Thomas Becket

Den hellige Thomas Becket Erkebiskop og martyr
Mordet på St. Thomas Becket, avbildning fra det 13. årh.
Født		1118 Cheapside, London
Død		29. desember 1170 Canterbury 52 år
Beskjeftigelse		Teolog, dommer, katolsk prest (1162–), katolsk biskop (1162–)
Embete		Romersk-katolsk erkebiskop av Canterbury (1162–1170) lordkansler (Kongeriket England)
Utdannet ved		Universitetet i Bologna
Far		Gilbert Becket[1]
Nasjonalitet		Kongeriket England[2][3][4]
Gravlagt		Canterburykatedralen[5]
Helligkåret		1173
Anerkjent av		Den katolske kirke
Festdag		29. desember
Se også		Ekstern biografi
Vernehelgen		Exeter College, Oxford, Portsmouth, Arbroath Abbey, sekulærprester
I kunsten		Fremstilt med sverd, martyrpalme, kledd i rikskanslerens antrekk og halslenke
Våpenskjold
Thomas Becket på Commons

Thomas Becket (født 21. desember 1118 i Cheapside i London i England, drept 29. desember 1170 i Canterbury) var Henrik II av Englands rikskansler, og fra 1162 erkebiskop av Canterbury.

Becket var annengenerasjons fransk innvandrer, sønn av Gilbert og Matilda som hadde valgt å forlate Normandie etter normannernes erobring av England. Beckets far var kjøpmann med gode forbindelser, men familien var ikke spesielt velstående eller innflytelsesrik.^[6] Becket var født, eller døpt på festdagen for Sankt Thomas og fikk derfor navn etter ham. Ti år gammel ble Becket elev på skolen i augustinerordenens Merton-kloster, og gikk senere på latinskole i London, kanskje den som tilhørte St. Pauls katedralen.^[7]

I pinsen 1133 startet en enorm bybrann i London, ifølge tradisjonen enten på London Bridge eller i hjemmet til Beckets foreldre, som dermed fikk mye dårligere råd. Muligvis var Becket en stund i Paris, der det ennå ikke fantes noe universitet, men diverse skoler. Noen spor har han imidlertid ikke etterlatt seg.^[8] Rundt 1140 ble han ansatt hos en av sin fars forbindelser, Osbert Huitdeniers (= Eightpence).^[9] Osbert hadde kontakter ved hoffet, og Becket arbeidet for ham i to-tre år som sekretær og regnskapsfører.^[10] Siden ble han skriver hos den daværende erkebiskop av Canterbury, Theobald.^[6]

Han æres som helgen i den katolske kirke.

Erkebiskop Theobald sendte Becket til Auxerre og universitetet i Bologna^[11] for å studere sivilrett og kirkerett, og Becket var flere ganger i Roma som erkebiskopens utsending.^[12] I 1154 gjorde erkebiskopen av Canterbury ham til erkediakon.

I 1155 foreslo erkebiskop Theobald for kong Henrik II at han utnevnte Becket til Englands kansler. Han og kongen fant raskt hverandre i vennskap. De gikk på jakt sammen og foretok reiser landet rundt. Becket stortrivdes ved hoffet og besøkte jevnlig Frankrike med sine egne skip.^[6]

I 1161 døde erkebiskop Theobald. Den 2. juni 1162 mottok Thomas Becket prestevielsens sakrament, og dagen etter bispevielsen. Som ny erkebiskop av Canterbury var Becket nå primas for England. Hans venn kong Henrik II betraktet denne utvikling som et taktisk gunstig trekk. Han hadde lagt et stort arbeid ned i å etablere rettssikkerhet for alle. Her var kirken unntaket, med egne lover og egne domstoler. Prester kunne gjøre seg skyldige i drap og voldtekt, men likevel slippe straff ved å kreve benefit of clergy, dvs. retten til å stille for biskopens domstol. Da ble de ikke dømt til noe verre enn streng refs og, i sjeldne tilfeller, utstøtelse av kirken. Straks Becket overtok som erkebiskop, endret han nærmest personlighet, som etter en religiøs omvendelse. Fra da av gikk han i en tunika av sekkelerret, og spiste og drakk som en fattig landsens prest - asketisk og med vann som eneste drikke. (Dette kan også skyldes hans tilbøyelighet til tykktarmsbetennelse.)^[13] Han og kongen forble like fullt venner til de ble uenige om geistlighetens privilegier. Kong Henrik stod på at kirken var underlagt landets lov, mens Becket stod like steilt på at kirken stod over loven.^[14]

I Westminster i oktober 1163 forsøkte kong Henrik å sette de andre biskopene opp mot Becket. Kongen forsøkte å sikre regjeringens tradisjonelle rettigheter overfor kirken. Mens han var på Northampton-slottet, innkalte han Becket til et møte utenfor byen. Kong Henrik skal ha sagt til Becket: «Har jeg ikke reist deg fra en fattig og lav stilling til høydepunktet av rang og ære...og du er ikke bare utakknemlig, men trasser meg i alt.» De to samtalte i en times tid, til kongen mistet tålmodigheten og red bort.^[7] I 1164 kom Clarendon-lovene, hvor kongen forsøkte å regulere forholdet mellom stat og kirke.^[15]

I 1164 var kong Henrik tilbake i Northampton, der han innkalte Becket til et møte på slottet 8. oktober. Becket var beskyldt for å ha unnlatt å stille i en rettssak som adelsmannen John Marshal hadde anlagt mot ham etter at Becket hadde konfiskert et landområde fra ham. Tirsdag 6. oktober ankom Becket Northampton med et stort følge av munker, kapellaner og førti skrivere, så vel som et militært følge. Hans losji var opptatt av kongens følge, og kongen på haukejakt, så Becket fant i mellomtiden husly i et kloster. Onsdag 7. oktober red Becket til slottet tidlig om morgenen for å møte kongen. Han gikk opp trappen til kongens gemakk og ville kysse ham til hilsen som vanlig, men ble avvist. Han ba om å få tildelt losjiet sitt, og Henrik sa ja til det, men da det kom til stykket, lot han ikke det kongelige følget flytte ut. Becket ble derfor boende i klosteret så lenge oppholdet i Northampton varte. Han ba deretter om tillatelse til å reise til Sens for å rådføre seg med paven. Det sa kongen nei til: «Du skal først svare meg.» De følgende dagene ble Becket hardt presset av kongen med anklager og krav om tilbakebetaling av store beløp han hadde disponert som kansler. Tirsdag 13. oktober var retten dypt splittet. Kongen ønsket å få Becket dømt for underslag og falsk regnskapsførsel, anklage for forræderi ved å hindre biskopene i å felle dom, samt for å appellere til paven uten kongelig tillatelse. Resten av tiden nektet kongen å møte Becket ansikt til ansikt, kanskje av frykt for ekskommunikasjon. Becket ventet på utfallet i en lite forværelse. Henrik sendte ned en delegasjon av baroner og biskoper for å høre om Becket kunne fremlegge et regnskap, og om han var ansvarlig for appellen til paven. Becket ble sittende, men sa han gjorde alt han kunne. Han understreket at som erkebiskop var han fritatt for verdslige forpliktelser. Baronene var i ferd med å miste tålmodigheten og ba biskopene adlyde sin konge, mens andre foreslo at Becket burde kastreres eller kastes i et hull. Noen av biskopene tok til tårene, mens Roger av Pont l’Eveque og Becket på et tidspunkt hevet sine kors mot hverandre som i en turnering. Til slutt ble biskopene fritatt for å felle dom, mens kongen innkalte lensmenn og riddere til å støtte baronene. Becket ble kjent skyldig, men det er ukjent hvilken dom man kom frem til. Trolig ble han dømt til livsvarig fengselsstraff. Han ble sittende under domsavsigelsen, og da Robert de Beaumont begynte å lese den opp, forbød Becket noen å si noe. Da Beaumont tok ordet igjen, sprang Becket opp og ropte: «Du har ingen rett til å dømme din erkebiskop for en forbrytelse!» ^[7]

Samme natt flyktet Becket til hest i strømmende høstregn. 2. november 1164 tok han et skip til Frankrike og slo seg ned ved Sens, der begge parter fremla saken sin for Pave Alexander 3. Våren 1166 kom Beckets første trusler mot kong Henrik om ekskommunikasjon hvis det ikke kom til et forlik. Til pinse 1166 ekskommuniserte han en rekke av Henriks rådgivere, deriblant biskop Gilbert av London^[16] og biskop Josceline de Bohon av Salisbury. Becket og kongen inngikk forlik 22. juli 1170, men Becket vendte først tilbake til England i desember samme år.^[7]

På juledagen 1170 holdt Becket preken i Canterburykatedralen, og viste sitt sanne sinnelag ved å ekskommunisere flere av de andre biskopene (deriblant erkebiskop av York Edward Grim, som kom til å være til stede da Becket ble drept) med ordene: «Måtte de alle bli fordømt av Jesus Kristus!» Kongen ble opprørt da han hørte om Beckets utbrudd fra prekestolen, og angivelig utbrøt han: «Vil ingen befri meg for denne opprørske presten!»^[14]

Henrik var da på slottet sitt i Bures, Normandie, der fire av hans riddere, Hugh de Morville, William de Tracy, Reginald FitzUrse og Richard le Breton tok utbruddet hans bokstavelig. De dro nå tilbake fra Normandie til Canterbury i den hensikt å tvinge Becket til å trekke tilbake ekskommunikasjonen; og hvis det mislyktes, tvinge ham med seg tilbake til Normandie. Ifølge erkebiskop Edward Grim av York og munken Gervase av Canterbury (som senere var med til å gravlegge Becket) plasserte de fire ridderne sine våpen under et tre utenfor Canterburykatedralen og gjemte rustningene sine under kappen før de gikk inn i katedralen. De forklarte Becket at han måtte bli med dem til Winchester for å innberette sine handlinger, men det nektet han. Først da hentet de sine våpen og kom tilbake. Med sverdet dradd, mens munkene sang vesper, gikk de frem til ham. Reginald FitzUrse begynte å dra i ham, men Becket skubbet ham vekk: «Ikke rør meg, Reginald! Du skylder meg troskap og underkastelse. Du og dine sammensvorne opptrer som gale folk.» Da dro FitzUrse til ham med sverdet, som kuttet av ham toppen av hodet. Han fikk enda et slag mot hodet, men stod oppreist. Ved det tredje hugget falt han på knær og albuer, og sa lavt: «I Jesu navn og under kirkens beskyttelse er jeg parat til å dø.» Han fikk enda et slag. Den fjerde ridderen holdt folk unna og hindret innblanding.^[7]

Morderne flyktet nordover til Knaresborough-slottet, der Hugh de Morville kunne tilby husly et års tid. Morville hadde eiendom i Cumbria der mennene kunne ligge i dekning, mens de forberedte seg på et lengre opphold i Skotland. De ble ikke arrestert, eller deres eiendom konfiskert, men kong Henrik unnlot å hjelpe dem da de ba ham om råd i august 1171. Pave Alexander ekskommuniserte alle fire. De reiste da til Roma i håp om syndsforlatelse, og ble av pave Alexander beordret til å tjenestegjøre som riddere i det hellige land i fjorten år.^[7]

Becket ble straks hyllet som martyr og kanonisert av paven i 1173, etter at det gikk rykter om mirakler ved hans grav. Beckets gravmæle i Canterburykatedralen ble Englands viktigste pilegrimsmål, mens relikvier etter ham ble fordelt mellom kirker i hele Europa. Dessverre ble gravstedet rasert fullstendig under reformasjonen i 1540, da kong Henrik 8. sørget for å få knoklene hans ødelagt og fjernet, og all omtale av Becket ble slettet. I dag står en stein oppstilt i katedralen på stedet der han ble drept.^[14]

I 2006 startet BBC History magazine en rundspørring blant historikere om «tidenes verste brite». Becket kom på andreplass etter Jack the Ripper.^[18]

Hans episkopalgenealogi er:

• Erkebiskop Robert av Jumièges (?-1070)
• Biskop William the Norman (?-1075) *bispeviet 1051
• Erkebiskop Lanfranc (1005-1089) *1070
• Erkebiskop Thomas av Bayeux (?-1100) *1070
• Erkebiskop Anselm av Canterbury (1033-1109) *1093
• Biskop Richard de Belmeis (-1127) *1108
• Biskop William av Corbeuil (1070-1136) *1123
• Biskop Henry av Blois (?-1171) *1129
• Erkebiskop Thomas Becket (1108-1173) *1162^[19]

Konflikten mellom kongen og biskopen er skildret i skuespillet Mordet i katedralen av T.S. Eliot,^[20] og i filmen Becket med Richard Burton i rollen som biskopen og Peter O'Toole i rollen som kongen.^[21]

Sankt Thomaskirken på Filefjell i Norge var vigslet til den hellige Thomas Becket.

• Abbot, E.A.;"St. Thomas of Canterbury, his death and miraclesvol.1 London 1898
• Abbot, E.A.;"St. Thomas of Canterbury, his death and miracles vol.2 London 1898

- Follett, Ken: "The pillars of the earth", London 1989

• Johnsen, Marit: Mirakler i glass og lys, en ikonografisk analyse av sentrale mirakelmotiv i St. Williamvinduet, York Minster, og mulige inspirasjonskilder til disse^{[død lenke]} masteroppgave i kunsthistorie UiO 2007
• Pegelow, Ingalill; Helgonlegender i ord och bild, Stockholm 2006, ISBN 91-7203-7768
• Voragine, Jacobus de ; The Golden Legend Readings on the Saints Volume 1 translated by Wiliam Granger Ryan UK. 1993 ISBN 0-691-00153-7

• (en) Thomas Becket – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Thomas Becket – galleri av bilder, video eller lyd på Commons