Den tarpeiske klippe
Den tarpeiske klippe (latin: Rupes Tarpeia eller Saxum Tarpeium; italiensk: Rupe Tarpea) er en bratt klippe i den sørlige enden av Kapitolhøyden med utsyn over Forum Romanum i Roma. Den ble benyttet i tiden til den romerske republikk som henrettelsessted. Mordere, forrædere, meneder og slaver som stjal, om dømt av quaestores parricidii, ble kastet utenfor klippen og til deres død.[1] Klippen var omtrent 25 meter høy-[2] I henhold til tradisjonen har klippen navn etter den forræderske kvinnen Tarpeia som åpnet Romas porter for fienden, men istedenfor å bli belønnet,[3] ble hun slynget ut fra klippen som den første av dens ofre. Hendelsen skal ha skjedd i den legendariske krigen mellom sabinerne og romerne i sabinerinnerovets kjølvann.[4]
| Den tarpeiske klippe | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Italia | ||
 Den tarpeiske klippe 41°53′29″N 12°28′57″Ø | |||
Klippenavnet går også igjen i et kjent utsagn: «Det er ikke langt fra Kapitol til Den tarpeiske klippe»; sagt av Honoré Gabriel Riqueti de Mirabeau i den franske nasjonalforsamlingen den 22. mai 1790.[5] I det ligger en påminnelse om at den som er på toppen, svært raskt kan ende i fornedrelse og konkurs.[6]
Historie
redigerDen mytologiske tidlige historie av Roma, som gjenfortalt av Titus Livius i Ab Urbe Condita (Fra byens grunnleggelse) ble byen angrepet av sabinernes hersker Titus Tatius en gang på 700-tallet f.Kr. som en følge av sabinerinnerovet hvor romerne under dekket av en fest røvet med seg sabinernes kvinner i mangelen av egne hustruer. Spurius Tarpeius hadde kommandoen over festningen på Kapitolhøyden, og en dag gikk hans datter Tarpeia, en vestalinne, ut av borgen for å hente vann for religiøs seremoni. Tatius møtte henne og fristet henne med smykker for å åpne borgens porter for sabinerne. Straks de var innenfor knuste de henne til døde under skjoldene sine, eller at hun ble drept som en advarsel at man ikke trenger holde noe løfte for forrædere...
Denne fortellingen har åpenbart blitt fortalt gjentatte ganger med ulike detaljer, og Livius omtaler en annen variant: Sabinerne hadde den vane å bære tunge ringer av gull på venstrearmene og kostbare juvelringer, og piken fikk dem å love å gi henne «hva de hadde på deres venstre armer», men isteden begravde de henne under sine skjold til hun døde. Livius nevner også at «noen sier at i forhandlingen for å få hva de hadde på sine venstre armer, ba hun uttrykkelig om deres skjold, og mistanken om at hun ønsket å forråde dem, ble hun offer for sin egen handel.»[7] Også andre antikke forfattere har formidlet noenlunde den samme fortellingen. I henhold den romerske forfatteren Varro: «hic mons ante Tarpeius dictus a virgine Vestali Tarpeia, quae ibi ab Sabini necata armis et sepulta, cuius nominis monimentum relictum quod etiam nunc eus rupes Tarpeium appellatur saxum.»[1] Hovedresultatet var at Tarpeia ble drept for sitt forræderi, og ble gravlagt enten på høyden, eller under den klippen som bærer hennes navn.[8]
En gang rundt 500 f.Kr., fortelles det, lot den sjuende av Romas legendariske konger, Lucius Tarquinius Superbus, jevne ut toppen av Kapitolhøyden, fjernet helligdommene som var bygget av sabinerne, og reiste isteden et tempel for Jupiter Capitolinus på intermontium — området mellom de to toppene på høyden. Berget i seg selv overlevde denne endringen, og fortsatte å bli benyttet for henrettelser godt inn i diktatoren Sullas tid,[9] tidlig på 100-tallet f.Kr. Henrettelsen av den jødiske opprøreren Simon bar Giora for «forræderi» i år 70 e.Kr. skjedde så sent som under keiser Vespasians styre.
Å bli kastet utfor Den tarpeiske klippe var sett på som en skjebne verre enn kun døden i seg selv, da det medførte en stor skam. Den vanlige metoden for henrettelser i antikkens Roma var å bli kvalt i Mamertinerfengselet i Forum Romanum. Klippen var i republikansk tid forbeholdt de mest notoriske forrædere,[10] og som et sted for uoffisielle henrettelser, som nesten-henrettelsen av senator Gaius Marcius Coriolanus av en rasende folkemengde som var blitt opphisset av en tribun fra plebeierne.[11]
Kjente ofre
redigerOfre for denne straffemetoden var blant annet:[12]
- Spurius Cassius Viscellinus, 485 f.Kr., for perduellio, (for høyforræderi)
- Marcus Manlius Capitolinus, 384 f.Kr., for oppvigleri[13]
- Opprørere fra Tarentum, 212 f.Kr.
- Lucius Cornelius Chrysogonus, 80 f.Kr.
- Sextus Marius, 33 e.Kr.
- Simon bar Giora, 70 e.Kr.
Referanser
rediger- ^ a b Platner, Samuel Ball (1929): «Tarpeius Mons» i: A Topographical Dictionary of Ancient Rome, London. Oxford University Press, s. 509-510
- ^ Lemprière, John (1827): A Classical Dictionary. E. Duychinck, Collin & co. s. 797.
- ^ Iddeng, Jon W. (2014): Romerrikets historie, s. 26
- ^ Iddeng, Jon W. (2014): Romerrikets historie, s. 24
- ^ «Skritt», Ordtak.no
- ^ Hegge, Per Egil (21. september 2010): «Utfor klippen» Arkivert 14. februar 2017 hos Wayback Machine., Aftenposten
- ^ Titus Livius (Livy): The History of Rome, Book 1, 6-9, Perseus
- ^ Pseudo-Plutark: Parallela Graeca et Romana. Loeb. Sitat: «Tarpeia, one of the maidens of honourable estate, was the guardian of the Capitol when the Romans were warring against the Sabines. She promised Tatius that she would give him entry to the Tarpeian Rock if she received as pay the necklaces that the Sabines wore for adornment. The Sabines understood the import and buried her alive. So Aristeides the Milesian in his Italian History.»
- ^ Plutark: «Sylla» Arkivert 29. juni 2011 hos Wayback Machine., Parallel Lives.
- ^ Hibbert, Christopher (1987): Rome – The biography of a city, Penguin books, ISBN 0140070788, s. 316
- ^ Plutark: «Coriolanus» Arkivert 14. februar 2017 hos Wayback Machine., Parallel Lives
- ^ Plutark: Parallel Lives; Titus Livius: Ab Urbe Condita; Grant, Michael (1971): Roman Myths, New York: Scribner's, s. 123
- ^ Titus Livius: Ab Urbe Condita, bok 6, 20.9
Litteratur
rediger- Iddeng, Jon W. (2014): Romerrikets historie - republikkens vekst og fall. Oslo: Dreyers forlag, ISBN 978-82-8265-112-7