Khmerriket

Fra Kambuja selv, og også fra Angkor-regionen, har ingen skriftlige kilder overlevd, og det er vanskelig å få nøyaktig informasjon om historien. Kunnskapen vi har om den historiske Khmer-sivilisasjonen stammer i hovedsak fra:

• arkeologiske utgravninger, rekonstruksjoner og undersøkelser
• inskripsjoner i stein i templene som forteller om kongens politiske og religiøse gjøremål
• relieffer på en rekke tempelvegger som viser militærmaskiner, livet i palasset, markedsscener og hverdagsliv blant innbyggerne
• rapporter og dagbøker fra kinesiske diplomater, handelsmenn og reisende

Jayavarman II (regjeringsperiode 802 til 850) regnes av de fleste historikere som grunnleggeren av Khmerriket. Han levde som prins ved hoffet til Sailendradynastiet på Java (Indonesia), men om han var fange der eller om han fikk sin utdanning der (eller begge deler) er ikke fastslått. Han ble sannsynligvis sterkt påvirket av kulturen her. Han adopterte blant annet konseptet om Dewa-Raja (gudekonge), som dominerte på Java under Srivijayan- og Saliendradynastiene. Rundt århundreskiftet 800-900 satte Srivijaya og Sailendra under maharaja Dharmasetu i gang et angrep på Indokina, og som en del av dette ble Kambodsja invadert. Jayavarman ble valgt til å være Srivijayans representant i Kambodsja etter invasjonen, og i 802 erklærte han seg selv gudekonge og proklamerte full uavhengighet fra Srivijaya. Det har i senere tid blitt spekulert med bakgrunn i dette om kanskje Kambodsja var en vasallstat under Srivijayan eller Saliendra i noen år før Jayavarman II begynte sin regjeringstid.

Det spekuleres i om Jayavarman II er identisk med den legendariske kongen Jayavarman Ibis, kjent fra diverse inskripsjoner datert sent 700-tall til sent 800-tall. Han slo seg ned i Angkorregionen og giftet seg inn i en herskerfamilie der, men på grunn av mangelen på skriftlige kilder er dette omdiskutert.

Jayavarman IIs tre nærmeste etterfølgere er også kun kjent fra inskripsjoner. Indravarman I (regjeringstid fra 877 til 889) klarte å utvide kongedømmet uten kriger, og han satte i gang omfattende byggeprosjekter takket være rikdommen som ble skapt gjennom handel og jordbruk. Det fremste av disse prosjektene var tempelet Preah Ko, innviet 25. januar 880, men også store irrigasjonssystemer ble bygget i hans regjeringstid. Arbeidene hans ble videreført av hans sønn, Yasovarman I (regjeringstid fra 889 til ca. 910), som grunnla en ny hovedstad, Yasodharapura – Angkors første by.

 

Det sentrale tempelet i denne byen ble bygget på Phnom Bakheng (Sanskrit: Hemadri), en ås som strekker seg 60 meter over sletten hvor Angkor ligger. Under Yasovarman I ble også Østre Baray skapt, et massivt vannreservoar på omtrent 7,5 ganger 1,8 km.

På begynnelsen av det 10. århundre ble kongeriket delt. Jayavarman IV etablerte en ny hovedstad ved Koh Ker, rundt 100 km nord for Angkor. Først da Rajendravarman II (regjeringstid fra 944 til 968) kom til makten ble det kongelige hovedsetet flyttet tilbake til Yasodharapura. Han gjenopptok den omfattende byggeaktiviteten til de tidligere kongene og grunnla en rekke templer i Angkorområdet. Mest kjent er kanskje Pre Rup og Østre Mebon, sistnevnte på en øy midt i Østre Baray. I Rajendravarman IIs regjeringstid opplevde dessuten Kambuja den første krigen med kongeriket Champa i øst (i de sentrale deler av det som i dag er Vietnam). Denne krigen fant sted i 950.

Fra 968 til ca. 1001 regjerte Rajendravarman IIs sønn, Jayavarman V. Etter å ha vunnet maktkampen med de andre prinsene, begynte han en fredelig regjeringsperiode kjennetegnet av velstand og kulturell oppblomstring. Han grunnla en ny hovedstad nær Yashodharapura kalt Jayenanagari, og her omga han seg med skolerte filosofer og kunstnere ved hoffet. Nye templer ble også bygget. De viktigste av disse er Banteay Srei, regnet av mange som det vakreste av templene i Angkor, og Ta Keo, det første av templene i Angkor bygget i sin helhet av sandstein.

Etter Jayavarman Vs død fulgte et konfliktfylt tiår. Kongene regjerte kun få år, og deres regjeringstid endte på voldelig vis. Dette tok slutt da Suryavarman I (regjeringstid fra 1010 til 1049) overtok tronen etter en lang krig mot sin rival Jayaviravarman. Suryavarman Is regjeringstid ble dominert av gjentatte forsøk på å styrte ham og av flere militære felttog. I vest utvidet han grensene til byen som i dag heter Lopburi i Thailand, i sør til Kra Isthmus. I Angkor begynte han byggingen av Vestre Baray, et enda større vannreservoar enn Østre Baray. Dette nye reservoaret skulle måle 8 ganger 2,2 km.

 

Det 11. århundre var en konfliktfylt tid med mange brutale maktkamper. Kongedømmet ble ikke samlet igjen før Suryavarman II (regjeringstid 1113 – 1145), og i hans tid på tronen ble også de ytre grensene utvidet. Suryavarman II nedkjempet Monfolket i kongedømmet Haripunjaya i vest og kom så langt som til kongedømmet Bagan (dagens Burma). I sør erobret han ytterligere områder på Malayahalvøya, omtrent ned til det som i dag er Nakhon Si Thammarat i Thailand. I øst erobret han flere provinser fra Champa og i nord kom han så langt som til den sørlige grensen til dagens Laos.

Ettersom han var hindu er det sannsynlig at det var han som satte i gang byggingen av Angkor Vat, verdens største religiøse byggverk dedisert til Vishnu. Suryavarman IIs fall er noe usikkert, den siste inskripsjonen som nevner navnet hans var i forbindelse med en planlagt invasjon av Vietnam, og er datert 17. oktober 1145. Han døde sannsynligvis under en militærekspedisjon mellom 1145 og 1150, som svekket kongedømmet betraktelig.

Etter Suryavarman II fulgte en ny periode med uro og korte regjeringsperioder for kongene, som gjerne ble kastet av enten opprør eller kriger. I 1177 ble Kambuja slått i et sjøslag på innsjøen Tonlé Sap og ble innlemmet som en provins i Champa.

 

Kong Jayavarman VII (regjeringstid 1181 til en gang etter 1206) var allerede en militær leder som prins under tidligere konger. Etter at Chamfolket inntok Angkor samlet han en hær og gjenerobret hovedstaden Yasodharapura. I 1181 inntok han tronen og fortsatte krigen mot kongeriket i øst i 22 år, til khmerfolket nedkjempet Champa i 1203 og erobret store deler av landområdet deres.

Jayavarman VII står som den siste av de store kongene av Angkor, ikke bare på grunn av suksessen i krigen mot Chamfolket, men også fordi han ikke var en tyrannisk leder som mange av hans forgjengere hadde vært. Han forente nok en gang imperiet, og bildet av den store kongen ble ytterligere befestet av de massive byggeprosjektene som ble gjennomført under hans styre. Den nye hovedstaden, kalt Angkor Thom, ble bygget, og sentralt i denne byen ble Bayontempelet oppført. Tempelet er bemerkelsesverdig på grunn av alle tårnene med store ansiktsrelieff av kongen. De er flere meter høye og hugget i stein. Andre viktige templer bygget under Jayavarman VII er Ta Prohm (Rājavihāra), Banteay Kdei og Neak Pean, samt vannreservoaret Srah Srang. Et stort nettverk av veier ble også bygget for å knytte sammen alle byene i imperiet. 121 gjestehus ble bygget for handelsmenn, og sist, men ikke minst, 102 sykehus ble etablert under Jayavarman VII.

Khmerrikets historie etter Jayavarman VII er uklar. I 1220 trakk khmerfolket seg tilbake fra mange av områdene de hadde erobret fra Champa, og da Indravarman II døde i 1243 gjorde thaifolket opprør. Det første thaikongedømmet ble etablert ved Sukhothai og khmerene ble presset tilbake. I de 200 årene som fulgte skulle thaiene bli de argeste rivalene til Kambuja.

Indravarman II ble trolig etterfulgt av Jayavarman VIII. I det mørke 13. århundre ble også de fleste Buddhastatuene (arkeologer anslår antallet til å være rundt 10 000) ødelagt og templene konvertert til hinduistiske helligdommer. I den samme perioden ble også Angkor Wat ferdigstilt, bygget av en konge som kun er kjent under navnet Paramavishnuloka. Fra utsiden ble riket truet i 1283 av mongolene under Kublai-khan. Kongen unngikk krig mot denne mektige motstanderen, som på dette tidspunktet hersket over hele Kina, ved å betale en årlig avgift til ham. Jayavarman VIIIs regjeringstid endte i 1295 da han ble avsatt av sin svigersønn Srindravarman (regjeringstid 1295 – 1308). Den nye kongen var tilhenger av Theravadabuddhismen, en buddhistisk retning som kom til Sørøst-Asia fra Sri Lanka og spredte seg utover det meste av regionen.

I august 1296 kom den kinesiske diplomaten Zhou Daguan til Angkor og forble ved Srindravarmans hoff frem til juli 1297. Han var verken den første eller den siste kinesiske representanten i Kambuja, men hans besøk ble viktig fordi han senere skrev detaljerte rapporter om livet i Angkor. Hans dagbøker er i dag blant de viktigste kildene for å forstå det historiske Angkor. I tillegg til beskrivelsene hans av flere store templer (Bayon, Baphuon, Angkor Vat), som blant annet ga oss kunnskapen om at tårnene i Bayon en gang var dekket av gull, gir tekstene hans unik innsikt i hverdagslivet til innbyggerne i Angkor.

Det er svært få historiske kilder etter Srindravarmans tid, kun en inskripsjon på en søyle som nevner inntredenen av en konge i 1327 eller 1267. Ingen flere store templer ble etablert. Historikerne antar at dette har å gjøre med kongens konvertering til Theravadabuddhismen som ikke krevde store byggverk til guddommene sine.

I vest ble det første thaikongedømmet, Sukhothai, erobret av et annet, Ayutthaya, i 1350. Etter 1352 ble det herfra satt i gang flere angrep på Kambuja, men alle ble slått tilbake. I 1431 ble likevel Ayutthayas makt for stor, og ifølge thaienes historiebøker ble Angkor inntatt av thaiene dette året.

Sentrum for det resterende khmerkongedømmet lå i sør, i regionen rundt dagens Phnom Penh. Det er likevel indikasjoner som tyder på at Angkor ikke ble helt forlatt. En rekke av konger skal ha blitt igjen der, mens en annen flyttet til Phnom Penh og etablerte et parallelt kongedømme. Angkors endelige fall skulle dermed komme som følge av en forflytning av økonomisk – og dermed også politisk – innflytelse til området ved Pnomh Penh som ble et viktig handelssentrum for Mekongelven. Kostbare byggeprosjekter og maktkonflikter innad i kongefamilien beseglet Khmerrikets skjebne.