Angkor Vat

Siden det verken er funnet en grunnstele eller samtidige inskripsjoner som henviser til tempelet, er dets opprinnelige navn ukjent, men det kan ha vært kjent som Vrah Vishnulok (norsk «Den hellige bolig for den store Vishnu») etter den sittende guddom.^[1] Man vet riktignok at det har vært kjent som Preah Pisnulok etter den posthume tittelen til dets grunnlegger, Suryavarman II.^[2]

Det moderne navnet, Angkor Wat, som er brukt siden det 16. århundre^[3], betyr «bytempel». Angkor er en dialektisk form av ordet nokor, som stammer fra sanskritordet nagara (hovedstad), mens wat er khmerordet for tempel.

 

Angkor Wat er en unik kombinasjon av et tempelfjelldesign, som var standarddesign for Khmerrikets statstempler, og et konsentrisk galleritempeldesign, og det er dessuten innflytelse fra Orissa og Chola fra Tamil Nadu, India. Tempelet representerer det hellige fjellet Meru, som er hjemstedet for guddommene i hinduismen. De fem tårnene i et kryss symboliserer de fem toppene på fjellet og murene og vollgraven fjellkjedene og havet som omgir det.^[4] Adgang til de øvre områdene av tempelet var forbeholdt prestene og de kongelige, mens vanlige mennesker kun hadde adgang til det laveste nivået.^[5]

I motsetning til de fleste khmertempler er Angkor Wat orientert mod vest og ikke øst. Dette har fått mange (inklusive Maurice Glaize og George Coedès) til å konkludere at Suryavarman hadde planlagt det som et begravelsestempel.^[6] Ytterligere beviser for dette synspunkt gis av basrelieffene, hvis historie fortelles mot uret — prasavya i hinduterminologi — hvilket er det motsatte av den normale rekkefølgen, og ritualer i forbindelse med brahmiske begravelsesseremonier finner sted i denne rekkefølgen.^[7] Arkeologen Charles Higham beskriver likeledes en gjenstand som kan ha vært en begravelseskrukke som ble funnet i det sentrale tårnet.^[8] Freeman og Jacques innvender riktignok at flere andre templer avviker fra den typiske østlige retningen og foreslår at Angkor Wats retning var begrunnet i dets innvielse til Vishnu, som var forbundet med vest.^[9]

En annen tolkning av Angkor Wat har blitt foreslått av Eleanor Mannikka: Hun argumenterer for at det er innebygget tidssykluser for solen og månen i dimensjonene, innholdet og arrangeringen av basrelieffene og tempelets generelle ensretning, hvilket ifølge henne indikerer at de som bygde tempelet mente at det kom en ny æra med fred under kong Suryavarman II:

 ...da målingen av tidssyklusene for månen og solen var bygget inn i det hellige område Angkor Wat, er dette guddommelige mandat til å herske forankret i hellige kamre og korridorer, hvilket eviggjør kongens makt og ærer og formilder guddommene manifestert i den guddommelige himmel. 

Eleanor Mannikka^[10]

Mannikkas forslag har blitt mottatt med en blanding av interesse og skepsis i akademiske kretser.^[8] Hun distanserer seg selv fra andres spekulasjoner, slik som Graham Hancocks om at Angkor Wat er en del av en representasjon av stjernebildet Dragen.^[11]

 

Angkor Wat er et eksempel på stilen i den klassiske khmerarkitekturen — Angkor Wat-stilen — som det har gitt navn til. På 1300-tallet hadde khmerarkitektene blitt dyktige og sikre i bruken av sandstein (i stedet for murstein eller lateritt) som det primære byggematerialet. De fleste av de synlige områdene er av sandsteinsblokker, mens det er brukt lateritt til den ytre muren samt ikke-synlige strukturelle deler. Hvilket bindemiddel som er brukt til å samle blokkene, er ennå ikke endelig klarlagt, men både naturlig harpiks og lesket kalk har blitt foreslått.^[12]

Angkor Wat har spesielt tiltrukket seg oppmerksomhet for harmonien i designet, som har blitt sammenlignet med arkitekturen i antikkens Hellas eller oldtidens Rom. Ifølge Glaize fremviser tempelet «en klassisk perfeksjon ved den avgrensede monumentalitet av de fint avbalanserte elementene og den presise oppstilling av proporsjonene. Det er et arbeide preget av makt, enhet og stil».^[13]

De karakteristiske elementene for den arkitektoniske stilen inkluderer: spissbuede tårn formet som lotusknopper; halv-gallerier for å utvide forbindelsesganger; aksegallerier som forbinder innelukker og korsterrasser langs hovedaksene i tempelet. Typiske dekorative elementer er guddommer og nymfer, basrelieffer og på pedimentene omfattende og fortellende scener. Billedhuggerarbeidene på Angkor Wat anses for å være konservative, da de er mer statiske og mindre yndefulle enn tidligere arbeider.^[14] Andre elementer i designet har blitt ødelagt av plyndring og tidens tann, blant annet forgylt stukkatur på tårnene, forgylning av noen av figurene i basrelieffene og treloft og -dører.^[15]

Angkor Wat-stilen ble etterfulgt av stilen i Bayonperioden, hvor kvalitet ofte ble ofret fremfor kvantitet.^[16] Andre templer i samme stil ved Angkor er Banteay Samré, Thommanon, Chau Say Tevoda og de tidlige Preah Pithutemplene. Utenfor Angkor er andre eksempler Beng Mealea og deler av Phanom Rung og Phimai i Thailand.

Steinene, glatte som polert marmor, ble lagt uten mørtel med svært tette skjøter som noen ganger var vanskelige å finne. Blokkene ble i noen tilfeller holdt sammen av tappsammenføyninger, andre steder brukte de svalehale og gravitasjon. Blokkene ble antakelig satt på plass ved hjelp av en kombinasjon av elefanter, tau, trinser og bambusstillas. Henri Mouhot registrerte at de fleste av blokkene hadde hull som var 3 cm dype og 2,5 cm i diameter. Det er flere hull på større blokker. Noen forskere har antydet at disse ble brukt til å binde dem sammen med jernstenger, mens andre hevder de ble brukt til å holde midlertidige pinner for å hjelpe til med å manøvrere dem på plass. De kambodsjanske arkitektene lagde aldri buer lik de som ble brukt av romerne, men de benyttet seg av utkragede buer. Buene viste seg ofte å være ustabile og kollapset gjerne. Monumentet er laget av enorme mengder sandstein, like mye som Khafrepyramiden i Egypt (over 5 millioner tonn). Sandsteinen måtte transporteres fra et stenbrudd i Kulenfjellet omtrent 40 km nordøst for Angkor. Steinene ble sannsynligvis transportert på flåter langs Siem Reapelven. Ved utforskingen av Angkor fjernet franskmennene mange av monumentene med de samme metodene. Noen statuer tatt av franskmennene gikk tapt da flåtene kantret. En moderne ingeniør anslår at det ville ta 300 år å fullføre Angkor Wat i dag. Det er likevel dokumentert at byggingen ble påbegynt like etter Suryavarman II kom til tronen og ble avsluttet like etter hans død, og tok altså ikke mer enn 40 år.

Nesten alle flater, kolonner, overliggere og selv taket har utskjæringer. Det er kilometer med relieffer som illustrerer scener fra indisk litteratur inkludert enhjørninger, griffer, bevingede drager som trekker vogner samt krigere som følger en leder som rir på en elefant og himmelske danserinner med forseggjorte frisyrer. Galleriveggen alene er dekorert med nesten 1000 kvadratmeter relieffer. Hull på noen av veggene indikerer at de kan ha vært dekorert med bronseplater. Disse var svært verdifulle i gammel tid, og var et yndet mål for røvere.

 

Den ytre muren (1024 × 802 m og 4,5 m høy) er omgitt av en 30 m bred forplass og en 190 m bred vollgrav. Adgang til tempelet skjer via en jorddemning mot øst og en hevet sandstensvei mot vest; sistnevnte, som er hovedinngangen, er en senere tilføyelse, og den har kanskje erstattet en trebro.^[17] Ved hvert verdenshjørne er det en overdimensjonert dørkonstruksjon, kalt en gopura. Den vestlige er langt den største og har tre tårnruiner. Glaize noterer at denne gopuraen både skjuler og kopierer formen på hovedtempelet.^[18] Under det sydlige tårnet står en statue av Vishnu, kjent som «Ta Reach», som kanskje opprinnelig har vært i tempelets sentrale alter^[17]. Det løper gallerier mellom tårnene og så langt som til to ytterligere innganger på hver side av gopuraen, som ofte omtales som «elefantporter» da de er store nok til å tillate at disse dyrene kan komme inn. Disse galleriene har kvadratiske søyler på den ytre (vestlige) siden og en lukket mur på den indre (østlige) siden. Loftet mellom galleriene er dekorert med lotusrosetter; mens den vestlige side av muren er dekorert med dansende figurer og den østlige siden med vinduer med rekkverk, dansende mannlige figurer og devaer, inklusive en (syd for inngangen) som er den eneste som viser en devas tenner.

Den ytre muren inneslutter et område på 820 000 m², som ut over området med det egentlige tempelet opprinnelig var bebygd med en by, og nord for tempelet det kongelige palass. Som alle sekulære bygninger i Angkor var disse bygningene oppført av ikke-holdbare materialer og ikke stein, så bortsett fra konturerne av noen av veiene er det ingenting igjen av dem^[19], og det meste av arealet er nå dekket av skog. En 350 m lang adgangsvei med nagarekkverk og seks sett trapper som leder ned til byen på hver side forbinder den vestlige gopuraen til det egentlige tempelet. Hver side har likedan et bibliotek med innganger i hvert verdenshjørne foran det tredje sett av trapper regnet fra inngangen og en dam mellom biblioteket og selve tempelet. Dammene og korsterrassen, som voktes av løver, og som forbinder adgangsveien med den sentrale strukturen, er senere tilføyelser^[19].

 

Tempelet står på en jordterrasse som er hevet over nivået hvor den omkringliggende byen lå. Det består av tre rektangulære gallerier, hvert av dem høyere enn det foregående, som stiger opp mot et sentralt tårn. Mannikka tolker disse galleriene som en dedikasjon til kongen, Brahma, månen og Vishnu^[20]. Hvert galleri har en gopura ved hvert punkt, og de to indre galleriene har begge tårn i hjørnene. Sammen med det sentrale tårnet er tårnene plassert som prikkene i femtallet på en terning. Fordi tempelets hovedindgang vender mot vest er de store elementene inne i tempelet forskjøvet mot øst, noe som gir mer plass på den vestlige siden av hvert innelukke og galleri. Av samme grunn er vestvendte trinn mindre steile enn trinnene på de øvrige sidene.

Det ytre galleriet måler 187 × 215 meter med paviljonger foran tårnene i hvert hjørne. Galleriet er åpent mot yttersiden av tempelet med halvgallerier med søyler som utvider og støtter strukturen. Det ytre galleriet forbindes på den vestlige siden med det andre innelukket av en korsformet søylegang kalt Preah Poan («De tusen Buddhaers hall»). Grunnen til navnet er at avbildninger av Buddha har blitt etterlatt i søylegangen av pilegrimer gjennom århundrer, hvorav de fleste riktignok er fjernet nå. Dette området av tempelet har mange inskripsjoner om pilegrimenes gode gjerninger, de fleste på khmer, men også noen på burmesisk og japansk. De fire små gårdsrommene som avgrenses av søylegangen har muligens opprinnelig vært fylt med vann.^[21] Nord og sør for søylegangen ligger det bibliotek.

Videre opp er den andre gallerirekken og de indre galleriene forbundet med hverandre av en korsformet terrasse og flankert av biblioteker. Også denne terrassen er en senere tilføyelse. Fra det andre nivået og oppover myldrer devaer på murene, alene eller i grupper på opp til fire. Det andre nivåets innelukke er 100 x 115 meter og har kanskje opprinnelig vært oversvømmet for å symbolisere havet omkring fjellet Meru.^[22] Tre sett trapper på hver side leder opp til hjørnetårnene og gopuraene i det indre galleriet. De meget steile trappene symboliserer hvor vanskelig det er å stige opp til gudenes kongerike.^[23] Dette indre galleriet, kalt Bakan, er en 60 × 60 meter stor plass med aksegallerier som forbinder hver gopura med det sentrale alteret og underaltre plassert i hjørnetårnene. Loftene i galleriene er dekorert med et slangekroppsmotiv som ender i løvehoder eller garudahoder. Uthoggede overliggere og pedimenter utsmykker inngangene til galleriene og altrene.

Tårnet over det sentrale alteret reiser seg 43 meter fra terrassen og i alt 65 meter fra bakken. I motsetning til tidligere eksempler på templer bygget som tempelfjell er det sentrale tårnet høyere enn de omgivende fire.^[24] Selve alteret, som opprinnelig var åpent og med en statue av Vishnu, ble omgitt av murer da tempelet ble konvertert til buddhismen, hvor de nye murene viser stående Buddhaer. I 1934 gravde konservatoren George Trouvé ut hullet under det sentrale alteret, og fant det fylt med sand og vann da det allerede hadde blitt plyndret for sine skatter. I 23 meters dybde fant han likevel to sirkulære gullblader som hadde fungert som en offergave i forbindelse med grunnleggelsen.^[25]

 

Integrert med arkitekturen i bygningen og en av grunnene til Angkor Wats berømmelse er den omfattende utsmykningen som primært består av friser av basrelieffer. Den indre muren i det ytre galleriet har en serie store scener som primært viser episoder fra hindufortellingene Ramayana og Mahabharata. Higham har kalt disse for «det største kjente lineære eksempel på steinuthugging».^[26] Regnet fra det nordvestlige hjørnet og mot klokken viser de vestlige galleriene slaget ved Lanka (fra Ramayana, hvor Rama beseirer Ravana) og slaget ved Kurukshetra (fra Mahabharata, som viser den gjensidige tilintetgjørelsen av Kaurava- og Pandava-klanene). På det sydlige galleriet følger den eneste historiske scenen, et opptog med Suryavarman II, deretter følger de 32 helveter og 37 himmeler i hindumytologien.

Glaize skriver følgende om det;

«Yama, overdommeren med utallige armer, ridende på en bøffel peker ut for sine to bisittere – registratorene Dharma og Sitragupta – de uheldige sjeler som skal kastes ned i helvete for å lide en raffinert ondskap som til tider ser ut til å være ute av proporsjoner med alvoret av den forbrytelsen som er begått. Således får personer som har skadet andres eiendom sine ben brukket, fråtsere blir delt i to, ristyver blir påført skader av enorme gjenstander av glødende jern, og de som har plukket blomster i Shivas hage får sine hoder gjennomboret av nagler og tyver blir utsatt for kalde ubehageligheter.»^[27]

På det østlige galleriet ses en av de mest beundrede scenene, Kjerningen av havet av melk, som ifølge Glaize viser 92 asuraer og 88 guddommer^[28] som bruker slangen Vasuki til å kjerne havet av melk under Vishnus veiledning. Mannikka kan riktignok bare telle 91 asuraer og forklarer det asymmetriske antallet med at de representerer antallet dager fra vintersolhverv til vårjevndøgn og fra vårjevndøgn til sommersolhverv.^[29] Grunnen til de forskjellige fortolkningene er at en av apsuraene ikke står sammen med de andre 91, men flyr over dem^[20]. Scenen følges av en avbildning av Vishnu som beseirer asuraer (en tilføyelse fra det 16. århundre). Det nordlige galleriet, hvor håndarbeidet ifølge Glaize er dårligst^[30], viser Krishnas seier over Bana og en kamp mellom hindugudene og asuraer. De nordvestlige og sydvestlige hjørnepaviljongene viser begge adskillig mindre scener, hvorav de fleste er fra Ramayana eller om Krishnas liv, mens motivene for andre ennå ikke er klarlagt.

Tempelet ble bygget i første halvdel av det 12. århundre under Suryavarman IIs styre (han regjerte 1113 – ca. 1150). Det ble bygget som kongens hovedstad og statstempel dedisert til Vishnu. Innenfor murene sto husene tett i tett rundt tempelet, men i dag er det kun tempelet som står igjen siden de øvrige bygningene ble bygget av forgjengelige materialer. Noen av basrelieffene er ikke gjort ferdig og det antas at arbeidet ble stoppet ved kongens død.^[20] I 1177 ble Angkor plyndret av Chamriket, khmerrikets tradisjonelle fiende. Senere ble riket gjenreist, men med en ny hovedstad.

I det 14. eller 15. århundre ble tempelet omdannet til sitt nåværende theravadabuddhistiske bruk. Angkor Wat er usedvanlig blant templene omkring Angkor i og med det aldri ble helt forlatt, selv om det ble forsømt etter det 16. århundre. Noe av forklaringen på at tempelet var bebodd kan sikkert ligge i det faktum at vollgraven virket som et forsvar mot at jungelens vegetasjon overgrodde tempelet og dermed ødela beboelsesmulighetene.^[31]

 

En av de første vestlige besøkende til stedet var António da Madalena, en portugisisk munk som besøkte det i 1586. En rekke andre vestlige, japanere, kinesere og arabere besøkte tempelet i de følgende århundrer. Tempelet ble likevel først bredt kjent i vesten fra midten av det 19. århundre gjennom utgivelsen av den franske oppdagelsesreisende Henri Mouhots reiseskildringer i 1857. Han skrev blant annet:

«Et av disse templene — en rival til Salomons, og reist av en eldgammel Michelangelo — tar muligens en ærefull plass ved siden av våre vakreste bygninger. Det er mer storslått enn noe etterlatt av grekerne eller romerne og viser en trist kontrast til den tilstand av barbarisme som nasjonen nå er sunket ned i.»^[32]

Mouhot, som andre tidlige vestlige besøkende, var ute av stand til å fatte at khmerene kunne ha bygget tempelet og daterte det feilagtig til omkring samme tid som oldtidens Rom. Angkor Wats sanne historie ble kun langsomt puslet sammen under opprydnings- og restaureringsarbeidet som ble utført i hele Angkorområdet fra slutten av det 19. århundre.

Franskmennene fikk kontroll over området i 1907, og i 1908 ble det ansatt en øverste ansvarlig for restaureringen samt flere tusen hjelpere.^[33][34] Ryddingen av området omkring Angkor Wat foregikk fra 1908 til 1911, hvorpå det egentlige restaureringsarbeidet kunne begynne.^[35] Arbeidet ble i perioden 1936-1945 ledet av Maurice Glaize, som blant annet skrev guideboken Monumentene i Angkorgruppen, som stadig er den mest utbredte guideboken om Angkor. Arbeidet med å kartlegge og restaurere i hele Angkor-området fortsatte fram til 1972, da arbeidet ble avbrudt fram til 1990-tallet av Røde Khmers kontroll over landet og den etterfølgende borgerkrigen.^[36][37]

Angkor Wat har på samme måte som de andre templene i området gjennom århundrer vært utsatt for plyndringer og ødeleggelser. De senere år har plyndringene riktignok forflyttet seg til fjernereliggende templer, og Angkor Wat er ikke så utsatt lenger.^[38]

Siden fredsavtalene trådte i kraft på 1990-tallet har Angkor Wat sett en gjenopptagelse av innsatsen for å bevare tempelet og en massiv økning av turismen og tempelet ble i 1992 en del av det UNESCOutnevnte verdensarvsområdet Angkor.^[39]

I januar 2003 sirkulerte det et falskt rykte om at en thailandsk såpeoperastjerne hadde hevdet at Angkor Wat tilhørte Thailand. Dette medførte at det brøt ut opptøyer i Phnom Penh, hvor det blant annet ble satt fyr på den thailandske ambassade.^[40]

Angkor Wat er det mest fremtredende nasjonale symbolet i Kambodsja, et symbol for Khmerkulturen og det kambodsjanske folk i dag. Det brukes i en rekke ulike sammenhenger, blant annet i det nasjonale flagget og på pengesedlene. Selv under Røde Khmerregimet var en gyllen silhuett av tempelet en del av kambodsjanske flagget.

Bygningene har likevel mange skader. Værforhold, tropisk vegetasjon og menneskelig destruktivitet, som thaienes plyndring på 1500-tallet, har tæret på templene. En annen grunn til forfallet er at khmerene fra 1300-tallet gikk over til buddhismen, slik at ingen flere nye templer ble bygget. Anlegget har siden det 16. århundre fungert som en buddhistisk helligdom, og det er funnet over 40 inskripsjoner med theravadabuddhistisk lære datert fra 1546 til 1747.

På grunn av den politiske situasjonen i Kambodsja, også i andre halvdel av det 20. århundre, var restaurering knapt mulig, i dag er ulike nasjonale og internasjonale organisasjoner engasjert for å hindre videre forfall av Angkor Wat.

Foruten turister hører buddhistiske munker til de daglige besøkende til tempelet.

•  
  Munker i Angkor Wat
•  
  Kambodsjas flagg i dag
•  
  Flagget under Røde Khmers regime
•  
  Kambodsjanske riel

 

Restaureringsarbeidet som foregår på Angkor Wat i dag ledes av organisasjonen APSARA^[41], som er en statlig organisasjon dannet etter at Angkorområdet ble utnevnt til verdensarvsområde i 1992. Organisatorisk er APSARA ut over den kambodsjanske regjering også underlagt ICC (International Coordinating Committee for the Safeguarding and Development of the Historic Site of Angkor), som i styret har representanter for UNESCO, Japan og Frankrike.

Især japanske, franske og tyske organisasjoner bistår med restaureringsarbeidet. En av disse er German Apsara Conservation Project (GACP), som er en organisasjon som arbeider for å beskytte guddommer og nymfer og andre basrelieffer fra skade.^[42] En undersøkelse foretatt av denne organisasjonen konkluderte at omkring 20 % av guddomsbildene var i en meget dårlig tilstand, primært på grunn av naturlig nedbrytning, men delvis også grunnet ødeleggelser fra tidligere bevaringsforsøk.^[43] Andre arbeider inkluderer reparasjon av sammenraste seksjoner av strukturen og forhindring av ytterligere sammenrasing. Et eksempel på dette er at den vestlige fasaden på det øvre nivået har vært støttet av pilarer siden 2002.^[44] Restaureringsarbeidet har blant annet også blitt utført av en japansk gruppe, som gjorde ferdig restaureringen av det nordlige biblioteket i det ytre innelukket i 2005^[45], og av World Monuments Fund, som begynte arbeidet med å restaurere Kjerningen av havet av melk i 2008.

Siden de første grupper av turister besøkte Angkor Wat i 1907 har tempelet blitt en stor turistattraksjon^[33]. I 2004 og 2005 kom det ifølge offisielle kilder henholdsvis 561 000 og 677 000 utenlandske besøkende til Siem Reap-provinsen, eller omtrent 50 % av alle utenlandske turister til Kambodsja for begge år.^[46] Den økte tilstrømmingen av turister de senere år har hittil ikke forårsaket større skader på Angkor Wat, bortsett fra litt graffiti. Det har dessuten blitt føyd til rep og tretrapper for å beskytte henholdsvis basrelieffene og gulvene. Turismen har innbragt ekstra midler til vedlikehold – i 2000 ble ca. 28 % av billettinntektene brukt på templene – selv om det meste av arbeidet har blitt utført av utenlandsk finansierte grupper.^[47]

• (en) BBC Horizon (4. november 1999). Atlantis reborn. Sendt på BBC2 4. november 1999, hentet 25. juli 2005.
• (en) Briggs, Lawrence Robert (1951, trykt på nytt 1999). The Ancient Khmer Empire. White Lotus. ISBN 974-8434-93-1.
• (en) Freeman, Michael og Jacques, Claude (1999). Ancient Angkor. River Books. ISBN 0-8348-0426-3.
• (en) Glaize, Maurice (2003 utgave av en engelsk oversettelse av den 4. franske utgaven fra 1993).Monumentene i Angkor-gruppen. Hentet 14. juli 2005.
• (en) Higham, Charles (2001). The Civilization of Angkor. Phoenix. ISBN 1-84212-584-2.
• (en) Higham, Charles (2003). Early Cultures of Mainland Southeast Asia. Art Media Resources. ISBN 1-58886-028-0.
• (en) Hing Thoraxy. "APSARA"-suksesser: Problemer og løsninger i ledelsen i Angkor-området Hentet 26. juli 2005.
• (en) Köln universitet: German Apsara Conservation Project Hentet 21. juni 2005.
• (en) Ray, Nick (2002). Lonely Planet guide to Cambodia (4. udgave). ISBN 1-74059-111-9.

• (en) Angkor Wat – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) អង្គរវត្ – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Angkor Angkor - Historie, kart og fotografier
• (en) Angkor-høydepunkter
• (en) BBC: Radarkart avslører oldtidig bydannelse
• (en) Encyclopaedia Britannica, 11. udgave (1910-1911) Project Gutenberg - Angkor-Vat
• (da) Fink Ebbesen, Niels (2000). Turen går til Laos & Angkor-templerne. Politiken. ISBN 87-567-6153-8
• (en) Fotografier, laserscanninger, panoramaer av Angkor Wat og Banteay Kdei^{[død lenke]} - Angkor digitalt mediearkiv fra et CyArk/Sophia University-partnerskap.
• (en) Fotografier av Angkor Wat (94) og de omgivende templer (600)
• Fotografi - satellitbilder fra NASA over Angkor Wat og det nærmeste omgivende område
• (en) Glaize, Maurice "Guide til Angkor-monumenterne" - engelsk oversettelse av Glaizes guide fra 1944
• (en) UNESCOs side om hele verdensarvsområdet Angkor