Festspillene i Bayreuth

 

Opprinnelsen til selve festivalen ligger forankret i Richard Wagners interesse i å etablere sin økonomiske uavhengighet. En forsuring av forholdet til hans velgjører, Ludwig II av Bayern, førte til at han ble utvist fra München, hvor han opprinnelig hadde tenkt å starte festivalen. Wagner vurderte deretter Nürnberg, noe som ville ha forsterket den tematiske betydningen av verk som Die Meistersinger. Etter råd fra Hans Richter falt imidlertid fokuset på Bayreuth som hadde tre distinkte fordeler.

For det første kunne byen skilte med et fantastisk operahus: Markgräfliches Opernhaus bygget for markgreve Frederick og hans kone, Friederike Sophie Wilhelmine (søster til Fredrik den store) i 1747. Med sin store kapasitet og sterke akustikk passet operahuset godt til Wagners visjon. For det andre befant Bayreuth seg utenfor regioner der Wagner ikke lenger eide rettighetene til fremføringer av sine egne verk, som han hadde solgt i 1864 av økonomiske årsaker. Byen hadde heller ikke noe kulturliv som kunne konkurrere med Wagners egen kunstneriske dominans. Festivalen, når den først ble lansert, ville være det dominerende trekk ved Bayreuths kulturlandskap. I tillegg «ønsket Richard Wagner ikke at hans verk skulle tolkes midt i maset og støyen eller distraksjoner i en stor by; han søkte et sted fjernt fra den vanlige teaterverdenen hvor det var så stille, slik at tilhørerne kunne konsentrere hele oppmerksomheten om verket som ble presentert, og kunne i pausene forfriske seg i naturlige omgivelser.»^[2]

I april 1870 besøkte Wagner og kona Cosima Bayreuth. Ved inspeksjon viste operahuset seg å være utilstrekkelig. Det ble bygget for å romme barokkorkestrene på 1700-tallet og var derfor uegnet for de komplekse oppsetningene og store orkestrene som Wagners operaer krevde. Ikke desto mindre åpner borgermesteren seg for å hjelpe Wagner med byggingen av et helt nytt teater, og festivalen var planlagt å starte i 1873. Etter et resultatløst møte våren 1871 med den tyske kansleren Otto von Bismarck for å skaffe midler, tok Wagner fatt på en innsamlingsturné over hele Tyskland, inkludert Leipzig og Frankfurt.

Til tross for direkte appeller basert på Wagners rolle som det nye tyske keiserrikets komponist, kom selskapene og andre pengeinnsamlingskanaler til kort for den nødvendige summen ved slutten av 1872. Wagner appellerte nok en gang til Bismarck i august 1873 og ble igjen avslått.

I desperasjon henvendte Wagner seg til sin tidligere velgjører, Ludwig II, som motvillig gikk med på å hjelpe. I januar 1874 bevilget Ludwig 100 000 taler og byggingen av teatret, designet av arkitekten Gottfried Semper, startet kort tid etter. En planlagt debut fra 1875 ble utsatt i ett år på grunn av byggearbeidet og andre forsinkelser.

 

Innvielsen fant sted den 13. august 1876, med en fremføring av Beethovens 9. symfoni, som tidvis er på festivalens program. Beethovens niende ble spilt ved gjenåpningen etter krigen i 1951, og deretter i 1953, 1954, 1963, 2001, og hadde vært planlagt for den avlyste 2020-sesongen.^[3] Deretter fulgte den første forestillingen av Das Rheingold. Til stede på denne unike musikalske begivenheten var Kaiser Wilhelm I, Dom Pedro II av Brasil, kong Ludwig av Bayern (som deltok anonymt, sannsynligvis for å unngå keiseren), og andre medlemmer av adelen, samt den russiske forfatteren Lev Tolstoj, arkitekten Gottfried Semper og filosofen Friedrich Nietzsche som la ned mye arbeid for å hjelpe sin da gode venn Wagner med å etablere festivalen.^[4] Også fremtredende komponister som Anton Bruckner, Edvard Grieg, Pjotr Tsjaikovskij og Franz Liszt deltok. Grieg skrev seks reisebrev for Bergensposten om sitt besøk i Bayreuth.^[5]

Kunstnerisk var festivalen en suksess. Økonomisk var imidlertid festivalen en katastrofe og begynte ikke å skape inntekter før flere år senere. Wagner forlot sin opprinnelige plan om å holde en ny festival året etter, og reiste til London for å gjennomføre en serie konserter i et forsøk på å gjøre opp for underskuddet.^[6] Selv om festivalen ble plaget av økonomiske problemer i de første årene, overlevde den gjennom statlig intervensjon og den fortsatte støtten fra innflytelsesrike velgjørere, inkludert kong Ludwig II av Bayern.

Helt fra starten har festivalen tiltrukket seg ledende dirigenter og sangere, hvorav mange opptrådte uten lønn. Blant disse var Hans Richter, som dirigerte urfremføringen av Ring-syklusen i 1876. En annen var den talentfulle dirigenten Hermann Levi, som ble personlig valgt av Richard Wagner til å dirigere Parsifal-premieren i 1882 med bistand fra den unge Engelbert Humperdinck.^[7]

Etter Wagners død fortsatte enken hans Cosima å lede festivalen med ett eller oftere to års mellomrom. Hun introduserte gradvis de resterende operaene som fullfører Bayreuth-kanonen av Wagners siste ti fullførte operaer. Hermann Levi, sønn av en rabbiner, forble festivalens hoveddirigent de neste to tiårene. Felix Mottl, som var involvert i festivalen fra 1876 til 1901, dirigerte den første oppføringen av Tristan und Isolde der i 1886. Frem til 1920-tallet var forestillingene konservative og fulgte stort sett tradisjonene etablert under kong Ludwig. Cosima Wagner bevarte produksjonene av Parsifal og Ringen akkurat slik de hadde vært på Wagners tid,^[8] og forsvarte eventuelle foreslåtte endringer med appeller til sønnen Siegfried: "Var det ikke slik pappa gjorde det i 1876?"

Etter at Cosima trakk seg som festspillenes leder i 1906 overtok Siegfried Wagner ledelsen av festivalen, og introduserte nye iscenesettelser og fremføringsstiler. Hans tidlige død i 1930 overlot festivalen i hendene på hans engelskfødte kone Winifred Wagner, med Heinz Tietjen som kunstnerisk leder.^[9]

 

I 1920 ble Adolf Hitler, lenge før nazipartiets fremvekst, en nær venn med Winifred Wagner, komponistens svigerdatter; hennes korrespondanse med Hitler har aldri blitt frigitt av Wagner-familien. Hun og andre festivalledere var medlemmer av nazistenes sjefsideolog Alfred Rosenbergs Kampfbund für deutsche Kultur, som aktivt undertrykte modernistisk musikk og verk av «degenererte» artister. Festivalen opprettholdt en viss kunstnerisk uavhengighet under det tredje riket. Ironisk nok deltok Hitler på forestillinger som inkluderte jødiske og utenlandske sangere, lenge etter at de hadde blitt utestengt fra alle andre arenaer over hele Tyskland (inkludert heldentenoren Max Lorenz, som var gift med en kjent jødisk kvinne). Winifreds innflytelse på Hitler var så sterk at Hitler til og med skrev et brev (på hennes anmodning) til den antifascistiske italienske dirigenten Arturo Toscanini, og ba ham om å lede festivalen. Toscanini nektet. Fra 1933 til 1942 ble festivalen hovedsakelig dirigert av Karl Elmendorff.

 

Det var under det tredje riket festivalen gjorde sitt første brudd fra tradisjonen, og forlot de forringede 1800-tallssettene skapt av Richard Wagner. Mange protesterte mot endringene, inkludert fremtredende dirigenter som Toscanini og Richard Strauss, og til og med noen medlemmer av Wagner-familien. Etter deres syn var enhver endring av festivalen en blasfemisk handling mot "mesteren" (Wagner). Likevel godkjente Hitler endringene, og banet dermed vei for flere innovasjoner i tiårene som fulgte.

Under krigen ble festivalen overlatt til nazipartiet, som fortsatte å sponse operaproduksjoner for sårede soldater som kom tilbake fra fronten. Disse soldatene ble tvunget til å delta på forelesninger om Wagner før forestillingene, og de fleste syntes festivalen var kjedelig.^[7] Men som «gjester av der Führer», klaget ingen.

To tredjedeler av Bayreuth ble ødelagt av amerikanske bomber i de siste dagene av andre verdenskrig, inkludert rotunden, stuen og gjesterommet til Wahnfried, selv om selve teatret var uskadet. Etter krigen ble Winifred Wagner dømt til prøvetid av en krigsdomstol for sin støtte til nazipartiet. Retten forbød henne også å administrere Bayreuth-festivalen og dens eiendeler, som til slutt falt til hennes to sønner, Wolfgang og Wieland.

Under den amerikanske okkupasjonen av regionen etter krigen ble teatret brukt til hærens rekreasjon og religiøse tjenester for amerikanske soldater. Da festivalhuset ble overlevert til byen Bayreuth i 1946, ble det brukt til konserter med Bayreuth symfoniorkester og fremføringer av operaer som Fidelio, Tiefland, Madama Butterfly og La traviata og samtaler om gjenåpningen av Wagnerfestivalen startet. Til slutt ble fant gjenåpningen sted den 29. juli 1951 med en fremføring av Bayreuth festivalorkester under dirigent Wilhelm Furtwängler av Beethovens 9. symfoni, etterfulgt av den første etterkrigstid-fremføringen av Wagners opera Parsifal.^[10]

 

Under ledelse av Wieland Wagner innledet «det nye Bayreuth» en revolusjonær ny epoke. De forseggjorte naturalistiske settene forsvant og ble erstattet med minimalistiske moderne produksjoner. For første gang i historien buet Bayreuth-publikummet på slutten av produksjonen. Wieland ble spesielt hånet for sin produksjon fra 1956 av Die Meistersinger von Nürnberg. Konservative publikummere så på bruddet med denne "hellige tyske tradisjonen" som en skandale.^[7] Wieland forsvarte endringene som et forsøk på å skape en "usynlig scene" som ville tillate publikum å oppleve de psykososiale aspektene av dramaet uten distraksjonen fra forseggjorte scenografier. Andre har spekulert i at ved å strippe Wagners verk for deres germanske og historiske elementer, forsøkte Wieland å distansere Bayreuth fra sin nasjonalistiske fortid og lage produksjoner med en universell appell. I tidens løp kom mange kritikere til å sette pris på den unike skjønnheten i Wielands nytolkning av bestefarens verk.^[7]

 

Wielands innovative produksjoner inviterte til sammenligning med Wolfgangs, som kritikere enstemmig fant å være uinspirerte. Hvis Wielands produksjoner var radikale, var Wolfgangs regressive. Selv om Wolfgang fortsatt var minimalistisk i tilnærmingen, gjenopplivet han mye av de naturalistiske og romantiske elementene fra førkrigsproduksjoner. Da Wieland døde tidlig av lungekreft i 1966, lurte mange på om Bayreuth hadde en fremtid. De begynte å stille spørsmål ved Bayreuths forrang blant tyske operahus, og noen antydet at mer interessante produksjoner ble satt opp andre steder.^[7]

Rundt denne tiden (1955), for å nå ut til et bredere publikum, gjennomførte hele Bayreuth-selskapet forestillinger i Paris og Barcelona, ​​og fremførte Parsifal, Die Walküre og Tristan und Isolde.

I 1973, møtt med overveldende kritikk og familiestrid, ble Bayreuth-festivalen og dens eiendeler overført til den nyopprettede Richard Wagner-stiftelsen (tysk: Richard-Wagner-Stiftung). Styret inkluderte medlemmer av Wagner-familien og andre utnevnt av staten. Som styreleder forble Wolfgang Wagner ansvarlig for administrasjonen av festivalen.

Wolfgang Wagner inviterte en rekke fremstående dirigenter og regissører, som for eksempel Georg Solti, Pierre Boulez, Daniel Barenboim, Christian Thielemann, James Levine, Peter Hall, Jean-Pierre Ponnelle, Patrice Chéreau, Harry Kupfer, Heiner Müller, Dieter Dorn og Tankred Dorst. Stefan Herheim debuterte som første norske regissør i Bayreuth med en ny oppsetning av Parsifal i 2008.^[11]

Den 1. september 2008 ble Wolfgang Wagners døtre, Eva Wagner-Pasquier og Katharina Wagner, utnevnt av Bayerns kulturminister til å overta festivalen. De skulle tiltre pliktene sine umiddelbart, siden faren deres hadde kunngjort at han ville gå av etter 2008-festivalen.^[12] De ble valgt foran kusinen deres, Nike Wagner, og Gerard Mortier, som hadde lagt inn et bud på styrevervet den 24. august.^[13]

Wolgang Wagner døde i 2010 og overlot festivalen til sine to døtre. Fra 2015 ledet Katharina Wagner festivalen alene. Dirigenten Christian Thielemann har sagt ja til å fungere som sjefsrådgiver for de nye direktørene, og har i praksis tatt rollen som musikksjef for festivalen.^[14]

Den nyeste produksjonen av Ring-syklusen (regissert av Frank Castorf) hadde premiere i 2013. Castorfs radikale iscenesettelse av syklusen – en moderne setting med det globale oljekappløpet som det underliggende temaet – ble mottatt med langvarig buing under premieren.^[15][16]

Festivalen trekker tusenvis av Wagner-entusiaster til Bayreuth hver sommer. Det er svært vanskelig å få tak i billetter, siden etterspørselen overstiger tilbudet betydelig; ventetiden er mellom fem og ti år. Prosessen innebærer å sende inn et skjema hver sommer; søkere lykkes vanligvis etter omtrent ti år. Unnlatelse av å søke hvert år resulterer i å bli plassert bakerst i køen. Selv om noen billetter tildeles ved lotteri, foretrekkes medlemmer av Gesellschaft der Freunde von Bayreuth (finansielle givere), kjente velgjørere og regionale og internasjonale Wagner-foreninger, som distribuer billetter til sine egne medlemmer gjennom lotteri eller betalingsvillighet.

I 2011 ble det avslørt at det tyske Bundesrechnungshof (forbundsrevisjonskontoret) undersøkte situasjonen der bare 40 prosent av billettene faktisk var tilgjengelig for allmennheten (for er offentlig subsidiert arrangement).^[17][18] Tidlig i 2012 ble det kunngjort at det ville bli gjort endringer i tildelingssystemet, inkludert opphør av tildelinger til Wagner-foreninger (men ikke inkludert Gesellschaft der Freunde von Bayreuth da de gir et betydelig økonomisk bidrag) og en reduksjon i andelen som er reservert til reisebyråer og hoteller. Som et resultat vil andelen billetter tilgjengelig for allmennheten øke til rundt 65 prosent av det totale tilgjengelige antallet.^[19]

 

Bayreuth-kanonen består av de operaene av Wagner som har blitt fremført på Bayreuth-festivalen.^[21] Operaene i Bayreuth-kanonen er de ti siste av de tretten som Wagner fullførte. Han avviste de tre første – Die Feen, Das Liebesverbot og Rienzi – som lærlingarbeider.^[22] Selv om disse har blitt iscenesatt andre steder og Rienzi var veldig populær på begynnelsen av 1900-tallet, overgår de kanoniske verkene dem, både i antall gitte fremføringer^[23] og i antall tilgjengelige innspillinger.^[24] Begrepet "Bayreuth-kanonen" blir derfor noen ganger tatt for å bety komponistens modne operaer. Georg Solti var den første dirigenten som fullførte studioinnspillinger av alle verkene i kanonen, som han startet i 1958 med Das Rheingold og avsluttet i 1986 med Lohengrin.^[25]

 

Denne listen er rangert etter premieredato ved festspillene i Bayreuth, fullføringsdato står i parentes. Bare Siegfried, Götterdämmerung og Parsifal hadde sine uroppføringer i Bayreuth.

• Nibelungenringen:
  • Rhingullet (1854) 13. august 1876
  • Valkyrien (1856) 14. august 1876
  • Siegfried (1869) 16. august 1876
  • Götterdämmerung (1874) 17. august 1876
• Parsifal (1882) 26. juli 1882
• Tristan und Isolde (1859) 25. juli 1886
• Die Meistersinger von Nürnberg (1867) 23. juli 1888
• Tannhäuser (1845) 22. august 1891
• Lohengrin (1848) 20. juli 1894
• Den flyvende hollender (1841) 22. juli 1901

• Richard Wagner (1876–1883)
• Cosima Wagner (1883–1908)
• Siegfried Wagner (1908–1930)
• Winifred Wagner (1930–1945)
• Wieland Wagner og Wolfgang Wagner (1951–1966)
• Wolfgang Wagner (1967–2008)
• Eva Wagner-Pasquier og Katharina Wagner (2008–2015)
• Katharina Wagner (2015–i dag)

• Nietzsche, Friedrich, Götzen-Dämmerung, 1888. (norsk oversettelse: Avgudenes ragnarok, overs. Eric L. Wiik. Spartacus 2009.)

• Spotts, Frederic, Bayreuth: A History of the Wagner Festival, New Haven and London: Yale University Press, 1994.

• (en) Bayreuth Festival – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Bayreuther Festspiele offisiell nettside
• The Invisible Theatre: Wagner's Opera House in Bayreuth, BBC Radio 3 - Sunday Feature, radiodokumentar om Wagners festspillhus.
• Oversikt over Parsifal-dirigenter i Bayreuth Arkivert 18. juli 2016 hos Wayback Machine.