Levanten

 

Levanten betød først østen eller middelhavslandene øst for Italia.^[1] Ordet kommer opprinnelig fra latin levare, «oppgående sol», dvs. «øst». Tilsvarende etymologi finner man i gresk Ἀνατολή (Anatolē, Anatolia), i tysk Morgenland, i fransk levant «stigning, reise seg eller stå opp», det er der sola står opp,^[2] i italiensk «Riviera di Levante», liguriakysten øst for Genova, i spansk Levante og katalansk Llevant, «plassen hvor sola står opp». Jamfør norsk bruk av Orienten som kommer fra latin oriens, «øst» og orior, «reise», altså landet der sola står opp.^[3]

Levanten har gjennom tidene skiftet betydning. Opprinnelig betød det de europeiske innbyggerne i Orienten, men har nå skiftet betydning til regionale innfødte og minoritetsgrupper.^[4]

På 1700- og 1800-tallet betød Levanten hele det tyrkiske riket.^[5] Henrik Wergeland bruker det i visen om briggen Jonas Anton Hielm fra 1839 i den betydningen:
«Nu kan vi seile hvor vi vil,
Levanten fra, Levanten til.»^[6]
Etter første verdenskrig skiftet Levanten betydning til «Østerland».^[7]

I Europa etter første verdenskrig faller Det osmanske riket og området Levanten blir forminsket til Syria. Mellom 1920 og 1945 ble det brukt om det franske mandatet for Syria og Libanon, og har etter det gått over til å bety de vestlige områder av den fruktbare halvmåne. De naturlige grensene for Levanten er i nord Taurusfjellene, i nordøst gressletten mellom Eufrat og Tigris kjent som Jazira (øya), i øst og sør til den syriske og arabiske ørkenen, i sørvest til Sinaihalvøya og med Middelhavet i vest. Området er omtrent like stort som Italia og er omtrent sammenfallende med de nåværende statene: Syria, Libanon, Israel, Jordan og Staten Palestina. ^[8]

Den islamske staten Irak og Levanten