Teater

Teater, (via fransk théâtre fra gresk theatron, θέατρον, «skueplass» eller theasthai, θεάομαι, «se (på)»)^[1] eller drama eller skuespill, er en form for scenekunst hvor hensikten er å framstille eller fortelle en historie, ide eller følelser for et publikum. Et teaterstykke kan bestå av monolog (enetale) eller dialog (samtale). Et mangfold av dramatiske virkemidler kan bidra til en teaterforestilling, blant annet stemmebruk, gestikulering, sang, musikk og dans, men ikke nødvendigvis samtidig. Teater kan samvirke med et antall andre visuelle elementer, slikt som scenografi, lyssetting, scenekulisser, kostymer, sminke, lyd, spesialeffekter og rekvisita for å fremme dramaturgien. Hva som framstilles er som regel innøvd og fastlagt ved hjelp av et ferdig skrevet teatermanuskript, men skuespillere kan også improvisere en forestilling uten fastlagt manus. De bruker da sin erfaring og dyktighet som skuespillere.

Selve bygningen eller scenen hvor framføringen av teater skjer eller hvor det holdes en forestilling, kalles også for et teater eller et teaterhus. «Å gå i teateret» henviser til stedet hvor en teaterforstilling blir holdt. Teaterstykket spilles vanligvis på en scene som er en avgrenset plass eller område godt synlig for publikum. Fram til 1500-tallet var en arenalignende scene det vanligste, men senere ble titteskapteateret mest vanlig. I moderne tid kan scenen utformes på ulikt vis og samtidig integrere publikum. Framføring av teater forsøker tradisjonelt å skape en illusjon eller følelse av virkelighet for publikum, selv om man er medvitende at det er på liksom eller et kun spill. Publikum gjør bevisst unntak fra virkelighetsoppfatningen og aksepterer at eksempelvis at skuespillerne snakker høyere enn normalt, at de er sminket, og at sceneriet gjør raske endringer i tid og rom. Det gjelder også den fjerde veggen, det vil si den veggen som mangler i teaterrommets virkelighet og som publikum kan se gjennom.

Moderne vestlig teater er i stor grad avledet og utviklet fra antikkens greske teater som dets tekniske terminologi er lånt fra, klassifisering i sjangrer, og mange av temaene, faste karakterer, og handlingsmønstre og intriger. Teaterforskeren Patrice Pavis definerer det teatralske, teaterspråket, sceneskriving, og teaterets særegenheter som felles uttrykk som skiller teateret fra andre former for utøvende kunst, litteratur og kunst generelt.^[2]

Menneskehetens historie begynte i Afrika, og de første kjente dramatiske framføringer begynte i nordlige Afrika, samtidig med kulturen langs elven Nilen i oldtidens Egypt, for så mye som 5000 år siden, muligens så tidlig som 3300 f.Kr.^[3] De to grunnleggende fundamentene til teateret er ritualer og historiefortelling. Sistnevnte er antagelig enda eldre enn teaterforestillingen. Mens ritualer kan samle et publikum, krever historiefortellingen et publikum. Historiefortellingen fører med seg elementer som karakterframstillinger: framstilling av stemmer, fakter, mimikk og ansiktsuttrykk som reflekterer personlighetene eller figurtypene som portretteres.

Oldtidens drama, som dansedrama, begynte i kombinasjonen religiøse ritualer og historiefortelling, spredte seg til stammekulturer over hele verden. Sjamanen har blitt identifisert i stammekulturer i minst siden 13 000 f.Kr. Ettersom sjamanens transe fører ham til en annen verden, hadde hans framføring en magisk framtoning. Kostymer, kroppsmaling, hodepynt og særlig masker var en del av sjamanens framtoning. Masken har vært vanlig i nær sagt alle stammekulturer, og har overlevd de ritualer som skapte dem, og er i dag det primære symbolet på teatralsk drama verden over.^[4]

De første nedtegnelser av teateraktiviteter i oldtidens Egypt går minst tilbake til rundt 2500 f.Kr., og kanskje også flere hundre år før den tid. Et drama kjent som Abydos, pasjonspill, ble tilsynelatende satt opp hver vår i en båtprosesjon langs Nilen med framføringer ved hvert tempel langs vegen. Spillet fortalte historien om mordet på hveteguden Osiris av hans fiende, dødsguden Set. Scener med jamringer av prestinnene og Osiris' sønderslitte legeme, og tvekamp mellom Horus og Set var ingrediensene i dramaet, framstilt i dialog, dans og seremonier.^[5]

Moderne antropologi mener at det egyptiske gjenoppstandelsedramaet, som med tilsvarende tekster i Midtøsten, som en babylonske framføring hvor guden Baal dør, går til en skjærsild og gjenoppstiger igjen, og tilsvarende med et hettittisk drama, er avledet fra rituelle fruktbarhetsfestivaler om våren som feiret vegetasjonens gjenfødsel. Dramaforestillinger kom ikke til fortsette sin blomstring i kulturene i områdene til den fruktbare halvmåne, og det meste synes å ha forsvunnet ved 200-tallet f.Kr.^[5] Men dramaet spredte seg fra sine røtter i Midtøsten, både østover og vestover. Både i India og antikkens Hellas (se nedenfor) kom rituelle kultforestillinger i gang på 1000-tallet f.Kr.

• Se hovedartikkel, Antikkens greske teater

Det vestlige teater har sin opprinnelse i bystaten Athen.^[6] Teateret var en del av den bredere kultur av framføringer som omfattet festivaler, religiøse ritualer, politikk, lov, idrett, musikk, poesi, bryllup, begravelser og symposia.^[7] Deltagelse i bystatens mange festivaler — oppmøte i byens Dionysia som tilskuer (eller selv som deltaker i teaterproduksjonene) i særdeleshet — var en viktig del av borgerretten. Det innebar også å deltagelse i evalueringen av retorikken til talerne i rettssalen eller i den politiske forsamlingen, begge deler forstått som analogt til teateret og i økende grad kom til å absorbere dets dramatiske ordforråd.^[8] Grekerne utviklet også konseptene med dramatisk kritikk, skuespillere som en profesjonell karriere, teaterarkitektur, ^[9] og sjangrebevissthet. Teateret i antikkens Hellas besto av tre typer drama: tragedie, komedie, og satyrspill.

Den attiske tragedie — den eldste bevarte form for tragedie — har sine røtter både i den doriske korlyrikk og i det joniske epos. Tragedie betyr egentlig «bukkesang» ved at den oppsto i primitive, ville sanger og danser ved fruktbarhets- og vinguden Dionysos' årlige fester. De opptrådte koret var utkledd som geitebukker, satyrer, med hale og horn. Rundt år 500 f.Kr. ble tragediene til kunstdiktning i Athen i forbindelse med Dinoysosfestene om våren. Tre dager varte oppførelsene hvor byens mannlige befolkning kom sammen under åpen himmel i teateret i skråningen ved Akropolis. Hver dag ble det oppført tre tragedier og et muntrere satyrspill. Oppførelsene ble en tevling (agon) og den forfatter som ble tilkjent førsteprisen ble belønnet med en eføykrans.^[10]

Tragedien er en form for dansedrama og oppsto fra korsangen. Korsangens lyriske partier er framtredende i de eldste tragedier. Teaterets utvikling er antatt at det skjedde da en av dem trådte fram foran resten av koret og sang vekselsang med det. Først da dramatikeren Aiskhylos innførte to skuespillere, begynte samtalen, dialogen, å vokse på korets bekostning. Dialogen ble tidvis brutt av lange fortellinger. Høydramatiske begivenheter, mord og andre voldshandlinger, ble aldri vist direkte på scenen, det ble betraktet som dårlig smak. De ble skildret enten bak et teppe, eller i meddelt av sendebud som fortalte i episk stil.^[10]

Etter å ha oppstått en gang i løpet av 500-tallet f.Kr., blomstret det på 400-tallet og fra slutten av århundret spredte seg over hele den gresktalende verden, og fortsatte å være populært til begynnelsen av hellenistisk tid.^[11] Ingen tragedier fra 500-tallet f.Kr. og kun 32 fra de mer enn et tusen som ble oppsatt i løpet av 400-tallet har blitt bevart for ettertiden.^[12] Det finnes fullstendige tekster av Aiskhylos, Sofokles, og Evripides.

Oppsetninger av tragedier kan ha begynt så tidlig som 534 f.Kr.; de offisielle nedtegnelsene (didaskaliai) begynte fra 501 f.Kr. da satyrspillet ble introdusert.^[13] De fleste athenske tragedier var dramatiske hendelser fra eposer eller gresk mytologi, unntatt en oppsetning av Aiskhylos, Perserne, som hadde sin handling fra nyere hendelser. Stykket har ikke et eneste gresk navn. Hele handlingen foregår i Persia og forteller om den persiske reaksjonen til nyheten om deres militære nederlag mot grekerne i slaget ved Salamis i 408 f.Kr., hvor dramatikeren Aiskhylos selv skal ha deltatt, 45 år gammel.^[14] Da Aiskhylos vant førsteprisen for Perserne ved urbane Dionysia i 472 f.Kr. hadde han skrevet tragedier i mer enn 25 år, dog er dette stykkets tragiske behandling av nyere historie det tidligste eksempelet på drama som er bevart for ettertiden.^[15] Mer enn 130 år senere analyserte den greske filosofen Aristoteles 400-tallets athenske tragedie i den eldste bevarte verk om dramatisk teori, hans Poetikken (ca. 335 f.Kr.).

Athensk komedie kom konvensjonelt til å bli delt i tre perioder: «Gammel komedie», «midtre komedie», og «ny komedie». Gammel komedie har blitt bevart i dag i hovedsakelig 11 skuespill av Aristofanes mens midtre komedie er hovedsakelig gått tapt (bevart kun i relativt korte fragmenter hos skribenter som Athenaios fra Naukratis). Ny komedie er kjent primært fra papyrusfragmenter med tekster av Menandros. Aristoteles definerte komedie som en representasjon av latterlige mennesker som ble involvert i en form for fadeser eller fæle ting som ikke i seg selv førte til smerte eller katastrofe.^[16]

Komediens opphav var også knyttet til Dionysosfestenes prosesjoner (komoi) som blant ble ledsaget av spottesanger, og komedien (egentlig «opptogsang») bevarte trekk fra den opprinnelige dionystiske kulten. I sin eldste form besto den av løst sammenhengende scener med kor, fantastiske kostymer, og med løssluppen, kåt spott, grove virkemidler og hvor ingen slapp unna hånen, selv ikke gudene, til tross for at forestillingene ble oppført til deres ære.

• Se hovedartikkel, Romersk teater

Tidlige framføringer eksisterte også i Roma med gateteater, nakendans, akrobater og annen framføring. Den romerske historikeren Titus Livius skrev at romerne først opplevde teater på 300-tallet f.Kr. ved en framføring med etruskiske skuespillere.^[17] Romas befolkning ble underholdt av folkefester, ludi, med hesteveddeløp og nevekamper, men også dramatiske oppsetninger. En stedegne sjanger er nevnt, en kort rustikk farse kalt for fábula atellána. Første stavelse, fabula, er det latinske begrepet for skuespill, andre knytter an til byen Atella i Campania. Farsen ble spilt av noe få stående figurer med groteske masker, som Maccus, en dum klovetype, og Pappus, en lettlurt gammel mann.^[18]

Selv om romerne hadde en egen tradisjon med framførelser, fikk helleniseringen av romersk kultur på 200-tallet f.Kr. en gjennomgående og energisk effekt på romersk teater. Både gjennom de greskpåvirkede etruskerne og fra de greske koloniene i Sør-Italia fikk romerne påvirkning fra gresk kultur. Fra grekerne fikk de alfabetet, og fødselen av den latinske litteratur kan dateres til den greske krigsfangen Livius Andronicus som etter at han ble frigitt underviste i gresk og oversatte greske tragedier og komedier til latin fra år 240 f.Kr.^[19]

Gammelromersk motvilje mot alt som minnet om luksus førte til at teateret under den romerske republikken var meget enkle, og permanente teaterbygninger kom først på 100-tallet f.Kr. Skuespillernes kostymer dannet kriteriene for sjangreinndelinger. Dramaer lokalisert i (fiktive) greske omgivelser, ble spilt i gresk drakt som ble kalt for pallium, og het fabula palliáta, mens en romersk komedie spilt i romersk miljø fikk navn etter togaen, og ble kalt fabula togáta. Romersk underholdning var mangfoldig og kampen om publikums oppmerksomhet var langt hardere enn hva tilfellet var med det greske publikumet i Athen. Romerne bare gikk sin veg til mer fristende former for underholdning om komedien ikke holdt det den lovte.^[20]

I Roma fikk tragedien aldri den samme betydning som komedien. Komedieforfatterne var derimot tallrike, men kun to overskygget de andre og har fått verker bevart for ettertiden: Titus Maccius Plautus (Plautus) og Publius Terentius Afer (Terents). Av Plautus er det bevart rundt tyve komedier fra 200-tallet f.Kr. De er preget av den gresk-romerske sammensmeltningsprosessen, og emnene er tatt fra den yngre attiske intrigekomedie preget faste typer: skrytehalsen, snyltegjesten, den sure gamlingen, den listige slaven (som siden inspirerte Ludvig Holberg). Plautus er langt mer sprelsk enn sine greske forgjengere, både i dramatisk oppbygning og i replikkene, blant annet for at han måtte kjempe om publikums gunst. Terents var Plautus' yngre etterfølger, ca. 160 f.Kr., og de fleste av hans komedier bygget på frie omarbeidelser av greske Menandros, men han døde ung og etterlot seg kun seks komedier som var preget av forfinelse og nyansert psykologi.^[21]

Senere, ved keisertidens begynnelse, ble romerske folkelige mime mer populært hos publikum som var en undersjanger av komedien. Mimeaktørene gikk uten sko, antagelig for at dans og akrobatikk var en del av deres forestilling, og uten maske, men brukte ulike kostymer. En var centunculus, kledt i et lappekostyme av ulike farger, det som siden ble harlekins kjennetegn i commedia dell'arte.^[22]

• Se hovedartikkel, Mysteriespill

Mysteriespill og mirakelspill ^[23] er blant det tidligste formelt utviklede teater i middelalderens teater. Den katolske kirke var ikke glad for teatret, men aksepterte etter hvert folkelige teater som fokuserte på representasjoner av fortellinger fra Bibelen som ble satt opp av entusiastiske amatører i byer og landsbyer, eller håndverkslaug utenfor kirkene, ledsaget av vekselsang.^[24] De utviklet seg fra 900- og fortsatte fram til 1500-tallet, og hadde sin største blomstring på 1400-tallet før de ble foreldet ved framveksten av profesjonelt teater med verdslige emner.

Hendelsene rundt påskeuken var et vanlig tema med en undergruppe kalles for påskespill eller pasjonspill, men også mange andre bibelske fortellinger ble benyttet. Etter vært deltok også geistlige i oppsettelsene. Scenen foran kirken var som regel oppdelt med handlingen plassert sentralt og en himmel og et helvete på hver side hvor de hellige og synderne respektivt endte opp. Et velkjent pasjonspill som fortsatt fremføres er Oberammergau i Tyskland. Mysteriespill ble utviklet noen steder til en serie av skuespill som handlet om alle de viktigste hendelser i den kristne kalender fra Skapelsen til Dommedag. Ved slutten av 1400-tallet ble fremføringen av disse stykkene satt opp i sykluser på festivaldager som eksempelvis Corpus Christi i flere steder i Europa. Hvert stykke framførte på en dekorert vogn kalt skuespillvogn eller praktopptog (vandreteater) som flyttet seg rundt i byen for at ulikt publikum skulle kunne se hvert stykke. Hele syklusen kunne ta opp til tyve timer å framføre og kunne bli spredt utover flere dager. I enkelte europeiske land i dag skjer det tidvis med moderne rekonstruksjoner av gamle spill.^[25]

• Se hovedartikkel, Commedia dell'arte

Commedia dell'arte var en form for folkelig markedsteater med faste rolleskikkelser og komisk handling, framført av typekarakterer gjenkjent ved sine masker, og som begynte i renessansens Italia på 1500-tallet. Både kvinnelige skuespillere og improviserte forestillinger basert på sketsjer eller scenario ble fremmet av denne formen. Den nærmeste oversettelsen er «komedie av improvisasjonens håndverk», eller enklere «håndverkerkomedie», i betydningen komedie skapt av håndverkere (profesjonelle skuespillere) i motsetningen til amatører. Tidlig i perioden ble begrepet commedia all'improviso («improvisert komedie») benyttet for skille fra commedia erudita («lærd komedie») som var skrevet av akademikere og framført av amatører. Commedia dell'arte ble framført av profesjonelle skuespillere (comici) som perfeksjonerte en særskilt rolle eller maske.

Commedia dell'Arte var minner av den romerske komedie, og var kanskje også knyttet til tradisjonen med middelalderens sjonglører og prototyper i middelalderens mysteriespill, som en av kildene til figuren harlekin.^[26] Sjangeren hadde et fast figurgalleri av herrer, tjenere, elskede, leger, soldater og mer som ble satt i stadige nye situasjoner og forviklinger. Det var omreisende teatergrupper, compagnie, som spilte pantomimeteater for folk flest og lavere samfunnsgrupper. De forsøkte tidvis å provosere aristokratiet ved å mime forestillinger om ulike samfunnsgrupper hvor de kloke tjenerne narret de lærde og rike. Jo rikere figuren var, jo mer vulgær og avskylig ble han framstilt. Især figuren den gamle kjøpmannen Pantalone som med sitt framskutte underliv stadig krafset på tjenestepikene og kommanderte tjenerne. De konvensjonelle handlingsgangen roterte rundt temaer som utroskap, sjalusi, høy alder og kjærlighet, og seksuelle undertoner bidro til å fange publikums oppmerksomhet.

Forestillingene ble satt opp på markedsplassene. Publikum kom og gikk. Skuespillerne hadde ofte den samme rollen i mange år inntil alderen tvang dem til å finne en annen. Hver rolle hadde en rekke lazzi, et slags gjøglernummer som kom underveis i stykket. Det kunne være alt fra at sjonglører med epler til å falle-på-baken-komikk. Det var ikke et fastlagt manuskript, men en overordnet handlingskisse preget av improvisasjon og i samspill med publikums respons. Skuespillerne ble betraktet som en lavere samfunnsklasse, nesten på samme nivå som tiggere. Den dag i dag spiller det danske Pantomimeteatret i Tivoli i København og på Dyrehavsbakken de fire mest kjente rollene fra 1500-tallet: Pjerrot (Pagliaccio), Colombine, Harlekin (Arlequin) og Pantalone. Commedia dell'Artes grunnelementer finnes i Molières, Goldonis og Holbergs komedier og videre i vaudevilletradisjonen til Brødrene Marx og Charlie Chaplin.^[27]

• Se hovedartikkel, Engelsk renessanseteater

På slutten av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet fikk teaterkulturen i London en voldsom blomstring. Forfattere som Christopher Marlowe (1564-1593), Ben Jonson (1572-1637) og ikke minst William Shakespeare (1564-1616) skrev storslåtte historiske dramaer som ble satt opp til sceniske fortellinger som trollbandt et bredt publikum. De dramatiske verkene gjorde flittig bruk av oldtidens mytologi og historiske fortellinger, men skapte også noe helt nytt: det psykologiske portrett med mennesket i sentrum og forskjøv det religiøse ut i periferien.

De ulike teaterselskaper var støttet av en adelsmann, og disse profesjonelle skuespillerne reiste på turné og dette erstattet gradvis fremføringen av mysteriespill og moralspill med lokale skuespillere. Myndighetene i London var stort sett fiendtlig innstilt til offentlige framføringer, men dette ble motvirket av dronningens glede over skuespill og støtten fra det kongelige råd. Det vokste fram flere teatre i Londons utkant, særlig på sørsiden av elven Themsen, hvor byborgerne lett kunne bli rodd over og således var utenfor bymyndighetenes autoritet. Under Elizabeth I var dramaet et felles og klasseløst kunstnerisk uttrykk: hoffet så på de samme skuespill som vanlige folk.^[28]

Londons voksende befolkning og den økende velstanden, sammen med folks interesse for det spektakulære, førte til produksjon av en dramatisk litteratur med bemerkelsesverdig variasjon, kvalitet og omfang. Selv om de fleste skuespill som ble skrevet for den elisabethanske scenen har gått tapt, er det likevel bevart over 600 manuskripter. William Shakespeare produserte færre enn 40 stykker i en karriere som strakte seg over mer enn to tiår; han var finansielt suksessfull ettersom han også var skuespiller, og enda viktigere det faktum at han også eide andeler i selskapet som han spilte for og i de teaterhus de brukte. De fleste skuespill som ble skrevet i denne epoken var et resultat av samarbeid mellom flere.

Sjangre i denne perioden inkluderer historiske drama som fortolket engelsk eller europeisk historie. Shakespeares skuespill om livene til de britiske kongene. Tragedier var en populær sjanger og den aller første engelske tragedie er antagelig Gorboduc (skuespill), som ble fremført for dronning Elisabeth den 18. januar 1562. Komedier var også vanlige. En gang etter 1610 fikk en ny hybridsjanger, tragikomedien, nyte en viss blomstring, noe også maskeraden fikk via periodene til de to første Stuart-kongene, Jakob I og Karl I.

Den framvoksende protestantiske puritanistbevegelsen i England var fiendtlig innstilt til teatrene, som de av flere grunner betraktet som synd. Den vanligst refererte grunnen var at unge menn kledde seg i kvinneklær for å spille kvinneroller. Teatrene lå dessuten i de samme strøkene av byene som bordellene og der hvor andre former for kriminalitet florerte. Da den puritanske fraksjonen av parlamentet fikk kontroll over London på begynnelsen av den engelske borgerkrigen, ble det gitt ordre den 2. september 1642 om at alle teatre skulle stenges.^[29]

Fram til 1620-tallet var det ikke Paris som var dramaets sentrum i Frankrike. Mange ambulerende teaterselskaper holdt til i distriktene. I Rouen i Normandie ble det mellom 1610 og 1620 trykket dobbelt så mange teaterstykker som i Paris. Her vokste også fransk teaters store navn, Pierre Corneille, opp. En annen var Alexander Hardy.

Franskmannen Jean Baptiste Poqeulin, bedre kjent som Moliere, reiste på 1600-tallet rundt i Frankrike med sin teatertropp før han slo igjennom i Paris og satte opp egne skuespill basert på tradisjonen fra comedia dell'Artens persongalleri kombinert med forfinet fransk komedie. Senere i livet konsentrerte Molière på å skrive musikalske komedier som var drama avbrutt av sang og dans. Blant hans fremste verker, særlig de satiriske farsene, var Misantropen (1666) som handlet om Alcestes hat mot menneskeheten og som insisterte hele tiden å si sannheten, uansett om den skadet hans venner eller ikke. Det ga ham ikke bare problemer med kjærlighetslivet, men også med lovens lange arm. Moliere, som er betraktet som en komediens store forfattere, gikk langt videre enn bare å underholde. Flere av hans oppsetninger, eksempelvis Don Juan og Tartuffe, balanserte på kanten av de komiske og det biske, og rammet tidens dobbeltmoral at han for en tid ble forvist fra Paris.

Moliere ble et forbilde for det teater som dansk-norske Ludvig Holberg skapte på Grønnegadeteatret i København i 1720-tallet, og hadde generelt stor innflytelse på europeiske scener. Inspirasjonen kan tydelig bli sett hos de italienske komedieskrivere Carlo Gozzi og Carlo Goldoni. I Tyskland bygde Gotthold Ephraim Lessing videre på Molieres teater og førte den inn i opplysningstiden.

Teateret tok mange ulike former i Vesten mellom 1500- og 1800-tallet. Den generelle tendensen var bevegelse vekk fra grekernes og renessansens poetisk drama, og mot en mer naturalistisk prosastil i dialogen, særlig etter den industrielle revolusjon.^[30]

Gjennom 1800-tallet var de populære teaterformene tilhørende romantikken, melodrama, viktoriansk burlesk, og det som franskmennene kalte la pièce bien faite («det velskrevne stykket»), en dramatisk form fastlagt av Eugène Scribe og videreutviklet av Victorien Sardou. Dette åpnet døren for naturalismens og realismens problemdrama. I tillegg kom Richard Wagners operadrama, musikkdramaet (innbefattet Gilbert og Sullivans operetter). En attraktiv underholdende form for lystspill var salongkomediene til Francis Burnand (1836-1917),^[31] W. S. Gilbert og Oscar Wilde.

Mot slutten av 1800-tallet var tiden åpenbart moden for et mer realistisk drama som kunne gjenspeile virkeligheten til middelklassen og dens verdensbilde. Dagligstuedramaet vokste fram især representert ved norske Henrik Ibsen (1828-1906) og svenske August Strindberg (1848-1912) som satte Skandinavia på det dramatiske kartet og kjennetegnet ved en etter tidens oppfattelse av en ytterliggående realisme. Denne virkeligheten kom blant annet til uttrykk gjennom skuespillernes opprettholdelse av «den fjerde vegg», det vil si at skuespillerne framstilte det som om det var et område mot publikum dekket av en tenkt vegg som ville ha eksistert om det hadde vært en virkelig dagligstue.

På 1900-tallet kom det mange nye teaterformer, en del eksperimentelle, som avløste hverandre i stadig kortere tidsintervall. Århundret begynte med symbolske dramaer til blant annet Strindbergs Ett drömspel og den belgiske dramatikeren Maurice Maeterlincks verker. Realistisk teater ble videreutviklet av Konstantin Stanislavskij og Lee Strasberg. Etter den første verdenskrig var tiden på 1920-tallet moden for det politiske teater fra blant annet fra Vsevolod Meyerhold, Bertolt Brecht og Erwin Piscator; fra USA kom to betydningsfulle retninger: det musikalske drama musikalen med stor appell hos publikum, samt den psykologiske realisme representert ved blant annet Eugene O'Neill og Tennessee Williams. På 1950-tallet blomstret det absurde teater i Europa hvis fremste navn var Samuel Beckett (Mens vi venter på Godot, 1948), Harold Pinter og Eugene Ionesco.

Mot slutten av århundret ble de trange sjangrene oppløst og en rekke eksperimenter fant sted, og nær slik at enhver ny forestilling oppfant seg selv som sin egen sjanger og definerte sin kontakt med publikum på egne betingelser. Blant disse var de kollektive selskapene bestående av skuespillere og regissører som Joan Littlewoods Theatre Workshop, de postmoderne, eksperimentelle teatrene til Robert Wilson og Robert Lepage, de postkoloniale teatrene til August Wilson eller Tomson Highway, og Augusto Boals De undertryktes teater.

Teatertradisjonen er ikke utelukkende en vestlig tradisjon. Også andre deler av verden har hatt en rik tradisjon med dramatiske framføringer for et publikum. Teateret i Asia har et mangfold av rike tradisjoner og former som skiller seg stort fra de vestlige, og fra hverandre. Asiatisk dramatiske former overholder seg generelt til bestemte prinsipper som blant annet rytmisk og melodisk dramaspråk, enstonig sang, dans, sangdialog, stilisering, og er visuelt og sensuelt framfor å framheve det litterære eller intellektuelle.^[32]

Den tidligste form for teater i India var sanskrits dansedrama.^[33] Det begynte etter utviklingen av det greske teater og romerske teater en gang mellom 100-tallet f.Kr. og 100-tallet e.Kr., og blomstret særlig på i tiden mellom 100- og 900-tallet e.Kr. Det var en periode preget av relativ fred i India og som frambrakte flere hundre teaterstykker.^[34] En nyere frambringelse, Kathakali, er det mest populære indiske dansedrama i dag. Tekstene ble sunget av to sangere til akkompagnement av klokker, trommer og cymbaler mens dansere danser og mimer den dramatiske handlingen tatt fra de store indiske epos.^[32]

Japanske teaterformer som kabuki, nō, og kyōgen ble utviklet på 1600-tallet e.Kr., men har opprinnelse i tidligere tider.^[35] Kabuki er det klassiske japanske dansedramaet og kjent for sin stilisering og detaljerte sminke som skuespillerne benyttet. Nō-dramaet er bygd opp rundt fire faste roller eller rollegrupper som blir kalt shitekata. Kyōgen var en annen form for tradisjonelt teater som utviklet seg ved siden av nō, og ble framført som en form for pauseinnslag mellom aktene.

I Kina kom Xiqu («melodisk teater»), eller mer kjent som kinesisk opera, til i over hundrevis av år å komme i en rekke regionale variasjoner, den best kjente er Pekingopera. Ettersom fortellingene og intrigene i framføringene er godt kjente for det kinesiske publikumet, er fokuset plassert på skuespillernes individuelle dyktighet i synging, tale, framføring og bevegelse, foruten også kampkunst og akrobatikk. Virtuos framføring skjer i en sammenheng av visuell og auditiv begeistring med skinnende og storslåtte kostymer og sminke, dynamiske bevegelser, ekstrem falsettsang, og klirring med klokker, cymbaler og trommer. Pekingoperaen vokste fram på midten av 1800-tallet og utkonkurrerte raskt den inntil da dominerende operaformen kunqu, den eldste fortsatt spilte operaformen i Kina med historie tilbake til 1400-tallet i regionen Wu.^[32]

Teater i den islamske verden eksisterte i den såkalte gullalderen i form av dukketeater, skyggespill og marionetter. Det eksisterte også former for pasjonspill kjent som ta'ziya, hvor hendelser fra muslimsk historie ble framstilt. Særlig innenfor sjiaislam ble det framstilt episoder fra Shahid, arabisk for «vitne», men innebærer også martyrdom, med offerdøden til sønnene til Ali. Sekulære spill var kjent som akhraja, nedtegnet i middelalderens adab-litteratur, men var langt sjeldnere enn dukketeater og ta'ziya-teater.^[36]

Dramaturgi Dramapedagogikk Fortellerkunst Koreografi Lysdesign Maskespill Psykodrama Regikunst

Scenografi Skuespillerkunst Sufflør Teateranalyse Teaterhistorie Teaterteknikk Teaterteori Teatervitenskap

Dekoratør Dramapedagog Dramatiker Dramaturg Forteller Gjøgler Inspisient Instruktør Koreograf Kostymesjef

Kostymeansvarlig Lyddesigner Lydtekniker Lysdesigner Lysmester Lystekniker Maskør Oversetter Produsent Regiassistent

Regissør Rekvisitør Sceneinstruktør Scenemester Scenetekniker Scenograf Skuespiller Sufflør Teatersjef Teaterviter

Antonin Artaud Eugenio Barba Bertolt Brecht Peter Brook Etienne Decroux Dario Fo Jerzy Grotowski

Keith Johnstone Ingemar Lindh Konstantin Stanislavskij Augusto Boal Tore Vagn Lid

Commedia dell'arte No (japansk teaterform) Teatersport Ballett Frie teatergrupper

Improvisert teater Musikal Opera Operette

• Brockett, Oscar G. &Franklin J. Hildy. 2003. History of the Theatre. Ninth edition, International edition. Boston: Allyn and Bacon. ISBN 0-205-41050-2.
• Brown, John Russell (1998): What is Theatre? An Introduction and Exploration. Boston and Oxford: Focal P. ISBN 978-0-240-80232-9.
• Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie 1, Oslo, ISBN 82-05-11663-6
• Carnicke, Sharon M. (1998): Stanislavsky in Focus. Russian Theatre Archive Ser. London: Harwood Academic Publishers. ISBN 90-5755-070-9.
• Gassner, John; Quinn, Edward (1969): «England: Middle Ages» i: The Reader's Encyclopedia of World Drama. London: Methuen. OCLC 249158675
• Goldhill, Simon & Osborne, Robin (1997): Performance Culture and Athenian Democracy, Cambridge University Press
• Gurr, Andrew (1992): The Shakespearean Stage 1574–1642. 3. utg., Cambridge, Cambridge University Press
• Dukore, Bernard F., red. (1974): Dramatic Theory and Criticism: Greeks to Grotowski. Florence, KY: Heinle & Heinle. ISBN 978-0-03-091152-1.
• Janko, Richard, overs. (1987): Poetics with Tractatus Coislinianus, Reconstruction of Poetics II and the Fragments of the On Poets. Av Aristoteles. Cambridge: Hackett. ISBN 978-0-87220-033-3.
• Holmboe, Haakon, et al (1961): Vår kulturarv, Forlaget for faglitteratur, Forlaget for faglitteratur, København
• Pavis, Patrice (1998): Dictionary of the Theatre: Terms, Concepts, and Analysis. Overs. Christine Shantz. Toronto and Buffalo: U of Toronto P. ISBN 978-0-8020-8163-6.
• Rehm, Rush. (1992): Greek Tragic Theatre. Theatre Production Studies ser. London and New York: Routledge. ISBN 0-415-11894-8.
• Ward, A. C. (1945): Specimens of English Dramatic Criticism XVII-XX Centuries. The World's Classics ser. Oxford: Oxford UP, 2007. ISBN 978-1-4086-3115-7.
• Vernant, Jean-Pierre & Vidal-Naquet, Pierre (1988): Mythe et tragédie en Grèce ancienne, 2 vols. (Paris), 1972, 1986 (= Tragedy and Myth in Ancient Greece, 1981; Myth and Tragedy in Ancient Greece, 1988)

• Theatre Archive Project (UK) Arkivert 31. oktober 2012 hos Wayback Machine. British Library & University of Sheffield.
• University of Bristol Theatre Collection
• Music Hall and Theatre History of Britain and Ireland