Graffiti

Bordellveggene i Pompeii og Herculaneum var nedrablet med betraktninger om det som foregikk i lokalene.^[3] I keisertidens Roma brukte blant andre forfulgte kristne graffiti som samlingspunkt og tegn på motstand. Utvalgte statuer i Roma har tradisjonelt fungert som «snakkende statuer» ved hjelp av graffiti og andre uttrykk for misnøye med tingenes tilstand.^[4]

Fra norsk middelalder finnes også graffiti i gamle stavkirker, og ikke minst på Nidarosdomens yttervegger.^[5] Det samme gjelder Tower of London.^[6] Camilla Collett ble så overveldet av sin kjærlighet til J.S. Welhaven, og følelsen av at også han ville komme forbi Heloises grav i Paris en dag, at hun risset inn navnet sitt i brystet på Heloises statue. «Det var min eneste, min første og sidste Kjerlighedserklæring, tænkte jeg...Jeg var saa vis paa at han vilde staae engang paa Trinet ved Heloises Side.»^[7]

Under andre verdenskrig ble H7-tegnet for kong Haakon brukt som et symbol for motstand mot den tyske okkupasjonen.

Studier på dette feltet er gjort av «Skandinavisk institutt for sammenlignende vandalisme», opprettet så tidlig som i 1961. De har blant annet studert vikingenes graffiti'er, som på den greske løven i Pireus, og væringenes runer i Hagia Sofia.

Med den allmenne tilgjengeligheten av tusjpenner og spraybokser antas graffiti å ha økt i etterkrigstiden. Oppblomstringen har også bakgrunn i blant annet hippie-kulturen på 60-tallet og hiphop-kulturen på 70-tallet. Graffiti er imidlertid ikke kun et ungdomsfenomen og utøves av alt fra små barn til voksne. Siden 1980-tallet har spontan, fargerik storby-graffiti inngått i flere musikk- og ungdomskulturer. Og uttrykket i vår tids graffitimalerier har påvirket den etablerte populærkulturen, reklame og billedkunst.

Graffiti kan inndeles på forskjellige måter, etter innhold, form, plassering og lignende. Noen som nevnes er politisk graffiti, religiøs graffiti, kunstgraffiti (street art), navn og tags, kjærlighetserklæringer, hetsing, kommunal graffiti, latrinalia («do-graffiti») og hiphop-graffiti. Listen er ikke uttømmende, og gruppene vil ofte kunne overlappe. I tillegg finnes undertyper og særfenomen. Et eksempel er tidenes kanskje mest globalt utbredte tagg: Kilroy was here. Kilroy skal ha vært en US-amerikansk stålinspektør som under andre verdenskrig godkjente materialer med denne setningen, og ble gjort til maskot og spredt over hele verden av verftsarbeidere som ble innkalt til militærtjeneste.

I omfang antas politisk graffiti å ha vært størst fram til 80-tallet, da den i mange land ble overtatt av såkalt hiphop-graffiti, som dekker både tagging og gatekunst i glidende overgang.

«Å bombe» er når en graffitimaler/writer har etterlatt seg tydelige spor av tags og throwups hvor hen har gått. Å «bombe» er også og virkelig gå inn for å lage tags eller throwups så mye som mulig på ett sted eller ett kvartal, men et tog eller en hel by kan også «bombes». Begrepet ble først tatt i bruk av de første hiphop'erne i The Bronx.^[8] Graffitibokstavenes utforming har for øvrig mye med breakdance å gjøre.

En piece (stykke/verk) utføres ved hjelp av spraymaling. Kartong brukes til å forme skarpe konturer og kanter. I den senere tid er sjablonger eller stensiler blitt vanlige. Disse skjæres ut på forhånd og brukes gjerne gjentatte ganger, og har blitt svært populære i politisk graffiti (se Banksy).

 Jeg leste et sted at arkitektur er stivnet musikk. Slik er det med dette også. Du kan si at breaking, det er visuell rap. Og graffiti er stivnet breaking. For eksempel at bokstavene er vridd på samme måte som kroppen vris i dansen. 

Sean (writer)

Enklere arbeid av typen tagging kan utføres med hvilket som helst som setter merker. Forskjellige typer sprittusj har blitt populære i senere år til bruk på glatte overflater.

Avanserte arbeider må ha rytme, originalitet og velutviklet teknikk. Bokstaver skal holde et høyt nivå av flyt med en bevisst fargebruk, og konturer skal være klare og skarpe. Som oftest vil en writer utvikle sitt eget distinkte formspråk slik at han er gjenkjennelig.

Hvis det ikke er et bevisst valg vil spray som renner, drypper eller på andre måter deformerer piecen være negativt og vil gi et inntrykk av at det er en «toy» (en uerfaren graffitiartist) som står bak verket. Spray som støver eller har manglende føring (det vil si at den som maler, ikke treffer der han skal, eller lager ujevne eller urette streker) vitner også om dårlig håndverk.

Mens graffiti har vært ansett som en form for skadeverk i lengre tid, ble kontrollen med det økt kraftig i Norge på 1990-tallet, spesielt etter påtrykk fra Oslo kommune og Oslo Sporveier, og etter oppskrift fra blant annet New York på 70-tallet. En spesialstudie har vist at det i 1990 ble anmeldt 20 graffitilovbrudd, mens det i 1999 ble anmeldt 7690 slike lovbrudd og i løpet av hele tiåret bortimot 40 000 graffitilovbrudd.

Bergen har i flere år forsøkt med en del lovlige graffitivegger. Disse er blitt flittig brukt. Utenom disse, er mange andre flater, både offentlig og privateide, blitt tagget, taggingen fjernet – og mange steder kommet tilbake. Veivesenet har hele tiden forsøkt å praktisere null-toleranse, noe som vakte oppstyr da veggene i undergangene under Danmarksplass ble malt hvite igjen. Mange leserinnlegg mente at undergangen var hyggeligere med graffiti. Kommunen vil i løpet av våren 2011 avgi innstilling om hva som skal skje videre med vegger de eier. I mellomtiden er veggene til det rivingsvedtatte Sentralbadet blitt lovliggjort og dekorert i flere omganger. NHH fikk høsten 2011 dekorert en del av sine vegger.^[9]

Graffiti er i stor grad et uttrykk for en ungdomskultur. I Norge mener mange at myndighetenes null-toleranse mot graffiti er et angrep på ungdomskulturer og alternative strømninger i samfunnet.

• Overground: 9 nordiska graffitimålare, foto- og intervjubok redigert av Malcolm Jacobson og Tobias Barenthin Lindblad (med engelsk parallell tekst av Martin Thomson), utgitt i 2003 (Stockholm), ISBN 91-973981-1-x ISBN 91-973981-2-8.
• Gategallerier, prisbelønt kriminologisk studie av Cecilie Høigård, utgitt første gang i 2002 (Oslo), ISBN 978-82-530-2429-5 ISBN 978-82-530-3016-6.
• Graffiti på norske vegger, fotosamling med kommentarer av Roger Kristiansen og Dag Pedersen, utgitt i 1984 (Oslo), ISBN 82-7316-198-6.
• Oslo Graffiti: A part of Oslo, Norway's graffiti history in pictures 1984-2009, fotosamling redigert og utgitt av Ocht (2009), ISBN 9788299813709

• Grovt skadeverk, utgitt i 2004, skildrer tagging av sporvogner i Oslo.
• Style Wars, regissert og produsert av Tony Silver og Henry Chalfant, først utgitt i 1983 (på dvd i 2003). Dokumentar om hiphop-graffiti writers og deres kamp for å holde kulturen i live.
• Beat street, 1984.^[10]

• Graffiti i Norge
• Tagging
• Street art
• Skadeverk

• (en) Graffiti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Graffiti – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• "Graffiti", artikkel av Morten Moi i Store norske leksikon.