Napoléon Bonaparte

 

Napoleon ble født 15. august 1769, som det andre av åtte barn, på familiens gods Casa Buonaparte i byen Ajaccio på Korsika. Foreldrene, Carlo Buonaparte og Letizia Ramolino, fikk til sammen 13 barn, men bare åtte av dem overlevde de første barneårene.^[18] Napoleon ble født året før øya ble innlemmet i Frankrike, etter at den uavhengige og italienskkulturelle Republikken Korsika hadde blitt nedkjempet av franske styrker.^[19] Han ble døpt Napoleone di Buonaparte, antagelig oppkalt etter en onkel (en eldre bror som døde som barn, var den første av sønnene som ble kalt Napoleone). Da han kom i tyveårene, tilpasset han seg til en mer franskklingende utgave av navnet som Napoléon Bonaparte. Før den tid kunne hans navn også bli stavet som Nabulione, Nabulio, Napolionne, og Napulione.^[20]

Buonaparte-familien nedstammet fra italiensk lavadel fra Toscana av langobardisk opprinnelse,^[21][22] som hadde kommet til Korsika fra Liguria en gang på 1500-tallet.^[23] DNA-prøver som ble gjort i 2012 av en del av familiens etterkommere tyder på eldre nedstamning fra Kaukasia.^[24] Forskningen fant haplogruppe type E1b1c1*, som hadde sin opprinnelse tilbake til Nord-Afrika en gang rundt 1200 f.Kr. hos et folk som utvandret til Kaukasia og inn i Europa.^[25]

Napoleons far, Nobile Carlo di Buonaparte, var advokat med doktorgrad i jus fra Universitetet i Pisa og fikk stilling som assesor (dommer) i Ajaccio.^[26] I 1776 var Carlo di Buonaparte blant de tre korsikanske adelsmennene som reiste til Versailles for å erklære troskap til den nye kongen Ludvig XVI. Han ble senere valgt til Korsikas representant til generalstendene i Versailles og var borte to år. Han hadde nå begynt å kalle seg Charles di Buonaparte.^[27] Tidligere hadde Carlo di Buonaparte vært involvert i den korsikanske motstandsbevegelsen, men skjønte at karrieremulighetene lå i å bli en del av den franske administrasjonen.^[26] Den dominerende innflytelse i Napoleons barndom var hans mor, Letizia Ramolino, og hennes faste og bestemte disiplin sørget for å begrense et aktivt og larmende barn.^[28] Faren døde da Napoleon var 16 år gammel, og grandonkelen Luciano Buonaparte (1718–1791), som var erkediakon i Ajaccio, ble familiens forsørger og beskytter. Da han døde i 1791 overtok Napoleons onkel (Letizias bror) Joseph Fesch, som også var erkediakon i Ajaccio, denne rollen.

I britisk presse skulle Napoleon senere beskrives som kortvokst.^{[trenger referanse]} I virkeligheten var han 1,7 meter høy, noe som var normal høyde på den tid.^{[trenger referanse]} Bortsett fra den rene propagandahensikten fra britene ved å fremstille ham som en liten mann,^{[trenger referanse]} kan det også ha vært misforståelse gående med den franske måleenhet pouce som var litt lengre enn den britiske inch — henholdsvis 2,71 og 2,54 cm.^[29]

Napoleons adelige, moderat velstående bakgrunn og familieforbindelser gjorde det lettere for ham å studere enn hva som var tilgjengelig for en typisk korsikaner på denne tiden.^[30] I desember 1778 ble både Nabullione og Giuseppe di Buonaparte sendt til Frankrike for utdannelse, blant annet for å lære fransk. De ble skrevet inn på skolen i Autun i januar 1779. Fornavnene ble endret til Napoleon og Joseph, men det italienske etternavnet ble beholdt. Allerede i april ble imidlertid Napoleon sendt videre til militærskolen i Brienne-le-Château.^[31][32] Han snakket fransk med en markant korsikansk aksent og lærte seg aldri å stave skikkelig.^[33] Han ble ertet av de andre studentene for sin måte å snakke på, men en eksaminator merket seg at Napoleon «hadde alltid utmerket seg for sin matematikk. Han var rimelig godt kjent med historie og geografi... Denne gutten kunne bli en utmerket sjømann.» ^[34]

Da han hadde fullført sine studier ved Brienne i 1784 kom han inn på militærakademiet École militaire i Paris, landets fremste krigsskole. Det fikk ham til å oppgi en karriere til havs, en tanke som hadde fått ham til å vurdere en søknad til britiske Royal Navy.^[35] Han tok utdannelse for å bli artillerioffiser, og da hans inntekter sank ved farens død, ble han tvunget til å gjennomføre to års skolegang i løpet av et år. Han var dessuten den første fra Korsika som tok eksamen ved École militaire.^[36] Ved eksamen var en av eksaminatorene hans den berømte vitenskapsmannen Pierre-Simon Laplace som Napoleon senere utpekte til senatet.^[37]

I 1786 ble han sekondløytnant i et kongelig artilleriregiment og begynte med det sin praktiske militære karriere. På grunn av hans forholdsvis lave byrd var imidlertid hans utsikter til forfremmelse i hæren heller begrenset. Derfor viet han seg mer og mer til forfatterskap. Jean-Jacques Rousseau var hans store forbilde. Han hadde dårlig råd, og måtte dessuten bidra til å forsørge sin bror, Louis.

Etter at den franske revolusjonen startet i 1789, vendte Napoléon tilbake til Korsika, der det brøt ut et nasjonalistisk opprør mot Frankrike. Det ble borgerkrig, og Napoléons familie flyktet i 1793 over til det franske fastlandet.^[38]

Napoléon støttet revolusjonen, og steg raskt i gradene. I 1793 var han med på å befri Toulon fra rojalistene og fra de britiske styrkene som støttet dem. Til alt hell for Bonaparte var det i Toulon en mann med stor innflytelse som visste å rapportere til Paris om Napoleons bragder. Det var Augustin Robespierre, bror av revolusjonslederen Maximilien Robespierre. Resultatet lot ikke vente lenge på seg: 22. desember 1793 fikk Napoléon Bonaparte brigadegenerals rang.^[39]

Etter at Robespierre ble styrtet og henrettet 27.–28. juli 1794, falt Napoleon i unåde, og ble for en kort tid arrestert som «robespierrianer». Men noe senere ble han kommandør for vestarmeen mot rojalistene i Vendée, en post han motsatte seg. I oktober 1795 slo han på oppdrag av direktoriet og den nye revolusjonslederen Paul Barras ned et rojalistisk opprør i Paris. I den forbindelse satte han for første gang inn artilleri inne i selve byen.^[40]

Det var i 1796 at Napoleon for alvor ble en aktør i første koalisjonskrig. Da fikk han kommandoen over de franske styrkene i Nord-Italia,^[41] og i 1796 – 1797 seiret «den lille korporalen», som han ble kalt, med dårlig utrustede franske styrker over Kirkestatens og Østerrikes hærer ved flere sammenstøt. Mantua kapitulerte raskt. I Tolentino ble pave Pius VI med Kirkestaten i februar 1797 nødt til å undertegne en fredsavtale på franske premisser.

Østerrikerne måtte under erkehertug Karls lederskap inngå en ufordelaktig fredsavtale ved Campo-Formio i oktober 1797. Østerrikerne måtte gå med på å avstå alle besittelser vest for Rhinen (områder på 63 000 km² og med 3,5 mill. innbyggere). For tapet av Belgia og Milano fikk Østerrike overta Republikken Venezia, og slik gikk denne over tusen år gamle republikken under.

Av de erobrede områdene i Italia dannet franskmennene datterrepublikker. I Den cisalpinske republikk inngikk store deler av Lombardia med Milano, og dessuten blant annet Modena og Bologna. Også Den liguriske republikk ble opprettet i (Liguria med Genova).^[42] I 1802 ble Napoleons italienske republikk til ved at Den cisalpinske republikk endret konstitusjon slik at Napoleon ble president.

Noe av seieren må absolutt tilskrives Napoleons bruk av det nye kommunikasjonssystemet klaffetelegrafen, som få år tidligere var blitt oppfunnet av Claude Chappe.

«Bidrag» fra «de befridde italienere» støttet det nær bankerotte revolusjonære Directoire, og fremmet fremveksten av «Napoleon-myten». Italienske kunstskatter ble bragt til Louvre-museet.^[42]

 

Napoléon ble fra denne tiden mer og mer engasjert i det som skulle komme til å bli betegnet som koalisjonskrigene, en serie på seks kriger mellom Frankrike (og allierte) og koalisjoner av vekslende sammensetning. Med unntak av den første, som brøt ut før Napoléon var kommet til makt, blir disse krigene også gjerne kalt Napoleonskrigene.

1. koalisjonskrig 1792–1797 (Østerrike, Preussen, Storbritannia, Spania og Piemonte – mot Frankrike)

2. koalisjonskrig 1798–1801/1802 (Russland, Storbritannia, Østerrike, Det osmanske rike, Portugal, Napoli og Kirkestaten – mot Frankrike)

3. koalisjonskrig 1805 (Østerrike, Storbritannia, Russland og Sverige – mot Frankrike)

4. koalisjonskrig 1806/1807 (Preussen, Sachsen og Russland – mot Frankrike)

5. koalisjonskrig 1809 (Østerrike og Storbritannia – mot Frankrike)

6. koalisjonskrig 1812-1814 (Storbritannia, Russland, Preussen, Sverige, Østerrike og tallrike tyske småstater – mot Frankrike)

Napoléons siste felttog, som han tapte i slaget ved Waterloo i 1815, regnes i historieskrivningen ikke med som en koalisjonskrig, selv om han kjempet mot en koalisjon av motstandere (Storbritannia og Preussen, dessuten styrker fra Holland og tyske småstater). Men Napoleonskrig må det i alle fall regnes som.

Under et forsøk på å revolusjonere Roma ble den franske general Duphot skutt og drept i byen sent i 1797. Dette benyttet franskmennene som foranledning til å innta Roma den 10. februar 1798. Fem dager etter proklamerte de Den romerske republikk.

Fordi pave Pius VI nektet å underkaste seg, ble han den 20. februar tatt med makt og ført til Siena og deretter til Firenze. Mot slutten av mars 1799 ble han trass i alvorlig sykdom så ført til Parma, Piacenza, Torino, over Alpene til Briançon og Grenoble, og til slutt til Valence, der sykdommen seiret den 29. august. Paven ble begravet der, og levningene kunne ikke bringes til Roma før i 1802.

 

 

Imens hadde en rekke europeiske land i løpet av 1798 slått seg sammen i en ny koalisjon mot Frankrike, og kamphandlinger brutt ut (begynnelsen på annen koalisjonskrig). Det var til å begynne med ikke verre på kontinentet enn at Napoléon bega seg ut på et dristig vågestykke.

Den 19. mai 1798 seilte Napoleons flåte ut fra Toulon på et felttog mot Egypt.^[43] Ekspedisjonen omfattet 232 transportskip, 2 000 kanoner, 32 300 soldater og 175 ingeniører og lærde. Hans mål var å omgjøre Middelhavet til et fransk hav og forstyrre Storbritannias forbindelse til India. Erobringen av Malta (10. juni) og Alexandria (2. juli), og seieren over mamelukkene i slaget ved pyramidene (21. juli) gav Bonaparte kontroll over Kairo.^[44] Det var før dette slaget han uttalte de berømte ord:

«Soldater, glem ikke at fra toppen av disse monumentene stirrer førti århundrer ned på dere!» (Soldats, songez que du haut de ces monuments quarante siècles ont les yeux fixés sur vous!)

I Kairo viste han stor respekt for islam. Han skrev et brev til den egyptiske befolkningen og fikk brevet oversatt til arabisk. Her erklærte han seg selv som en troende muslim og at han faktisk var mer troende enn de tyrkiske mamelukkene.

«In the name of God, the Merciful, the Compassionate. There is no god but God. He has no son, nor has He an associate in His domain....Peoples of Egypt, you will be told that I have come to destroy your religion; do not believe it! Answer that I have come to restore your rights and punish the usurpers, and that, more than the Mamluks, I respect God, his prophet and the Koran...Qadis, sheiks, imams, [In the French version] tell the people that we are friends of the true Muslims. [In the Arabic version] tell the people that the French are also faithul Muslims, and in confirmation of this, we have destroyed the Pope, who called for war against the Muslims.»^[45]

Da han senere ble klandret for det, svarte han:

«Det var nødvendig for general Bonaparte å kjenne islams prinsipper og styresett, de fire sektenes oppfatninger, og deres relasjoner til Konstantinopel og Mekka. Det var nødvendig for ham å bli godt kjent med begge religioner, for det hjalp ham til å vinne det italienske kleresis såvel som de egyptiske ulemaers gunst.»

 

De franske flåtestyrker på sin side ble nesten fullstendig knust av den britiske flåte under admiral Horatio Nelson i sjøslaget ved Abukir (1.-2. august 1798), også kalt slaget ved Nilen.^[46] Bare to av de 15 franske skipene kom seg unna, og kunne ikke lenger støtte Napoleon med beskyttelse av hans troppetransportskip. Britene fikk på nytt kontrollen over Middelhavet, og gjenerobret Malta.

Nå var de franske invasjonsstyrkene henvist til fremrykning kun over land. Et fremstøt mot Syria slo feil ved Akko, og ettersom det også var brutt ut pest blant troppene (mai 1799) måtte Napoleon trekke seg tilbake til Egypt. Russland og det ottomanske riket allierte seg nå mot franskmennene.

I Egypt gjenvant Napoleon ved slaget ved Abukir den 25. juli 1799 mye av Frankrikes tapte ære.^[47]

Imens hadde kamphandlingene blitt heftigere på det europeiske kontinent. I Frankrike hadde samtidig rojalistene vokst seg sterkere. Da bestemte Napoleon seg for å vende tilbake til Paris, i 1799 – uten sine styrker. Bonaparte overlot kommandoen til general Kléber. Denne arméen kapitulerte til slutt den 31. august 1801 etter å ha lidd store tap – 13 500 døde, for det meste på grunn av en epidemi.

Tross den forholdsvis korte tiden Napoleon hadde kontrollen i Egypt, rakk han å gjennomføre en rekke reformer i landet.^[48] Han grunnla Egypts første postvesen, opprettet et eget egyptisk myntverk, fikk bygget møller til å male korn og pumpe vann, innførte renovasjon i byene, installerte Kairos første gatebelysning, påbegynte et sykehus for fattige, fikk trykket de første bøkene på arabisk i Egypt (småskrifter om hvordan beskytte seg mot pest), og igangsatte karttegning av Kairo og resten av landet. Han grunnla også en vitenskapelig publikasjon, La Decáde Égyptienne, og dagsavisen Le Courrier de l’Égypte. Det ble åpnet handelskontorer i alle de store egyptiske byene, etablert en offentlig instans for registrering av jordeiendommer og et folkeregister. Napoleon fikk påbudt at egyptiske forretninger, restauranter og kaféer måtte ha bevilling. Videre fikk han opprettet politistasjoner og lot bygge veier og kanaler.

Napoleon var lidenskapelig opptatt av Egypts rike fortid. På denne tiden var den i stor grad uutforsket. Napoleons planmessige kartlegging av Egypts fornminner gjør at han i ettertid fremstår som grunnleggeren av egyptologien. Han etablerte Det egyptiske institutt etter fransk forbilde med avdelinger for matematikk, fysikk, politisk økonomi, litteratur og kunst.^[49] Dette instituttet gjennomførte flere banebrytende vitenskapelige undersøkelser, blant annet matematiske beregninger av pyramidene og Nilens oversvømmelser. Franskmennene lokaliserte dessuten restene etter faraoenes forsøk på bygging av en Suezkanal. Napoleons vitenskapsmenn beskrev, tegnet og undersøkte det de kom over av templer og ruinbyer. Det mest spektakulære funnet de gjorde var Rosettastenen som ble gravd frem i 1799. Innskriften på steinen inneholdt koden for å kunne lese gammelegyptisk (hieroglyfer) og gjorde det senere mulig for forskeren Jean-François Champollion å begynne den første inngående forståelsen av gammelegyptisk historie og kultur. Det egyptiske instituttets samlede arbeide var så omfattende at det tok 20 år før alt var publisert i verket Description de l’Égypte (en beskrivelse av Egypt) som kom i 28 bind.

 

Ved et statskupp i 1799, 18 brumaire-kuppet (18. brumaire tilsvarer den 9. november),^[50] opprettet han en ny styreform for Frankrike, «Konsulatet» (Le Consulat), med ham selv som førstekonsul og to andre konsuler som i praksis hadde liten makt. Den nye forfatningen ble lagt ut til folkeavstemning og fikk overveldende flertall (omtrent 3 millioner ja mot 1 562 nei). Bonaparte ble valgt til førstekonsul for en periode på 10 år. Forfatningen trådte offisielt i kraft 14. desember 1799. Napoleon var i praksis blitt tilnærmet enerådig.^[51]

Han gjennomførte raskt flere varige reformer innen utdannelsesvesenet, forvaltningen og i retts- og finansvesenet. Hans lovsamling, redigert av Jean-Jacques Régis de Cambacérès (annenkonsul fra 1799 til 1804) og kalt Code civil eller Code Napoléon (1804), har den dag i dag en viss betydning i en rekke land.^[52] Code civil garanterte personlig frihet, likhet for loven, retten til privat eiendom, sivil ekteskapsinngåelse, og skilsmisse på visse betingelser som var betydelig lettere for menn enn for kvinner. Den siste rettigheten skulle Napoleon selv benytte seg av i 1809; hans hustru hadde ikke født ham noen etterkommere.

I 1800 dro Napoleon over Alpene med sin hær og slo den østerrikske hæren igjen, særlig ettertrykkelig, den 14. juni 1800 i slaget ved Marengo.^[53] Deretter undertegnet også britene en fredsavtale.^[54]

Etter lange forhandlinger undertegnet Frankrike og Pavestolen et konkordat den 15. juli 1801, som bragte den franske kamp mot den katolske kirke til opphør. Konflikten hadde begynt for alvor i 1791 da de revolusjonære ville tvinge den katolske geistlighet til å godkjenne en sivilkonstitusjon som ville gestalte kirken som en statskirke under de revolusjonæres kontroll. Det var kommet til blodige forfølgelser, og den revolusjonære regjering forsøkte å ta kontrollen ved å utnevne egne biskoper. De pavetro biskoper flyktet i eksil.

Konkordatet av 1801 nyregulerte bispedømmestrukturen og erklærte katolisismen som den religion som det store flertall av alle franskmenn tilhørte (men ikke som statens religion, som tidligere).^[55] Biskopene skulle utnevnes av Bonaparte, men vigsles av paven. Prestene ble statslønnede tjenestemenn.

I 1802 var den amerikanske president Thomas Jefferson beredt til å kjøpe Nouvelle-Orléans fra Frankrike. Napoleon hadde kort tid før kjøpt tilbake Fransk Louisiana fra Spania; dette var et område som var vesentlig større enn dagens amerikanske delstat Louisiana. Jefferson sendte James Monroe til Paris for at forhandlingene skulle gå bedre.

Napoleon visste at det ikke var til å unngå at krigen mot Storbritannia ville blusse opp igjen. Frankrike hadde nettopp lidd et tungt nederlag da hans hær hadde forsøkt å erobre Santo Domingo på øya Hispaniola i Vestindia. En kombinasjon av gulsott og slavenes frihetskjemper Toussaint L'Ouverture gjorde at Frankrike mislyktes.

Napoleon forstod at hans svekkede styrker ikke ville makte å forsvare Louisiana, og bestemte seg for å selge det til amerikanerne. De amerikanske forhandlerne var forbløffet over at deres tilbud på 2 mill. dollar for New Orleans ikke bare ble godtatt, men at de for under 15 mill. dollar dessuten fikk på kjøpet et langt større område enn det de opprinnelig hadde vært ute etter – de fikk hele området langs Mexicogulfen opp til Canada i hele bredden mellom Mississippi-floden og Rocky Mountains. Dette var et kjøp som fordoblet USAs størrelse.^[56]

Dette salget kom sjokkerende på Jean Baptiste Bernadotte som i utgangspunktet var lovt en plass i Napoleons styre i Amerika.

Uenighet om øya Malta i Middelhavet ga Storbritannia foranledning til å trekke seg fra fredstraktaten i Amiens og erklære Frankrike krig 18. mai 1803.^[57] Engelskmennene hadde aldri betraktet fredstraktaten som annet enn en midlertidig våpenhvile^[58] og var grunnleggende skeptisk til den økende franske innflytelsen på kontinentet. På samme tid begynte franske rojalister som hadde hovedbase i London å sende agenter med planer om å medvirke til å drepe Napoloen mot Paris. Britene hjalp til med overfarten. Mange av agentene ble oppdaget og drept av fransk politi allerede på kanalstrendene, andre ble ikke tatt før de var kommet til Paris. Fransk politi fikk gjennom avhør vite at den legendariske opprørslederen fra Bretagne George Cadoudal og general Jean-Charles Pichegru var blant konspiratørene som befant seg i Frankrike. Charles Pichegru ble tatt vinteren 1804 og døde senere på cella. George Cadoual ble også arrestert og henrettet ved giljotin i juni 1804. Under avhør hadde Cadoul fortalt at han hadde ordre om å vente på en bourbonsk prins. Napoleon og hans politifolk falt etterhvert ned på at denne prinsen måtte være Louis Antoine, hertug av Enghien som holdt til i Baden, Tyskland, like ved den franske grense. Han ble pågrepet av franske spesialstyrker og ført til Paris hvor han ble dømt og skutt. Henrettelsen vakte indignasjon i utlandet, men mange franskmenn støttet den.

De rojalistiske agentene hadde ikke hatt folkelig støtte, og avsløringen av attentatplanene bidro til å styrke Napoleons stilling og medvirket til at Frankrike 18. mai 1804 vedtok en lov om at Napoleon skulle bli «franskmennenes keiser».^[59] En folkeavstemning ble avholdt i november. Over 3,5 millioner stemte ja til loven, og færre enn 3 000 stemte nei.^[60]

 

 

Napoleon opprettet nå det franske arvekeiserdømme, og kronet seg selv til keiser den 2. desember 1804 i Notre-Dame-katedralen i Paris.^[61] Han satte så keiserinnekronen på sin hustru Josephines hode.

Pave Pius VII var til stede, men ikke selvvalgt. Han hadde til og med undertegnet en betinget abdikasjon fra pavestolen som kardinalene skulle offentliggjøre dersom Napoleon nektet å la ham vende tilbake til Roma.^{[trenger referanse]}

Noen måneder senere, den 26. mai 1805 i Milano, lot Napoleon seg krone med den lombardiske jernkrone til konge av Italia.

På det europeiske kontinent ble det nå organisert en ny koalisjon mot Napoleon. Koalisjonen bestod av Napoli, Russland, Storbritannia, Sverige (fra 31. oktober 1805)^[62] og Østerrike. Krigen som så brøt ut, går under navnet tredje koalisjonskrig. Den begynte med seire for Napoleon mot østerrikerne: Den østerrikske hær ble tvunget til kapitulasjon ved Ulm den 20. oktober 1805.^[63] Den 30. oktober slo en annen fransk styrke den østerrikske sørflankens styrke i slaget ved Caldiero i Nord-Italia. Napoleons hær marsjerte inn i Wien.^[64]

 

 

På fransk side hadde man samtidig utviklet planer om en invasjon av England. Invasjonsstyrker på 150 000 mann ble konsentrert ved Boulogne. Men for å kunne gjennomføre en trygg overfart over Den engelske kanal, måtte den britiske flåte beseires eller svekkes vesentlig.

Men den franske plan om sammen med spanjolene å beseire Storbritannia til sjøs, slo feil. Den franske viseadmiral Pierre Charles de Villeneuve seilte på Napoleons befaling ut fra Cádiz for å bryte den britiske blokade.

Ved slaget ved Trafalgar den 21. oktober 1805 (dagen etter de østerrikske hovedstyrkers kapitulasjon ved Ulm) seiret britene under admiral Horatio Nelson, som imidlertid selv ble såret og døde av sine sår. Trafalgar er et kapp på den spanske sørkyst, omtrent midtveis mellom Cádiz og Gibraltarstredet. Sjøslaget ble utkjempet i Atlanterhavet vest for dette kappet. Den fransk-spanske flåten mistet 20 skip, som enten ble erobret eller senket (blant dem flaggskipet, det uforlignelige «Santissima Trinidad», det eneste firedekks skip som noensinne var blitt bygd, med 116 kanoner og rundt 1 000 manns besetning). Britene tapte ikke ett eneste krigsskip.

Britenes tap var 449 døde og 1 241 sårede; den fransk-spanske side hadde 4 408 døde og 2 545 sårede.

Nelsons seier hadde til følge at Napoleons planer om en invasjon av England ble ugjenkallelig lagt i grus. Etter dette dominerte britene verdenshavene gjennom de neste 100 år.

Det var ved begynnelsen av Slaget ved Trafalgar at det vidgjetne flaggsignalet «England expects that every man will do his duty» ("England forventer at hver mann vil gjøre sin plikt") ble gitt av admiral Nelson. Dette signalet ble senere imitert av andre flåter. Napoleon forordnet kort tid etter at den franske oversettelse skulle bli satt opp på franske farkoster, «La France compte que chacun fera son devoir».

 

Napoleon gikk til angrep på sine fiender på det europeiske kontinent. I det såkalte trekeiserslaget, eller slaget ved Austerlitz, vant han den 2. desember 1805 en stor seier over Østerrike og Russland.^[65] Dette slaget demonstrerte Napoleons evner som taktiker på en lysende måte. Vel var han ved hjelp av spioner blitt kjent med sine fienders hemmelige trompetsignaler slik at han selv kunne fingere deres ordregivning slik at de rykket frem på tider og steder som passet franskmennene best. Men hovedgrunnen til seieren lå i hvordan han forordnet sin høyre (sørlige) flanke til å late som om panikk hadde brutt ut blant dem og dermed lokke fienden ut i et åpent lende og inn i en felle. Napoleons 68 000 mann nedkjempet den østerriksk-russiske hærs 90 000. Østerrikerne beregnet etterpå sine tap til 6 000, russerne mistet 21 000 mann, og franskmennenes tap beløp seg til 1 290 døde og 6 943 sårede).^{[trenger referanse]}

Resultatet ble blant annet freden i Pressburg (nå Bratislava) den 26. desember 1805 mellom Østerrike og Frankrike. Østerrike måtte avstå en rekke territorier, og med dette var den tredje koalisjonskrig over.^[66]

 

Napoleon hersket nå over størstedelen av det kontinentale Vest-Europa. Men igjen ble det inngått en militær koalisjon mot Frankrike, og denne gang var det Preussen og Sachsen som grep til våpen (Den fjerde koalisjonskrigen; russerne var også med). Den 14. oktober 1806 kom det til dobbeltslaget ved Jena og Auerstedt – egentlig to atskilte slag – , og her knuste Napoleon de prøyssisk-saksiske styrker.^[67]

De franske styrkene marsjerte inn i Berlin.^[68] Preussen forble okkupert i mange år og måtte betale høye «bidrag» til Frankrike.

Napoleon marsjerte også gjennom Polen, og tok opp kampen mot russerne. Slaget ved Pultusk 26. desember 1806 brakte ingen avklaring. Så fulgte slagene ved Eylau (8. februar 1807) og Heilsberg (10. juni), men det var ikke før den 14. juni 1807 at franskmennene vant noen avgjørende seier. Etter dette kunne Napoleon fremtvinge en avtale med tsar Aleksander I av Russland der de delte Europa mellom seg (freden i Tilsit, 7. juli 1807). Russerne gikk også med på den franskstyrte kontinentalblokaden som tok sikte på å utestenge Storbritannia fra all handel med det europeiske kontinent.

Denne blokaden, i England kalt «det kontinentale system», var en politikk Napoleon hadde slått inn på etter Trafalgar. Ettersom han ikke hadde klart å beseire Storbritannia militært, ville han ramme landet økonomisk. Men også dette sviktet – det viste seg at det kontinentale Europa selv var mer avhengig av Storbritannia, enn omvendt.

 

Etter å ha inngått fredsavtalen med den russiske tsar, invaderte så Napoleon tidlig i 1808 Spania og innsatte sin bror Joseph Bonaparte som konge der. Spanjolene gjorde opprør, og Napoleon var ikke i stand til å nedkjempe opprørerne. Uttrykket «gerilja» (spansk: guerilla, en diminutivform av guerra, «krig») kom i bruk etter denne tid; det beskrev den kampform som spanjolene tok i bruk mot de franske tropper.

Britene invaderte Spania gjennom Portugal i august 1808, og sammen med de spanske nasjonalistiske geriljastyrkene drev de sakte, men sikkert franskmennene tilbake. Napoleons samtidige okkupasjon av Kirkestaten og senere behandling av pave Pius VII bidro til å styrke de katolske spanjoler i motstanden mot franskmennene.

Den 17. mai 1809 forordnet Napoleon at Kirkestaten skulle annekteres og innlemmes i det franske keiserrike. Den 10. juni lot franskmennene under Joachim Murat paveflagget over Castel Sant'Angelo fire for godt; pave Pius VII svarte med å henge opp plakater over hele Roma der hans ekskommunikasjon av Napoleon ble proklamert. Da keiseren fikk høre det, skrev han følgende til Murat:

Så paven har rettet en ekskommunikasjon mot meg. Ingen flere halvveis tiltak, han er splitter pine gal og må innesperres. Og arrester kardinal Pacca og de andre av pavens tilhengere.

Natt til 6. juli 1809 ble paven og Pacca arrestert og gitt to timer til å pakke. Før kl. 4 om morgenen ble de ført ut av Roma; paven til Savona og Pacca til Fenestrelle.

Mens Frankrike var engasjert på den spanske halvøy, gikk Østerrike til angrep på det franskallierte/kontrollerte Tyskland. Nå led Napoleon sitt første virkelig sviende nederlag på det europeiske kontinent, ved Aspern utenfor Wien den 22. mai 1809. Men østerrikerne hadde ikke krefter til å utnytte seieren, og ble til slutt beseiret i slaget ved Wagram den 6. juli 1809.

Britene vant bare noen mindre seire i den store sammenheng, blant annet i de franske kolonier. En britisk ekspedisjon mot Walcheren i 1809 slo feil.

For østerrikerne ble nederlaget ved Wagram skjebnesvangert: Ved freden i Schönbrunn i oktober 1809 måtte de avstå viktige områder til Frankrikes allierte stater eller lydriker. Bayern fikk bl.a. Salzburg og Nord-Tirol; Italia fikk Sør-Tirol; Frankrike fikk de illyriske provinser (ved Adriaterhavet); hertugdømmet Warszawa fikk Vest-Galisia og Kraków, og Russland fikk Tarnopol.

 

Napoleon gjorde sitt ytterste for å hemmeligholde at paven hadde ekskommunisert ham og at han nå var i keiserlig fangenskap - avisene fikk forbud mot å nevne det. Men bannbullen ble smuglet til Lyon og sirkulert i Frankrike av medlemmer av en ny presteorden, lazaristene. At noe var galt, ble videre åpenbart fordi paven nektet å utnevne nye biskoper til 20 bispestoler som etterhvert var blitt vakante. Pius VII meddelte gjennom kardinalene Fesch, Caprara og Maury at så lenge han var i fangenskap kunne han ikke foreta meningsfylte konsultasjoner om hvem som burde utnevnes. Dermed begynte bildet av normale kirke-stat-relasjoner å rakne. Napoleon utnevnte derfor et kirkelig råd (ledet av kardinal Fesch) som skulle foreta de nødvendige disposisjoner ikke bare i Frankrike, men etterhvert også i Tyskland og Italia.

I 1810 gikk keiseren inn for en ordning der paven skulle gis en rekke æresbevisninger mot at han godkjente de såkalte gallikanske artikler (som gav den franske stat avgjørende myndighet over kirken) og som innebar at Pius VII måtte bli boende i Paris. Han tvang alle de kardinaler som fremdeles var i Roma til å begi seg til Frankrike, og fikk også fraktet Vatikanets arkiver til Paris. De 27 kardinaler som etterhvert befant seg i den franske hovedstaden ble forsøkt bestukket og sjarmert, men etter råd fra kardinal Consalvi nektet de å skrive til paven for å få ham til å gi etter.

Napoleons ønske om å skifte ut sin barnløse hustru, gjorde at han ville ha kirken til å erklære ekteskapet med Josephine ugyldig. En slik prosess kunne bare paven åpne for, men paven hadde jo ekskommunisert Napoleon. Keiseren prøvde da gjennom kardinal Cambacérès til å få erkebispedømmet Paris til å ta prosessen. De ville ikke, men ved manipulasjon og en prosess der Napoleons onkel kardinal Fesch og andre avla meget tvilsomme vitnesbyrd ble nullitetsdom felt. Mange kardinaler nektet å overvære Napoleons annet bryllup, og de ble straffet av keiseren med forvisning til forskjellige franske provinsbyer, ved inndragelse av eiendom og forbud mot å bære de røde kardinalsdrakter. (Disse kardinalene fikk da tilnavnet de «sorte kardinaler» siden de gikk i vanlige presteklær.)

Tsar Aleksander mistrodde Napoleon mer og mer, og nektet etterhvert å samarbeide med ham i blokaden mot britene. Det begynte å bane seg frem en ny antifransk koalisjon, og de stridigheter som så fulgte blir gjerne kalt den sjette koalisjonskrig.

 

Stilt overfor den nye koalisjonen, bestemte Napoleon seg for å angripe Russland. I forkant fordypet han seg i Voltaires bok om krigerkongen Karl XII som hadde invadert landet drøyt hundre år tidligere. Napoleon håpet å unngå de feil som den gangen hadde ført til at Karl XII mislyktes i å erobre Russland. Med den største hæren han noensinne hadde samlet begynte Napoleon felttoget på sensommeren 1812.

Polakkene hadde advart ham om at det kunne bli et langvarig prosjekt. De foreslo at han først burde nøye seg med å gjenerobre områder russerne hadde tatt fra Polen, og så bygge opp til nytt angrep derfra. Men Napoleon hørte ikke på det. Akkurat som polakkene hadde forutsagt og Karl XII hadde opplevd det, trakk russerne seg tilbake uten at det kom til noen avgjørende slag. Napoleon fulgte etter; russerne brukte den brente jords taktikk. Nesten overalt hvor soldatene rykket frem fant de rykende ruiner. Ved Borodino utenfor Moskva den 7. september, kom det endelig til et større slag. Russerne trakk seg på nytt tilbake etterpå, og Napoleon presset på i forventningen om at den flyktende tsaren nå ville forhandle. De franske troppene rykket inn i Moskva og Napoleon innkvarterte seg i et av tsarens slott.

Napoleon fryktet at byen skulle være tom for mat, men til sin forbløffelse oppdaget soldatene hans snart at det fantes store mengder mat og drikkevarer i Moskvas kjellere, selv mesteparten av tsarens eget forråd var intakt. Men så begynte byen å brenne, trolig påsatt av russiske patrioter. Etter en desperat kamp mot flammene, lyktes det franskmennene å redde såpass med bygninger at soldatene ennå hadde steder å sove. Situasjonen var imidlertid uholdbar. Lagrene av mat, brensel og ammunisjon var begrenset. Dessuten nektet tsaren å forhandle. Den enorme avstanden til Frankrike gjorde det umulig å opprettholde stabile forsynings- og kommunikasjonslinjer. Dessuten kunne Napoleon av politiske årsaker ikke være for lenge borte fra Paris.

Etter å ha nølt alt for lenge besluttet han så å trekke styrkene ut. Han trakk seg vestover, og vinteren kom. Tilbaketoget ble en katastrofe. Den tidlige vinteren kombinert med de franske soldatenes sommeruniformer, og mangel på mat og overnattingssteder, gjorde den franske hæren svak overfor stadige russiske angrep. Av de over 600 000 menn som hadde rykket inn i Russland var det færre enn 40 000 som kom seg i sikkerhet. Flesteparten av soldatene frøs ihjel eller døde som følge av skader fra stadige russiske bakholdsangrep. Mange døde av utmattelse og sult fordi mangelen på hester innebar at soldatene måtte gå.

 

Da de så hvor svekket Napoleon nå var, tok flere land på nytt til våpen mot franskmennene. I slaget ved Vitoria den 21. juni 1813 ble det franske herredømmet over Spania brutt. Franskmennene måtte trekke seg tilbake over Pyreneene. Alvorligere var nederlaget ved folkeslaget i Leipzig (16-19. oktober 1813): ca. 195 000 franskmenn mot inntil 350 000 allierte; 110 000 døde. Så fulgte slaget ved Arcis-sur-Aube 20.-21. mars. Imens angrep britene under Wellington i Sør-Frankrike. Den 31. mars 1814 inntok de allierte Paris. Napoleon abdiserte den 6. april, og mer formelt i Fontainebleau den 11. april 1814. Den 12. april forsøkte han å begå selvmord med gift, men det slo feil. Mytene sier at han inntok ca. 12 ganger «anbefalt» dose for menneskelig selvmord, og kroppen hans avviste stoffet (han kastet opp) før den hadde rukket å ta til seg noe som helst av giften. Han fikk da et psykisk løft og følte antagelig at han ikke kunne dø, utenom i kamp.

Det siste slaget fant sted i Sør-Frankrike den 10. april (Slaget ved Toulouse); nyheten om at Napoleon i virkeligheten hadde gått av, hadde ikke nådd frem.

Etter Fontainebleau tvang de allierte ham til å dra i eksil til Elba, en liten øy i Middelhavet øst for Korsika og rett utenfor Italias vestkyst. De lot ham beholde keisertittelen, men hans keiserdømme var avgrenset til denne lille øya. På vei til Elba ble han utsatt for et mordforsøk som mislyktes.

Den eneste av hans søsken som besøkte ham på Elba, var lillesøsteren Pauline Bonaparte, hengiven og tro som alltid.

I Frankrike hadde nå rojalistene overtatt og innsatt kong Ludvig XVIII. På Elba ble Napoleon bekymret over sin kones og sin sønns skjebne – de var falt i østerrikernes hender. Den franske regjering nektet å betale noe for Napoleons underhold, og han snappet opp rykter om at han snart skulle forvises til en fjern øy i Atlanterhavet. Dessuten var han vel orientert om franskmennenes økende misnøye med den nyinnsatte rojalistiske regjeringen. Ludvig XVIII var ingen populær konge. Basert på sin antagelse om at folket ønsket ham tilbake, forlot han Elba den 26. februar 1815 og var tilbake på fastlandet den 1. mars. Kongen sendte tropper for å stanse ham. Napoleon gikk rett og slett ut av sin vogn, gikk soldatene i møte og sa: «Dersom noen mann skulle ønske å skyte sin keiser, la ham gjøre så». Soldatene fulgte ham så til Fontainebleau. Her ble han den 20. mars mottatt av enorme folkemengder som hilste hans gjenkomst med begeistring.^[69] Hans triumfferd mot hovedstaden ble ledsaget av en regulær hær som var vokst til 140 000 mann og en styrke frivillige med om lag 200 000 mann.

 

Han tok suverent kommandoen for de tropper som var sendt ut for å fange ham. I løpet av kort tid tok han igjen makten i Frankrike og reiste en ny hær som kunne gjenoppta en krig mot de andre landene i Europa. Ved slaget ved Waterloo i det som i dag er Belgia led Napoléon det endelige nederlag 18. juni 1815.^[70] Napoléon hadde der angrepet britene under hertugen av Wellington, og var nær ved å seire da prøyssiske tropper under marskalk Blücher ankom slagmarken. Dette forandret alt: Napoleon led et ettertrykkelig nederlag, og flyktet med sin livgarde til Paris.

Slaget ved Waterloo var imidlertid ikke det siste slaget under Napoleonskrigene. Samme dag begynte slaget ved Wavre, der tre franske korps kjempet mot elementer tilhørende general Blüchers styrker. Kampene fortsatte morgenen etter, den 19. juni 1815, og endte med en fransk seier. Men det var en hul seier. For prøysserne var det hele en strategisk seier fordi de ved å engasjere disse franske styrkene forhindret deres deltakelse ved Waterloo, der de kanskje kunne ha vært tungen på vektskålen og sikret Napoléon seieren.

Utenfor havnen i Rochefort overgav han seg formelt den 15. juli 1815 om bord på det britiske krigsskipet HMS Bellerophon.^[71]

Nederlaget var definitivt: Han måtte gå i britisk fangenskap og ble deportert til øya St. Helena i det sørlige Atlanterhavet.

 

 

Napoleon ble fengslet og deretter forvist til den 16 km brede og 8 km lange øya St. Helena midt i Atlanterhavet, 1 870 km fra vestkysten av Afrika. I hans første to måneder her, levde han i en paviljong på Briars-eiendommen som tilhørte en William Balcombe. Napoleon kom på vennskapelig fot med familien, særlig Balcombes 14 år gamle datter Lucia Elizabeth, den eneste som snakket fransk, og som senere skrev Recollections of the Emperor Napoleon (Erindringer om keiser Napoleon).^[72] Dette vennskapet ble avsluttet i 1818 da britiske myndigheter ble mistenksomme på om Balcombe hadde fungert som mellommann mellom Napoleon og Paris, og forviste familien fra øya.^[73]

Napoleon flyttet til Longwood-huset i desember. Det hadde forfalt og stedet var fuktig, forblåst og usunt. Avisen The Times publiserte artikler som antydet at de britiske myndighetene forsøkte å framskynde hans død, og han klagde ofte på levevilkårene i brev til guvernøren og sin oppsynsmann.^[74]

Med en liten kjerne med tilhengere dikterte Napoleon sine memoarer og kritiserte sine britiske fangevoktere, særlig Lowe. Historikerne har bedømt Lowes behandling av Napoleon som dårlig, eksempelvis av Frank McLynn.^[75] Lowe forverret en vanskelig situasjon, blant annet ved å redusere Napoleons forbruk, innføre en forordning om at ingen gaver kunne bli gitt til ham om de nevnte hans keiserlige status, som et dokument hans tilhengere hadde signert som garanterte at de vil bli værende sammen med Napoleon i det uendelige.^[75]

I 1818 rapporterte The Times et falskt rykte om at Napoleon hadde rømt og uttalte at nyheten hadde blitt møtt med spontan lyssetting i London (i henhold til en skikk hvor huseieren satte et stearinlys i vinduet ut mot gaten for å bebude gode nyheter).^[76] Det var også sympati for ham i det britiske parlamentet: Lord Holland ga en tale hvor han krevde at fangen ble behandlet uten unødvendig strenghet.^[77] Napoleon holdt seg informert om hendelsene via The Times og håpet på frigivelse i det tilfelle at Holland ble statsminister. Han fikk også støtte fra lord Cochrane som var involvert i Chiles og Brasils kamp for uavhengighet og ønsket å redde Napoleon for å hjelpe ham å opprette en nytt rike i Sør-Amerika, et opplegg som ble umuliggjort ved Napoleons død i 1821.^[78]

Det var også andre konspirasjoner på å redde Napoleon fra fangenskapet, inkludert et fra Texas hvor soldater i landflyktighet fra Grande Armée ønsket en form for gjenoppstandelse av Napoleons keiserrike i Amerika. Det var faktisk også en plan om å redde ham ved hjelp av en primitiv ubåt.^[79] For Lord Byron var Napoleon kroneksempelet på en romantisk helt, det forfulgte, ensomme og ufullkomne geni. Nyheten om at Napoleon hadde begynt med hagearbeid ved Longwood bidro også positivt for hjemmekjære britiske følelser.^[80]

 

Napoleons personlige lege, Barry O'Meara, advarte autoritetene om hans forverrede helse, hovedsakelig grunnet den tøffe behandlingen han fikk ved sin fangevokter Lowe, hevdet O'Meara, og som førte til at Napoleon i månedsvis var innesperret på det fuktige og falleferdige boligen på Longwood. O'Meara førte en hemmelig brevveksling med en sekretær ved admiralitet i London, og visste at hans brev ble lest av folk høyere oppe i systemet. Han håpet at på denne måten ville myndighetene bli alarmert, men det skjedde ikke.^[81]

I februar 1821 begynte Napoleons helse raskt å svikte, og den 3. mai ble han undersøkt av to nylig ankomne britiske leger, men de kunne bare anordne lindrende legemidler.^[82] Han døde to dager senere etter å ha skriftet i nærvær av fader Ange Vignali.^[82] Han siste ord var «France, armée, tête d'armée, Joséphine». («Frankrike, hær, hærens hode, Joséphine»).^[82]

Napoleons opprinnelige dødsmaske ble laget en gang den 6. mai, skjønt det ikke er klart hvilken lege som laget den.^[83][84] I Napoleons testamente hadde han bedt om å bli gravlagt ved bredden av Seinen, men den britiske guvernøren beordret at han skulle gravlegges på St. Helena. Hudson Lowe insisterte på at inskripsjonen skulle lyde «Napoleon Bonaparte»; Montholon og Bertrand ønsket den keiserlige tiltalen «Napoleon» ettersom kongelige signerte med kun deres fornavn. Som et resultat ble gravsteinen etterlatt uten noe som helst navn.^[82]

 

I 1840 fikk Ludvig Filip av Frankrike tillatelse fra britene til å returnere Napoleons levninger til Frankrike. Legningene ble transportert ombord på fregatten «Belle-Poule» som var blitt malt svart for anledningen. Den 29. november kom skipet fram til Cherbourg i Frankrike. Levningene ble deretter overført til dampskipet «Normandie» som transporterte dem til Le Havre, oppover Seinen til Rouen og videre til Paris.^[85]

Den 15. desember ble det holdt en statsbegravelse. Likfølget gikk fra triumfbuen, Arc de Triomphe, nedover Champs-Élysées, over Place de la Concorde og til Esplanade des Invalides og deretter til Sankt Jérômes kapell, hvor det ble værende inntil gravkisten formgitt av Louis Visconti var fullført. I 1861 ble Napoleons levninger gravlagt i en sarkofag av porfyr i krypten under kuppelen på Les Invalides.^[85]

Napoleons lege, François Carlo Antommarchi, ledet obduksjonen som slo fast at dødsårsaken var kreft i magesekken. Antommarchi signerte imidlertid ikke den offisielle rapporten.^[86] Napoleons far hadde dødd av magekreft, skjønt det var tilsynelatende ukjent på den tiden da obduksjonen ble utført.^[87] Antommarchi fant bevis på kronisk sår i magen, og det var den mest passende forklaringen for britene ettersom de ville unngå kritikk over deres behandling av keiseren.^[82]

 

I 1955 ble dagbøkene over Napoleons pleie utgitt. Beskrivelser av Napoleon i månedene før hans død fikk Sten Forshufvud til å fremme andre årsaker til hans død, inkludert bevisst forgiftning ved arsenikk, i en artikkel i vitenskapstidsskriftet Nature i 1961.^[88] Arsenikk ble benyttet som en gift i den aktuelle perioden ettersom det ikke var mulig å etterspore om det ble gitt over et lengre tidsrom. Forshufvud, sammen med Ben Weider, bemerket i en bok fra 1978 at keiserens legeme var funnet i bemerkelsesverdig god tilstand da det ble flyttet i 1840.

Arsenikk har en sterk bevarende effekt, og derfor støttet dette hypotesen om forgiftning. Forshufvud og Weider observerte at Napoleon hadde forsøkt å slukke en unormal tørst ved drikke store mengder med orgeat (en søt sirup framstilt av blant annet mandel og sukker) som inneholdt forbindelser av cyanid som smakstilsetning.^[88]

De opprettholdt at det kaliumtartrat som ble benyttet i hans behandling forhindret at maven fordrev disse sammensetningene og at tørst var et symptom på forgiftning. Deres hypotese var at kalomel (en kvikksølvklorid) som ble gitt til Napoleon ble en overdose som drepte ham og etterlot betydelige vevskader.^[88] En artikkel fra 2007 hevdet at denne formen for arsenikk som ble funnet i Napoleons hårrøtter var av en mineralsk type, den mest giftige, og i henhold til teksologen Patrick Kintz, støttet dette konklusjonen om at hans død var mord.^[89]

Tapetet som ble brukt i Longwood inneholdt store nivåer av arsenikk som var benyttet som fargestoff av britiske fabrikanter. Limet, som var uskyldig i et kjølig britisk miljø, kan ha fått mugg i et langt mer fuktig klima og avgitt giftig arsingass. Denne teorien har dog blitt utelukket da den ikke forklarer oppsugingsmønstre av arsenikk funnet i andre analyser.^[88]

 

Det har vært moderne analyser som har støttet den opprinnelige obduksjonen.^[89] Forskere har analysert prøver av Napoleons hår fra hele hans liv, og fra hans familie og andre samtidige. Forskningen som ble utgitt i 2008, viste at alle prøvene hadde høye nivåer av arsenikk, rundt regnet 100 ganger høyere enn nåværende gjennomsnitt. I henhold til disse forskerne var Napoleons legeme allerede meget kontaminert med arsenikk som gutt, og den høye konsentrasjonen av arsenikk som ble avdekket i hans hår hadde ikke sin årsak i bevist forgiftning. Folk var jevnt utsatt for arsenikk fra lim og fargestoffer hele deres liv.^[90] Forskning publisert i 2007 og 2008 har avvist bevisene på arsenikkforgiftning, og bekreftet bevis på kronisk magesår og gastrisk kreft som årsaken for hans død.^[91]

I sine år ved makten fikk Napoléon planlagt og igangsatt en rekke reformer innen lovgivning, statsorganisering og offentlige velferdsordninger, og i tillegg en mengde byggeprosjekter. Dette gjaldt ikke bare for Frankrike, men også de land og folk som etter hvert kom under fransk kontroll. I ungdommen var Napoléon spesielt opptatt av Rousseau og Montesquieu. Hans politikk var tildels influert av deres tanker, han hadde sympati for idéene som ledet til revolusjonen i 1789. Napoléon var imidlertid skeptisk til tankene om en fullstendig demokratisering av statsmakten. Hans ideal var en hierarkisk samfunnsmodell, med et kompetent forvaltningsapparat styrt av én sterk og dyktig leder på toppen. Han innså likefullt at en statsmakt kun kan overleve i lengden hvis den har folkets sympati. Det grunnleggende prinsippet for Napoléons makt og styre kan derfor beskrives som autoritet ovenfra basert på tillit nedenfra.

Under Napoléon ble Frankrikes offentlige forvaltningssystem modernisert og sterkt sentralisert. Landet ble oppdelt i departementer (fylker). Det ble etablert en ny stilling kalt prefekt. Dette var en representant for statsmakten i hvert departement. Prefektene rådde over et generalråd; en forsamling ansvarlig for departementets budsjett, og dessuten et administrasjonsråd med 3 til 5 medlemmer. Prefektenes oppgave var å følge opp lovgivningen fra sentralmakten og å sørge for at statens lover og direktiver ble fulgt opp overalt i samfunnet. Prefektene rapporterte til Napoléon om stemningen i departementet og ute blant folk. Napoléon utnevnte selv prefektene, som ikke måtte være fra de områdene de skulle virke i. Dette for å hindre korrupsjon og forutinntatthet. I kommunene ble det innført et tilsvarende forvaltningssystem.

Det fremheves ofte av Napoléons kritikere at han avslørte sine despotiske trekk ved at han begrenset trykkefrihet og møtefrihet, samt bygget opp et effektivt politi- og spionvesen for å beskytte sitt regime. Selv om dette langt på vei medfører riktighet, må det understrekes at de landene som kjempet mot Napoléon benyttet seg av minst like harde metoder. Datidens Østerrike, Preussen, Russland og Storbritannia var alle det man i våre dager ville karakterisere som politistater, hvor myndighetene styrte diktatorisk og ikke nølte med å knuse enhver politisk og sosial motstand med vold.

Selv om han styrte diktatorisk, skilte Napoléon seg fra samtidens andre statsoverhoder ved at han forstod nytten han og Frankrike ville ha av å tilstrebe fred, stabilitet og indre harmoni. Han innså at den mest effektive måten å gjøre dette på ikke alene gikk gjennom voldsbruk mot fiender, men fortrinnsvis ved reformer som kunne endre folks mentalitet og emosjonelle innstilling til hans regime. Napoléon åpnet derfor for religionsfrihet, og sluttet følgelig fred med katolikkene og Paven med konkordatet av 1801. Dette bidrog sterkt til å få en slutt på geriljaen i Vest-Frankrike, og det innvarslet Napoléons amnesti i 1802 som tillot alle landsforviste, og emigrerte politiske flyktninger i utlandet å vende hjem til Frankrike uten frykt for represalier. Forutsetningen var at de lovte Napoléons regime troskap og sluttet å bekjempe det. For en angrende synder fantes det hos Napoléon nesten alltid tilgivelse. Han var åpen for å hente sine medarbeidere fra hvor som helst, enten de før hadde vært rojalister eller hebertister, eller var av rik eller fattig slekt. Det eneste kravet han stilte til dem var at de var lojale og dyktige. På denne måten dukket det etter hvert opp mange kjente navn fra revolusjonene i 1789 og 1793 i de sentrale styringsorganene, og blant de 83 prefektene som ble utnevnt i 1800. Denne politikken bidrog sterkt til å pulverisere mye av den franske opposisjonen som i utgangspunktet fantes mot Napoléon.

Da Napoléon kom til makten hadde ikke Frankrike noe enhetlig samlet lovverk, men isteden et utall selvstendige spesialdomstoler som dømte ut ifra 360 forskjellige lovbøker. Siden 1789 var det blitt utferdiget over 14 000 nye, tildels motstridende dekreter. I Sør-Frankrike gjaldt romerrett, i nord sedvanerett. Napoléon gav to eksperter oppgaven å utarbeide et nytt sivilrettslig lovverk som skulle gjelde hele landet. Han gransket resultatet nøye paragraf for paragraf, og ledet selv nesten halvparten av de drøyt hundre møtene som ledet frem til det endelige lovverket i 1804. Lovene ble gitt en moderne, lett forståelig språkdrakt. Lovene, som den dag i dag bærer navnet Code Napoléon, var inspirert av menneskerettighetserklæringen fra 1789, og inneholdt de juridiske rammene for økonomisk og samfunnsmessig virksomhet, avtalerett, personlig frihet, ekteskapsinngåelse og skilsmisse, familierett, og lov om arv. Avskaffelsen av rojalistenes føydale privilegiesamfunn ble fastslått en gang for alle.

Privat eiendomsrett som et ukrenkelig prinsipp stod helt sentralt. Det samme gjorde religionsfrihet. Alle sønner fikk heretter lik arverett. Med enkelte begrensninger, blant annet ved at gifte kvinner ikke på egen hånd kunne inngå rettsgyldige avtaler, var nå lovene de samme for alle borgere. Riktignok ble ikke fransk adel helt avskaffet; i 1802 opprettet Napoléon ordenen Æreslegionen for borgere som hadde ytt en spesielt fortjenestefull innsats, og den keiserlige adel ble opprettet fra 1808 (generaler, marskalker og høyere embetsmenn kunne utnevnes til hertuger, baroner og grever). Men også for denne nye adelen gjaldt Code Napoléon, medlemmene hadde ikke egne rettslige privilegier slik adelen før 1789 hadde hatt.

En viktig årsak til revolusjonen i 1789 hadde vært en feilslått økonomisk politikk som hadde gjort Frankrike nærmest bankerott. For å unngå at noe lignende skulle gjenta seg, gjaldt det å skape et fast grunnlag for økonomisk stabilitet og forutsigbarhet. Noe av det første Napoléon gjorde da han kom til makten var å effektivisere skattesystemet. I stedet for å øke inntektsskatten, fikk han innført avgifter på vin, spillekort, salt, vogner og tobakk. Salget av sistnevnte ble underlagt statsmonopol, og den dag i dag kan man i Frankrike bare få kjøpt tobakk i forretninger med spesiell bevilling. I 1800 etablerte man den franske statsbanken, Banque de France, som fikk monopol på å utstede gangbare penger. Banken sørget for at revolusjonsårenes verdiløse papirvaluta ble inndratt og erstattet med gull- og sølvmynter. Napoléon påla personlig alle ministerier og statlige etater å holde budsjettene. Med sin sans for matematikk og tall gransket han på egen hånd departementenes regnskaper og påpekte nådeløst alle feil han fant. Frankrikes handelspolitikk under Napoléon var preget av en sterk grad av proteksjonisme overfor utlandet, men innenlands var holdningen mer Laissez faire. Nasjonalbankens faste finans- og pengepolitikk gjorde hverdagen mer forutsigbar for investorer og vanlige borgere. Dette bidrog til at både den private og offentlige økonomien kom på fote igjen.

 

Den tidligere så forhatte ordningen med at privatpersoner kunne bli pålagt tvangslån til staten, ble avskaffet. Organiseringen av en mer effektiv statsadministrasjon sørget for en jevnere skatteinngang. Napoléon fikk stablet på bena Frankrikes første statistiske sentralbyrå, som i 1805 kunne rapportere at produkter som smør, ost og matolje, som før var blitt importert, nå ble eksportert. Eksporten av silkestoffer steg fra 26 millioner franc årlig til 64 millioner franc i 1812. Før revolusjonen i 1789 var det blitt importert bomull for 24 millioner, nå ble det eksportert bomull for 17 millioner. I 1802 arrangertes den første franske og internasjonale industriutstilling i Paris, og samme år påbegyntes byggingen av en ny børsbygning.

Napoleon satte også igang et storstilt arbeid med registrering og kartlegging av eiendommer og eiendomsgrenser, kalt «le Cadastre Napoleonic», noe som også senere ble et mønster for andre land i Europa.^[92]

Napoléon var preget av å være oppvokst i opplysningstiden. Helt fra barnsben av hadde han en enorm kunnskapstørst, og ble tidlig fortrolig med de klassiske verkene og de store tenkerne. Han var lidenskapelig opptatt av geografi, matematikk og historie. Napoléon hadde derfor fra første stund ved makten en klar oppfatning av at kunnskap og fornuftstenkning er nøkler til menneskelig velstand. Imidlertid hadde han et elitistisk syn på karriere og personlig utvikling. Hans filosofi var at et samfunns optimale velstand avhenger av at det klarer å plukke ut og forme fremtidens enere, uansett hvilket sosialt skikt de måtte komme fra. Napoléon sørget derfor for å virkeliggjøre sin idé om egne eliteskoler for spesielt evnerike elever. For å klare dette måtte han reorganisere det franske skolesystemet. Revolusjonsårene hadde ødelagt landets utdanningssystem, mange skoler var stengt. Under Napoléon kom universitetene i gang igjen, skoler ble gjenåpnet og nye kom til. Styringen av grunnskolene overlot han til kommunene, kirken og private aktører. Han grunnla lycéene som var videregående skoler der elevene skulle undervises i latin og matematikk, i tillegg til religion to timer i uken. Filosofi, med vekt på Descartes og Locke, ble obligatorisk. Slik er det fremdeles i Frankrike, uansett utdanningslinje. Det ble etablert nye, prestisjefulle høyskoler for jus og administrasjon; ’’École normale supérieur’’. Alle de statlige skolene skulle være gratis eller ikke koste mer enn at selv de fattigste barna kunne få god utdannelse. De skulle i prinsippet være åpne for alle, men bare de dyktigste elevene fikk slippe inn på høyskolene. Napoléon reformerte den franske krigsskolen ved å avskaffe det franske eneveldets tidligere tradisjon med at kun medlemmer av adelen og velstående familier hadde forrang til spesielle titler og utdanninger.

Foruten å legge til rette for at selv de fattigste kunne komme seg frem ved å få gratis høyere utdannelse, stimulerte Napoléon vanlige folks sosiale velferd på flere områder. Dette forklarer hvorfor han helt til det siste hadde bred oppslutning blant Frankrikes fattigste. Av eksempler på hans sosialpolitikk må særlig nevnes statssubsidieringen av brødprisene. Han overvåket selv den daglige utviklingen i brødprisene og grep inn straks han merket at prisene begynte å stige. Dette forhindret at vanlige folk risikerte å sulte selv i tider med tilløp til inflasjon og uro. Han fikk satt i gang massevaksinering mot kopper, og bygging av flere offentlige sykehus og barnehjem. Enker til falne soldater fikk rett på gunstige pensjonsordninger. I Code Napoléon kom det inn en bestemmelse som påla alle foreldre en plikt til å forsørge de av sine barn som ikke kunne forsørge seg selv, også etter at barna var blitt voksne.

Napoléon igangsatte en rekke byggeprosjekter i sin regjeringstid, mange av dem ble først ferdige etter hans død. Han fikk startet bygging av nye havner, og tre store kanaler som fremdeles er i bruk. Én av dem forbinder Rhône med Rhinen. Kanalene gjorde det mulig å transportere varer fra Marseille til Amsterdam, og fra Lyon til Brest uten at fiendtlige britiske skip kunne angripe. Under Napoléon fikk Frankrike det første telegrafsystemet i Europa; en optisk telegraf som ved hjelp av semafor-lignende signaler i klart vær og på få timer kunne sende meldinger fra kystene og grensene til Paris. Det ble anlagt veier over hele landet, blant annet over Alpene hvilket gjorde det mulig å reise landeveien mellom Frankrike, Sveits og Italia også vinterstid. Det var Napoléons personlige idé å få plantet trær langs alle offentlige veier for å gi de reisende skygge mot solen, han fant også på systemet med oddetalls husnumre på den ene siden av gaten og partalls numre på den motsatte side.

Napoléon arbeidet bevisst med å gjøre Paris til en vakker by. Han sørget for å få laget bredere gater med fortau, bygde ut gatebelysningen og igangsatte oppførelsen av et utall monumentale praktbygg. Rue de Rivoli, triumfbuen ved Louvre og Champs-Élysées skyldes Napoléons innflytelse. Han fikk ombygget det gamle kongeslottet Louvre til verdens kanskje største og fineste kunstmuseum, og fylte det med mengder av malerier og kunstgjenstander som de franske hærene brakte hjem til Frankrike som krigsbytte. Da Paris fikk sin første jernbanebro, ’’Pont des Arts’’, krevde Napoléon at den ble bygget i jern. Han gav byen sitt første profesjonelle brannkorps og fikk anlagt en seks mil lang kanal for å forsyne Paris med drikkevann.

Ekteskap: Napoleon var gift to ganger.

 

• Fra 9. mars 1796 var han gift med Joséphine de Beauharnais. Det var henne han i 1804 kronet til keiserinne. De fikk ingen barn, og dette førte til skilsmisse i 1809.
• Etterpå fra 11. mars 1810 (selve vielsen ble gjort med stedfortreder) med erkehertuginne Marie Louise av Østerrike, som ble hans annen keiserinne. At paven og de pavetro kirkeledere nektet å ha noe å gjøre med bryllupet men holdt seg unna, førte til skjerpede antiklerikale tiltak fra Napoleons side.

De fikk ett barn:

• • Napoléon Francis Joseph Charles Bonaparte (født 20. mars 1811, død 22. juli 1832), konge av Roma. Han er kjent i historien som Napoleon II av Frankrike, skjønt han aldri regjerte.

Andre kvinneforbindelser førte til i det minste to uekte barn, som begge fikk sine egne etterkommere:

• Charles, grev Léon (1806–1881), som han fikk med Louise Catherine Eléonore Denuelle de la Plaigne (1787–1868).
• Alexandre Joseph Colonna, grev Walewski, (1810–1868), som han fikk med grevinne Marie av Walewski (1789–1817).

Annen informasjon peker mot at han fikk barn med flere andre kvinner:

• Émilie Louise Marie Françoise Joséphine Pellapra (1808–1871), hvis mor var Françoise-Marie LeRoy.
• Karl Eugin von Mühlfeld, hvis mor var Victoria Kraus.
• Hélène Napoleone Bonaparte (1816 – ca. 1910), hvis mor var grevinnen av Montholon.
• Jules Barthélemy-Saint-Hilaire (9. august 1805 – 24. november 1895), hvis mor er ukjent.

• Joseph Bonaparte (1768–1844), ble konge av Napoli i 1806, deretter konge av Spania i 1808
• Lucien Bonaparte (1775–1840), dro i eksil i 1804, til Roma og så til USA.
• Elisa Bonaparte (1777–1820), ble fyrstinne av Piombino og Lucca i 1805.
• Louis Bonaparte (1778–1846), ble konge av Holland i 1806.
• Pauline Bonaparte (1780–1825), fyrstinne av Guastalla.
• Marie-Annonciade (Caroline) Bonaparte (1782–1839), ble storhertuginne av Berg i 1806, deretter dronning av Napoli i 1808.
• Jérôme Bonaparte (1784 -1860), ble konge av Westfalen i 1807.

• Roberts, Andrew (2014): Napoleon The Great ISBN 9780141032016
• Dwyer, Philip (2008): Napoleon:The Path to Power 1769–1799. Bloomsbury. ISBN 978-0-7475-6677-9.
• Lindqvist, Herman (2008): Napoleon, Oslo: Schibsted, ISBN 9788251623957, OCLC 789908139
• Roberts, Chris (2004): Heavy Words Lightly Thrown. Granta. ISBN 1-86207-765-7.
• Johnson, Paul (2002): Napoleon: A life, New York: Penguin Books, ISBN 9780670030781
• McLynn, Frank (1998): Napoleon: a biography, London: Cape, ISBN 9780712662475, OCLC 43179264
• Schom, Alan (1998): Napoleon Bonaparte, New York: HarperPerennial, ISBN 9780060929589, OCLC 40505590
• Mohr, Anton (1965): Keiseren av Elba, Oslo: H. Ascehoug & Co.
• Mohr, Anton (1966): De hundre dager, Oslo: H. Ascehoug & Co.
• Mohr, Anton (1967): Mot Sankt Helena, Oslo: H. Ascehoug & Co.

• (en) Napoleon I of France – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Napoléon Bonaparte – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  

(en) Wikiquote: Napoleon Bonaparte – sitater