Mandeisme

I henhold til de fleste forskere utvandret mandaerne fra sørlige Levanten til Mesopotamia i det første århundrene e.Kr. og er av før-arabisk og av før-islamsk opprinnelse. De er semitter og snakket en dialekt av østlig arameisk kjent som mandeisk. Det er mulig at de var beslektet med «nabateere av Irak» som var hedenske, det vil si arameisktalende innfødte før-arabiske og før-islamske beboere fra sørlige Irak.^[6]

Mandaerne synes å ha bosatt seg i Mesopotamia, men religionen har blitt praktisert hovedsakelig rundt nedre Karun, Eufrat og Tigris, og elvene som omgir vannvegene Shatt al-Arab, deler av sørlige Irak og provinsen Khuzestan i Iran. Det er antatt at det er mellom 60 000 og 70 000 mandaere verden over,^[7] og fram til Irak-krigen som begynte i 2003, levde bortimot alle i Irak.^[8] Mange av disse irakerne har siden flyktet fra landet (som også andre irakere har gjort) på grunn av den sekteriske volden fra muslimske ekstremister.^[9] De fleste mandaere fra Irak har søkt tilflukt i Iran hos sine åndsfrender der^{[trenger referanse]}. Andre har dratt til det kurdiske selvstyreområdet i Nord-irak, der sikkerheten for minoriteter er bedre. Det har vært en mindre tilstrømning til Syria og Jordan, og mindre samfunn i Sverige, Australia, USA og andre vestlige land.

Mandaerne har forholdt seg adskilte og meget privat. Omtaler av dem og deres religion har hovedsakelig kommet fra fremmede, særskilt fra orientalske studier, som blant annet den tyske orientalisten Julius Heinrich Petermann, Nicolas Siouffi, en kurdisk yezidi og senere fransk borger, og særlig den britiske antropologen E. S. Drower.^[10]

Mandeanisme, som religionen til mandaerne, er basert mer på en felles arv enn noen form av religiøse trosbekjennelser og doktriner (bok). En grunnleggende veiledning i mandeanismens teologi finnes ikke. Den mandeanistiske litteratur, som er ganske stor, dekker emner som eksatologi (læren om de siste ting), Guds viten, og livet etter døden, men kun i et usystematisk vis, og bortsett fra prestene, er kun kjent av noen få lekfolk.^[11]

I henhold til E.S. Drower består mandeanisme av ni trekk, som opptrer i ulike former i også andre gnostiske sekter.^[12]

• En øverste formløs Enhet, uttrykket av hva som i tid og rom er skaperen av det åndelige, eteriske (den femte essensen), og materielle verdener og vesener. Produksjon av dette er delegert av Det til en skaper eller flere skapere som selv har sin opprinnelse i Det. Kosmos er skapt av det arketypiske menneske tilsvarende til sin egen form.
• Dualisme: en kosmisk far og mor, lys og mørke, høyre og venstre (Aeon i gnostisk forestilling, det vil si emanasjoner, en utstrømning av det guddommelige).
• Som et trekk av denne dualisme, mottyper, en ideenes verden.
• Sjelen er framstilt som en landflyktig, en fange: hjemmet og opprinnelsen til den øverste Enhet som sjelen til sist vil komme tilbake til.
• Planeter og stjerner påvirker mennesker og deres skjebne, og er også steder hvor man havner etter døden. Se astrologi.
• En frelserånd eller frelserånder som støtter sjelen på reisen gjennom livet og etter livet til «verdens lys».
• Et kultspråk preget av symboler og metaforer. Ideer og kvaliteter er personifisert.
• «Mysterier», det vil si sakramenter som støtter og renser sjelen og som sikrer gjenfødsel i et åndelig legeme og oppstigning fra den materielle verden.
• En stor hemmelighet blir gitt til de innvidde, og fulle forklaringer av 1, 2 og 8 er reservert for de som er betraktet til å forstå og bevare læren.

Tilhengerne tror på ekteskapet og å avle barn, og viktigheten av å føre et etisk og moralsk liv i denne verden, og prioritere familielivet. Således praktiserer de verken sølibat eller askese, men avstår fra sterke drikker (alkohol) og rødt kjøtt.

• Mandaean Association Union
• The Mandaeans of Iraq and Iran, av Lady Drower, 1937 – hele boken online