Gaupe

Ordet gaupa kan ifølge Falk og Torps etymologiske ordbok^[6] stamme fra det angelsaksiske ordet géopan, som betyr å sluke. Det var også i bruk i vårt norrøne språk. Gaupe ble brukt til å beskrive karmen rundt en åpning, og skal da være et låneord fra lavtysk. Det er derfor tydelig at gaupe må ha sammenheng med det å gape, trolig i sammenheng med at dette dyret biter et bytte. Gaupe har også tilknytning til uttrykket geipe, som i det å «henge med geipen», gjespe og kanskje også gispe. Alle henger sammen med det å åpne gapet.^[7]

Det vitenskapelige navnet Lynx lynx stammer fra latin og betyr å skinne eller skinner og har sammenheng med det reflekterende belegget i øynene. Gaupas øyne har som øynene hos andre kattedyr denne adapsjonen som gir bedre nattsyn.

 

 

Eurasiske gaupe er den fysisk største av de ekte gaupene og blir ofte over dobbelt så tung som de nordamerikanske artene. Den har en forholdsvis kvadratisk og muskuløs kropp, med et karakteristisk, steilt bakparti og kort hale med sort ytterdel. Lemmene er kraftige (baklemmene ekstra lange) og labbene svært store for størrelsen. Hodet har villkattpreg og rundt i formen. Snutepartiet er kort og kraftfullt, og kinnene har kraftig kinnskjegg. Øynene har loddrette, bønneformede pupiller og står framoverretta i skallen på dyret. Ørene forholdsvis små og spisse og har lange, sorte øredusker.

Gaupas tannformel er som følger: ${\displaystyle {\frac {3.1.2.1}{3.1.2.1}}x2=28}$  tenner.

Gaupa blir omkring 80–130 cm lang, målt fra nesetippen til haleroten, med tillegg av en 11–25 cm lang hale, som således er svært kort til katt å være. Mankehøyden hos voksne dyr varierer fra 50–70 cm og vekten ligger normalt på ca. 13–26 kg hos voksne individer, selv om arten kan bli mer enn 30 kg tung. Nordlige varianter blir gjerne fysisk større enn sørlige. Svensken Robert Salomonsson felte i mars 2013 ei hanngaupe i Västerbotten i Sverige som veide tett på 34 kg.^[8] I Norge, Sverige og Finland blir gjerne hanngaupa typisk omkring 18–26 kg tung, mens hunngaupa blir cirka 14–18 kg.^[9]

Som de fleste kattedyr har gaupa meget godt utviklet hørsel (som forsterkes av hårduskene på ørene) og syn, og god luktesans. Den kan se en mus på ca. 80 m avstand. Av sansene er trolig hørselen viktigst for gaupas suksess når den jakter på byttedyr, tatt i betraktning at gaupa ofte ferdes i tett vegetasjon og ikke er spesielt utholdende, selv om nok synet er viktigst i den siste, avgjørende fasen av jakten. I vill tilstand lever gaupa til den blir omkring 10–12 år gammel. Den blir sjelden mer enn 17 år, selv om noen hevder at ei gaupe ble hele 24 år.

Vinterpelsen blir tykk, ullen og er svært varmeisolerende i nordlige strøk, mens sommerpelsen er tynn og glatt. Bunnfargen i er rødbrun om sommeren og gråhvit om vinteren, noe som gir gaupa god kamuflasje. Fargen varierer imidlertid gjerne med det habitat dyra lever i. Noen steder blir den mer gulbrun enn rødbrun. Buken er hvit eller svært lys, og kroppen dekket med et antall mer eller mindre tydelige mørkere flekker. Flekkmønsteret gir opphav til de tre pelsvariantene. Gaupa har også hvite markeringer under haken og på nedre del av kinnene. Kinnene har dessuten lengre behåring (kinnskjegg). Baksiden av ørene har sort behåring med en hvit flekk på nedre halvdelen. Øretuppene har sorte hårdusker. Labbene er svært store i forhold til dyrets størrelse, spesielt på varianter som lever i snørike områder. Den korte halen har sort behåring på den ytre halvdelen.

Gaupa finnes i tre pelsvarianter; såkalt kattegaupe, revegaupe og ulvegaupe. Kattegaupa har tre rader med flekker/prikker over ryggen og generelt mange prikker på resten av kroppen. Revegaupa har bare flekker/prikker nedover lemmene. Ulvegaupa har to rader med flekker/prikker over ryggen, men lite ellers på kroppen.

Gaupas opprinnelige utbredelsesområde strakte seg fra Pyreneene i sørvest, Storbritannia i vest og Skandinavia i nordvest, østover gjennom Russland og Sibir til Kinas og Russlands bredder mot Stillehavet i Øst-Asia. Gaupa er regionalt utryddet flere steder, selv om arten er livskraftig. Dette gjelder for bestandene som opprinnelig holdt til lengst mot vest, inkludert i Pyreneene, Alpene og på De britiske øyer. På De britiske øyer jobbes det imidlertid nå aktivt med å re-introdusere arten, i et såkalt rewildingprosjekt.^[10] Mellom 1930 og 1960 var arten kritisk truet av utryddelse mange steder i Vest-Europa, inkludert i Skandinavia. I dag er bestandene i den sørøstre delen (Europa og Sørvest-Asia) av utbredelsesområdet små og fragmenterte,^[2] men i Skandinavia og videre østover gjennom Russland til Sentral-Asia er bestandene stort sett intakte.^[2]

I Sørøst-Europa finnes det fortsatt små, spredte naturlige bestander med gaupe i Karpatene og land som Nord-Makedonia og Albania, samt sør i De dinariske alper i Hellas.^[2] Arten ble dessuten forsøkt re-introdusert i flere europeiske land i 1970-årene^[11], blant annet i Sveits, Slovenia, Italia, Tsjekkia, Østerrike, Tyskland og Frankrike.^[2] Suksessen har ført til at alperegionen har blitt re-kolonisert. Gaupa okkuperer i dag et område på omkring 27 800 km² i denne fjellregionen.^[11]

Totalbestanden av eurasisk gaupe, som regnes som stabil, er beregnet til omkring 50 000 dyr.^[12][13] Av disse befinner omkring 8 000 seg i Europa, cirka 30 000–35 000 i Russland (inkludert Sibir), og cirka 10 000 i Mongolia/Kina.

I Skandinavia viser kartleggingen av gaupebestanden at arten kan koeksistere med ulv (Canis lupus) i utbredelsesområdet, uten at dette påvirker noen av artene i særlig grad, så lenge tilgangen på byttedyr er god for begge. Ulv jakter primært på elg, mens gaupa primært tar rådyr.^[14]

Skandinavisk gaupe tilhører underarten L. l. lynx (nominatformen) og er det eneste ville kattedyret som finnes her. Arten innvandret trolig fra kontinentet, via landbroen som oppsto mellom Danmark og Sverige etter siste istid - og har således eksistert her i nærmere 9000 år.^[15][16] Den skandinaviske gaupa er gjerne noe større fysisk enn de kontinentale underartene.

Da skandinavene gikk over fra å være en jeger- og samlerkultur til å dyrke jorda og holde husdyr, oppsto det konflikter med rovdyra. Det skyldes at gaupa av og til tar husdyr på beite. Konflikten eksisterer fortsatt, til tross for at den skandinaviske bestanden med gaupe nå er beskjeden.

Pelsverk var viktig for folk i nordområdene i tidligere tider. Det var behov for varme klær i vinterhalvåret, og rovpattedyra var i så måte viktige råvarer. Befolkningen her drev også utstrakt eksport og byttehandel med pelsverk utenfor Skandinavia, og gaupepels var spesielt verdifull. På 1500-tallet var et gaupeskinn verd det firedobbelte av ulv- og mårskinn, og på begynnelsen av 1600-tallet kunne man oppnå 13–16 ganger mer for gaupeskinn enn for bjørn-, ulv- og korsrevskinn.^[15] Det hevdes at mange kongelige og andre høyheter bruke gaupeskinn som sengetøy, og at dette var årsaken til den høye verdien.^[15]

 

I Norge ble arten nesten utryddet på 1930-tallet. I 1846 ble det innført skuddpremie på gaupe i Norge og bestanden sank raskt. I 1932 ble det innført forbud mot bruk av fotsakser på rovdyr og i 1972 ble det forbudt å bruke gift. Bestanden holdt seg lav inntil skuddpremieordningen ble avskaffet i 1980. Da kom gaupejakt inn under grunneiernes kontroll og yngletidsfredning ble innført. Videre ble viltloven innført i 1981, samtidig som yngletidsfredningsordningen ble utvidet både da og i 1986 og i 1989. I 1990 ble det forbudt å bruke gaupebås (et fangstredskap). Arten ble fredet sør for Nord-Trøndelag og Fosen i 1992, noe som førte til oppgang i bestandene i det sørlige Norge. Samtidig økte rådyrbestanden. I 1994 ble det derfor innført nasjonal kvotejakt på gaupe. I 1996 ble det innført såkalte hunndyrkvoter, slik at jakten måtte avsluttes om et visst antall hunner var avlivet. I 1997 ble det igjen lov å bruke visse typer gaupebåser til fangst av gaupe. I 1998 ble det vedtatt å opprette såkalte gaupenemnder med forvaltningsmyndighet knyttet til kvotefastsettelser. Disse nemndene ble erstattet med regionale rovviltnemnder fra 2005.^{[trenger referanse]}

Stortinget har besluttet at det skal være minst 65 gaupeynglinger i Norge årlig. I hver yngling fødes det én til tre unger.

Gaupe er i dag^[når?] en jaktbar art med fastsatt jakttid i medhold av viltloven.^[17] Gaupe er klassifisert som storvilt og har derfor en nedre aldersgrense på 18 år for de som skal jakte og/eller fange slikt rovvilt.^[17] Dersom jakta skal foregå med rifle, må utøveren dessuten ha gyldig skyteprøve for storviltjegere.^[17] Det er tillatt å jakte gaupe med både løs drivende halsende hund (typisk støvere) og stillende hund (typisk langbeinte spisshunder).^[17]

Rovviltnemnden har myndighet til å fatte vedtak om kvote for felling eller kvote for jakt når bestanden ligger over de nasjonalt fastsatte bestandsmålene for regionen.^[17] Kvotevedtaket skal baseres på antall familiegrupper før jakt tok til året før.^[17] For å unngå for stor avskyting av hunndyr, vil det som en hovedregel benyttes egne hunndyrkvoter.^[17]

Gaupe finnes i dag i faste bestander over hele fastlandsnorge, med unntak av vestlandsfylkene, der forekomstene er mer sporadisk. Fra 1996 har gaupebestanden blitt overvåket gjennom registrering av spor etter familiegrupper.^[18] Arbeidet blir koordinert av det nasjonale overvåkingsprogrammet for store rovpattedyr. Lokale folk rundt omkring i landet melder inn observasjoner av spor til Statens naturoppsyn (SNO), som så kontrollerer observasjonene i feltet. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har ansvar for sammenstilling av data. Stortinget fastsatte i 2003 et nasjonalt bestandsmål på 65 familiegrupper, og bestandsmålet ble fordelt i 8 forvaltningsregioner for rovvilt.

Før jakt i 2007 var det registrert minimum 69–74 familiegrupper i Norge. I 2009 var dette økt til 81–92 familiegrupper,^[19] men antallet var igjen redusert til 69 grupper før jakten i 2012.^[15] I 2007 tilsvarte dette en beregnet minimum totalbestand på 409–439 dyr mens denne var økt til 477–543 dyr i 2009.^[19] Den kjønnsmodne bestanden er anslått til færre enn 250 dyr, hvorav cirka 100 hunndyr.^[19] Det var under anslaget for hva man regner å være en bærekraftig bestand.^[19] Det nasjonale bestandsmålet på 65 årlige ynglinger (fødsler) av gaupe, fastsatt av Stortinget i 2004, ble nådd i 2007. Den totale bestanden av gaupe i Norge og Sverige ble anslått til cirka 2 000–2 500 dyr, hvorav 1 500–2 000 i Sverige.^[19]

I 2014 måtte imidlertid myndighetene revidere synet på gaupebestanden, som har vist en synkende tendens i senere år. Det nye estimatet for Skandinavia angir at det er 197 familiegrupper totalt, hvorav 3 på grensen mot Finland. Av disse utgjør derfor 53,5 familiegrupper den norske gaupebestanden, mens den svenske utgjør 142 familiegrupper. Totalt 195,5 familiegrupper, siden 1,5 av totalen må regnes som finske. For Sveriges del utgjør dette cirka 840 gauper, noe som er betydelig mindre enn tidligere antatt, mens den norske utgjør cirka 313 dyr. Også for Norges del er dette betydelig færre dyr enn bestandsmålet, allikevel innvilger myndighetene kvotejakt på 87 dyr i perioden 1. februar til 31. mars 2015.^[20]

I Norge kan man oppleve gaupe i noen av landets dyreparker, for eksempel i Langedrag Naturpark på Tunhovd i Nore og Uvdal, Bjørneparken på Flå i Hallingdal, Kristiansand Dyrepark i Kvitheia utenfor Kristiansand, Namsskogan Familiepark på Trones i Namdalen, og Polar Park i Salangsdalen i Bardu.

 

Gaupa trives i ulike habitat, men er mest vanlig i det store boreale barskogbeltet i det nordlige Eurasia. Den finnes imidlertid i alt fra fjellrike ørkenstrøk og tempererte fjellstrøk, til grassletter, krattskog, boreale-, subtropiske-, og tropiske skoger. Gaupa trives best der den kan bevege seg i skjul gjennom landskapet.

Gaupa står øverst på næringskjeden og trenger mye plass. Den kan både klatre og svømme godt. Voksne gauper hevder revir og lever solitært utenom paringstiden. Reviret markeres med duftavsetninger (urinering, duftkjertler og lignende) og kloremerker. På dagtid er gaupa gjerne passiv. Den ligger ofte og hviler på en forhøyning i terrenget, der den har skjul og god oversikt over byttedyr og farer som ferdes i reviret. Disse hvileplassene kalles gjerne dagleier, og gaupa har gjerne mange slike. Først når mørket faller på vil gaupa begynne å bevege på seg for å jakte.

Hanner kan ha litt overlapp i ytterkant av revirene, mens flere hunner kan ha overlappende revirer med en hann. Hannenes revirer er gjerne større enn hunnenes, men revirene varierer i størrelse. Det er typisk tilgangen på byttedyr som avgjør størrelsen. I Białowieżaskogen i Polen er i snitt hanngaupenes revier på 248 km², mens hunngaupas er 133 km².^[21] Studier av radiomerkede gauper har vist at voksne hanngauper i Skandinavia bruker revir på fra 500–2000 km² i løpet av et år, mens voksne hunngauper benytter fra 200-1000 km².^[22] Gauper i Troms og Finnmark bruker langt større områder enn gauper i sør. I nord er det registrert 4000 km² på det meste mot rundt 300 km² i sør. Hannene bruker generelt større arealer enn hunnene.^[23]

Siden gaupa ikke er særlig utholden beveger den seg mest i gangfart. Skrittlengden er da cirka 80–110 cm. Om dyret traver øker skrittlengden til 100–150 cm, avhengig av hvor fort den traver. Den galopperer sjelden, helst bare når den jakter eller blir skremt.

Gaupas jaktatferd er typisk for kattedyr. Den er en nattaktiv smygjeger og sprinter, som bare unntaksvis beveger seg i åpent lende. Tidligere trodde man at gaupa la seg i bakhold når den jaktet, men nye studier har vist at dette ikke er tilfellet. Derimot ringer den inn byttet og smyger seg så nær opp mot det som mulig, før den slår til i en kort sluttspurt. Gaupa er svært hurtig og meget effektiv på korte avstander. Sprang på opp mot sju meter har blitt målt.^[17] De viktigste sansene er derfor syn og hørsel. To av tre vellykkede angrep avsluttes etter cirka 20 og 30 meter. Jaktsuksessen minsker i takt med avstanden og det er sjelden gaupa lykkes om den må forfølge byttet over mer enn 100 m. Større byttedyr kveles ved strupebitt, som stenger for byttets tilførsel av oksygen (kvelning). Mindre byttedyr drepes med nakkebitt.

Dietten består i hovedsak av hjortevilt, men den kan også nedlegge andre arter. I Sør-Skandinavia er rådyr det mest vanlige byttedyret, både om vinteren og om sommeren, mens den ofte tar tamrein i nordområdene. Det hender også at gaupa tar kalv av elg og hjort, samt rødrev, hare, sørhare, mår, smågnagere, storfugl, orrfugl og hønsefugler og ulike småfugler. Om den får anledning, tar også gaupa husdyr, spesielt sau og til dels geit. I Norge antas den å ta flest sauer av rovdyrene^[24]. Den kan også drepe tamkatter^[25]. Siden den foretrekker ferskt kjøtt, hamstrer den ikke, slik noen rovdyr kan gjøre. Det er kjent at (spesielt unge) hanngauper som dreper sau kan drepe flere dyr enn de trenger (såkalt overskuddsdreping).

Gaupa vil normalt bli ved kadaveret til det er oppspist, om den ikke forstyrres. Det kan ta opptil sju dager. Mellom spisingen vil gaupa gjerne ligge i skjul og hvile, typisk med oversikt til byttet. Byttet dekkes gjerne løselig til mellom måltidene, med mose, løv, gress og snø eller lignende. Hunner med unger har gjerne et hierarkisk spisemønster, siden bare ett dyr spiser av gangen. Mora spiser først, deretter ungene etter tur.

I Norge blir det hvert år erstattet cirka 9 000 sauer, som om de var drept av gaupe. Det er imidlertid ikke dokumentert at gaupa står bak alle dødsfallene.^[26]

 

Utenom paringstiden lever gaupa solitært. Arten parer seg vanligvis i tidsrommet januar-mars. Selve paringsleken varer normalt i to dager. I denne korte tiden gjør de to dyra alt sammen, inkludert det å jakte og å stelle med hverandre. Selve paringsakten foregår gjentatte ganger, men etter cirka to dager forlater hannen leken for å finne seg en ny paringspartner. Han kan ha flere paringspartnere hvert år. Hunnen har derimot gjerne kun en, selv om hun unntaksvis kan ha to. Som regel som følge av at to hanner har kjempet om retten til å pare seg med henne, og når den første beileren ble jaget.

Hunner kan bli kjønnsmodne alt i ett-årsalderen, men får sjelden det første kullet før i to- til fire-årsalderen. Etter en drektighetstid på cirka 70–74 dager føder hunnen en til tre unger, av og til fire, i mai eller tidlig juni. De nyfødte ungene veier omkring 230–270 gram og er blinde og hjelpeløse i begynnelsen. De gjemmes bort i små huler eller sprekker i terrenget, ofte på vanskelig tilgjengelige steder, og dies av mora de første 2–3 månedene. I denne første tiden etter at ungene er født gjør mora jaktturer på opptil 15 km fra ungenes gjemmested. Hun kan være borte fra ungene i opp mot 12–15 timer i strekk (opp mot 24 timer har blitt registrert), og jaktutbyttet bringes ikke tilbake til ungene. Ungene holder seg ved hiet til de kan følge med mora på jakt (fra fylte to måneder).

I løpet av senvinteren (februar–mai) skilles gjerne ungene fra mora, og mange vandrer langt (i Norge er det registrert utvandring på mer enn 200 km, og i Sverige vandret hannen «Abbe» omkring 460 km målt i luftlinje^[17]) før de etablerer seg i et eget leveområde. Statistikk fra Norge viser at omkring halvparten av ungene dør i løpet av det første leveåret, men årsakene er i stor grad ukjente.

Mye oppmerksomhet har vært fokusert på dødelighet hos gaupe på grunn av kvotejakt. Resultater fra senere års forskning viser at gaupene også dør av andre årsaker. Den viktigste dødsårsaken, utenom kvotejakt, for radiomerkede gauper i Skandinavia er illegal jakt, men også møte med biler og skabb tar livet av gauper. Dødeligheten er størst blant yngre individer. Gaupa har imidlertid et relativt stort formeringspotensial. Bestanden kan øke med rundt 20 % årlig, avhengig av miljøforholdene.

Fylogenien under er i henhold til Johnson m.fl., 2006.^[27] Den viser blant annet at gaupe og pantergaupe er søstertaxa.

Rueness et al. (2014) deler gaupa inn i tre klader (vestlig, sørlig og nordøstlig) og 13 haplogrupper. Den vestlige bestanden består av seks haplogrupper, den sørlige av to, og den nordøstlige av fem.^[28]

Det er imidlertid fortsatt uklart hvor mange underarter man kan regne. Nedenfor er de som anerkjennes i IUCNs rødliste, inkludert underartens utbredelse.^[2]

• Lynx, gaupeslekten
  • L. lynx, gaupe
    • L. l. lynx (nominatformen er utbredt i Fennoskandia, Baltikum, Belarus, Nord-Ukraina, Vest-Russland og deler av Sibir øst til Jenisej)
    • L. l. balcanicus (Sørvest-Balkan, inkludert Albania, Nord-Makedonia, Montenegro, Kosovo og Hellas)
    • L. l. carpathicus (Karpatene og Sentral-Europa)
    • L. l. dinniki (Kaukasusfjellene, sør til Tyrkia, Iran og Irak)
    • L. l. isabellinus (Sentral-Asia, inkludert Turkmenistan, Afghanistan, Pakistan, Usbekistan, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Kina, India, Nepal, og Bhutan)
    • L. l. wrangeli (Øst-Sibir, øst for Jenisej)

Nedenfor er varianter som har blitt beskrevet, men som fortsatt er uavklarte med hensyn til sin status.^[2]

• L. l. wardi (Altaifjellene)
• L. l. kozlovi (Nord-Mongolia og Sør-Sibir, fra Jenisej til Bajkalsjøen)
• L. l. stroganovi (Amurregionen)

Gaupa er ikke spesielt utsatt som art, men det finnes regionale trusler. Arten står oppført som livskraftig (LC) på IUCNs rødliste. Gaupa står oppført på CITES Appendix II, som omfatter truede arter der den internasjonale handelen må begrenses for å sikre artenes overlevelse. Arten er også beskyttet under Bernkonvensjonen, Appendix III.

Totalbestanden har en stabil tendens, selv om tap av habitat truer eksistensgrunnlaget mange steder. I perioden 2002–2008 ble arten regnet som nær truet (NT), men dette ble endret med begrunnelse i artens store utbredelsesområde.

• Scandlynx, et norsk-svensk forskningsprosjekt.

• (en) gaupe i Encyclopedia of Life  
• (en) gaupe i Global Biodiversity Information Facility  
• (no) gaupe hos Artsdatabanken  
• (sv) gaupe hos Dyntaxa  
• (en) gaupe hos Fauna Europaea  
• (en) gaupe hos Fossilworks  
• (en) gaupe hos ITIS  
• (en) gaupe hos NCBI  
• (en) Kategori:Lynx lynx – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons  
• (en) Lynx lynx – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons  
• Lynx lynx – detaljert informasjon på Wikispecies  
• Gaupe; rovdata.no
• Miljøstatus i Norge:Gaupe
• Dyreleksikon; Gaupe wwf.no
• Gaupe Arkivert 23. april 2015 hos Wayback Machine.; rovviltportalen.no
• Eurasian lynx; lcie.org – Large Carnivore Initiative for Europe (LCIE), IUCN/SSC Specialist Group
• Asosial snikjeger med trugepoter; artikkel fra forskning.no, 22.4. 2003