Slalåm

De første skiløperne i Morgedal skilte løypene sine mellom slalåm, ufsilåm og uvyrdslåm. Slalåm var betegnelsen på en løype eller et spor (låm) i en slak bakke eller skråning (sla), mest for kvinner og barn. Ufsilåm var en bratt løype med ett hinder som kunne være et hopp, gjerde, en vanskelig unnamanøver, et juv, en fjellskrent eller annet. Uvyrdslåm var en løype som startet langt oppe og hadde flere slike hinder. Dagens «offpiste»- eller løssnøkjøring, eller ekstremkjøring utfor klipper og stup, er nok sammenliknbar med disse variantene fra den opprinnelige telemarkskjøringen.

Slalåm i moderne form er en konkurransegren i alpin skiidrett som går ut på at utøveren må ta seg ned en bakke og passere mellom oppsatte porter.

Nest etter telemarkskjøring regnes slalåm som den mest tekniske av de alpine skidisiplinene fordi det er i denne grenen portene står tettest, det vil si med kortest avstand mellom hverandre. Svingene slalåmkjøreren må ta gjennom portene blir derfor hurtige og korte.

Øvelsen har stått på det olympiske programmet siden OL i 1948 i St. Moritz.

Selv om slalåm først og fremst forbindes med å kjøre på ski, har uttrykket med tiden også blitt brukt om andre typer konkurranser der man må passere en bane eller løype i sikksakk, for eksempel slalåm-padling (kajakk), vindsurfing, rullebrett etc.

Uttrykket «å kjøre slalåm» kan også brukes i overført betydning. Det beskriver da å ta seg fram ved å smyge seg utenom problemer og hindringer underveis, for eksempel i karrieresammenheng.