Khíos

I antikken var Khíos kjent som Ophioussa (Οφιούσσα, «slangeøya») og Pityoussa (Πιτυούσσα, «furuøya»). I løpet av middelalderen ble øya styrt av et antall ikke-greske makter, og var kjent som Scio (Genova-dialket), Chio (italiensk), og Sakız (صاقيز, osmansk tyrkisk). Hovedstaden har også vært kalt for «Kastro» eller «Kastron» (Καστρον; i betydningen festning, jf. engelske «castle»).

 

Khíos har form som en halvmåne eller nyre, rundt 50 km lang fra nord til sør, 29 km på det bredeste, og dekker et areal på 842 km². Terrenget er hovedsakelig berglendt og skrint og goldt, med en fjellrekke som går gjennom øyas ryggrad. Den høyeste av disse, Pelineon (1297 meter) og Epos (1188 meter) ligger i nord på øya. Midten av øya er delt mellom øst og vest av en rekke med mindre topper, kjent som Provatas.

Hovedbyen og største by heter Khíos eller Chora, og hadde i 2001 23 779 innbyggere.^[2]

Øya er delt inn i følgende områder: Homeroupolis, Kardamila, Kampochora, Mastichochoria, Amanis, Ionia og Agiou Mina. De største og viktigste tettstedene utover Chora er: Kardamila, Vrontados, Volissos, Nenita og Pirgi.

Psara og Inousses er øyer i nær tilknytning til Khíos.

 

Arkeologiske undersøkelser på Khíos har funnet bevis på at øya var bebodd siden minst neolittisk tid (bondesteinalderen). De fremste arkeologiske funnstedene fra denne perioden har vært bosteder i grotter ved Hagio(n) Galas i nord, og en bosetning med et påfølgende gravsted i dagens Emporeio helt i sørenden av øya. Dessverre er det mangel på ytterligere informasjon om denne perioden, og teorier om størrelsen og varigheten av disse tidlige bosetningene har ikke blitt tilfredsstillende etablert.

Den britiske skole i Athen har gjort utgravninger i Emporeio i tidsrommet 1952–1955, og det meste av den eksisterende kunnskapen kommer fra disse undersøkelsene.^[3] Den greske arkeologiske tjeneste (G.A.S.) har gjort periodiske utgravninger på Khíos siden 1970, men mye av deres undersøkelser er ennå ikke publisert.

Den merkbart ensartete størrelsen på husene i Emporeio er hva som hovedsakelig har drevet forskernes teori om at det ikke vært noen større sosiale skiller i løpet av neolittisk tid på øya, og at alle beboerne hadde fordeler av jordbruk med kvegdrift.^[4]

Det er også fremmet av forskerne at øya ikke var bebodd under mellom-bronsealderen (2300–1600 f.Kr.), skjønt forskerne har nylig foreslått at mangelen på bevis fra denne perioden kan skyldes mangelen på utgravninger på Khíos og i det nordlige Egeerhavet.^[5]

På i alle fall 1000-tallet f.Kr. var øya styrt som et konge- eller høvdingdømme, og påfølgende overgang til et aristokratisk styre (eller muligens tyrannisk styre) skjedde en gang i løpet av de neste fire århundrene. Ytterligere utgravninger kan avsløre mer informasjon om denne perioden.^[6] Tilstedeværelse fra Euboia og Kypros på 800-tallet f.Kr. på øya er bevitnet av keramikk. En fønikisk tilstedeværelse er fastslått ved Erythrae, den tradisjonelle konkurrenten til Khíos på fastlandet i Anatolia.^[7]

 

Geografen Pherekydes av Leros skrev at øya var besatt av lelegere,^[8] innfødte grekere som ble rapportert å være underlagt minoerne på Kreta.^[9] De ble til sist fordrevet av jonere som invaderte øya. Khíos var i antikken en jonisk koloni. Under de store greske koloniseringer i middelhavsområdet opprettet også Khíos selv en koloni – Maronea – ved Egeerhavets nordkyst.

Khíos var en av de opprinnelige tolv medlemsstatene i Det joniske forbund som ble opprettet på slutten av 800-tallet f.Kr. Et resultat av at Khíos mot slutten av 600-tallet f.Kr.^[10] var en av de første greske statene som begynte å framstille mynter, og etablerte en sfinks som sitt særlige symbol. Øya opprettholdt denne tradisjonen for bortimot 900 år.

På 500-tallet f.Kr. utviklet styresettet på Khíos demokratiske elementer med stemmebasert råd og folkets øvrighetspersoner som ble kalt for damarchoi.^[11]

I 546 f.Kr. ble Khíos underlagt Persia.^[11] Khíos ble med i det joniske opprøret i kamp mot den persiske undertrykkelsen i 499 f.Kr. Khíos' makt til havs i denne perioden ble demonstrert at øya hadde den største flåten av alle jonere i slaget ved Lade i 494 f.Kr. med rundt hundre skip. Ved Lade utenfor Miletos fortsatte khionske flåten utholdende å bekjempe den persiske flåten selv etter at Samos og andre hadde rømt fra slaget. Til sist ble også khionerne nødt til trekke seg tilbake og ble igjen underlagt perserne.^[12]

Persias nederlag i slaget ved Mykale i 479 f.Kr. betydde frigjøringen av Khíos fra persisk styre. Da Athen dannet det athenske sjøforbundet ble Khíos med som en av få medlemmer som ikke betalte tributt, men isteden srøget for krigsskip til alliansen.^[13]

Mellom 400- og 300-tallet f.Kr. hadde øya vokst til en beregnet befolkning på over 120 000 mennesker, hvilket er to til tre ganger så mange som befolkningen i 2005, og basert på en stor nekropolis i hovedstaden på Khíos, er det antatt at de fleste bodde i dette området.^[14]

I 412 f.Kr. under Peloponneskrigen gjorde Khíos opprør mot Athen, og athenerne beleiret Khíos. Avløsning kom først året etter da Sparta var i stand til å løfte beleiringen. På 300-tallet f.Kr. ble Khíos medlem av det andre athenske rike (et maritimt sjøforbund), men gjorde opprør mot Athen under den sosiale krigen (357-355 f.Kr.) og øya ble uavhengig igjen fram til kongeriket Makedonias framvekst.

 

I tiårene umiddelbart forut Makedonias overherredømme av de greske bystatene, var det en retorikkskole på Khíos som var blitt opprettet av Isokrates.^[15] Det var dessuten en fraksjon alliert med Sparta. Etter slaget ved Leuktra i 371 f.Kr. ble tilhengerne av Sparta forvist fra øya. Blant disse var retorikeren Theopompos og hans far Damasistratos som hadde utdannelse fra Isokrates' skole og dro videre for å studere med Isokrates i Athen før Theopompos ble historiker. Theopompos flyttet tilbake til Khíos med andre forviste i 333 f.Kr. etter at Aleksander den store hadde invadert Anatolia og bestemt at alle forviste skulle kunne reise tilbake til sin hjemsteder. Samtidig skulle alle persiske tilhengere enten dømmes eller forvises.^[16] Etter Aleksanders død ble derimot Theopompos igjen forvist fra Khíos, og han søkte da tilflukt i Egypt.^[17]

I løpet av denne perioden ble Khíos den fremste eksportør av gresk vin som var kjent for sin relativt høye kvalitet.^[18] Khionsk amforaer med sine karakteristiske emblemer med en sfinks og bunter med vindruer har blitt funnet i bortimot hvert eneste land som antikkens grekere drev handel med, fra Gallia, Øvre Egypt og østlige Russland.^[19]

I løpet av den tredje makedonske krig ble 34 skip, alliert med Romerriket, som fraktet 1000 galatiske soldater, foruten også et antall hester, sendt av Eumenes II av Pergamon til hans bror Attalos II Filadelfos. Etter å ha seilt ut fra Elaea dro de mot havnen i Phanæ for å gå fra borde og mot Makedonia. Imidlertid fanget Perseus av Makedonias marinekommandant Antenor opp flåten mellom Erythrai (på vestkysten av Anatolia) og Khíos.

I henhold til Titus Livius,^[20] ble de angrepet fullstendig uforvarende av Antenor. Eumenes' offiserer trodde først at denne flåten var vennligsinnede romere, men spredt fra hverandre forsto de at de ble angrepet av deres makedonske fiende. Noen valgte å forlate skipet og svømme mot Erythrai, mens andre lot skipet gå på grunn mot Khíos og flyktet mot byen.

Khionerne stengte sine porter, noe som økte ulykken. Makedonerne som gikk i land nærmere byen, skar av resten av flåtens mannskap utenfor byportene og vegen som ledet til byen. Av de tusen mennene skal 800 ha blitt drept og 200 bli tatt til fange.

Etter den romerske erobringen av Khíos, ble øya en del av provinsen Asia.

Etter at Romerriket ble delt i 395 e.Kr., var Khíos i seks århundrer en del av det gresktalende bysantinske rike. Det opphørte da øya ble kortvarig holdt i årene 1090-1097 av Tzachas eller Çaka Bey, en muslimsk tyrkisk emir fra regionen Smyrna i løpet av tyrkernes første ekspansjon langs kysten av Egeerhavet.^[21] Imidlertid ble øya frigjort da tyrkerne ble drevet tilbake fra kysten av Egeerhavet av det første korstoget. Khíos havnet da igjen inn under Det bysantinske rike.

Denne relative stabiliteten kom til en slutt ved herjingen av Konstantinopel av det fjerde korstog i 1204 og løpet av uroen på 1200-tallet ble herredømmet over øya stadig påvirket av maktkampene mellom de regionale maktene.

Etter det fjerde korstog ble Det bysantinske rike delt opp av de latinske herskerne i Konstantinopel. Khíos ble formelt en del av besittelsene til republikken Venezia, men nederlaget for det latinske riket førte til at øya igjen havnet på bysantinske hender i 1225.

 

De bysantinske herskerne hadde liten innflytelse og via Nymphaeum-traktaten av 1261 ble myndigheten over øya gitt til republikken Genova.^[22] På denne tiden ble øya hyppig angrepet av pirater og ved 1302–1303 ble den også et angrepsmål for tyrkiske skip. For å forhindre tyrkisk ekspansjon, ble øya gjenerobret og holdt som en fornybar besittelse på vegne av den bysantinske keiser Andronikos II av genuesiske Genovese Benedetto I Zaccaria (1304), da admiral for kong Filip IV av Frankrike. Zaccaria innstilte seg selv som hersker av øya i det kortvarige herredømmet Khíos. Han ble etterfulgt av sin nevø Benedetto II Zaccaria og deretter av sin sønn Martino Zaccaria. De forsøkte å vende øya mot de latinske maktene og pavedømmet, og fra den bysantinske innflytelsen. De lokale var fortsatt lojale overfor bysantinerne, svarte til et brev fra keiseren, og til tross for å en stående hær på et tusen infanterister, et hundre kavalerister og to galeier, ble familien Zaccaria forvist fra Khíos i 1329 og lensdømmet ble oppløst.^[23]

Lokalstyret ble kortvarig. I 1346 ble et selskapet Maona di Chio e di Focea opprettet i Genova for å gjenerobre og utbytte Khíos og nabobyen Fokaia i Lilleasia. Selv om øybeboerne bestemt avviste et innledende tilbud om beskyttelse, ble øya invadert av en genuesisk flåte ledet av Simone Vignoso, og festningen ble beseiret. På nytt ble styret over øya overført fredelig da festningen overga seg den 12. september og fredsavtale signert som ikke fratok de lokale jordeierne noen privilegier så lenge som den nye autoriteten ble akseptert.

Genueserne var mer interessert i profitt enn erobring, kontrollerte handelsposter og lagerhus, særskilt i handelen av mastiks, alun, salt og bek. Andre handelsvarer som korn, olivenolje og tekstiler, og de fleste profesjoner ble drevet i fellesskap med de lokale. Etter et mislykket opprør i 1347 og til tross for å være i klart mindretall (mindre enn 10 prosent av befolkningen i 1395), opprettholdt latinerne en lett kontroll over den lokale befolkningen. De oppholdt seg hovedsakelig i byene og tillot full religiøs frihet. På denne måten forble Khíos på genuesisk kontroll i to århundrer. Ved 1566, da Genova tapte Khíos til det muslimske osmanske rike, var det rundt 12 000 grekere og 2 500 genuesere (20 prosent av befolkningen) på øya.^[24]

Tidlig på 1400-tallet hadde Lilleasia og de nærmeste øyene langs vestkysten blitt erobret av Det osmanske rike, men genuesiske familier hadde greid å holde på kontrollen over Khíos ved å betale tributt til osmanske sultanen. Ved 1500-tallet hadde den genuesiske kontrollen blitt svekket, handelen med Genova hadde minsket og de lokale italienske herskerne hadde blitt assimilert med den lokale befolkningen. Det hovedsakelig uavhengige styret til genuesiske familier fortsatte fram til 1566 da sultanen besluttet at øya kunne bli benyttet som en base for angrep mot bysantinske Konstantinopel. Khíos ble invadert av osmanske tropper og underlagt Det osmanske rike.

 

Under osmansk styre var lokalstyret og innsamling av skatt igjen i hendene på grekere, og den osmanske garnison var relativ liten og uanselig.^[25] Dokumentasjon viser en liten jødisk befolkning som hadde etablert seg fra minst år 1049.^[26] De opprinnelige gresk, romaniotiske jøder, antatt brakt over av romerne, ble senere slått sammen med sefardiske jøder som ble ønsket velkommen av osmanerne under den iberiske forvisningen på 1400-tallet.^[26]

Grunnlaget for rikdommen på Khíos var høstingen av mastikstreet som ga en flytende harpiks som ble benyttet til framstilling av blant annet lakk. Khíos var i stand til å komme med et betydelig bidrag til staten mens det på samme tid holdt et relativt lavt skattenivå. Det osmanske rike betraktet Khíos som en av de mest verdifulle provinser i riket.^[27]

• Se hovedartikkel, Khíosmassakren

Da den greske selvstendighetskrigen brøt ut var de lokale lederne på Khíos motstrebende og tilbakeholdende til å delta i opprøret. De fryktet å miste sin sikkerhet og materielle framgang. I mars 1822 kom det imidlertid flere hundre bevæpnede grekere fra naboøya Samos til Khíos. De proklamerte revolusjonen og angrep tyrkerne. I møte med dette besluttet øyboerne å bli med i kampen.

Tyrkerne landsatte en stor militær styrke på øya få å slå ned opprøret. Det ble utført med nådeløs brutalitet som ikke skilte mellom hva som var målrettet, opprørere eller ikke. Alle grekere uansett alder, kjønn og samfunnsbakgrunn ble inkludert i opprøret. Den tyrkiske massakren involverte å forvise, drepe eller gjøre folk til slaver bestående av fem sjettedeler av den greske befolkningen som da utgjorde rundt 120 000 innbyggere.^[28] Khíosmassakren fjernet hele landsbyer og berørte Mastichochoria, Μαστιχοχώρια, gresk for «mastik-landsbyene» sør på øya. De tyrkiske troppene drepte og ødela etter hvert som de for fram. De som var for gamle eller for unge for å løpe i dekning i fjellene ble drept i sine hjem. Lik lå i stabler i gatene. Hvor tyrkerne ikke fant kristne å drepe, ødela og brent de kristne bygninger, gårder, kirker og klostre. Unge kvinner ble imidlertid sendt til det greske fastlandet grunnet deres verdi som slaver. Rundt 2000 kvinner, barn og prester søkte tilflukt i det gamle bysantinske klosteret Nea Moni, men dørene til klosteret ble slått inn og alle innenfor ble enten drept eller brent levende da bygningen ble satt i brann. Deres hodeskaller og beinrester er stilt ut i klosteret.^[29]

De fryktelige massakrene utløste en enorm bestyrtelse og fordømmelser i resten av Europa, slik som i et maleri som i dag henger i Louvre-museet i Paris av Eugène Delacroix, «Massakren på Khíos», og i skriftene til blant annet Lord Byron og Victor Hugo. Den utløste en enorm bestyrtelse i Europa, noe som også gjenspeiles i tekster som ble skrevet av Lord Byron, Victor Hugo og i Gioacchino Rossinis opera Le Siège de Corinthe. Massakren er også beskrevet i den romantrilogien til gresk-amerikanske Athena Dallas Damis; Islands in the Winds, Windswept og Follow the Wind.

I 1881 ødela et jordskjelv, beregnet til 6,5 på skalaen momentmagnitude, et stort antall av øyas bygninger og førte til tap av mange liv. Rapporter i samtiden snakket om mellom 5 500 og 10 000 omkomne.^[30]

Khíos ble en del av resten av det uavhengige Hellas etter den første Balkankrigen i 1912. Den greske marinen frigjorde Khíos i november 1912 etter en hard kamp, men kortvarig operasjon. Tyrkia anerkjente Hellas annektering av Khíos og andre øyer i Egeerhavet i Londontraktaten av 1913.

 

 

Øya var påvirket av befolkningsutvekslingen etter den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922 med innkomne greske flyktninger som bosatte seg i Kastro (tidligere tyrkisk) og i nye bosetninger som raskt ble bygget sør i byen Khíos.

Under den andre verdenskrig ble Khíos okkupert av det nasjonalsosialistiske Tyskland (1941–1944), noe som resulterte i forsakelser for innbyggerne. Den største andelen av den jødiske befolkningen hadde utvandret tidligere på århundret, men som i alle tyskokkuperte området, ble det jødiske samfunnet forfulgt og fanget inn, og deretter transportert til konsentrasjonsleirer for utryddelse. I 1943 advarte det lokale greske styret på øya den jødiske befolkningen om at Gestapo hadde ordre om å arrestere dem alle og frakte dem til Tyskland. En del jødiske familier tok advarselen på alvor og ble smuglet ut av øya. De gjenværende ble arrestert av Gestapo og ingenting er kjent om deres skjebne, bortsett fra at de ble drept i tyske konsentrasjonsleirer.

Produksjonen av mastik ble truet av den store skogbrannen på Khíos som herjet den sørlige delen av øya i august 2012.^[31]

I USA er det en aktiv interesseorganisasjon, Chian Federation, for gresk-amerikanere som nedstammer eller har sin opprinnelse på Khíos

I henhold til folketelling av 2001 har Khíos en fast bosetning på rundt 52 290 innbyggere (26 589 menn og 25 701 kvinner). Foruten den greske befolkningen er det også en minoritet av utlendinger som lever der, hovedsakelig arbeidere fra land i Øst-Europa som Albania, Bulgaria og tidligere sovjetiske republikker. Det er også et antall flyktninger og ulovlige innvandrere som forsøker å komme seg inn i Europa via Tyrkia.^[32]

 

Den lokale gresk eksporten av varer utgjør en reke lokalt framstilte produkter som mastiks, oliven, fiken, vin, mandariner og kirsebær.

• Nea Moni er et kloster med enestående mosaikker fra Konstantin IX Monomakhos' styre og tilhører UNESCOs liste over verdensarven.^[33]
• Khíos' festning, Κάστρο της Χίου
• Khíos' bysantinske museum
• Khíos' arkeologiske museum
• Byen Vrontados er hjemsted for en unik påskefeiring hvor konkurrerende grupper av de lokale samles i byens to (rivaliserende) kirker for fyre opp titusener av hjemlagde raketter mot hverandres kirkeklokker mens påskegudstjenesten foregår. Denne årlige hendelsen har blitt kjent som rouketopolemos, Рουκετοπόλεμος, bokstavelig «rakettkrigen».^[34]

Khíos har følgende vennskapsbyer:

•   Dinant
•   Genova (siden 1985)^[35]
•   Brezno
•   Çeşme^[36]
•   Ermoupoli
•   Guiyang
•   Ortona
•   Polykastro

• Offisielt nettsted  
• (en) Chios – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en)   Khíos hos Wikivoyage
• Prefecture of Chios en oversikt over kulturminner
• Chios Arkivert 26. september 2017 hos Wayback Machine. Privat nettsted med mye informasjon
• Øya Khíos, Hellas: Generell informasjon samt historie, landsbyer og berømte personer
• Khíos, Hellas: Mye bra informasjon om Khíos på engelsk og tysk