Økonomi

Økonomisk virksomhet er i realiteten et begrep for produksjonsvirksomhet, det vil si utnyttelse av ressurser, arbeidsinnsats og kunnskap for å skape verdier som dekker behov. Ressursbruken kan studeres gjennom verdibegreper som er representert gjennom penger. Verdiskapingen -- nettoproduksjon i form av overskudd -- eller bruttoproduktet i bedriften -- måles som omsetning, mens det for et helt samfunn måles som bruttonasjonalprodukt (BNP). Effektivitetsvekst i produksjonen kan skyldes ny teknologi. BNP måles som verdiskaping per innbygger (BNP el. bruttonasjonalprodukt per capita). Økt produksjon per capita er det samme som økonomisk vekst.

Gjennom historien har mennesker produsert varer gjennom jakt, håndverk, jordbruk og industri, samt tjenester gjennom handel og andre former for tjenesteyting.

Primærnæringer eller råvareproduksjon er samlebetegnelsen for høsting og produksjon av naturlige ressurser fra jorda, skogen og havet – det vil si jordbruk og fiske. Gruvedrift kan regnes til primærnæringene eller til industrien, som er en sekundærnæring. Dette begrepet innebærer at produksjonen er en videreforedling og omforming av de primære råvarene. All tjenesteyting til forbrukere og bedrifter karakteriseres som tertiærnæringer, og inkluderer f. eks. finansielle tjenester, helsesektoren og underholdningsbransjen.

Utdypende artikkel om økonomisk tenking, se: Økonomisk idehistorie.

I primitive samfunn skjer fordelingen av produkter og andre ressurser gjennom direkte bytte, hvor mennesker utveksler gjenstander av antatt lik verdi direkte med hverandre. I en slik bytteøkonomi vil all utveksling av produksjonsoverskudd skje på stedet, og det er vanskelig å utsette forbruk og samle opp overskudd (kapital) for framtidig behov. Introduksjonen av pengeøkonomi i oldtiden gjorde det mulig å samle opp kapital for investering i offentlige anlegg, eller for utøvelse av privat ressursmakt gjennom ansettelse eller kjøp av andres tjenester. Men fortsatt forutsatte bytte nesten alltid en direkte sosial relasjon mellom de involverte, og handel over store avstander skjedde oftest i en lengre kjede.

Først med handelseksplosjonen under renessansen ble oppsamlingen av kapital i byene så stor at det ble mulig å utsette forbruk og investere i stor skala. Det oppstod moderne banker som finansierte ulik virksomhet uavhengig av personlige relasjoner mellom de involverte. Utviklingen startet i Italia i senmiddelalderen, og spredte seg til Flandern, Tyskland, Nederland, og fra 1485 til England. Den katolske kirken oppga sitt moralske forbud mot rente (åger), og privat kapital bidro til å finansiere oppdagelser og kolonisering, kriger og infrastruktur. Under kapitalismen ble etter hvert de mulige gevinstene og vekstmulighetene så store at stadig flere involverte fikk en egennytte av gjensidig tillit, overholdelse av avtaler og langiktig planlegging av sine økonomiske handlinger. Adam Smith fastslo på moralfilosofisk grunnlag at hangen til å bytte og ønsket om å holde avtaler og var naturlige tilbøyeligheter hos mennesket. Men fortsatt var den økonomiske politikken i form av merkantilisme lite fokusert på handel, og mer opptatt av å fremme innenlands håndverk- og industriproduksjon på bekostning av importvarer.

Kolonitiden i Amerika, Asia og til sist Afrika skapte for alvor en global økonomi, hvor varebyttet over store avstander fikk et mye større omfang. Konkurransen om handel, kolonier og markeder formet nasjonalstatene og den gryende nasjonale, økonomiske politikken. Merkantilismen fra 1500-tallet gikk ut på å opprettholde størst mulig handelsoverskudd og samle opp kapital, spesielt representert gjennom sølv og gull. Den norske økonomen Erik S. Reinert mener at denne politikken – som England førte under Henrik VII fra 1485 – i praksis stimulerte framveksten av industri og skapte innovative synergier mellom bransjer beskyttet mot importkonkurranse, inntil den hjemlige industrien kunne konkurrere med andre lands produkter. Reinerts hovedsyn er at europeiske land taklet internasjonal konkurranse først etter en industrioppbyggingsfase preget av bevisst proteksjonisme.

Denne proteksjonismen ble i Europa erstattet med bølger av frihandel både på 1840-tallet og 1870-tallet. Men yngre stater var ofte svært proteksjonistiske også gjennom 1800-tallet. Dette gjelder ikke minst USA, som ikke tok etter den britiske frihandelspolitikken på denne tiden. På 1800-tallet fulgte særlig Storbritannia teoriene om komparative fortrinn i produksjon og handel. David Ricardo formulerte et nytt grunnsyn – klassisk økonomi – som hevdet at hvert land på den ene side burde produsere og eksportere de varene som lot seg produsere mer effektivt enn i andre land, og på den annen side importere det som lot seg produsere mer effektivt andre steder. Økonomifaget ble nå gradvis mindre produksjonsorientert og mer fokusert på handel og varebytte.

Mer effektiv produksjon av flere varer med mindre mengde ressurser, og spesielt produksjon med økende utbytte (skalafordeler), gir økonomisk vekst. Men i perioden forut for den industrielle revolusjon førte økt verdiskaping nesten alltid bare til en tilhørende vekst i befolkningen. Den økonomiske virksomheten hadde ofte avtakende utbytte og manglet skalafordeler eller synergier mellom bransjer. Levestandarden forble i praksis konstant i hele den forutgående perioden fram til omkring 1800, under den såkalte Malthusfella. David Ricardo og Thomas Robert Malthus observerte at samfunnet ikke lot til å komme seg ut av denne bedrøvelige tilstanden, og økonomifaget fikk tilnavnet the dismal science. Først med den industrielle revolusjon gikk flere samfunn over i en fase hvor effekten av ny teknologi og kunnskap overgikk befolkningsveksten og skapte økonomisk vekst. Dette stimulerte liberalismen som politisk retning, et optimistisk menneske- og samfunnssyn som sier at markedskreftene ved fri pris-, lønns- og kapitaldannelse vil sørge for langsiktig vekst og velferd for alle.

Med økonomisk vekst fulgte også skjev inntektsfordeling, og utnyttelse av arbeidernes stadig større avhengighet av lønnsarbeid i byene. For første gang i historien var også byttet av arbeidskraft blitt upersonlig og den enkelte disponerte ikke fritt resultatene av egen arbeidsinnsats. Den moralske og politiske avskyen dette vakte, ble formulert av teoretikere som Karl Marx, og mobilisert av arbeiderbevegelsen med krav om politisk reform eller revolusjon av makrforholdene i samfunnet. Politisk styring av inntektsfordelingen (sosialdemokrati) eller også selve produksjonen (kommunisme) har framstått som forsøk på å dempe eller fjerne de uønskede ulikhetene som oppstod i moderne kapitalisme. Karl Marx trodde (feilaktig) at den stagnasjonstendensen Malthus og Ricardo observerte forut for den industrielle revolusjon, også kjennetegnet den industrielle kapitalismen.

I Sovjetunionen førte økonomen Jevgenij Preobrazjenskij spådommene til Marx videre med en teori om at kollektiv eiendom og organisering med planøkonomi ville gi mer effektiv produksjon enn kapitalismen gjorde, ved å fremme de enkelte kollektive eiernes resultatansvar og samarbeid. Depresjonen på 1930-tallet syntes en stund å gi ham rett, siden Sovjetunionens med sin handelsisolasjon helt unngikk virkningene av verdenskrisen. Men Tysklands nederlag i andre verdenskrig og det påfølgende rustningskappløpet gjorde det stadig klarere at markedsøkonomi med fri prisdannelse, eiendomsrett og etableringsrett skapte betydelig mer effektiv produksjon og ressursbruk enn planøkonomi. Erfaringene fra mellomkrigstiden ledet derimot fokus over på kapitalismens behov for regulering, og John Maynard Keynes formulerte en blandingsøkonomi hvor myndighetene gjennom en aktiv finans- eller pengepolitikk motvirker markedsøkonomiens tendens til å forsterke konjunkturer og kriser.

Marshallhjelpen fra 1947 innebar at det totalt ødelagte Europa fikk investeringshjelp til reindustrialisering, og adgang til midlertidig å beskytte gjenoppbyggingen ved hjelp av proteksjonistiske handelshindre. Først på 1950- 1960-tallet ble frihandel igjen introdusert i Europa gjennom opprettelsen av EF og EFTA. Da Spania og Portugal ble demokratiske i 1975 fikk de en lengre tilpasningsperiode før de trådte fullt inn i EUs indre marked. Samtidig gikk EU i spissen for å gi fattige land større markedsadgang i Europa, og på 1970-tallet startet en sterk industrialisering i østasiatiske land som satset på statlig-privat industrisamarbeid, økononmisk regulering og proteksjonisme, særlig Singapore, Japan, Sør-Korea og Taiwan. Den statlige reguleringen omfattet særlig styring av arbeidsmarkedet og investeringene.

Etter Berlinmurens fall i 1989 inntrådte derimot en mer universell anerkjennelse av frihandel og liberalisering som strategi for både rike og fattige land, og Verdensbanken la etterhvert stor vekt på at fattige land burde bygge ned statlig-privat industrisamarbeid, redusere budsjettunderskudd og proteksjonisme, og åpne opp sine markeder for direkte utenlandske investeringer og handel. En enestående vekstperiode fra 1945 til 1987, og bare regionale kriser fram til 2007, har også gitt næring for det ny-klassiske, optimistiske markedssynet i økonomifaget. Uregulert kredittgivning og usikret finansiering i USA og andre land ga derimot en finanskrise i 2008 som så ut til å bli meget dyp, og har medført at enkelte økonommiljøer og stater igjen tar til orde for mer statlig regulering og kontroll med markedskreftene, i alle fall i finansmarkedene.

I nyere tid har noen mennesker tatt til ordet for et system som baserer seg på ressursforvaltning av en sentral datamaskin fremfor penger, priser og sentralbankstyrt bankvesen^[2], grunnen kan blant annet være misnøye med hvordan økonomien fungerer.^[3] Konseptet heter: Ressursbasert økonomi. Andre igjen som for eksempel presidentkandidat i valget i USA i 2012 kongressemedlem og medlem av United States House Committee on Financial Services Ron Paul vil ha tilbake gullstandarden som løsning på de økonomiske problemene.

 

Utviklingen av nye og mer effektive økonomiske systemer (produksjons- og fordelingsmodeller) er uløselig knyttet til framveksten av økonomiske tyngdepunkt. I de 10 000 årene som har gått siden den neolittiske revolusjonen med innføring av landbruk, hadde Asia en økonomisk lederrolle med størst produksjon og kapitaloverskudd i de 9000 første årene. Det asiatiske tyngdepunktet flyttet seg gradvis østover fra Mesopotamia til Kina, og så sent som på 1700-tallet hadde Asia fortsatt handelsoverskudd med Europa. Først de siste 1000 år har Europa dominert verdens teknologiske utvikling og hatt størst kapitaloverskudd, og bare i et par hundre år har Europa hatt en klart enestående økonomisk vekst (effektivitetsvekst) som atskiller seg fra Asias.

Forflytningen av de økonomiske tyngdepunkt, i form av størst kapitaloverskudd og raskest teknologisk endring, kan med rimelig faglig dekning framstilles slik geografisk og tidsmessig:

• 10000 f.Kr. – Den fruktbare halvmåne
• 4000 f.Kr. – Mesopotamia, Kina
• 1800 f.Kr. – Egypt
• 1200 f.Kr. – India
• 900 f.Kr. – Kina
• År null - Kina, Romerriket
• 500-tallet - Kina, India
• 1000-tallet - Kina, Frankrike
• 1200-tallet – Frankrike
• 1300-tallet – Italia, Flandern
• 1400-tallet – Italia, Portugal
• 1500-tallet – Spania
• 1600-tallet – Nederland, Japan
• 1700-tallet – Frankrike, England
• 1820-tallet – England
• 1870-tallet – Tyskland
• 1900-tallet – USA
• 1970-tallet – USA, Japan, Tyskland
• 2000-tallet – USA, EU, Kina

Forskyvningen av økonomisk tyngdepunkt kan skyldes nye oppfinnelser (Flandern og Italia i middelalderen, England på 1800-tallet), politisk utvikling (Tysklands samling i 1871), eller midlertidig militær dominans (USA i etterkrigstiden). Med globaliseringen synes det å være et trekk at verden har flere, samtidige økonomiske tyngdepunkt (multipolar verden).

Som fagdisiplin omtales økonomi på norsk ofte som samfunnsøkonomi eller sosialøkonomi. På engelsk heter faget bare Economics.

Samfunnsøkonomi, også kalt sosialøkonomi eller økonomi, er studiet av hvordan knappe ressurser bør forvaltes, hvordan ulike former for organisering av økonomisk virksomhet fungerer og hvordan økonomisk politikk dels påvirker rammebetingelsene for aktørene i samfunnet og dels det generelle aktivitetsnivået i økonomien.

Sentrale samfunnsøkonomiske problemstillinger er:

• Hva er det som bestemmer prisen på varer og tjenester?
• Hva er årsakene til arbeidsledighet?
• Hva bestemmer fordelingen av inntekt mellom enkeltpersoner og familier?
• Hvorfor er noen land rike og andre fattige?
• Hvordan virker offentlig politikk i form av skatter og offentlige utgifter på priser og inntektsfordelingen?
• Hva er det som bestemmer handelsstrømmene mellom land?

Samfunnsøkonomi består av mikroøkonomi og makroøkonomi. Mikroøkonomisk teori handler om hvordan husholdninger og bedrifter tilpasser seg markedet og hvordan knappe ressurser anvendes. Makroøkonomisk teori ser på aggregerte størrelse, som for eksempel sammenhenger mellom nasjonalprodukt, rentenivå, arbeidsledighet og inflasjon. Sentralt i både mikro- og makroøkonomi er å forstå hvordan myndighetene kan påvirke rammebetingelsene i økonomien.

Økonomifaget henter inspirasjon, teori og metode fra en rekke andre fagdisipliner, i studiet av hvordan mennesker, husholdninger og bedrifter i et land eller et marked disponerer sine ressurser.

I studiet av økonomisk atferd hentes det impulser fra psykologien. Markedets reaksjon på prisendringer, renteendringer, skattenivå eller økonomisk politikk avhenger av hvor rasjonelt menneskene opptrer, hvilke preferanser (behov) de har, og i hvilken grad de maksimerer sin egen nytte. Atferden avhenger også av menneskenes tilfang av informasjon om de økonomiske prosessene som foregår og hvordan de kan utnyttes av hver enkelt. Ulike konsumenter kan reagere ulikt på økonomiske endringer, akkurat som i livets øvrige forhold.

I studiet av økonomisk vekst og fordeling hentes det impulser fra samfunnsvitenskap, ikke minst statsvitenskap som har betydelig teoriutveksling med økonomifaget. Når mennesker handler i et marked hvor også medmenneskene treffer valg, kan spillteori bidra til å belyse hvordan atferden til hvert individ påvirkes av andre menneskers atferd, og sluttresultatet ofte blir annerledes enn hva hvert individ tenkte seg. Videre vil man ofte ønske å studere avvik fra rasjonell atferd, som kan skyldes kulturelle, religiose eller institusjonelle forhold som eksempelvis vaner, tabuer, lovverk, fagforeningsmakt, monopoldannelse eller politisk styring. Politisk økonomi og institusjonell økonomi er betegnelser på studiet av markeder, land eller bransjer hvor politiske og institusjonelle forhold og begrensninger påvirker økonomiens virkemåte i vesentlig grad, og hvordan institusjonelle forhold kan eller bør endres for å styrke veksten eller velferden.

I arbeidet med å beskrive (modellere) og eventuelt forutsi sammenhengen mellom økonomiske størrelser, vil økonomer hente metode fra matematikken. Når matematisk metode anvendes på reelle økonomiske data og prosesser, kalles det økonometri. Norske økonomiske forskere i etterkrigstiden, spesielt Ragnar Frisch, Trygve Haavelmo og Leif Johansen, anvendte i stor grad matematikk – og i noen grad begreper og metode fra fysikk – for å beskrive, modellere og forutsi virkningen av økonomiske endringer og økonomisk politikk. I mange studier vil økonomer bruke demografiske, historiske og sosiologiske data.

I nyere tid har begreper og resultater fra biologi og økologi inspirert mange økonomer som studerer vekstteori, miljøøkonomi og økonomisk utvikling. Mens neoklassisk økonomi etter Malthus har vektlagt veksetns manglende begrensning og dynamikken som oppstår ved stadig mer effektiv produksjon, har økonomifaget i større grad begynt å fokusere på at de fysiske ressursene, og kanskje også arbeidskraften, vil vise seg å være statisk begrensede. Forholdet mellom økonomisk vekst, miljøhensyn og biologiske rammer har skapt nye studie- og forskningsfelt som opptar mange innen faget.

På norsk brukes ordet økonomi også i sammensetningen bedriftsøkonomi. Dette gjør seg imidlertid bare gjeldende på norsk, på engelsk betegnes bedriftsøkonomi som Business Administration, Commerce eller lignende, mens ordet Economics utelukkende refererer til samfunnsøkonomi. Bedriftsøkonomi er ikke et universitetsfag, men et praktisk fag som fokuserer på ferdigheter i regnskap, som det tradisjonelt har blitt undervist i ved handelsskoler og lignende institusjoner. Bedriftsøkonomi må ikke oppfattes som et søsterfag til samfunnsøkonomi; det er ingen direkte forbindelse mellom fagene og de har et helt forskjellig fokus.

• Økonomisk historie
• Økonomifagets historie
• Økonomisk idehistorie
• Klassisk økonomi
• Nyklassisk økonomi
• Samfunnsøkonomi
• Bedriftsøkonomi
• Deltagerøkonomi
• Regnskap
• Ressursbasert økonomi

• (en) Economy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Palgrave Dictionary of Economics