Thueris

Thueris i hieroglyfer
Thueris	Tȝ-wrt
Elvegudinnen Thueris, framstilt som en sammensatt hunflodhest med lemmer til en løve, og hennes hender på tegnet sa, en hieroglyf som betyr «beskyttelse».

Thueris (også stavet Thoeris, Taurt, Tuat, Taouris, Tuart, Ta-weret, Tawaret, Twert, og Taueret; gresk: Θουέρις, Thouéris / Toeris) er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi en beskyttende gudinne for ammende kvinner, fødsel og fruktbarhet. Hennes navn, Thueris eller Taweret (Tȝ-wrt), har betydningen «hun som er stor» eller ganske enkelt «den store», en vanlig betegnelse for å tiltale eller omtale farlige guddommer.^[1] Guddommen er vanligvis framstilt som en flodhest av hunkjønn, oppreist på to bein, katteaktige lemmer, hengbryster, og bakenden til en nilkrokodille. Hun hadde vanligvis epiteter som «Himmelens frue», «Horisontens herskerinne», «Hun som fjerner vann», og «Herskerinnen av rent vann», og «fruen av fødehuset».^[2]

Hun ble dyrket mer i hjemmet enn i tempelet og hennes bilde preget ofte vanlige husholdningsredskaper. Også daggryet tilhørte hennes besittelser. Hun nevnes i blant som datter av Ra.

Arkeologiske bevis har vist at flodhester har eksistert i oldtidens Egypts store elv Nilen allerede før begynnelsen av dynastiske Egypt (før 3 000 f.Kr.). Den voldelige og aggressive oppførselen til disse dyrene som bodde i regionen førte til at oldtidens egyptere både forfulgte den og æret den. Fra en meget tidlig dato ble hannflodhesten betraktet som å være en manifestasjon av kaos; følgelig ble de et mål i kongelige jaktkampanjer for demonstrere kongens guddommelige makt.^[3] Imidlertid ble hunflodhesten æret som manifestasjoner av beskyttende guddommer da de heftig beskyttet sitt avkom fra farer. Beskyttende amuletter som hadde likheten til hunflodhester har blitt funnet tilbake til en tid som tidlig dynastisk tid (ca. 3 000–2 686 f.Kr.). Tradisjonen i å framstille og bære disse amulettene fortsatte gjennom Egypts historie fram til ptolemeisk og romersk tid (ca. 332 f.Kr. – 390 e.Kr.).^[4]

Fra Thueris’ ideologiske graviditet ble hun gruppert tett med (og er ofte ikke til å skilles fra) flere andre beskyttende flodhestgudinner: Ipet, Reret, og Hedjet. En del forskere har faktisk tolket disse gudinnene som kun aspekter av den samme guddommen grunnet deres delte rolle som universelle beskyttende husholdningsgudinner. De øvrige flodhestgudinnene har navn som har særskilt betydning, mye som Thueris (hvis navn er dannet som en tiltalende handling for å roe ned gudinnens voldelige vesen): Ipets navn («sykepleieren» eller «ammen») viser hennes tilknytning til fødsel, avl og fødsel, og generelle omsorg, og Rerets navn («purke/sugge») er avledet fra egypternes forståelse av flodhesten som en form for vanngriser. Imidlertid er Hedjets navn («den hvite») ikke klar og er emne for akademisk debatt.^[5] Bevis for kulten med flodhestgudinner har eksistert fra tiden til Det gamle rike (ca. 2686 – 2181 f.Kr.) i mengden av oldtidens egyptiske gravtekster som kalles Pyramidetekstene. Besvergelse 269 i pyramidetekstene omtaler Ipet og demonstrerer klart hennes ammende rolle; besvergelsen forteller at den avdøde kongen vil suge på gudinnens «hvite, blendende, søte melk» da han klatret opp til himlene.^[6] Som moderguddom fungerte disse gudinne å oppdra, stelle og beskytte det egyptiske folket, både kongelige (som sett i pyramidetekstene) og vanlige folk.

Det var ikke før i Mellomriket (ca. 2055–1650 f.Kr.) at Thueris ble opphevet for en mer framstående figur for religiøs hengivelse. Hennes bilde utsmykket apotropatiske magiske objekter, den mest bemerkelsesverdige var en form for «tryllestav» eller «kniv» utskåret fra elfenbein fra flodhest som antagelig ble benyttet i ritualer som var knyttet til fødsel og som beskyttelse av nyfødte. Tilsvarende bilder opptrer også på barn matskåler, igjen demonstrerer det Thueris’ integrerte rolle som en skytsgudinne for nyfødte.^[7] I en helt annen retning tok hun også på seg rollen som en gravguddom i denne perioden, bevist ved den trivielle praksis med å plassere flodhestfigurer dekorert med våtmarksplanter i graver og templer. Denne praksisen kan demonstrere at flodhestgudinner bidro til gjenfødelsen etter døden, akkurat som de støttet fødsler på jorden. Disse statuettene ga støtte til den avdøde på reisen til etterlivet.^[8]

Med oppgang i personlig fromhet i tiden under Det nye rike (ca. 1550–1069 f.Kr.), fikk husguder som Thueris større betydning. Hennes bilde er funnet på en rekke husholdningsobjekter som viser hennes sentrale rolle i hjemmet. Faktisk ble slik objekter også funnet i Amarna under styret til Akhenaton (ca. 1352–1336 f.Kr.), en farao fra attende dynasti som reorganiserte egyptisk polyteisme (troen på flere guder) til en henoteistisk religion (det vil si hvor en særskilt gud framheves framfor andre), som fokuserte på dyrkelsen av soldisken, kalt for Aton. Dyrkelsen av mange tradisjonelle guder ble forbudt i denne perioden, og Thueris’ overlevelse i de kunstneriske gjenstandene som ble funnet i Atons hovedstad viser klart hennes store betydning i folks dagligliv.^[9] I denne perioden ble hennes rolle som en gravguddom styrket da hennes makt ble betraktet ikke bare som livgivende, men også gjenskapende. Ulike myter viser hennes rolle i lette etterlivet for den avdøde som pleiende og rensende «herskerinnen av rent vann».^[8] Thueris og andre flodhestgudinner som representerte fruktbarhet bør ikke bli forvekslet med Ammit, en annen sammensatt flodhestgudinne som ble framtredende i Det nye rike. Ammit var ansvarlig for å svelge de uverdige og de urettferdige før de ankom etterlivet. I motsetningen til Ammit var de andre flodhestgudinnene ansvarlig for støtte og pleie, ikke ødeleggelse.

I ptolemeisk og romersk tid (ca. 332 f.Kr. – 390 e.Kr.), opprettholdt Thueris sin sentrale rolle i dagliglivet i Egypt. I enten den andre halvparten av senepoken i Egypt (ca. 664–332 f.Kr.) eller i tidlig ptolemeisk tid, ble et tempel dedikert Ipet bygget ved Karnak. Dette gåtefulle tempelet er antatt å være vitne til den daglige fødselen av solguden fra flodhestgudinnene som oppholdt seg der. Solguden Amon-Ra ble oppfattet som å ha flere guddommelig mødre, og ved denne senere perioden i egyptisk historie, ble Thueris og andre flodhestgudinner inkludert i denne mengden av solmødre.^[8] Thueris’ bilde opptrådte også på utsiden av templer dedikert andre guddommer grunnet hennes rolle som vokter mot onde krefter.^[9] Utenfor tempelkonteksten var hennes posisjon som en husguddom sterk, og amuletter med hennes framtoning fikk økt popularitet hos vanlige folk i disse årene.

Thueris utviklet en betydelig kult også utenfor Egypt. I det egyptiske Mellomriket (ca. 2055–1650 f.Kr.), førte den økonomiske og minimale politiske kontakten med de asiatiske kulturene i Levanten til en utveksling av ideologer. Thueris ble tilpasset og opptatt i utenlandske religioner i Midtøsten, og hadde den samme moderlige rolle i disse gudeverdener.

Grunnet kommunikasjonen mellom kystbyene i Midtøsten og andre lokaliseringer i Middelhavet, ble Thueris også en integrert del av minoisk religion på Kreta, hvor den er fått det moderne navnet som den minoiske Genius. Det var et fantastisk mytologisk vesen, framstilt tidvis med hodet til en løve, flodhest eller andre dyr.^[10]

Som i Egypt ble hennes bilde benyttet på beskyttende amuletter. Imidlertid ble dette endret en del fra det egyptiske slik at det var på kunstnerisk linje med andre minoiske bilder. Fra Kreta spredte dette bildet seg til det greske fastlandet hvor gudinnen opptrådte i kunsten i Mykene.^[10]

Gudinnen ble også opptatt i religionen til nubierne. Nubia lå direkte sør for Egypt i hva som i dag er Sudan. Som hennes minoiske motpart ble den nubiske Thueris en del av den nubiske gudeverden i slutten av Mellomriket i Egypt. Det er bevis for at hun ble benyttet i kongelige ritualer i Kerma, Nubias hovedstad.^[11]

Selv om Ipet er omtalt i pyramidenetekstene i Det gamle rike og Thueris er jevnlig funnet i rituelle objekter fra Mellomriket, fikk ikke flodhestgudinner en betydelig rolle i egyptisk mytologi før i Det nye rike (ca. 1550–1069 f.Kr.). Thueris opptrer i en del versjoner av en populær og utbredt mye hos Ras øye ble rasende på hennes far og trakk seg tilbake til Nubia i form av en løvinne. Da Ras øye til sist dro tilbake til Egypt, tok hun formen av en flodhest (antagelig Thueris) og til sist opprettet Nilens livgivende oversvømmelser. Denne myten viser Thueris’ hovedfunksjon som en fruktbarhetsgudinne og en guddom for foryngelse. Det er mulig at hennes rolle i Nilens foryngelse er en av årsakene til at hun ble gitt epitetet «herskerinnen av rent vann». I midlertid kan hennes rolle i fornyelsen av de døde ikke bli oversett i henhold til denne epitetet – akkurat som hun ga liv til de levende ved fysisk fødsel og oversvømmelse, renset hun de døde slik at de kunne reise trygt inn i etterlivet.^[12]

Thueris’ bilde i Det nye rike ble jevnlig benyttet for å representere en nordlig konstellasjon i dyrekretsen. Dette bildet er bevitnet i flere astronomiske gravmalerier i Teben, inkludert graven til Tharwas (grav 353), Hatshepsuts berømte rådgiver Senemut (grav 232), og farao Seti I (KV17) i Kongenes dal.^[9] Bildet av denne stjernelignende Thueris opptrer bortimot eksklusivt ved siden av guddommen Sets forbein i form av en okse. Det sistnevnte bildet representerer Karlsvognen og er assosiert med den egyptiske kaosguden Set. Forholdet mellom de to bildene er diskutert i Boken om dag og natt (en kosmologisk fokusert mytologisk tekst fra tolvte dynasti, ca. 1186–1069 f.Kr.) som følgende: «Da denne forbeinet til Set i den nordlige himmelen, bundet til to fortøyingsstolper med kjettinger av gull. Det er betrodd til Isis som flodhest å vokte den.»^[13] Selv om flodhestgudinnen i denne teksten er identifisert som Isis og ikke Thueris, er dette fenomenet ikke uvanlig i senere perioder av Egypts historie. Da mektige gudinner som Isis, Hathor, og Mut tar på seg den beskyttende rollen, tar de formen til Thueris, og således ble de også denne gudinnen. Likeledes absorberte Thueris gradvis kvalitetene til disse gudinnene og er jevnlig sett med å bære Hathors soldisk som er ikonografisk assosiert med både Hathor og Isis.^[8]

Dette kosmiske bildet fortsetter å bli sett i senere perioder, skjønt det er en tendens til vise slik guddommelige, stjernelignende figurer mer abstrakt. Et eksempel kan bli funnet i sen ptolemeisk eller tidlig romersk tid ved Faiyum-boken, en lokal monografi dedikert til regionen Faiyum i nordlige Egypt og stedets skytsguder, da Sobek-Ra. Thueris er avbildet i hennes faste form med en krokodille bak og en liten oppreist krokodille i hennes høyre hånd. Hun er vist i en seksjon av papyrusen som er ment å avbilde Faiyums sentrale saltsjø Moerissjøen (Birkat al-Qarun) som et sted hvor solguden synker ned for sin nattlige reise, tradisjonelt antatt være underverdens rike Amduat. Thueris opptrer her som et velkjent stjernebilde for å vise den himmelske eiendommer av ikke denne verden til Moerissjøen. Hun tjener også som den beskyttende, guddommelige mor til Sobek-Ra under hans vanskelige reise. I dette utfyller hun rollen til Neith, den primære guddommelige mor til Sobek. Denne Thueris-figuren har betegnelsen «Neith den store som beskytter sin sønn», demonstrerer smibarheten og hvor elastisk flodhestgudinneformen er. I denne rollen som en beskyttende mor er det ikke uvanlig at andre gudinner kunne opptre i formen til Thueris.^[14]

Thueris opptrådte også i andre myter i de senere perioder. I den kjente Metternichstelen forteller Isis til Horus at han ble oppfostret av «ei purke og en dverg», noe som ganske sikkert refererer til Thueris og til den apotropaiske demonguden Bes. Selv om datoen for denne stelen er relativ sent, er den sentrale rollen til Thueris å oppfostre barn fortsatt understreket, noe som viser kontinuiteten i hennes figur. Hun er også omtalt i Plutarks notater om den sentrale myten til Isis og Osiris. Hun var alliert med de godes krefter og hjalp Horus i å beseire Set.^[15]

Thueris bærer de fysiske aspektene til både en fruktbarhetsgudinne og til en fryktelig, beskyttede guddom. Hun har formen til kvinnelig flodhest, et meget farlig og dødelig dyr. Hun er ofte sett med trekkene til andre rovdyr, som halen til en nilkrokodille og lemmene til en løvinne. Disse trekkene har direkte paralleller til andre fryktelige guddommer i oldtidens Egypt, mest kjent er krokodilleguden Sobek og løvinnegudinnen Sekhmet. Disse voldelige guddommene i form av fryktinngytende dyr har en del aspekter fra de dyrene de representerer – både til menneskenes fordel og til deres skade. Thueris rovdyrform tillater henne å jage det onde fra de uskyldige. Likeledes er Thueris oppfostrende og ammende aspekter også framhevet i hennes ikonografi da hun jevnlig er vist med en stor, gravid mave, og med hengbryster. Disse brystene er delt med Hapi, en gud for Nilens oversvømmelse, og viser til fornyende og gjenskapende krefter. Thueris’ form tilknyttet Nilen gjør det mulig for henne å delta i den årlige fornyelsen av Nildalen: oversvømmelsen som er personifisert ved Hapi. Det er delvis grunnet hennes rolle i denne hendelsen som betyr at hun deler dette ikongrafiske trekket med Hapi. Hun er jevnlig sett mens hun holdet «sa», et hieroglyfisk tegn (Gardiner V17), som bokstavelig betyr «beskyttelse».^[16]

Thueris’ bilde tjente en funksjonell hensikt på en rekke objekter. Den mest kjente av disse objektene er amuletter som beskyttet mødre og barn fra skade og ondskap. Slike amuletter, de eldste synes å være fra før 3000 f.Kr., var populære gjennom det meste av oldtidens Egypts historie. Hun opptrådte også konsekvent på møbler i hjemmene i den samme historien, inkludert stoler, krakker og sengebrett.^[9] Objekter som beskyttet mot det onde, apotropaios, ble populære i Mellomriket (ca. 2055–1650 f.Kr.) og er antatt å ha vært benyttet i ritualer knyttet til graviditet og fødsel. Som nevnt før var særskilte pinner og kniver av elfenbein har vist en lang prosess av guddommer som ble omfattende brukt i denne perioden. Disse objektene har blitt vist på gravmalerier i hendene på ammer og viser indikasjoner på at disse benyttet disse pinnene til tegne beskyttende mønstre i sanden. Thueris er vist med slike beskyttende pinner da hennes krefter var særskilt påkalt for å beskytte barn og deres mødre. Andre guddommer er bortimot utelukkende guddommer som fulgte den voksne solguden på hans nattlige reise gjennom det farlige Amduat (underverden). At Thueris er inkludert i dette selskapet antyder en beskyttende solrolle. Det er støttet av den senere ptolemeiske (ca. 332–30 f.Kr.) konseptet til gudinnen som hevder at hun oppfostret – og i en del tradisjoner også fødte – den unge solguden, jfr. Metternichstelen.^[17]

Rituelle objekter som hadde Thueris’ bilde ble populære i egyptiske holdninger for resten av Egypts historie. Krukker og kar som hadde hennes form ble populære i Det nye rike (ca. 1550–1069 f.Kr.). Disse karene ble formodelig renset med væske som ble hellet fra dem da hun ble betraktet å være «hun av det rene vann». Ofte hadde disse krukkene og karene åpninger i brystvortene, igjen noe som framhevet hennes moderlige aspekter.^[9]

• Allen, James (2005): The Ancient Egyptian Pyramid Texts. Atlanta: Society of Biblical Literature.
• Atlenmüller, Hartwig (1965): Die Apotopaia und Die Götter Mittelägyptens. München: Ludwig-Maximilians-Universität.
• Beinlich, Horst (1991): Das Buch vom Fayum : zum religiösen Eigenverständnis einer ägyptischen Landschaft. Wiesbaden: Harrassowitz.
• Germond, Philippe & Livet, Jacques (2001): An Egyptian Bestiary. London: Thames and Hudson.
• Houser-Wegner, Jennifer (2002): «Taweret» i: The Ancient Gods Speak : A Guide to Egyptian Religion. Redigert av Donald Redford. Oxford: Oxford University Press, s. 351–352.
• Parker, R.A. (1974): «Ancient Egyptian Astronomy» i: Philosophical Transactions of the Royal Society of London. Series A, Mathematical and Physical Sciences. 276(1257), s. 51–65.
• Pinch, Geraldine (2002): Egyptian Mythology : A Guide to Gods, Goddesses, and Traditions of Ancient Egypt. Oxford: Oxford University Press.
• Pinch, Geraldine (1994): Magic in Ancient Egypt. London: British Museum Press.
• Verner, Miroslav (1969): «A Statue of Twert (Cairo Museum no. 39145) Dedicated by Pabesi and Several Remarks on the Role of the Hippopotamus Goddess» i: Zeitschrift für Ägyptische Sprache und Alterumskunde 96, s. 52–63.
• Weingarten, Judith (1991): The Transformation of Taweret into the Minoan Genius: A Study in Cultural Transmission in the Middle Bronze Age. Partille: P. Åströms.
• Wengrow, David (2011): «Cognition, Materiality, and Monsters: the cultural transmission of counter-intuitive forms in Bronze Age societies» i: Journal of Material Culture. 16(2), s. 131–149.

• (en) Taweret – kategori av bilder, video eller lyd på Commons