Vilhelm Buhl

Vilhelm Buhl
Født		16. okt. 1881[1] Fredericia
Død		18. des. 1954[1] (73 år) København
Beskjeftigelse		Diplomat, politiker
Embete		Danmarks statsminister (1942–1942) Danmarks statsminister (1945–1945) Danmarks finansminister (1937–1942) Danmarks justisminister (1950–1950) medlem av Folketinget (Folketinget 1939–1943, Maribo Amtskreds) medlem av Folketinget (Folketinget 1943–1945, Maribo Amtskreds) medlem av Folketinget (Folketinget 1945–1947, Maribo Amtskreds) medlem av Folketinget (Folketinget 1947–1950, Maribo Amtskreds) medlem av Folketinget (Folketinget 1950–1953, Maribo Amtskreds) medlem av Folketinget (Folketinget april–september 1953, Maribo Amtskreds)
Utdannet ved		Københavns Universitet
Parti		Socialdemokratiet
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark
Vilhelm Buhl på Commons

Vilhelm Buhl (1881–1954) var en dansk politiker, finans- og statsminister.

Vilhelm Buhl var jurist og var som student medstifter av Juridisk Diskussionsklub^[2] i 1903. Han ble i 1924 skattedirektør i København. Han ble medlem av Landstinget i 1932 og var fra 1939 til 1953 medlem av Folketinget, representant for Socialdemokratiet. Fra 1937 til 1942 fungerte han som en pålitelig finansminister i den sosialdemokratisk-radikale Stauning/Munch-regjeringen. Han var blant de få som ikke lot seg dupere av utenriksminister (senere statsminister) Erik Scavenius' arrogante væremåte, men bremset Scavenius' ettergivenhet overfor okkupasjonsmakten, slik som under forhandlingene om mynt- og tollunion med Nazi-Tyskland i 1940 og Antikominternpakten i 1941. Hensynet til Danmarks formelle suverenitet og internasjonale omdømme var viktig for Buhl.^[3]

Etter Staunings død i mai 1942 var han naturlig arvtaker til posten som statsminister. 2. september 1942 holdt han på radio den såkalte «sabotasjetalen», som innbrakte ham sterk kritikk fra motstandskretser. Sommeren 1942 hadde den danske motstandsbevegelsen begynt med sabotasjeaksjoner mot de tyske okkupantene som la press på den danske regjeringen om å bringe aksjonene til opphør. Buhl appellerte derfor til den danske befolkningen om å stanse sabotasjeaksjonene som var en trussel mot den offisielle danske samarbejdspolitikken, og hjelpe politiet med å finne de skyldige.^[4]

Tanken bak talen var å holde tyskerne fra å opprette krigsretter i Danmark og dermed kunne avsi dødsdommer. Buhl forsøkte å bevare rettsvesenet som dansk. Hele regjeringen støttet derfor talen hans, likeså Rigsdagen, kong Christian 10. og dansk presse. I 1940 fikk Danmark beholde sitt eget rettsvesen og en regjering som ikke var en ren marionettregjering, slik man fikk i Norge og andre tyskokkuperte land.^[5]

Under den tyske okkupasjonen var Buhl overbevist om at samarbejdspolitikken var riktig og helt nødvendig, men han ønsket ingen tysk seier, og allerede i november 1942 måtte han gå av etter tysk press og ble etterfulgt av Erik Scavenius. Under den regjeringsløse tiden etter 29. august 1943 fremsto han som den uformelle, men faktiske regjeringslederen, og var den som satt i spissen i forhandlingene med Frihetsrådet om de fremtidige politiske forholdene etter det forventede tyske nederlaget.

Under rettsoppgjøret i Danmark etter det tyske nederlaget i 1945, ble det et alvorlig problem og et paradoks å behandle saker om angiveri i sabotasjesaker. Den lovlig valgte statsministeren Buhl hadde jo i radiotalen sin oppfordret folk til å politianmelde sabotører. Også etter bruddet med den tyske okkupasjonsmakten i august 1943 ble det forhandlet med tyske myndigheter om dansk politi fikk etterforske saker om sabotasje, men dette mislyktes.^[6]

Vilhelm Buhl ble statsminister i Vilhelm Buhls andre regjering («frigjøringsregjeringen») i 1945, og satt på posten inntil han ble avløst av Knud Kristensen etter folketingsvalget i oktober 1945. I Hans Hedtofts første regjering fra 1950 til 1953 var han minister uten portefølje, men med fortsatt betydelig innflytelse på den økonomiske politikken.

I etterkrigstiden tilhørte han den kretsen av danske politikere som nektet å ta ansvar for den samarbeidspolitikken de selv hadde fremsnakket i de første okkupasjonsårene.^[7] Samtidig opplevde folk som hadde vært ansatt som sabotasjevakter i tiltro til Buhls radiotale, å bli rettsforfulgt. I august 1945 ble en slik vakt dømt til to års fengsel, enda han var godkjent av dansk politi da han tiltrådte i april 1943. En annen fikk fire års fengselsstraff. Først en lovendring i 1946 sikret at de eneste sabotasjevaktene som kunne straffes, var de som ble ansatt etter 19. september 1944, og da ved en bedrift som var spesielt utsatt for sabotasje «i kampen mot okkupasjonsmakten, og som med våpenmakt bekjempet slike angrep».^[8]