Episkopalgenealogi

Episkopalgenealogi er en historiografisk disiplin der kirkehistorikere bestreber seg på å rekonstruere og kartlegge biskopenes suksesjon, nærmere bestemt ved å fastslå hvilken biskop som vigslet den enkelte geistlige til biskopembetet. Biskopen som foretok vigselen kalles konsekrator. Ved å fastslå hvem som var konsekrator ved hver bispevigsel ned gjennom historien, fører historikerne konsekrasjonssuksesjonen så langt tilbake i tid som kildene tillater.

Disiplinen er relevant for de kirker som påberoper seg å besitte sann apostolisk suksesjon. Den utgår fra den lære at det - som man finner eksempler i Det nye testamente på - at apostlene gav videre sitt embete til andre, som da etterhvert (i etterbibelsk tid) ble kalt biskoper. Denne suksesjonen var ikke bare ved at hver apostel slik fikk sin egen direkte etterfølger, men desto mer at skaren av biskoper stadig ble utvidet etterhvert som nye områder fikk kristne menigheter. Overføringen av Kristi bemyndigelser fant sted fra apostlene og videre utover og fremover i tid ved konsekrasjoner, bispevielser.^[1]

Innen den romersk-katolske kirke finnes det fire linjer som favner den alt dominerende del av den katolske kirkes hierarki, og som har nådd frem til det 21. århundre (pr 2020). De fire linjene nevnes her etter den første biskopen i suksesjonen (den biskop man ikke med sikkerhet har kunnet fastslå hvem ble ordinert av).

• Linjen d'Estouteville, 1440. Den ble lenge kalt linjen della Rovere, fordi den hadde sitt kjente utgangspunkt i pave Sixtus IV, i verden Francesco della Rovere. Det er imidlertid senere blitt oppdaget og stadfestet at han var blitt bispeviet av kardinal Guillaume d'Estouteville. Det er ikke noe stort antall levende biskoper av denne linjen, bare et femtitall per 2020. Blant dem er erkebiskopen av Tours, msgr. Bernard-Nicolas Aubertin.

I desember 2016 ble det ansett at det var omtrent tyve prelater i live tilhørende denne linjen. Men da ble det oppdaget at msgr. Juan de la Fuente Yepes, biskopen av Nueva Segovia på Filippinene, faktisk ble konsekrert i 1755 og ikke av den daværende erkebiskop av Manila (som var av Rebiba-linjen), som var blitt antatt ut fra et dokument fra 1753, men av biskop Manuel de Matos, biskop av Nueva Cáceres, som var av linjen d'Estouteville^[2]. Denne oppdagelsen resulterte i en forskyvning av 27 levende prelater over fra linjen Rebiba til linjen d'Estouteville.

I januar 2017 ble hele linjen Ravizza bragt inn i linjen d'Estouteville. Før dette var Ravizzalinjen regnet som autonom ved at den ble ført tilbake til biskop Francesco Ravizza, titularbiskop av Sidon og apostolisk nuntius i Portugal, og enda tidligere kardinalen Veríssimo de Lencastre. Men det ble oppdaget at hovedkonsekratoren hadde vært kardinal Neri Corsini, tilhørende linjen d'Estouteville.^[3] Med dette ble ytterligere fire levende biskoper tilført: Erkebiskop Paul Zingtung Grawng^[4], og biskopene Jean-Baptiste Kpiéle Somé, Raphaël Kusiélé Dabiré og Paul Eusebius Mea Kaiuea.

• Linjen Rebiba, 1541. Den begynner med Scipione Rebiba, som ble kreert til kardinal av pave Paul IV. Hans første biskoppelige embete var som hjelpebiskop i Chieti og titularbiskop av Amicle. Det kan sterkt formodes at Rebiba ble konsekrert av den senere pave Paul IV, som den gang var erkebiskop av Chieti. Men dokumentasjon foreligger ikke; derfor er det ikke funnet tilrådelig å gå videre tilbake bare i kraft av en kvalifisert gjetning.^[5] Någjeldende forskningsstatus innebærer at kardinal Rebiba er felles stamfar til fire tusen levende biskoper og erkebiskoper,^[6] blant dem pave Benedikt XVI og pave Frans.

Til linjen Rebiba har man også kunnet tilbakeføre et annen løst genealogisk rotstykke, kalt den polske linje eller linjen Uchański, som inneholdt pave Pius XI. Uchański-linjen ble tidligere ansett å begynne med erkebiskop Jakub Uchański og erkebiskop Stanisław Karnkowski. Dette ble justert da man oppdaget at det i virkeligheten var erkebiskop Claudio Rangoni som var konsekrator av erkebiskop Wawrzyniec Gembicki. Erkebiskop Claudio Rangoni inngikk i den store linjen Rebiba, og dermed kunne man overføre størsteparten av den polske linje til hovedlinjen Rebiba.^[7] (Det kan imideltid fremdeles regnes med en kort og ekstinkt - utdødd - Uchanski-linje.)

• Linjen von Bodman, 1686. Biskop Johannes Wolfgang von Bodman, hjelpebiskop i Konstanz og titulærbiskop av Dardano, er grunnlegger av denne grenen som teller om lag ti biskoper, deriblant msgr. Hubertus Leteng.
• Linjen de Bovet, 1789. Monsignor François de Bovet, erkebiskop av Toulouse, er stamfar til åtte levende biskoper.

Det er dessuten en rekke linjer som er utdødde, det vil si at ingen nålevende biskoper inngår i linjens suksesjon. Det er også paver innenfor de følgende linjene:

• Linjen Corrario – 1380?, etter slektsnavnet til pave Gregor XII (1326–1417, utnevnt til biskop i 1380 og kanskje bispeviet da, men senest i 1389), med pave Eugenius IV.
• Linjen Condulmer, sannsynligvis med pave Nikolas V.
• Linjen Pardo de Tavera – 1514?, som begynner med kardinal Juan Pardo de Tavera (1452–1525, biskop 1514 og sannsynligvis bispeviet da eller kort etter), med pave Leo XI.
• Linjen Veltri, med pave Julius III.
• Linjen Appelkeren, med pave Hadrian VI.
• Linjen Lauro, med pave Sixtus V.
• Linjen Archinto, som begynner med kardinalen Filippo Archinto, med pave Pius IV, Carlo Borromeo, pave Gregor XIV og kardinal Francesco Maria Macchiavelli og pave Innocens XI.
• Linjen Verallo, som begynner med kardinal Girolamo Verallo, med pave Urban VII.
• Linjen de Simone, med pave Marcellus II og pave Paul IV.
• Linjen Grimaldi, med pave Gregor XIII.
• Linjen Facchinetti de Nuce, etter slektsnavnet til pave Innocens IX.
• Linjen Pallavicini, som begynner med kardinal Opizio Pallavicini (1632–1700, ukjent når han ble bispeviet, men kanskje i 1668).