Giordano Bruno

Giordano Brunos døpenavn var Filippo Bruno. Faren var Giovanni Bruno, en soldat, moren het Fraulissa Savolino. Etter hjemstedet fikk han tilnavnet Nolano («Nolaneren»). Ingenting er kjent fra Brunos barndom utover det han fortalte inkvisisjonen i avhør. Han beskrev barndommen som en god tid, han vokste opp i landsbyen Giovanno del Cesco der han lekte i slottsruiner mellom oliventrær med utsikt til Vesuv. Han var flink på skolen, og flyttet til Napoli for å gå i kloster i den den gang uvanlig sene alderen av sytten år.^[11]

Han antok ordensnavnet Jordanus/Giordano (etter dominikanerordenens annen ordensmester Jordan von Sachsen). Bruno bodde i San Domenico Maggiore-klosteret, hvor Thomas Aquinas en gang hadde levd og lært. Men snart kom han i konflikt med ordenslesningen, fordi han ikke deltok under mariaandaktene og fjernet alle helgenbilder fra sin klostercelle. Det ble til å begynne med betraktet som ungdommelig forvirring, og fikk ingen konsekvenser.

Han lot bare et krusifiks bli hengende på veggen sin, og stilte seg kritisk til motreformasjonen, der konsilet i Trient - i motsetning til Luthers bevegelse - videreførte den nedarvete kultusen med helgener og relikvier. Bruno var positiv til arianismen, og mente selv at treenigheten utgjorde tre tydelig adskilte enheter: Far, sønn og helligånd, der han anså sønnen som Guds intellekt og helligånden som Guds «uendelige kjærlighet». I sine studieår møtte han pave Pius V i Roma, der Bruno også underviste litt i mnemoteknikk som var noe han utmerket seg i. Å beherske mnemoteknikk var av stor betydning fordi bøker ennå var kostbare sjeldenheter. Selv benyttet Bruno seg av tilgangen som San Domenico Maggiore-klosteret ga ham til Erasmus fra Rotterdams forbudte bøker.^[12]

Senere sa han at med det «hadde han knappet den første knappen skjevt, og siden kunne ingen av de andre knappes riktig».^[13]

Bruno ble presteviet i 1572 og tok doktorgraden i teologi i juli 1575, men samme år ble han satt under granskning for sine syn på treenigheten, et følsomt tema i reformasjonstiden. Tidlig i 1576 forlot han klosteret, dro til Roma, la prestekappen og fortsatte nordover. Han var nå ekskommunisert og befant seg de neste fjorten år på reisefot.^[14]

 

I februar 1576 rømte Bruno til klosteret Santa Maria sopra Minerva i Roma. I Napoli ble klostercellen hans ransaket, men det ble ikke funnet noe galt. Derimot avslørte et søk i latrinen et verk av Erasmus som stod på inkvisisjonens liste over forbudt lesning, uheldigvis med Brunos notater i margen. Fra 1559 trengte en katolikk tillatelse fra en biskop eller det pavelige kontor for å lese Erasmus og protestantiske skrifter. Den vanlige straffen for å lese forbudte bøker uten lov, var ekskommunikasjon, som det skjedde med Bruno. På denne tid var Roma hjemsøkt av drap på adelige og prelater. Dette skyldtes mye pave Gregor 13.s manglende besluttsomhet. Bruno selv ble urettmessig anklaget for drap, attpåtil av noen munker i Santa Maria sopra Minerva. Trolig var drapet begått av en munk der. For å slippe drapsanklagen i Roma og kjetteranklagen fra klosteret i Napoli, la Bruno sin prestekappe og dro til Genova. I Noli underviste han i grammatikk og kosmologi i noen måneder før han la ut på en rundreise til norditalienske byer. I Venezia fikk han trykt sin første bok, De' segni del tempo, men da pesten kom dit, dro han videre. I 1578 kom han til Geneve, der han sluttet seg til kalvinistene og meldte seg inn på det lokale universitetet med sitt døpenavn Filippo Bruno, professor i teologi. Snart gikk det galt igjen, da han ble arrestert for å ha anklaget de stedlige professorene for udugelighet. Han trakk sine anklager tilbake, men ble like fullt ekskommunisert også av kalvinistene.^[12]

Bruno utga en rekke bøker om filosofiske emner der han vinglet mellom helt motsatte synsvinkler. Snart hyllet han Martin Luther og sammenlignet ham med Herkules som temmet uhyret Kerberos (dvs. paven); snart kom han med grove skjellsord mot frafalne fra den katolske kirke. Snart hyllet han askesen; snart var han talsmann for naturens rett. Snart talte han fatalismens sak; snart forsvarte han den frie vilje.^[15] Han hevdet at Gud er selve kraften i universet, at universet er uendelig, og at det ikke finnes noen fiksstjernehimmel. Kopernikus på sin side hadde ikke trukket forestillingen om en fiksstjernehimmel i tvil. Bruno prøvde å bringe sine synspunkter i overensstemmelse med katolisismen. For ham var universet uendelig, fylt med stjerner som vår sol, omgitt av planetsystemer hvor intelligente skapninger kunne bo. «Slik blir Guds herlighet forsterket, og utstrekningen av hans rike tydeliggjort, han forherliges ikke av én, men av utallige soler, ikke av én jord, men av tusener, ja, jeg sier en uendelighet av verdener.»^[16]

Han ble ansatt ved universitetet i Toulouse der han foreleste om Aristoteles, men kom i heftig krangel med filosofen Francisco Sanchez (1551–1623)^[17] ved samme universitet og kalte Sanchez «et esel med en tittel», enda Sanchez hadde omtalt Bruno i sitt eget arbeid som «en ypperlig filosof». To år senere flyttet Bruno til Paris, der han ble stilt for retten. Men han ble også presentert for kong Henrik 3. som interesserte seg for mnemoteknikk og betalte ham for undervisning i dette.^[12]

Bruno utga to bøker om mnemoteknikk, en kunst også Thomas Aquinas hadde anbefalt. Kong Henrik bidro til at han fikk et hjem hos den franske ambassadøren i London fra 1583. Her ble Bruno kjent med hoffmannen og poeten Philip Sidney, og dediserte sin diktsamling «Om de entusiastiske helter» til ham. Den gang regnet man med fire grader av entusiasme: 1) Poetisk inspirasjon (som hørte under musene), 2) religiøs begeistring (under Dionysos), 3) profetisk entusiasme (under Apollon), og øverst 4) kjærlighetens flamme (under Venus). Gjennom Sidney traff han Elisabeth I. Bruno beskrev henne senere med ord som «hellig» og «guddommelig», noe som ble brukt mot ham da han stod anklaget for kjetteri. Dronningen på sin side likte ikke Bruno og anså det han stod for, som farlig og undergravende. I London publiserte han i 1584 Cena de le Ceneri («Kveldsmat på askeonsdag»; Ash Wednesday Supper), der han støttet det heliosentriske verdensbildet, men også foreslo at universet er uendelig og består av utallige verdener som de i vårt solsystem.^[18] Særlig dette skriftet vakte forargelse. Blant ting som utløste kritikk fra forskjellig hold, var hans kontakter med hermetikerne, hans støtte til Kopernikus, og at han angivelig hadde plagiert Ficino. Bruno hadde også en evne til å kombinere sine kontroversielle synsmåter med en bitende sarkasme som skulle koste ham støtte fra de venner han hadde funnet.

I 1858 fikk han uansett ikke bo lenger hos London-ambassadøren, og begynte en slitsom vandring fra Paris til Marburg Wittenberg og Praha. I Frankfurt am Main fikk han trykt flere av skriftene sine. Med utsagn som «Den som higer mot filosofien, må starte arbeidet med å stille alt under tvil», og «Med mindre du gjør Gud til din like, kan du aldri forstå Gud», satte han seg selv i en utsatt posisjon overfor kirken, ikke minst når han beskrev Jesus som en magus – magiker.^[19]

Bruno utfordret Aristoteles' verdenssyn på alle punkter. Aristoteles delte universet opp i en endelig sfære under månen med fysiske ting, og en himmelsk sfære bak månen med eteriske ting. Bruno påpekte at dette talte imot universets enhet. Aristoteles hadde hevdet at mer enn én verden ville skape asymmetri, siden bare én verden kan være sentrum, og ordnet bevegelse er bare mulig i et univers med ett sentrum. Men Bruno påpekte at i et uendelig univers kan det ikke være ett enkelt sentrum eller én bestemt omkrets.^[20]

 

Bruno var i 1591 blant søkerne til et professorat i matematikk ved universitetet i Padova, som året etter gikk til Galileo Galilei i stedet. Bruno flyttet da til Venezia, dit han var invitert av en Mocenigo, som angivelig hadde håpet å få bedret sin hukommelse via magi. Imidlertid var det ikke magi, men et mnemonisk system Bruno lærte ham, og Mocenigo skal ha blitt så skuffet over dette at han angav Bruno til inkvisisjonen.

Dette skal også ha vært tilrådet av Mocenigos skriftefar. Sjalusi kan også ha vært inne i bildet, siden Mocenigo hadde en pen kone.^[21] Den 22. mai 1592 ble Bruno arrestert mens han var i ferd med å forlate Venezia. Han ble utlevert til Roma i 1593.

I Roma satt han fengslet i Castel Sant'Angelo i seks år før rettssaken startet. Om forhør og eventuell bruk av tortur vet vi lite, fordi Napoleon senere fikk oversendt saksdokumentene for å bruke dem som papirmasse i bygningskonstruksjoner.^[22] Men en tysk lærd ved navn Schoppius var i Roma i 1600, og skrev ned det han fikk høre om rettssaken. Bruno var en stund innstilt på å tilbakekalle sine overbevisninger, men etterhvert besluttet han å stå ved det han mente var rett. Da rettssaken startet, krevde kardinal Roberto Bellarmino (1542–1621) en full tilbaketrekking, noe Bruno nektet å imøtekomme. Bellarminos hadde utarbeidet en analyse av heresier i Brunos skrifter basert på over 600 siders dokumentasjon. Han endte med å skrive ned åtte utsagn som kunne regnes som heretiske, men listen har ikke overlevd. det faktisk noe uklart hva nøyaktig dette kjetteriet bestod i; rettspapirene er gått tapt. Bare et sammendrag er kjent; det ble gjenfunnet i 1940.^[23] Innvendingene kan imidlertid ikke ha dreid seg om verdensrommets uendelighet, eller at jorden beveger seg.

«De som forestiller seg at Bruno var en martyr for vitenskapen, antar at hans støtte til at jorda beveget seg, og til at universet var uendelig, stod på listen. Det er umulig. [Kopernikanisme ble ikke] erklært som heresi før i 1616, og tanken om et uendelig verdensrom var bare et ekko av kardinal Nikolas Cusanus. Begge oppfatningene ble diskutert i inkvisisjonens dokumentasjon, men det beviser på ingen måte at de dermed formelt sett ble ansett som heretiske.»^[24]

Saken var heller at Bruno var en betydelig eksponent for den okkulte idéstrøm som stod så sterkt i renessansen.

Bruno avviste etterprøvbare observasjoner og målinger som vei til sannhet. Som tilhenger av den okkulte mesteren Hermes Trismegistus var han mer opptatt av visjoner av et uendelig antall verdener, enn av om jorden gikk rundt solen. Muligens styrket det anklagen at han var mistenkt for farlige politiske allianser, og sympatien ble ikke større av hans evne til å legge seg ut med folk.

Til dommerne skal Bruno ha sagt: «Dere som i den barmhjertige Guds navn ofrer meg, skjelver mer i samvittigheten ved å uttale dommen, enn min ånd skjelver ved å høre den.»^[25] Han ble dermed erklært heretiker og overlevert til de verdslige myndighetene, som dømte ham til døden på bålet. Alle hans verker ble satt på Index Librorum Prohibitorum i 1603.

Den 17. februar 1600 ble Bruno fulgt til bålet av munkene fra Compagnia della Misericordia (= Barmhjertighetens selskap), som hadde som viktigste oppgave å hjelpe dødsdømte gjennom de siste timene. Campo dei Fiori (= Blomstertorget) var dengang et av Romas mest brukte rettersteder. En av munkene beskrev Brunos siste timer slik: «Han fastholdt til det siste sine meninger og kretset om sine tusen villfarelser, inntil han av bøddelen ble ført til Campo dei Fiori, hvor han ble kledd av og bundet naken til en påle og levende brent, fulgt av vårt compagnia som sang litanier, og en av våre brødre, som trøstet ham og til det siste ba ham gi opp den staheten som var årsaken til at han nå endte sitt elendige og ulykkelige liv.»^[26] For å spare ham for noe av smertene, ble en pose krutt hengt rundt halsen hans, slik at han døde av eksplosjonen fremfor av å bli brent sakte.

 

Hadde ikke det unge Italia valgt ham som symbol for kampen mot pavedømmet, ville nok Bruno raskt gått i glemmeboken. Han opplevde seg som en profet, særlig var hans vrede rettet mot filologer og matematikere; han kalte Aristoteles en innbilsk falskner og Arkimedes en narr; men hans egne tanker floket seg sammen til rent rot.^[27] Men mot slutten av 1800-tallet ble henrettelsen av Bruno fremhevet av nasjonalistiske antiklerikale kretser i Italia som et overgrep mot vitenskapelig sannhetssøken. I 1887 besluttet Romas bystyre å reise et monument for ham på stedet der han ble brent. Vatikanet protesterte, men ble ikke hørt.^[28] Monumentet på retterstedet ble ferdigstilt i 1889.

Statuen var særlig frimurermesteren og billedhuggeren Ettore Ferraris verk.^[29] Han ledet den mektige losjen Grande Oriente d'Italia. Statuen ble satt opp som et svar fra frimurerne på den pavelige encyklika Humanum genus av 20. april 1884, der pave Leo XIII fremstiller frimureriet som ødelegger av Guds rike. Under denne tiden pågikk det en særlig intens strid mellom Den katolske kirkes læreembede og frimureriet. Det var i sin tid stor strid i byen om denne statuen.

En internasjonal komité hadde siden 1885 arbeidet for at en slik statue skulle reises. Den bestod blant annet av Victor Hugo, Herbert Spencer, Ernest Renan, Ernst Haeckel, Henrik Ibsen og Ferdinand Gregorovius.^[30][31]

Statuen ble et samlingsmerke også for blant annet fritenkere og monister. I september 1904 var det en internasjonal fritenkerkongress i Roma. Som en av 2.000 deltakere ble Ernst Haeckel høytidelig utropt av deltakerne til «motpave», og ved en demonstrasjon på Campo dei Fiori festet Haeckel en laurbærkrans på Giordano Bruno-statuen der.

Da det i 1907 brøt ut et opprør for å oppnå det skillet mellom stat og kirke som var innført i Frankrike få år tidligere (laïcité), strømmet en menneskemengde til Bruno-statuen på Campo dei Fiori på minnedagen for hans død, 17. februar, mens de ropte «A basso il Papa!» (= Ned med paven!).^[32]

I forbindelse med jubelåret 2000 beklaget pave Johannes Paul II offentlig henrettelsen av Bruno.

• Candelaio. 1582
• La cena de le ceneri. 1584
• De l'infinito, universo e mondi. 1584
• De la causa, principio e uno. 1584
• Spaccio de la bestia trionfante. 1584
• De gli eroici furori. 1585
• Die Kabbala des Pegasus. 1584–1585
• De magia/ de vinculis in genere. 1586–1591
• Lampas triginta statuarum. 1587
• De monade numero et figura…. Frankfurt 1591
• Il triplici minimo et la misura ad trium Speculatiuarum…. Frankfurt 1591
• De Immenso et Innumerabilibus Liber I-VI. 1591

• Frances A. Yates: Modernitetens okkulte inspirasjon – Giordano Bruno og arven etter Hermes Trismegistos, oversatt av Kåre A. Lie, Oslo: Pax, 2001
• William Boulting: Giordano Bruno; hans liv, tenkning og martyrdom (Nisus Forlag, 2017).

•  (en) Giordano Bruno – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Giordano Bruno – galleri av bilder, video eller lyd på Commons