]

I løpet av krigen med Hannibal begynte skillet mellom «innlandske og egne guder» og «utenlandske guder» blekne, og romerne omfavnet ulike guder fra forskjellige kulturer som et tegn på styrke og universell guddommelig godvilje.^[31][32] «Det fremmede», i betydningen det ikke-romerske, hadde imidlertid vært tilstede i romersk religion og mytologi siden de eldste tider. Ifølge romerne selv gikk religionen deres tilbake til lenge før Roma by og romerne selv eksisterte. Før Romulus grunnla Roma ankom trojanske Aineias, sønn av Venus, til den italienske halvøy. I denne forstand var de eldste romerske guder de samme som de trojanske/greske som fikk nye kultsteder og helligdommer der Aineias og hans folk slo seg ned.^[33] En viktig del av Romas opphavsmyte er foreningen med sabinere, om enn via konflikt som kvinnerov, voldtekt og krig. To av Romas konger var sabinere, og Romas siste konge, Tarquinius Superbus, var etrusker. Den etruskiske forbindelsen har vært en gåte for moderne forskere å forklare. Hvorfor fikk han en etruskisk slekt? Kan denne myten forklares ved at det var en historisk periode, som ikke er nedtegnet, hvor Roma faktisk var underlagt etruskisk herredømme?^[34]

• Romersk religion
• Romerriket