Hieronymus

 

Hieronymus ble født i Stridon, på grensen mellom Pannonia og Dalmatia (i dag: Sdrin i Kroatia), en gang rundt 347.^[5] Han kom fra en illyrisk adelsfamilie og hans morsmål var illyrisk.^[6] Han ble ikke døpt før en gang rundt 360–366, da han hadde dratt til Roma sammen med sin venn Bonosus^[7] for å studere retorikk og filosofi. Han studerte under grammatikeren Aelius Donatus og lærte seg latin og noe gresk,^[8] men oppnådde antagelig ikke den kjennskap til gresk litteratur som han senere hevdet.^[9]

Som student i Roma henga han seg også til det glade liv med ulike utskeielser, inkludert homofile forhold som senere påførte ham stor skyldfølelse.^[10] Som botsgang besøkte ham på søndagene martyrenes gravkamre i Romas katakomber. Disse erfaringene ga ham en opplevelse av helvetes redsler, og han siterte den romerske poeten Vergil med «Horror ubique animos, simul ipsa silentia terrent»:^[11][12] «På alle sider rundt spredte redslene seg; den veldige stillhet pustet en skrekk på min sjel».^[13] Til å begynne med siterte han klassiske forfattere for å beskrive kristne konsepter som helvete, noe som indikerer både hans klassiske utdannelse og kanskje også indirekte hans dype skam over å leve sitt liv i Roma på samme måte som dem, herunder ved å ha homoseksuelle forbindelser. Selv om han i begynnelsen var skeptisk til kristendommen, konverterte han etter en tid.^[14]

Etter flere år i Roma reiste han med Bonosus til Gallia og bosatte seg i Trier, hvor han synes å ha tatt opp teologiske studier, og hvor han kopierte kommenterer til Salmenes bok av Hilarius av Poitiers og avhandlingen De synodis for sin venn Tyrannius Rufinus. Deretter reiste han til Aquileia i det nordlige Italia sammen med sin venn Tyrannius Rufinus. Aquileia er en by som ligger noen kilometer fra Adriaterkysten. Der bodde Hieronymus i flere år, kanskje år, og fikk mange venner blant egnens kristne. En del av disse vennene fulgte ham på reise en gang rundt 373 som gikk via Trakia og Anatolia inn i nordlige Syria. I byen Antiokia, hvor han oppholdt seg lengst, døde to i hans følge, og han ble selv flere ganger syk. I løpet av en av disse sykdomsperiodene i løpet av vinteren 373–374 fikk han en febervisjon som fikk ham til legge til side sine sekulære studier og hengi seg helt til Gud.

 

Forskerne mener at han etter konverteringen la sine klassiske studier på hyllen gjennom lengre tid, og isteden fordypet seg i bibelstudier med Apollinaris av Latakia som veileder. Han opplevde en sterk dragning mot asketisk botsøving og dro for en tid ut i ørkenen ved Kalkis, sørøst for Antiokia. Denne ørkenen var kjent som «Syrias Thebais» på grunn av de mange eremittene som oppholdt seg der; betegnelsen henspilte på det lignende ørkenområdet Thebais i Egypt, som også var preget av askese og eremitter. I løpet av denne perioden synes han å ha både studert andres skrifter og skrevet egne manuskripter. Han gjorde de første forsøkene på å lære seg hebraisk med en konvertert jøde som lærer, og synes å ha brevvekslet med jødiske kristne i Antiokia. Han kopierte deler av evangeliene på hebraisk; fragmenter av disse avskriftene er bevart i hans notater, og er i dag kjent som det tapte Hebreerevangeliet, som nasareerne betraktet som det sanne Evangeliet etter Matteus.^[15] Hieronymus oversatte deler av dette evangeliet til gresk.^[16]

Etter at han dro tilbake til Antiokia i 378 eller 379 ble Hieronymus presteviet av biskop Paulinus; tilsynelatende var han tvilende og gikk med på det under vilkår av at han kunne fortsette som asket. Kort tid etterpå reiste han til Konstantinopel for å kunne studere Bibelen under rettledning av Gregor av Nazianz. Kildene tyder på at han tilbrakte to år der. Deretter tilbrakte han de neste tre årene, 382–385, i Roma igjen, som sekretær for pave Damasus I. Han ble invitert til å delta i kirkemøtet i 382, som ble samlet for å få avsluttet skismaet (uenigheten) med Antiokia. Hieronymus hadde fulgt en av dem, Paulinus, tilbake til Roma for å få mer støtte for ham og utmerket seg selv for paven og fikk en framtredende plass i hans råd. Mens han hadde plikter i Roma påtok han seg en revisjon av den latinske Bibelen for å tilpasse den greske manuskripter av Det nye testamente. Han oppdaterte Salmenes bok som var i bruk i Roma basert på Septuaginta, en førkristen jødisk oversettelse til gresk fra Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente). Selv om han ikke visste det ennå, oversatte han mye av det som kom til å bli den nye latinske bibeloversettelsen, kjent som Vulgata – noe som tok mange år og som ble hans fremste prestasjon.

I Roma vanket Hieronymus i et miljø av velstående og godt utdannede kvinner, inkludert en del fra adelige patrisierfamilier, blant annet enkene Lea, Marcella og Paula, samt Paulas døtre Blaesilla og Eustochium (alle ble senere erklært som helgener). Under Hieronymus’ innflytelse gikk de inn i et klosterliv, bort fra det dårlige livet i Roma. Hieronymus’ forhold til disse kvinnene, og hans kritikk av prester som ikke tilhørte en klosterorden, førte til en voksende motsetning mellom ham og prestene han kritiserte. Etter at hans beskytter Damasus døde i desember 384, ble Hieronymus tvunget til å forlate sin posisjon i Roma etter at han ble anklaget for å ha hatt et «upassende» forhold til enken Paula. Hans skrifter var meget verdsatt av kvinner som vurderte å avlegge løfte om å bli en viet jomfru. Hans brev ble omfattende lest og distribuert over hele den daværende kristne verden, og det er åpenbart at han visste at disse jomfruelige kvinnene ikke var de eneste som leste brevene hans.^[4]

 

 

I tillegg hadde Hieronymus anklaget Blaesilla for å føre et hedonistisk luksusliv i Roma og således skremt henne til å bli asket, men hennes fysikk og helse tålte ikke den ekstreme fasten han påla henne, og hun ble så alvorlig svekket at hun døde kun fire måneder senere. Store deler av overklassen i Roma var rystet og opprørt over at han hadde forårsaket en ung kvinnes altfor tidlige død, og samtidig insisterte på at hennes mor Paula ikke skulle sørge over sin datter, men i stedet glede seg over at hennes død hadde ført henne til Jesus. At han insisterte på at Paulas sorg var utilbørlig, ble oppfattet som hjerteløst og økte overklassens fiendskap mot ham.^[17]

I august 385 forlot Hieronymus Roma for godt og reiste tilbake til Antiokia. Hans bror og flere venner slo følge med ham, og litt senere også ble han etterfulgt av Paula og Eustochium, som under hans innflytelse hadde besluttet å leve sine livs siste dager i Det hellige land. Sammen med biskop Paulinus av Antiokia besøkte de Jerusalem, Betlehem og de hellige stedene i Galilea, og dro deretter videre til Egypt hvor de mest kjente asketiske kristne oppholdt seg. Ved katekismeskolen i Alexandria lyttet Hieronymus på Didymos Didymos (den blinde) fortelle om den gammeltestamentlige profeten Hosea og om hans minner om Antonius av Egypt, som hadde dødd 30 år tidligere. Hieronymus tilbrakte en del tid i Nitria, en av de første kristne klosterstedene i Egypt,^[18] og uttrykte beundring for det disiplinerte, asketiske livet som ble ført der, men oppdaget at selv i «Herrens by» var det «skjulte slanger», det vil si innflytelsen til Origenes av Alexandria.

 

Sent på sommeren 388 var han tilbake i Det hellige land og tilbrakte resten av sitt liv ved å bo i et kloster i nærheten av Betlehem, etter sigende nær det samme stedet som Jesus ble født i,^[19] omgitt av noen få venner, både menn og kvinner (inkludert Paula og Eustochium), som han fungerte som rådgiver og leder for. Han ble rikelig forsørget av Paula, og med sin økende samling av bøker hadde han et liv preget av aktiv litterær produksjon. I de siste 34 årene av livet frambrakte han sin versjon av Det gamle testamente fra den opprinnelige hebraiske teksten, skrev sine bibelkommentarer, samlet en katalog over kristne forfattere, og skrev en polemikk mot pelagianismen, en retning som ikke aksepterte arvesynden. Til denne perioden tilhørte også de fleste av hans polemikker, noe som utmerket ham blant kirkefedrene, inkludert avhandlingene mot Origenes fra Alexandria. Han hadde «et kverulantisk temperament, som ikke ble noe bedre av tallrike sykdommer og et strengt asketisk liv. Beryktet var hans sarkastiske vidd, ubeherskethet i kontroverser, hans forakt for motstandere, hans ondskapsfulle tunge og penn, hans brutale og fornærmende skjellsord.»^[20] Senere, som et resultat av hans kamp mot pelagianere, var det en gruppe forviste tilhengere som i 416 brøt seg inn klosterbygningene, satt dem i brann, angrep innbyggerne, drepte en diakon, og tvang Hieronymus til å søke tilflukt i en nærliggende festning.

Det er nedtegnet at Hieronymus døde i nærheten av Betlehem den 30. september 420. Datoen for hans død er oppgitt i Chronicon, som var forfattet av Prosper av Aquitaine (den første som fortsatte Hieronymus’ Chronicon). Hieronymus ble først gravlagt i Fødselskirken i Betlehem, ved siden av Paula av Roma (347–404) og hennes datter Eustokium, nær det tradisjonelle stedet for Kristi fødsel, men det ble sagt at han senere ble flyttet til Santa Maria Maggiore-kirken i Roma. Imidlertid har også andre menigheter i Europa hevdet at de eier Hieronymus'relikvier. Katedralen i Nepi, sør for Roma, hevdet at Hieronymus' hode befant seg der, men den samme har blitt hevdet om El Escorial i Spania.

 

I Hieronymus' samtid innebar det å være skriftlærd at man kunne gresk flytende. Da han begynte med sitt oversettelseprosjekt hadde han en viss mengde hebraisk-kunnskaper, men han flyttet til Jerusalem for å forbedre sin hebraisk-kompetanse. Den rike aristokraten Paula betalte hans opphold i klosteret ved Betlehem, hun sørget også for at han fikk alle de manuskriptene han ønsket, og han fullførte sine oversettelser der. Oversettelsesarbeidet begynte i 382; og han startet med å korrigere den eksisterende latinske oversettelsen av Det nye testamente, som vanligvis omtales som Vetus Latina («gammel latin»). I år 390 begynte han å oversette Den hebraiske Bibelen fra hebraisk til latin, etter at han tidligere hadde oversatt deler av greske Septuaginta. Han mente at den rabbanittiske jødedommens skriftlærde hadde avvist Septuaginta som en ugyldig jødisk bibeltekst på grunn av feiloversettelser og på grunn av dens hellenistiske, kjetterske elementer.^[21]

Han fullførte sitt verk rundt år 405. Før Hieronymus’ Vulgata hadde alle latinske oversettelser av Det gamle testamente ikke vært basert på hebraisk, men på den greske Septuaginta (som dog hadde vært oversatt fra hebraisk til gresk av jøder i Alexandria). Hieronymus’ beslutning om å oversette direkte fra hebraisk framfor fra Septuaginta gikk imot råd fra de fleste andre kristne, inkludert Augustin av Hippo, som mente at Septuaginta var guddommelig inspirert. Det har imidlertid hersket tvil om hvor godt Hieronymus egentlig behersket hebraisk, og en del moderne forskere mener at egentlig var det den greske bibeloversettelsen Hexapla som var Hieronymus’ fremste kilde for oversettelsen. Det står i Vulgata at den er oversatt iuxta Hebraeos, som betyr noe sånt som «nær opptil hebreerne».^[22] Andre forskere mener imidlertid at Hieronymus hadde en betydelig hebraisk kunnskap.^[23] Jødiske forskere, med større kunnskap til hebraisk, har et annet syn: «Hieronymus’ kunnskap i hebraisk er betydelig kun sammenlignet med andre kirkefedre og den generelle kristne offentligheten i hans tid. Hans kunnskap var virkeligheten svært mangelfull...»^[24]

 

 

Hieronymus virket også som historiker. Et av hans første historiske verker var hans krønike (Chronicon eller Temporum liber), som han ferdigstilte en gang rundt år 380 i Konstantinopel. Det er en oversettelse til latin av de kronologiske tabellene som ble satt sammen i den andre delen av Chronicon til Eusebius av Cæsarea, og med et tillegg som dekker perioden fra 325 til 379. Til tross for tallrike feil som ble videreformidlet fra Eusebius, og en del av hans egne, har verket verdi for ettertidens historikere. Det ga også videre inspirasjon og impuls til Prosper, Cassiodorus, og Victor fra Tunnuna til å fortsette hans annaler.

Også av betydning er hans De viris illustribus som ble skrevet i Betlehem i 292, tittelen og opplegget er lånt fra den romerske historikeren Suetonius. Verket inneholder korte biografiske og litterære omtaler av 135 kristne forfattere, fra apostelen Peter og ned til ham selv. For de første 78 forfatterne er Eusebius’ Historia ecclesiastica hovedkilden; i den andre seksjonen som begynner med Arnobius og Lactantius, har han lagt til en god del uavhengig informasjon, særlig om de vestlige forfatterne.

Han skrev fire helgenbiografier:

• Vita Pauli monachi, som han skrev under sitt første opphold i Antiokia, rundt år 376. Legendene i dette verket er avledet fra den egyptiske klostertradisjonen.
• Vitae Patrum (Vita Pauli primi eremitae), som handler om den hellige Paulus av Theben.
• Vita Malchi monachi captivi (ca. 391), som antagelig er basert på et eldre verk, skjønt innholdet later også til å være ta utgangspunkt i en muntlig tradisjon om den aldrende asketen Malkus av Syria.
• Vita Hilarionis, som også er skrevet rundt år 391. Dette verket inneholder mer pålitelig historisk materiale enn de andre to, og er basert delvis på biografien til Epiphanius av Salamis og delvis på muntlig tradisjon.

Den såkalte Martyrologium Hieronymianum er ikke ekte; den later til å være skrevet av en vestlig munk mot slutten av 500-tallet eller begynnelsen av 600-tallet, og å knytte seg til en uttalelse av Hieronymus fra første kapittel av Vita Malchi, hvor han gir til kjenne at han vil skrive et historisk verk over helgener og martyrer fra apostolisk tid.^[25]

Hieronymus var også forfatter av en rekke brev og epistler om et stort antall ulike temaer; også stilistisk er det et stort spenn i disse verkene.

Hans teologiske skrifter er utpreget polemiske og rettet mot de som brøt med kirkens dogmer, slik han forsto dem.

Senere historier forteller om hvordan Hieronymus ble fristet i ørkenen, på omtrent samme måte som Jesus, hvordan han temmet en løve der ved å ta en torn ut av foten dens, og at han hadde flere visjoner som eneboer.^[20]

I kunsten blir han ofte avbildet med en løve ved sin side; ifølge en utbredt folkelig tradisjon temmet han en løve i ørkenen ved å trekke ut en torn fra løvens pote. Det er også vanlig å avbilde Hieronymus med Bibelen ved siden av seg.^[20] Ettersom han var prest i den tidlige kirken, en tid hvor kardinaler ennå ikke eksisterte, ble han fra renessansen og barokken framstilt som en kardinal, for eksempel med røde klær eller rød kardinalhatt.^[20] Han ble gjerne presentert som den ene av fire av kirkelærere, sammen med Augustin av Hippo, Ambrosius av Milano og pave Gregor I den store. Han ble også framstilt som en halvt avkledt eremitt med kors, kranium og Bibelen som eneste utstyr i cellen sin, ofte lå også den røde kardinalhatten plassert ved siden av ham.

Fra senmiddelalderen begynte bildene av Hieronymus å inneholde flere elementer. På noen bilder sitter han i sin skrivestue, omgitt av bøker og andre gjenstander som signaliserer at den avbildede er en lærd mann. På andre bilder befinner han seg blant bergknauser i et ørkenlignende landskap. Noen kunstnere har kombinert disse to grepene ved å plassere Hieronymus fordypet i en bok ute i ørkenen eller foran en eremitthule. I denne perioden blir løven gjerne mindre fremtredende i bildet. Tidvis har han også en ugle som attributt; uglen er et symbol på visdom og lærdom.^[26] Skrivemateriell og trompeten fra Dommens dag er også blant attributtene som inngår i ikonografien knyttet til den hellige Hieronymus.^[26]

Biografier

• Kelly, J.N.D. (1998): Jerome: His Life, Writings, and Controversies, Peabody, MA
• Rebenich, S. (2002): Jerome, London & New York

Verker

• • Beati Hyeronimi Epistolarum liber, digitalisert kodeks (1464)
  • Epistole de santo Geronimo traducte di latino, digitalisert kodeks (1475–1490)
  • Hieronymi in Danielem, digitalisert kodeks (1490)
  • Sancti Hieronymi ad Pammachium in duodecim prophetas, digitalisert kodeks (1470–1480)

• St. Jerome (PDF Arkivert 9. september 2016 hos Wayback Machine.) fra Fr. Alban Butlers Lives of the Saints
• The Life of St. Jerome, Priest, Confessor and Doctor of the Church Arkivert 16. juni 2019 hos Wayback Machine., Catholic Revelations
• St. Jerome, Catholic Online
• St Jerome (Hieronymus) of Stridonium, Orthodox synaxarion