Kattefamilien

 

 

 

Katter har en kropp med svært myk anatomi og eksplosiv muskulatur. Kroppen er som oftest langstrakt, men noen arter er mer kvadratiske og steile i kroppsformen. Et fellestrekk hos alle katter er et relativt rundt hode med svært kraftige kjever og et forholdsvis kort/butt snuteparti med trykkfølsomme værhår under snuten. Kjevene har 28–30 tenner (tannformel: 3/3, 1/1, 2–3/2, 1/1). Fortennene er små og meiselformede. Hoggtennene varierer fra middels store til store. Fossilmaterialet viser at svært store hoggtenner har utviklet seg flere ganger uavhengig av hverandre hos utdødde kattedyr. Hos de mest berømte av alle fossile kattedyr, sabeltannkattene i slekten Smilodon, var de enorme. De øvre hoggtennene er alltid størst. Første premolar mangler; den andre, når den finnes, er bakovervendt. Molarene er små og enkle i strukturen. Rovtennene er imidlertid svært godt utviklet, og kinntennene er av skjæretypen, siden katter ikke knuser maten.

Ville kattedyr finnes i de fleste fargevarianter vi også kjenner fra tamkattene. Fargene gir dem som regel god kamuflasje i deres naturlige miljø. Mange har en rustgul til rødoransje eller olivengrå bunnfarge med mørkere flekker eller striper. Andre, for eksempel løver, karakaler og voksne pumaer, mangler flekker eller striper. Mange finnes i svarte eller nesten svarte varieteter.

Enkelte arter, for eksempel gaupe, kanadisk gaupe og fiskerkatt, har påfallende store labber. Dette er en stor fordel i snø og våtmarksområder.

De fleste kattedyr har inntrekkbare klør, unntatt gepard og noen arter i slekten fiskerkatter (Prionailurus). Klørne er sylskarpe griperedskaper som kattene kan bruke, både når de jakter, forsvarer seg og klatrer. Dette har bidratt til at noen trodde geparden tilhørte de mest primitive kattene, men moderne forskning har avdekket at dette trolig ikke er tilfellet. Hos de største artene, som tigeren, kan klørne blir opptil 12 cm lange.

Katter er svært hurtige, men ofte ikke særlig utholdende. Mange arter klatrer godt, og enkelte arter lever hovedsakelig i trærne. Gepard og løve regnes som de dårligste klatrerne; løven i hovedsak på grunn av vekten. Kattedyr kan svømme. Noen arter svømmer riktignok ugjerne, noe de fleste katteeiere kjenner til. Flere er ypperlige svømmere og påtreffes ofte i vann. Til de siste hører jaguaren, som også kan dykke, fiskerkatten og jaguarundien.

Anatomisk er katter utrustet for spenst og sprint, og hurtigst av alle er geparden. Arten kan trolig oppnå en toppfart på omkring 110 km/t. Men særlig utholdende er de ikke.

Kattedyr, til dels også innen samme art, varierer mye i størrelse. De største tigrene kan måle minst 330 cm fra snutespiss til halerot og veie over 300 kg, mens de minste rustflekkattene må nøye seg med ca. 35 cm og under 1 kg. De største eksemplarene av den utdødde sabeltannkatten Smilodon populator fra Sør-Amerika kan ha veid over et halvt tonn^[5].

Løver er det eneste kattedyret som lever i et sosialt hierarki. Alle andre arter lever stort sett som solitære predadorer som primært jakter alene.

Katter har meget godt syn, og synet er sammen med hørselen trolig kattenes viktigste sanser. Katter har nattsyn. I nyere tid har det også blitt kjent at katter, i likhet med hunder og flere andre dyr, har evnen til å detektere ultrafiolett lys.^[6] Hos kattedyr sitter øynene framovervendt. De fleste artene har øyne med vertikal spalteformet pupille, unntatt katter i slektene Panthera, Acinonyx, Puma og Otocolobus. Disse har runde pupiller.^[7] Hos noen arter kan de spalteformede pupillene være nærmest bønneformede og se tilnærmet runde ut i noen typer lys, for eksempel hos gaupe (Lynx lynx). En åpen vertikal spalteformet pupille gir større lysåpning enn en rund pupille, noe som kan sees på som en adapsjon for dårlig lys og mørke.

Framoverrettede øyne (stereoskopisk syn) bedrer avstandbedømmelsen på bekostning av synsvinkelen, som like fullt er på ca. 200° (mot cirka 180° hos mennesker). Katter har fargesyn og skiller bedre mellom farger i de blå og fiolette (kortbølgete) delene av spektret enn mellom farger i nyanser nær den røde delen^[8].

 

 

Hørselen er meget viktig for kattedyr. De fleste arter har store, trekantede ører. Ørene (dvs. de ytre ører) kan uavhengig av hverandre vris i nesten alle vinkler. Dette hjelper kattedyrene til å lokalisere byttedyr uten å vri hodet og dermed lage lyd. Kattedyr hører antagelig bedre enn hunder, selv om det er betydelige individuelle forskjeller hos begge. Katter hører iallfall lyd over et ekstremt stort frekvensområde (mange oktaver). De oppfatter høyfrekvent lyd svært godt, og ikke minst overgår de hunder i å høre ultralyd (dvs. lyd med høyere frekvenser enn mennesker kan høre, altså høyere enn ca. 20 000 Hz (eller 20 kHz). Hørbare frekvenser er oppgitt til 45 Hz–64 kHz for katter og 67 Hz–45 kHz for hunder^[9]. Mennesker hører til gjengjeld lavere frekvenser bedre, som regel ned til ca. 20 Hz. Hørbare frekvensområder defineres gjerne ut fra som er hørbart ved et lydtrykknivå på 60 dB. Et forsøk med to tamkatter viste et de kunne høre frekvenser fra 48 Hz til 85 kHz ved et lydtrykknivå på 70 dB.^[10]. Kattedyr kan altså ikke høre de laveste (dypeste) tonene på et piano eller en kontrabass. Til gjengjeld gjør følsomheten for høye frekvenser at kattene kan lokalisere smågnagere (hvis skrik har en typisk frekvens på 11–22 kHz hos voksne individer^[11]), spissmus og andre små dyr som kommuniserer med høyfrekvente lyder. Mødrene kan også høre den minste lyd fra sine egne små. Katter hører ultralyd-hundefløyter på ca. 28 kHz, og ultralydgeneratorer som skal skremme vekk smågnagere. Og når folk lokker til seg katten med sitt ps-ps-ps, lager de noen av de mest høyfrekvente lydene en voksen menneskestemme kan frembringe.

Fysiske lover gjør at store dyr gjerne har mer lavfrekvente lydytringer enn små. Innen kattefamilien gjelder det særlig brølekattene – dvs. alle de største artene (samt snøleopard) unntatt pumaen. Det skyldes ikke bare størrelsen – men en anatomisk endring (en ukomplett forbening) i tungebenet, som gjør at de kan brøle. I tillegg er de store artene ikke avhengige av evnen til å høre høyfrekvente lyder for å lokalisere de store byttedyrene de gjerne lever av. Tester tyder likevel på at også tigeren kan høre ultralyd helt opp til 65 kHz^[12]. Den skarpe hørselen gjør også – sammen med værhårene – at katter kan ta seg frem i mørke, og at blinde katter med forbausende letthet kan ta seg frem. I tørre og varme strøk bidrar de store ørene også til å øke varmetapet.

Kattedyr har utmerket luktesans, om enn ikke fullt så suveren som hundedyrenes. Luktesansen hos katter er allikevel mange ganger bedre enn menneskets^[13]. Katter flest har omkring 200 millioner luktceller, mot hundens cirka 300 millioner. Til sammenligning har vi mennesker kun cirka 5 millioner. Katter har dessuten et godt utviklet Jacobsons organ i ganetaket, som ytterligere forsterker kattens luktesans.

Følelsessansen har stor betydning for katter, som normalt har 24 værhår (vibrissae) ytterst på snutepartiet (overleppen). Mange katter har dessuten lignende følsom hårvekst andre steder på kroppen, som over øynene og på labbene og kinnene. Værhår har en hårsekk omgitt av blodkar og nerveceller som kan oppfatte ørsmå bevegelser og trykkendringer. Katter har typisk 100–200 nerveceller knyttet til hvert værhår.^[14] De er et viktig redskap som katter navigerer etter i mørke, blant annet når dyra jakter. Likeledes er det kjent at værhår på snutepartiet spiller en rolle sosialt, blant annet når katter kommuniserer.^[14] Værhår er lengre, stivere og mer enn dobbelt så tykke som vanlige dekkhår, men allikevel bøyelige.^[15]

Kattedyrene finnes naturlig utbredt på nesten alle kontinenter, unntatt i Antarktis og Australia. Flere arter lever på øyer og noen av dem er stedegne, men på Madagaskar og Grønland finnes det ikke kattedyr naturlig.^[3]

Størst biologisk mangfold finner man i India, der det lever hele 16 ulike arter;^[3] fiskerkatt (Prionailurus viverrinus viverrinus), karakal (Caracal caracal schmitzi), snøleopard (Panthera uncia), leopard (Panthera pardus fusca), tamkat (Felis catus), marmorkatt (Pardofelis marmorata longicaudata), treleopard (Neofelis nebulosa), løve (Panthera leo leo), asiavillkatt (Felis silvestris ornata), rustflekkatt (Prionailurus rubiginosus rubiginosus), leopardkatt (Prionailurus bengalensis bengalensis), pallaskatt (Otocolobus manul nigripectus), jungelkatt (Felis chaus affinis), gaupe (Lynx lynx isabellinus), asiagullkatt (Catopuma temminckii moormensis), og bengaltiger (Panthera tigris tigris).^[3]

Artene forekommer i nesten alle typer habitat, unntatt i de arktiske sonene. De mest vanlige habitatene finner man blant tropisk og temperert regnskog, boreal barskog, savanne og ørkennære områder, men noen arter trives også i snørike områder og høyt til fjells, som tiger, snøleopard, puma, gaupe og fjellkatt. Snøleoparden oppholder stort sett i store høyder, 3 000–4 500 moh, og den lille søramerikanske fjellkatten er mest vanlig i høyder over 4 000 moh.

Enkelte arter er spredt over enorme områder og har svært vid toleranse for temperaturer, nedbørmengder, fuktighet osv. Puma er blant de pattedyrene som har størst nord–sør utbredelse (foruten mennesket og dyr spredt med mennesket). Arten er stedegen for Amerika, der den finnes fra Patagonia i sør og nord til de store boreale barskogene i Canada. Tigeren og leopardkatten forekommer fra tropisk Asia til Sibir og Mandsjuria. Også gaupe og rødgaupa har en stor nord–sør-utbredelse, selv om eurasisk gaupe på sørlige breddegrader trives best i fjellstrøk.

 

Katter er vanligvis solitære, unntatt i paringstiden og når mødre har unger under en viss størrelse. Dyra er normalt natt- eller skumringsaktive, men flere arter jakter også om dagen. Spesielt gjelder dette løve og gepard, og i en viss utstrekning også noen andre arter. Løver er dessuten i en viss grad sosiale og danner flokker, der dyra typisk samarbeider om å nedlegge et bytte. Av og til kan også geparder samarbeide (som regel søsken) og danne små grupper (på 2–4 dyr) for en kort periode, men arten regnes ikke som sosial. For øvrig er atferden for mange arter, særlig enkelte sjeldne småkatter, lite kjent. Man vet imidlertid at alle katter er snikjegere med begrenset stamina.

Mange kattedyr spiser gress, men for øvrig er alle artene typiske kjøttetere. De er som regel lite kresne og spiser gjerne alle slags dyr de kan rå med. Enkelte individer kan riktignok spesialisere seg på én eller få arter byttedyr. Kanadisk gaupe lever for en stor del av snøskohare. Men dette kan skyldes at andre dyr er vanskelig å få tak i gjennom den lange og kalde vinteren. De fleste byttedyr er mindre enn kattedyret selv, men noen kattedyr er i stand til å drepe byttedyr betydelig større enn seg selv. Gnagere og hovdyr utgjør gjerne mye av dietten for henholdsvis små og større kattedyr – delvis fordi det ofte er så mange av dem. Små og mellomstore kattedyr snapper gjerne fugler – særlig de minste artene også insekter og edderkopper. Noen kattedyr tar husdyr – fra kyllinger og annet fjærfe til småfe og svin; tilmed hester for de største artenes vedkommende. I Norge antas gaupa å ta flest sauer av de store rovdyrene^[16]. Også tamrein er utsatt. Overraskelsesmomentet gjør at disse ikke kan benytte seg av geviret og klovene, som ellers er gode forsvarsvåpen. Enkelte kattedyr snapper med seg hunder hvis de kommer til. I India er leoparden kjent for slike matvaner. Også ville hundedyr – selv fullvoksne ulver og afrikanske villhunder – er utsatt. Større kattedyr kan ta mindre slektninger hvis de klarer å overliste dem^[17]. Enkelte kattedyr, som fiskerkatten og jaguaren, jakter gjerne i vann – fiskerkatten, iallfall noen individer, ser ut til hovedsakelig å leve av fisk.

De største kattedyrene kan være farlige for mennesker. Også mindre arter kan angripe mennesker. I vill tilstand gjelder dette vesentlig mødre som forsvarer ungene. Fiskerkatten skal kunne snappe med seg små barn i et ubevoktet øyeblikk^[18]. Men ville kattedyr skyr som regel mennesker. Mange kattedyr er lette å temme hvis de tas som små. Men de er ikke domestisert gjennom tusenvis av generasjoner slik tamkatten er, og de kan angripe både voksne og barn hvis de føler seg truet eller vil forsvare sitt territorium. Noe lignende gjelder ofte for hybrider mellom tamkatter og ville småkatter (som jungelkatt og leopardkatt). Som mange andre rovdyr spiser iallfall noen kattedyr av kadaver. En kan derfor ikke nødvendigvis trekke sikre konklusjoner om hva de er i stand til å drepe ved å påtreffe et kattedyr ved et kadaver eller ved å studere mageinnhold. En flokk med løver kan for eksempel stjele byttedyr nedlagt av flekkhyener, geparder og leoparder.

De største kattedyrene på stedet – for eksempel gaupa i Norge, leoparden på Sri Lanka^[19] og pumaen i Nord-Amerika^[20] – kan være topp-predatorer: De befinner seg øverst i næringskjeden. I praksis er det mer komplisert – pumaen kan slå ned på selv en voksen ulv, men risikerer å bli drept og spist av en ulveflokk hvis den ikke klarer å redde seg opp i et tre, og foreldreløse pumaunger kan bli offer for selv mindre rovdyr. Og i tropisk Amerika, hvor pumaen konkurrerer med jaguaren, må den gjerne nøye seg med mindre byttedyr.

Arter som sandkatt og svartfotkatt, som hører hjemme i tørre strøk med sterk hete om dagen, utnytter væskeinnholdet i føden så godt at de sjelden trenger drikkevann. Det er en nyttig tilpasning både fordi det kan være langt mellom vannkildene og fordi de er utsatt for større rovdyr på slike steder. Men de trenger mye næring på den måten – en hann av svartfotkatt kan spise opptil 450 g på ett døgn^[21], ca ¼ av dyrets egen vekt.

 

Kattedyrenes sanseapparat er tilpasset artenes levesett. Som rovpattedyr jakter kattene byttedyr. Under jakten utviser gjerne kattene stor tålmodighet. Noen arter jakter langs bakken, mens andre jakter i trærne; atter andre ligger og lurer i et tre mens de venter på at byttedyr skal komme innen rekkevidde. Og noen få arter jakter i vann.

Kattedyrenes typiske jaktmetode har gått inn i dagligspråket: Stille som en katt smyger de seg inn på byttet – for så å kaste seg over det i et tigersprang, et sprang som for tigeren kan bli opp mot 10 m langt. En puma kan gjøre sprang på 12 m; en gaupe klarer opptil 7 m. Mislykkes tigerspranget, kan byttedyret forfølges med stor hastighet. Også geparden smyger seg så nært opp til et bytte som mulig, men den arten gjør ikke et tigersprang, men en sprint. Geparden kan ta igjen selv de hurtigste antilopene, om ikke forspranget er for stort, og angrepene lykkes i uvanlig høy grad, til rovpattedyr å være. Men kattedyr er lite utholdende og avhengige av å nå i kapp byttet raskt.

Kattedyrenes spenst setter dem også i stand til å hoppe høyt. Servalen kan hoppe 3 m til værs for å snappe en fugl. I mer beskjeden målestokk kan en vanlig tamkatt bruke samme jaktteknikk.

Vanligvis slår kattene byttet over ende med en kombinasjon av fart og vekt. Deretter kutter de av surstofftilførselen gjennom å bite/klemme over strupen, slik at byttet dør ved kvelning. Små bytter drepes gjerne momentant. Jaguaren, som har de kraftigste kjevene av alle kattedyr, penetrerer hodeskallen på byttet med hoggtennene og dreper det momentant. Denne teknikken er imidlertid uvanlig blant andre kattedyr som nedlegger store byttedyr.

 

 

 

 

 

Den første katten, kanskje Proailurus lemanensis eller en slektning av denne, utviklet seg fra gruppen miacider under oligocen. Noen hevder at Proailurus ga opphav til Pseudaelurus, som så splittet seg i to linjer; Machairodontinae og Pseudaelurus (sistnevnte også kjent under pseudonymene Ailuromachairodus, Metailurus, Sansanailurus og Schizailurus). Denne utviklingen er imidlertid svært usikker.

Blant kattedyrene er det beskrevet 12 utdødde slekter uten tilhørighet til en spesiell gren (underfamilie); Aelurogale, Aeluropsis, Amphimachairodus, Dinobastis, Mellivorodon, Pratifelis, Proailurus, Pseudaelurus, Sivaelurus, Vinayakia, Vishnufelis og Tungurictis. Alle må imidlertid regnes som usikre med hensyn til klassifiseringen.

Den første grenen som oppsto i kattefamilien var sabeltannkatter (Machairodontinae), men disse kattene døde ut mot slutten av siste istid. Smilodon var en blant mange slekter i denne gruppen.

Moderne kattedyr er en gruppe rovpattedyr som evolusjonært oppsto meget hurtig, sammenlignet med de andre rovpattedyrgruppene. Det eldste fossile bevis vi har for gruppen er omkring 3–5 millioner år gamle, men molekylære funn har antydet at den trolig er mye eldre. En studie med mtDNA genom fra 2013 antyder at gruppen med moderne kattedyr oppsto for omkring 14 millioner år siden, og at Pantherinae (store kattedyr) og Felinae (mindre kattedyr) splittet fra hovedtreet for henholdsvis 9,96 og 9,13 millioner år siden.^[2] I dag regnes derfor Pantherinae som den eldste gruppen, om enn marginalt.

Tidligere trodde man at gruppen med geparder (Acinonychinae) oppsto først, men denne teorien er nå forlatt. Gruppen ser ut til kun å ha bestått av en slekt, nemlig gepardslekten (Acinonyx), som igjen besto av fire arter, hvorav tre (A. aicha, A. intermedius og A. pardinensis) er utdødd. Gepard (A. jubatus) er derfor eneste overlevende art i denne gruppen.

Nyere forskning antyder at geparden har et felles opphav med Puma concolor (puma) og P. yaguarondi (jaguarundi), og at disse splittet lag for omkring 6,9 millioner år siden.^[22] Et slikt slektskap har også vært antydet av forskere tidligere, blant annet av Johnson og O’Brien i 1997^[23] og Bininda-Emonds m. fl. i 1999.^[24]

Fylogeni etter Wesley-Hunt og Flynn^[25], 2005.

Det er fortsatt usikkerhet knyttet til klassifiseringen av kattedyrene, men en DNA-studie (2006) gjengitt i (2009) en artikkel i BBC^[26] og National Geographic News^[27] tar oss en skritt nærmere. Resultatene antydet at dagens moderne katter fikk sin opprinnelse i Asia for cirka 11 millioner år siden. En nyere studie (2013), som støtter seg på analyser med et fullstendig mtDNA genom fra 14 arter, viser imidlertid at kattefamilien (Felidae) oppsto alt for 14 millioner år siden, og at Pantherinae og Felinae splittet fra stamtreet for henholdsvis 9,96 og 9,13 millioner år siden.^[2] Videre hevder studien fra 2006 at linsangene er den moderne kattenes nærmeste slektninger. Hypotesen legger til grunn at åtte linjer danner grunnlaget til alle moderne kattedyr. Konklusjonene fra denne studien har i senere tid fått stadig større internasjonal tilslutning, og blir blant annet tatt til etterretning av IUCN.

Den første grenen som oppsto var ifølge den nye teorien Pantherinae (panterlinjen), tett fulgt av en gruppe bestående av baykatt, asiagullkatt og marmorkatt (baykattlinjen). Studien mener også å kunne bevise at de moderne kattenes progenitor utvandret fra Asia til Afrika for omkring 8 millioner år siden. Der skal ei afrikansk linje med karakal, afrikagullkatt og serval ha oppstått (karakallinjen). Denne skal siden ha ført til dannelsen av ozelotlinjen. Studien antyder også at katten krysset Beringstredet til Nord-Amerika for omkring 8 millioner år siden, og beveget seg sørover mot Sør-Amerika, via den panamaiske landbrua.

Den siste linjen som dannet seg var den såkalte tamkattlinjen, som inkluderer de små villkattene. Tamkatten oppsto fra minst fem forskjellige individer i denne linjen. Dette støttes også av annen ny forskning, for eksempel Driscoll et al. (2007).^[28]

Fylogenien under er i henhold til Johnson et al. (2006).^[22] En studie (Zhang & Zhang, 2013) med mtDNA genom konkretiserer dateringene og bekrefter at Pantherinae (store kattedyr) og Felinae (mindre kattedyr) trolig oppsto for henholdsvis 9,96 og 9,13 millioner år siden.^[2]

En studie med mitogenom av Li et al. (2016) gir en litt annerledes inndeling av linjene, i det baykattlinjen er flyttet nærmere tamkattlinjen.^[29] Studien indikerer samtidig at det gjenstår mye forskning før man fullt ut forstår kompleksiteten i inndelingen av kattedyrene. Den bekrefter også, at genflyt og hybridisering trolig har hatt en større betydning for artsdannelsene enn tidligere antatt. Studien stadfester imidlertid en inndeling av kattene i åtte linjer, som hver i sær utgjør ei 100% monofyletisk gruppe. Den innbyrdes inndelingen mellom de åtte linjene og internt i hver klade er imidlertid fortsatt ikke avklart.^[29]

Inndelingen i første kolonne følger Felid Taxonomic Advisory Group (Felid TAG) og er i henhold til konferansen som fant sted i mars 1996. Den inkluderer ikke utdødde arter. På denne konferansen ble det stadfestet at det på daværende tidspunkt fantes 259 beskrevne underarter i kattefamilien, hvorav 235 ble anbefalt revidert med hensyn til sin status som underart. Det var altså en generell oppfatning blant forskerne at mange av disse underartene ikke klassifiserer til en status som en selvstendig underart. Imidlertid er det vanskelig å gjøre noe med problemet før fullstendige biologiske og genetiske analyser foreligger. Den alternative inndelingen i andre kolonne følger Li et al. (2016) og tar utgangspunkt i studier med blant annet mitogenom.^[29] Inndelingen i tredje kolonne følger IUCN/SSC Cat Specialist Group og er i henhold Kitchener et al. (2017).^[4]

De fleste artene ble i 2008 revidert med hensyn til klassifisering, men dette reflekteres nødvendigvis ikke i listen etter Felid TAG-konferasen.

Verdens populasjoner av ville kattedyr er i tilbakegang. De fleste artene er ifølge IUCNs rødliste enten sårbare (VU), sterkt truet (EN) eller til og med kritisk truet (CR) av utryddelse.^[30] Mange underarter og lokale bestander er dessuten truet. Livskraftige bestander finnes av puma og enkelte mindre arter, som kanadisk gaupe, rødgaupe, jaguarundi, serval og leopardkatt.

Fragmentering (oppstykking) og tap av habitat (levested) er de to viktigste årsakene til reduserte bestander. Men flere bestander lider også under krypskyting, ulovlig fangst, forgiftning, påkjørsler, desimering av byttedyr, klimaendringer osv. Kort sagt, kattedyras tilbakegang skyldes utelukkende menneskeskapte hendelser.^[30]

 

Mange arter holdes i fangenskap og kan yngle der, når forholdene legges til rette. Dette har bidratt til økt kunnskap om sjeldne eller lite kjente arter, selv om erfaringene herfra ikke alltid kan overføres til ville bestander. Faktisk er det sånn, at det vi vet om mange arters atferd, stammer fra forskning på dyr som lever i fangenskap der artens naturlige habitat er gjenskapt.^[30] Dyr i fangekap kan også bidra til å redde truede arter, for eksempel gjennom utsetting. Såkalte zoologiske hager, dyrehager eller dyreparker, spiller derfor en viktig rolle i bevarelsen av mange arter, som ellers vil kunne dø ut.

Selv om mange kattedyr kan temmes, er villkatten det eneste kattedyret som har blitt delvis domestisert. Tamkatten oppsto som et resultat av denne prosessen for omkring 10 000 år siden.^[30] Forskerne er usikre på akkurat når, men de mener å kunne bevise at det skjedde i de grøderike områdene i Midtøsten og Nordøst-Afrika. I så måte har man funnet de eldste bevisene på denne prosessen i arkeologiske funn på Kypros. Selve prosessen kan ha startet for mer enn 10 000 år siden og ha vært en parallell handling som fant sted over et bredt område, trolig i sammenheng med at det ble vanlig med korndyrking. Den var jo flink til å ta rotter og mus, som ellers spiste av kornlagrene.

Hybridisering som en potensiell kreativ prosess i evolusjonen har blitt viet mye oppmerksomhet i de senere år^[31]. Biologer, og særlig zoologene, så tidligere på hybridisering som en feil med uheldige konsekvenser, men nyere genetiske studier har vist mange eksempler på at det også kan føre til nye tilpasninger og artsdannelse.

Hybridisering skjer både i naturen og i fangenskap. Iøynefallende eksempler er blant annet avkom av tiger/løve eller løve/tiger (avkommet kalles enten tigon eller liger). Mennesket har dessuten de siste tiårene forsøkt å pare tamkatter med ville slektninger – ofte for å få frem avkom med tamkattens temperament og den ville artens fysikk. Tamkatten kan (teoretisk) hybridisere med andre katter som har 19 kromosompar, for eksempel leopardkatt. I noen tilfeller er tamkattene paret med betydelig større parkamerater, men med vekslende hell. Det har således vært vanskelig å få frem fruktbart avkom (F1) av tamkatt og fiskerkatt, mens en har hatt mer hell med seg ved å utvikle hybrider mellom tamkatt og jungelkatt. Det siste kan være uttrykk for et nærmere slektskap; de to regnes jo til samme slekt. Mest populær er antagelig bengalkatt-hybriden mellom tamkatt og leopardkatt og avkom av disse. Her har man klart å avle fruktbare hybrider, med leopardkattens vakre pels og uten dens villskap. At denne avlen har vært såpass vellykket, er påfallende fordi leopardkatten henregnes til samme slekt som fiskerkatten.

• Liste over pattedyr i Norge

• (en) kattefamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen  
• (en) kattefamilien i Encyclopedia of Life  
• (en) kattefamilien i Global Biodiversity Information Facility  
• (no) kattefamilien hos Artsdatabanken  
• (sv) kattefamilien hos Dyntaxa  
• (en) kattefamilien hos Fauna Europaea  
• (en) kattefamilien hos Fossilworks  
• (en) kattefamilien hos ITIS  
• (en) kattefamilien hos NCBI  
• (en) Kategori:Felidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons  
• Felidae – detaljert informasjon på Wikispecies  
• IUCN/SSC Cat Specialist Group
• Cat Action Treasury