Kenya

Med sine 580 367 km²^[2] er Kenya er verdens førtisyvende største land (etter Madagaskar). Landet ligger mellom lengdegradene 5 ° N og 5 ° S, og breddegradene 34 ° og 42 ° Ø. I øst grenser Kenya til Indiahavet, og strekker seg vestover opp mot det sentrale høylandet. Dette høylandet er gjennomskåret fra nord til sør av Riftdalen. Øst for denne forsenkningen finnes rike jordbruksområder. Det sentrale høylandet huser også Kenyas høyeste punkt, Mount Kenya, på 5199 moh. Dette er også Afrikas nest høyeste punkt etter Kilimanjaro med sine 5895 moh.

Klimaet i Kenya varierer fra tropisk langs kysten til temperert i innlandet. Nordlige og nordøstlige områder har et mer tørt klima. Kenya er solrikt hele året. Det er vanligvis kjølig om natten og tidlig på morgenen ved høyereliggende områder. Landet har grovt sett to regntider. Den lengste oppstår i mars / april og varer til mai / juni. Den korte varer fra oktober til november / desember. I regntiden regner det ofte tett, og nedbøren faller gjerne på ettermiddags- og kveldstid. Temperaturen holder seg høy også gjennom disse månedene.

Den varmeste perioden er februar og mars, og den kaldeste er i juli og august.

Kenyas befolkning på 40 046 556 (2012) mennesker vokser meget raskt, og består av en rekke ulike folkegrupper og språk. Som hovedspråkgruppe er bantuene mest tallrike, som i det meste av Øst- og Sør-Afrika.

Den største språkgruppen er bantu-gruppen kikuyu/meru/embu, som utgjør 28 % av befolkningen. Deretter følger luhya (12 %), luo (11 %), kalenjin-språklige grupper (8 %), kamba (8 %), kisii (5 %) og maasai/samburu i sør (2,7 %) og turkana (2,5 %). Ulike fjell-stammer utgjør i alt 10 % (Kilde: Economist, 3. november 2007). I tillegg bor det anslagsvis 67 000 (2 %) hvite i Kenya,^[3] Ifølge BBC var det i 2006 rundt 32 000 britiske statsborgere som bodde i Kenya, uavhengig av deres etniske tilknytning.^[4]

 

Flesteparten av kenyanerne regner seg som kristne (83 %), hvorav 47,7 % er protestanter og 23,5 % katolikker etter latinsk ritus. Den presbyterianske kirke i Øst-Afrika har 3 millioner tilhørige i Kenya og nabolandene.^[5] Det finnes noen mindre konservative reformerte kirker. 621 200 av kenyanerne bekjenner seg til ortodoks kristendom.^[6] Kenya er det landet i verden med flest kvekere, med rundt 133 000 medlemmer.^[7]

Utenom kristendom finnes nevneverdige minoriteter (11,2 % er muslimer, 2,4 % irreligiøse, naturreligioner 1,7 %). Seksti prosent av muslimene bor i Kenyas kystregioner, hvor de utgjør 50 % av den totale befolkningen. 4 % av muslimene er ahmadiyya, 8 % er sjiaislam og 8 % tilhører ingen bestemt retning. 73 % er sunnimuslimer. Områdene i vest er hovedsakelig kristne. 10 % av landets muslimer befinner seg i de nordøstlige områdene, der de utgjør majoriteten. I tillegg finnes rundt 300 000 hinduer, flesteparten med indisk opphav.

Kusjittisktalende folk fra det nordlige Afrika innvandret til området som nå utgjør Kenya omkring 2000 år før Kristus. Det første århundret i vår tidsregning begynte arabiske handelsmenn å frekventere den kenyanske kyststrekningen. Etter hvert begynte arabiske og persiske bosetninger å spre seg langs kysten. I løpet av det første årtusenet etter Kristus begynte dessuten bantuer og nilotiske folkeslag å innvandre, og de førstnevnte utgjør nå tre fjerdedeler av Kenyas befolkning.

I århundrene før den europeiske koloniseringen utgjorde kystområdene en del av en østafrikansk region som handlet med den arabiske verden og India. Slavehandel og handel med elfenben var viktige deler av denne handelen. Det var i denne sammenheng swahili-språket utviklet seg som et lingua franca for handel mellom ulike folkeslag.

Portugiserne var de første europeerne som utforsket deler av det som skulle bli Kenya. Portugiserne kontrollerte etter hvert kyststripen fra Malindi til Mombasa, men ble etter hvert stadig utfordret av andre makter, blant annet Oman, som innen 1730 klarte å jage vekk portugiserne fra den kenyanske og tanzanianske kyststrekningen. I likhet med portugiserne klarte imidlertid heller ikke omanerne å legge under seg de indre deler av Kenya.

 

Utover 1800-tallet ble imidlertid også omanerne trengt tilbake og britene tok over kontrollen over området. Kenya kom under britisk kolonistyre i 1895 og ble en del av Britisk Østafrika. Da jernbanen til Victoriasjøen sto ferdig i 1902, ble det besluttet at europeiske nybyggere («settlere») skulle flytte inn, ikke minst etter inspirasjon fra Rhodesia og Sør-Afrika. I årene forut for dette, under byggingen av jernbanen, var det en omfattende innvandring av indere som utgjorde hoveddelen av fagarbeiderne under byggingen.

I løpet av begynnelsen av 1900-tallet ble det indre, sentrale høylandet bosatt av briter og andre europeiske farmere, som ble rike på å dyrke kaffe og te. I løpet av 1930-tallet bodde omtrent 30 000 hvite settlere i området. Fra før av var landet bosatt av mer enn en million av kikuyustammen.

Fra oktober 1952 til desember 1959 var Kenya under unntakstilstand på grunn av Mau Mau-opprøret mot det britiske styret. Tross at dette opprøret ble slått ned, ble Kenya endelig selvstendig den 12. desember 1963.

Året (i 1964) etter ble landet republikk, med Jomo Kenyatta som første president, og Kenya African National Union (KANU) ble Kenyas dominerende politiske parti. Kenyatta ledet landet til han døde i 1978, da presidentposten ble overtatt av Daniel Arap Moi.

I 1982 ble det regjerende KANU det eneste lovlige partiet. Forsøkene på å danne en opposisjon til Moi fortsatte imidlertid gjennom 80-tallet, og utfordrerne fikk vind i seilene på grunn av landets økonomiske krise. Voldelig uro preget begynnelsen av 90-tallet, og opposisjonen anklaget regjeringen for korrupsjon. I kjølvannet av urolighetene ble det dannet et opposisjonsparti, Forum for the Restoration of Democracy (FORD), tross forbudet mot opposisjonspartier. Utenlandske regjeringer som bidro med finansiell hjelp til Kenya krevde politiske reformer, og i desember ga Moi etter for kravet om å godta opposisjonspartier. I januar 1992 ble enda et opposisjonsparti, Democratic party (DP) dannet. Forut for valget i desember 1992 ble FORD splittet i FORD-Kenya, FORD-Asili og National Democratic Party (NPD). Denne oppsplittingen førte til at Moi vant valget, selv om KANU bare fikk 30 prosent av stemmene, mot opposisjonens 70 prosent. KANU endte med 93 seter i parlamentet mot FORD-Kenyas 31, Ford-Asilis 29 og DPs 23. Partiene har hovedsakelig blitt oppdelt langs etniske skillelinjer, da størstedelen av lederskapet og medlemsmassen har kommet fra en eller to etniske grupper. Personligheter og individuelle ambisjoner, snarere enn ideologi, har vært avgjørende. Snarere enn å gå sammen i en enhetlig opposisjon var ulike opposisjonsledere opptatt av selv å skaffe seg makt. Disse indre motsetningene ble utnyttet av Moi og KANU. Mois aksept av flertallsstyre var i stor grad taktisk bestemt, som en nødvendighet for å tilfredsstille økonomiske donorer. Tross disse innrømmelsene fortsatte trakasseringen og bestikkelsene av opposisjonen. KANU tok i bruk statlige midler for å svekke og splitte opposisjonen. Infiltrasjoner har blitt brukt for å skape destabilisering av de nye partiene og misnøye blant deres støttespillere. I tillegg var det både i 1992 og 1997 restriksjoner på opposisjonsledernes bevegelsesfrihet, slik at de ikke fikk oppsøkt alle deler av landet.

I perioden mellom valgene i 1992 og 1997 fortsatte opposisjonen å være preget av etniske skillelinjer. I mangel på en enhetlig opposisjon, ble det organisert en konfrontasjon med Moi-regimet fra sivilsamfunnets organisasjoner, under ledelse av Citizens Coalition for Constitutional Change (CCCC/”4Cs”). Kravet var konstitusjonelle endringer. Den 7. juli 1997 ble det organisert en demonstrasjon i Uhuru Park i Nairobi, tross et forbud mot dette fra regimets side. Demonstrasjonen ble slått ned med bruk av tåregass og vold. Det hele ble kringkastet på CNN, noe som medførte uønsket publisitet for regimet. Mellom 20 og 25 personer døde i Nairobi og under andre demonstrasjoner landet rundt.

Denne utviklingen førte Moi-regimet og KANU på defensiven for første gang siden legaliseringen av opposisjonen i 1991 og regimet måtte gi etter for kravene om enkelte konstitusjonelle endringer forut for 1997-valget. Disse var imidlertid av nokså begrenset karakter. Fundamentale spørsmål, som presidentens makt, overføring av makt til lokale og regionale styresmakter og endringer i valgsystemet måtte vente til etter valget.

Moi og KANU vant også denne gang valget. Kravene om konstitusjonelle forandringer fortsatte imidlertid, og Moi ble presset til å opprette en kommisjon for å se på muligheten til en revisjon av grunnloven. Kommisjonen foreslo en kraftig reduksjon i presidentens makt, kombinert med en styrking av andre statsorganer, særlig parlamentet. Håpet var at dette skulle føre til et mer genuint demokrati. Moi-regimet var imidlertid ikke villig til å gi etter for kravene. Opposisjonen utsatte regimet for kraftig press, noe som imidlertid førte til at presidenten oppløste parlamentet i oktober 2002. Denne gangen var imidlertid viljen innad i opposisjonen til å stå samlet forut for nyvalget større enn tidligere, noe som resulterte i dannelsen av den såkalte National Rainbow Coalition (NaRC). Koalisjonen overrasket utenlandske observatører med å overleve fastsettelsen av en felles presidentkandidat, noe som hadde bidratt til å sprenge tidligere forsøk på en samlet opposisjon. Mwai Kibaki ble koalisjonens kandidat mot KANUs, Uhuru Kenyatta, sønn av Jomo Kenyatta, som tok over etter at Moi måtte trekke seg grunnet begrensninger i antall ganger en president kunne bli gjenvalgt. Valget, som ble vunnet av Kibaki og NaRC, ble av både internasjonale og lokale observatører betegnet som fritt og rettferdig.

Presidentvalget i 2007 ble gjennomført som del av det generelle valget til ny nasjonalforsamling i Kenya 27. desember 2007. Valget på nasjonalforsamling ble holdt samme dag.^[8] Sittende president Mwai Kibaki ble erklært som vinner og tatt i ed 30. desember 2007, trass i påstander fra opposisjonsleder Raila Odinga om han vant valget, og påstander om valgfusk fra Kibaki, som i sin tur ledet til omfattende voldelige protester.^[9][10][11]

Opptøyer brøt ut over hele Kenya 30. desember etter at Mwai Kibaki ble erklært som vinner av presidentvalget etter et omstridt valgresultat. Opposisjonstilhengere, hovedsakelig støttespillere av Raila Odinga, var sinte ettersom Mwai Kibaki ble gjenvalgt som president, og gikk ut i opptøyer.^[12] Opptøyene resulterte i mellom 800 og 1500 drepte, og 180 000–260 000 mennesker ble drevet på flukt.^[13][14][15] Kofi Annan ankom landet rundt en måned etter valget, og lyktes i å fremforhandle grunnlaget for en felles politisk plattform. Den 12. april ble Kibaki og Odinga enige om utnevnelsen av en koalisjonsregjering, ledet av Odinga som statsminister.^[16][15]

Uhurue Kenyatta vant valget i 2013. Presidentvalget i 2017 sto mellom Kenyatte og hans rival, opposisjonsleder Raila Odinga.^[17] Odinga protesterte mot gjennomføringen av valget 8. august. Ifølge opptellingen vant sittende president Uhuru Kenyatta med knapp margin (54 % av stemmene) over Odinga. Høyesterett annullerte valgresultatet og avgjorde deretter at det må holdes nytt valg fordi det opprinnelige ifølge domstolen var uregelemessigheter ved gjennomføringen. Domstolen kritiserte valgkommisjonen og ikke Kenyatta eller hans parti. Nytt valg må holdes innen 60 dager ifølge dommen.^[18][19] Ifølge Washington Post viser beslutningen at rettsvesen blir mer uavhengig. Dette skal være første gangen at en høyesterett har overprøvd valget av en president i Afrika.^[20] Valget ble gjennomført elektronisk for første gang og Odinga mente systemet var hacket og at det var andre uregelmessigheter.^[21] Ni dager før valget ble Chris Msando, ansvarlig for den elektroniske gjennomføringen av valget, funnet drept med spor av tortur.^[22] Odinga trakk seg i oktober fra nyvalget.^[23] Ved nyvalg 26. oktober vant Kenyatta og landets høyesterett avviste klagen fra Odingas tilhengere.^[24]

Kenya er et representativt demokrati med presidentstyre. Presidenten er dermed både statsoverhode og regjeringssjef. Mens regjeringen har den utøvende makt, så er den lovgivende makt lagt til både regjeringen og nasjonalforsamlingen. Den dømmende makt er imidlertid uavhengig av både regjeringen og nasjonalforsamlingen.

Kenya har fengselsstraff inntil 14 år for homofili.^[25]

Med den nye grunnloven som gjelder fra 2013, er Kenya delt opp i 47 fylker (counties).

 

Kenya var inntil 2013 oppdelt i åtte provinser (mkoa):

1. Sentralprovinsen
2. Kystprovinsen
3. Østprovinsen
4. Nairobi
5. Nordøst-provinsen
6. Nyanzaprovinsen
7. Rift Valley
8. Vestprovinsen

Disse var igjen delt inn i 71 distrikter (wilaya).

 

Til tross for vestlige giveres skepsis med regjeringen har den kenyanske økonomien vist fremgang. Dette gjenspeiles i høyere utdanning, jevn utvikling innen telekommunikasjon og effektiv innsats for å redusere virkningen av tørke innen landbruket. Spesielt har den økonomisk viktige te-industrien hatt nytte av dette. Kenyas økonomi økte med 7 % i 2007, og utenlandsgjelden er redusert vesentlig.^[26]

Øst- og Sentral-Afrikas største økonomi har hatt en betydelig vekst innen tjenesteytende sektor, som utgjør 62 prosent av BNP, hjulpet frem av rask vekst innen telekommunikasjon og finansielle tjenester. Landbrukssektoren bidrar til 22 prosent av BNP og sysselsetter hele 75 prosent av arbeidsstyrken, noe som er et typisk trekk for underutviklede økonomier hvor matmangel forekommer. En betydelig del av befolkningen sulter regelmessig og er sterkt avhengig av matvarehjelp. Industri og produksjon er den minste sektoren og står for 16 prosent av BNP.

Kenya har tradisjonelt vært et liberalt marked uten nevneverdig statlig innflytelse. Nyere lovgivning gir imidlertid regjeringen anledning til å regulere prisen på essensielle varer som maismel, parafin og matolje. Privatisering av statlige selskaper som det tidligere kenyanske postvesenet har ført til opprettelse av flere private selskaper, inkludert et av Øst-Afrikas mest lønnsomme selskap, Safaricom.

I mai 2011 ble det forventet en positiv utvikling på 4-5 prosent av BNP, i det alt vesentlige på grunn av jevn økning i turisme, telekommunikasjon, transport, konstruksjon og økninger i landbruket. Verdensbanken forutsa en økning på 4 prosent i 2010 og inntil 4,9 prosent i 2011. Veksten for 2012 er anslått til 5 prosent.^[27]

I mars 1996 re-etablerte presidentene i Kenya, Tanzania og Uganda Det østafrikanske fellesskap (EAC). EACs mål omfatter harmonisering av tariffer og regler, fri bevegelse av mennesker, og forbedring av den regionale infrastrukturen. I mars 2004 signerte de tre østafrikanske landene en tollunionsavtale.

Kenya rangerer dårlig på Transparency Internationals korrupsjonssindeks.^[28]

Kenya er Øst- og Sentral-Afrikas knutepunkt for finansielle tjenester. Nairobi Securities Exchange (NSE) er rangert på en tredjeplass i Afrika.^[29]

Det kenyanske banksystemet er overvåket av Central Bank of Kenya (CBK). Systemet er sammensatt av forretningsbanker, kredittforetak, sparebanker og en rekke utenlandske vekslingskontor.^[26]

50 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen på én dollar om dagen (IMF) (2008).

Det meste av Kenyas elektrisitetsforsyning kommer fra vannkraftverk ved dammer langs øvre Tanaelven, samt Turkwel Gorge Dammen i vest. Den øvrige energien kommer fra et Oljekraftverk ved Rabai nær Mombasa samt fra enkelte Geotermisk energiverk ved Olkaria nær Nairobi. Det importeres også elektrisitet fra Uganda. Kenyas egen produksjon utgjorde i perioden 2001 til 2003 1142 megawatt. Den statseide Kenya Electricity Generating Company (KenGen) ble i 1997 etablert under navnet Kenya Power Company, og håndterer produksjonen av elektrisitet. Kenya Power and Lighting Company (KPLC) er et børsnotert, privatisert selskap, og håndterer overføring og distribusjon. Tørke og redusert vannføring forårsaker jevnlig nedsatt elektrisitetsproduksjon og mangel på elektrisitet. Det foreligger også planer om å bygge et atomkraftverk innen 2017 .^[30] Oljeboring har pågått periodisk i flere tiår. Det er bekreftet funn av olje, men utvinning har ikke startet.^[31] Kenya importerer derfor alle råstoffer til petroleumsprodukter, og importen utgjør mellom 20 og 25 prosent av importkostnadene. Det er imidlertid gjort funn i Uganda og Tanzania som indikerer at det kan finnes forekomster også i Kenya. Landet har til nå hatt strategiske oljelagre for kun 21 dager, men det er planlagt å bygge og ta i bruk anlegg som vil sikre tilgjengeligheten i tre måneder. Disse anleggene er planlagt flere steder, og skal være tilgjengelige fra og med 2014.^[32][33]

 

Landbruk står for den nest største inntektsposten i Kenyas bruttonasjonalprodukt (BNP) etter tjenesteytende sektor. I 2005 sto jordbruk og fiske for 24 prosent av BNP, samt for 18 prosent av sysselsettingen og 50 prosent av landets eksportinntekter. Innen jordbruk er dyrking av te, råvarer til hagebruk og kaffe det som bidrar mest. Kaffe og råvarer til hagebruk er ansett som de viktigste satsingsområdene. I det mer fruktbare høylandet dyrkes det en rekke arter, inkludert te, kaffe, sisal, pyrethrum, mais og hvete. Hold av bufe forekommer først og fremst i de halvtørre savanneområdene nedenfor høylandet, mens de mer lavtliggende områdene domineres av kokosnøtter, ananas, cashewnøtter, bomull, sukkerrør, sisal og mais. Landet har dessverre ikke tilstrekkelig effektivitet innen landbruk og infrastruktur til at det kan garanteres mat til alle. Dette kombinert med at 53 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen gjør at en betydelig del av befolkningen sulter regelmessig og er avhengig av matvarehjelp. Spesielt gjør dette seg gjeldende i mer avsidesliggende områder, da dårlige veier, utilstrekkelig jernbanenett og kostbar flytransport isolerer store deler av de tørre og halvtørre områdene. Samtidig må matvareprodusenter i andre regioner dumpe mat fordi de ikke har tilgang til markeder andre steder i landet.^[34]

Selv om Kenya er det mest industrielt utviklede landet i Øst-Afrika, står ikke industrien for mer enn 14 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). Den industrielle aktiviteten er primært lokalisert rundt de tre største byene Nairobi, Mombasa og Kisumu. Foredling av mais og sukkerrør, ølbrygging er dominerende sammen med produksjon av forbruksvarer. I løpet av de siste årene har også sementindustrien vært økende, og har etter hvert fått en mer viktig rolle i kenyansk økonomi.^[35] Kenya har også et oljeraffineri som i hovedsak forsyner hjemmemarkedet med petroleumsprodukter. Produksjonen har frem til nå vært basert på importert olje, men oljeleting er også igangsatt lokalt.^[36] Industriell vekst i Kenya er til dels basert på støtte fra industriland, men også innføring av skattetiltak gunstige for industrien må antas å ha en betydning for den industrielle veksten.

To veier i det transafrikanske hovedveinettet går gjennom Kenya: Highway 4 mellom Kairo og Cape Town og Highway 8 mellom Lagos og Mombasa. Buss og matatu (minibuss) står for mesteparten av transporten. Kilindini havn i Mombasa er den største havnen i Øst-Afrika. I Kisumu ved Lake Victoria finnes det også en elvehavn.

 

 

Den ugandiske jernbanen brukes til passasjertrafikk, spesielt mellom Nairobi og Mombasa. Sporvidden er 1000 mm. Landet har to internasjonale flyplasser: Jomo Kenyatta internasjonale lufthavn i Nairobi og Moi internasjonale lufthavn i Mombasa.

Lamu Port-South Sudan-Ethiopia-Transport (LAPSSET) korridorprosjekt, er et transport- og infrastrukturprosjekt (havner, rørledninger, veier, jernbaner) i Kenya som når det er fullført, vil være landets andre transportkorridor. Som navnet sier er det en transportkorridor fra Sudan - Etiopia til en ny stor havn i Lamu. Kenyas forrige transportkorridor er Mombasa - Uganda transportkorridor som går gjennom Nairobi.

Noen grunnleggende LAPSSET-infrastruktur er bygget, blant annet en politistasjon og havnekontor i Lamu og forlengelse av Lamu flyplass sin rullebane (senere skal en ny stor flyplass bygges inne på fastlandet) og bygging av de første kaiene ved Lamu Port ble fullført 2019.

Det nye kaiområdet ligger ikke på øya Lamu men inne på fastlandet nord for øya.

Når kaiområdet er ferdig vil det ha et areal 10 ganger så stort som øya Lamu. I tillegg kommer infrastruktur som flyplass og veier, og boligområdet for alle som skal arbeide der.

Prosjektet har fra starten av vært meget omstridt, og det er vel ennå ikke sikkert at det vil bli fullført.

Turismen er den viktigste bidragsyteren til landets økonomiske vekst. Turisme er nå Kenyas største kilde til utenlandsk valuta, etterfulgt av blomster, te og kaffe. Kenyas tjenesteytende sektor, som bidrar med rundt 63 prosent av BNP, er dominert av turisme. Turistnæringen har i de fleste år vist en jevn vekst siden uavhengigheten, og ved slutten av 1980 var den blitt landets viktigste kilde til utenlandsk valuta. Turistene, de fleste fra Tyskland og Storbritannia, besøker for det meste strendene langs kysten og nasjonalparker.

Det er en rekke nasjonalparker som Tsavo Øst og Tsavo Vest, naturreservater som Maasai Mara, Shimba Hills og Shaba, og også maritime parker som for eksempel Kiunga.

Langs kysten er det mange fine turistomeråder hvor de mest kjente er Diani Beach og Lamu.

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Turkanasjøens nasjonalparker – pattedyrvern, funnsted for fossiler, trekkfuglhabitat
• Gamlebyen i Lamu – tradisjonell arabisk arkitektur
• Mount Kenya nasjonalpark – landskapsvern, hellig fjell
• Mijikendafolkenes hellige skoger – kulturlandskap, hellige skoger
• Fort Jesus – kystfort fra 1593 utenfor Mombasa
• Sjøene i Riftdalen – økosystem med estetiske kvaliteter
• Thimlich Ohinga arkeologiske område

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2021 – Tradisjonelle mattradisjoner med stedegne planter

• Liste over byer i Kenya

• Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 53. ISBN 8251607450. 
• Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 45. ISBN 8254002312. 

• Offisielt nettsted  
• (en) Kenya – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Kenya – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (no) Statistikk og andre data om Kenya i FN-sambandets nettsted Globalis.no