Den fruktbare halvmåne

Den fruktbare halvmåne (engelsk: Fertile Crescent, arabisk: al-hilāl al-chasīb) er en betegnelse på et gammelt fruktbart område nord og øst for den arabiske ørken og Mesopotamia og langs Middelhavet i Midtøsten. Ofte regnes også Mesopotamia-dalen og Nil-dalen under dette begrepet, men i jordbrukshistorisk forstand er fjellsonen rundt Mesopotamia en naturlig avgrensning – her oppstod jordbruket i et økologisk avgrenset miljø.

Området var trolig mer fruktbart i oldtiden enn i dag. Ofte menes hele det fruktbare Midtøsten inklusive elvedalene i Mesopotamia og nedre løp av Nilen, med Den fruktbare halvmåne. Men det tidlige jordbruket som forbindes med begrepet, oppstod i de skogkledde fjellskråningene i randsonen av dette området – i Palestina, Israel, Libanon, Syria, Tyrkia, nordlige Irak og nordvestre Iran.

Her oppsto jordbruket i større skala som trolig det første sted i verden, en gang mellom 9 600 og 8 500 f.Kr. I den forutgående kuldeperioden yngre dryas ble det eksperimentert med kultivering av rug i landsbyen Abu Hureyra i det nordlige Syria, mens hvete trolig ble kultivert første gang i Anatolia (Sørøst-Tyrkia) og bygg i den sørvestre del av fruktbare halvmåne – i Israel og Jordan, eksempelvis Jeriko på Vestbredden av Jordan-elven. Dette falt sammen med en framskreden utryddelse av fauna gjennom jakt, hvilket kan ha framskyndet intensiveringen av både husdyrhold og jordbruk i området i den påfølgende varmeperioden fra 9 600 f.Kr.^[1]

Begrepet Den fruktbare halvmåne («The Fertile Crescent») ble skapt av arkeologen James Henry Breasted fra Universitetet i Chicago, kanskje allerede omkring 1900, og senest i 1914.^[2]

Området dekker dagens Israel, Palestina og Libanon samt deler av Jordan, Syria, Irak og det sørøstlige Tyrkia. Det strekker seg langs østkysten av Middelhavet, nord for Den syriske ørkenen og gjennom Mesopotamia til Persiabukten. De store elvene Jordan, Tigris og Eufrat, har i årtusener sikret området en vannforsyning. Det var innenfor denne geografiske buen at menneskene første gang skiftet fra et levevis som jegere og samlere, til et nytt levevis basert på produksjon av vegetabilsk og animalsk føde, altså jordbruk.

Arkeologien og historieforskningen har i mer enn hundre år forsøkt å avdekke hvorfor det skjedde en jordbruksrevolusjon i nettopp dette området.

Dette tidlige jordbruksområdet kalles for «Den fruktbare halvmåne», og endringsprosessene startet i de høyereliggende fjellskråningene i randsonene vest, nord og øst for lavlandsslettene ved Eufrat og Tigris. Fjellskråningene med flere hundre meters høydeforskjell hadde eike- og sedertreskoger med større plantevariasjon enn det man fant på sletteland av jevn høyde. Det var også viktige høylandsområder med både skog og ettårige gressarter i randsonen, og korndyrkingen ble tidlig viktig i slike områder.

Hvor kritiske elvene var for den senere framveksten av sivilisasjon i Den fruktbare halvmåne, var de likevel ikke den viktigste faktoren for områdets tidlige utvikling. Elvedalene i Nilen og Mesopotamia var lenge nærmest ubeboelige skog- og sumpområder, plaget av flom og sykdommer. Jordbruket bredte seg her langt senere enn i randområdene i nord.^[3]

Økologisk var Den fruktbare halvmåne viktig som en «bro» mellom Afrika og Eurasia (Europa og Asia). Denne rollen som bro tillot Den fruktbare halvmåne å oppnå en større andel av biologisk mangfold enn både Nord-Afrika og Europa, hvor de klimatiske endringene i istiden førte til gjentatt utryddelse av arter der hvor økosystemene ble presset langs Middelhavet. Koblet til den sahariske pumpeteorien, at flora og fauna forlot Afrika for å trenge inn i Midtøsten og videre til Europa og Asia^[4] var denne landbroen i Midtøsten av ekstrem betydning for den moderne spredningen av den gamle verdens flora og fauna, og for spredningen av menneskeheten.

Det faktum at dette området har båret hovedtyngden av den platetektoniske divergens mellom de afrikanske og arabiske platene, og de sammenløpende arabiske og eurasiske platene, har også gjort sitt til at dette området har en svært mangfoldige sone av høye, snødekte fjell, fruktbare sedimentasjonsbassenger og ørkenplatåer, noe som også har økt dets biologiske mangfold ytterligere og tillatt at arter som ikke finnes andre steder har blitt bevart inn i historisk tid.

Som resultat av en rekke unike geografiske faktorer har Den fruktbare halvmåne en imponerende historie av tidlig menneskelig jordbruksaktivitet og kulturdanning. Foruten mange arkeologiske funnsteder med rester av skjeletter og kulturelle levninger både fra førmoderne (Homo neanderthalensis) og tidlig moderne mennesker (Homo Sapiens) , eksempelvis Kebarahulen i Israel, med senere jeger- og samlerkulturer i pleistocen-tiden og delvis fastboende jegere og samlere i mesolitikum-tiden (se natufisk kultur), så er området først og fremst kjent for dets funnsteder knyttet til jordbrukets opprinnelse og utvikling i neolittikum.

Den vestlige sonen og områdene rundt øvre Eufrat ga vekst til de første kjente neolittiske jordbrukssamfunnene med små, runde hus (ofte referert til som førkeramisk neolittisk A (engelsk Pre-Pottery Neolithic A, PPNA), som dateres til like etter 10 000 f.Kr. og omfatter steder som Jeriko. I den påfølgende PPNB fra 9 000 f.Kr. utvikler disse samfunnene seg til større landsbyer med dyrking og husdyrhold som viktigste levevei, med tett bebyggelse i to-etasjers, rektangulære hus.^[5] Mennesket inngikk nå i symbiose med korn- og husdyrartene, uten mulighet til å vende tilbake til jeger- og sankersamfunnet.^[6]

Området vest og nord for slettelandet ved Eufrat og Tigris så også framveksten av tidlige komplekse samfunn i den langt senere bronsealderen (fra ca. 4 000 f.Kr.). Det er også tidlige bevis for skriftkultur og tidlige statsdannelser fra samme tid i dette nordlige steppeområdet, selv om de skriftlige statsdannelsene relativt raskt flyttet sitt tyngdepunkt ned i Mesopotamia-dalen og utviklet seg der. Inkluderer man Mesopotamia, har dette området hos svært mange forfattere fått betegnelsen «sivilisasjonens vugge».

Siden bronsealderen har områdets naturlige fruktbarhet i stor grad blitt utvidet av vanningsanlegg, noe områdets jordbruksproduksjon fortsatt er avhengig av. De siste to årtusen har sett gjentatte sykluser av tilbakegang og gjenoppretting etter at tidligere arbeid på irrigasjonssystemene har forfalt ved overgang til nye statsdannelser. Et annet problem har vært tilsetningen av salt i elveleiene – den gradvise konsentrasjonen av salt og andre mineraler i jordsmonnet som skyldes lang tids kunstig vanning.

I dagens fruktbare halvmåne har elvevann vært en potensiell kilde til konflikt i regionen. Elven Jordan ligger på grensen mellom Israel, kongedømmet Jordan og områdene administrert av Den palestinske selvstyremyndigheten. Tyrkia og Syria kontrollerer hver for seg en fjerdedel av Eufrats lengde, som ender i de lavere elvene som Irak er meget avhengig av. Ironisk nok har den konfliktfylte oppdemmingen av disse elvene ført til arkeologiske haste-utgravinger som har avdekket noen av de viktigste funnstedene i denne teksten, blant annet Abu Hureyra, Tell Mureybit, Jerf el-Ahmar og Hallan Çemi.

Klimaet var den gang som i dag preget av Middelhavets innflytelse: på den ene siden var det tørre, varme somrer, og på den annen side milde vintre med nedbør fra vest. I den tidlige natufiske perioden fram til 11 000 f.Kr ble klimaet i pleistocen stadig bedre, med varmere og mer nedbørrike årstider, og befolkningen økte. Den natufiske kulturen spredte seg nordover med stadig nye landsbydannelser og sterkt press på lokale viltbestander. Så satte en tusen år lang tørkeperiode inn og raserte mye av livsgrunnlaget.

I den yngre dryastiden (ca. 10 900–9 600 f.Kr.) endret klimaet seg i retning av kjøligere og tørrere forhold. Samtidig med avsmeltningen av innlandsisen over Nord-Europa skjedde det en flytting av vestavindsbeltet mot nord, slik at middelhavsområdet og Midtøsten ble liggende i en kjølig tørkesone. Dessuten falt mengden karbondioksid (CO₂) i atmosfæren, og dette rammet fotosyntesen til ville kornslag.^[7] Det medførte endringer i sammensetningen av plantesamfunnene og følges i forandringer av de fødeemner som befolkningen på stedet samlet inn.

Omkring 10 900 f.Kr brakte yngre dryas også en kraftig avskoging av store deler av den vestlige randsonen, det vil si steppelandet og høylandet rundt fjellpartiet som strekker seg langs Middelhavet i dagens Israel, Libanon, Syria og Tyrkia. Tidlige jordbrukssteder som Abu Hureyra i det sentrale-nordlige Syria opplevde avskoging av det overgangslandskapet som både hadde skog og ville forekomster av rug og hvete.^[8] Trolig forlot de midlertidig sin landsby og bosatte seg i Tell Mureybit 50 km unna, på andre siden av Eufrat.^[9]

Klimaendringene betydde at befolkningen ble presset sammen i de restområder som ennå hadde brukbar fødetilgang. Dette ga kanskje en lokal befolkningsøkning ved at befolkningen ble konsentrert på et mindre område, men førte samtidig til et større press på livsgrunnlaget og større behov for å intensivere tilgangen av mat. Dette, sammen med reduksjonen av fotosyntese i ville kornslag, er blant faktorene som kanskje presset fram økt eksperimentering med artene som egnet seg best for korndyrking.

Fra 9 600 f.Kr. økte temperaturene igjen dramatisk ettersom sirkulasjonen i Nord-Atlanteren fant sin nåværende form. Nå satte varmeperioden holocen inn med virkning helt til våre dager. I Midtøsten ble det mer nedbør, og temperaturen økte nå med 7°C på bare hundre år.^[10] Økt CO₂-innhold i lufta gavnet kornveksten. Større dyrkingsbelter, økt skog og grønnere beitemarker kunne nå kombineres med bevisst dyrking av de domestiserte kornslagene. Antakelig la nyvinningene i yngre dryas grunnlag for en befolkningseksplosjon da klimaet bedret seg radikalt.

Den fruktbare halvmåne har vært bebodd av moderne mennesker (Homo sapiens) i minst 10 000 år før klimaendringen skjedde. Vegetasjonen besto av lyse skoger med ulike dominerende arter. Med klimaendringen spredte gresshoppene seg over de mest tørre områdene mens skogene fortsatt holdt stand langs elver og innsjøer, ikke minst langs de store elvene i Mesopotamia. Yngre dryas medførte likevel en sterk, men midlertidig avskoging omkring 10 900–9 600 f.Kr.

Skogsvegetasjonen utgjorde en halvmåneformet samling av artssoner av i alt 150–600 kilometers bredde, og var fordelt på følgende måte fra vest mot øst:

• Tett fjellskog av eik (Quercus) og furuarter i fjellområdene langs Middelhavet i vest, og innover fjellsonen på grensen mellom dagens Tyrkia og Syria/Irak, helt fram til øvre løp av Tigris. Sonen var 100–150 km bred.
• Åpen skog av eik, terebint (Pistacia terebinthus) og ettårige gressarter i skråningene og høylandet umiddelbart nedenfor disse fjellskogene. Her startet forekomstene av vill hvete og rug. Sonen var 10–50 km bred.
• Åpen steppeskog med terebint og mandeltre i lavlandet umiddelbart nedenfor disse åpne høylandsskogene. Her var det forekomster av vill hvete og rug. Sonen var 20–100 km bred.
• Steppelandskap med gress og flerårige malurt- og meldebusker i det øvrige landskapet og elvedalene. Sonen var 20–300 km bred.

Zagrosfjellenes skogsteppe i det vestlige Iran er en økoregion som i dag kanskje gir et inntrykk av hvordan vegetasjonen må ha sett ut ved jordbrukskulturens begynnelse i skråningene i randsonene av Den fruktbare halvmåne for 10–12 000 år siden.

Den fruktbare halvmånes klimatiske mangfold og betydelige klimatiske endringer oppmuntret evolusjonen av mange annuelle (ettårige) planter av type «r» som produserte mer spiselige frø enn perenniale (flerårige) planter av type «K». Regionens dramatiske variasjon av høydeforhold i randsonene, fremmet vekst av mange ulike spiselige arter på små områder, med mulighet for tidlig eksperimentering i kultivering.

Faunaen bestod av en rekke dyrearter som lot seg jakte på, og etter hvert temme og domestisere. Hva som var viktigste dyreart lokalt varierte fra sted til sted. Eksempelvis fantes villsau over absolutt hele Den fruktbare halvmåne, men de ble bare domestisert i det sørøstlige Tyrkia og det nordlige Syria. Andre steder ble andre arter temmet.

Dyreartene som ble jaktet siden neolittisk tid var dåhjort (Dama dama), gasellearter, asiatisk villesel (Equus hemionus), villsau, geit, storfe, gris, hund, rødrev og hare. Av disse ti artene ble hele fem temmet og domestisert i perioden. Bare én av de domestiserbare artene ble ikke temmet – villeselet.

Kanskje viktigst, som blant andre evolusjonsbiologien Jared Diamond observerer i sin bok Våpen, pest og stål - Menneskenes historie gjennom 13 000 år,^[11] hadde Den fruktbare halvmåne de ville forgjengerne til åtte neolittiske grunnavlinger som var betydningsfulle for det tidlige jordbruket (det vil si ville stamarter til emmerhvete, enkornshvete, bygg, lin, kikert, erter, linse, og perlebelg), og fire av de fem viktigste arter av domestiserte dyr – kuer, geiter, sauer og griser – og den femte arten, hesten, levde i nærheten.

Dyrking og husdyrhold ble mange steder praktisert sammen, men introduksjonen av dem faller tidsmessig ulikt i tid. Dyrkingen startet antakelig først, og allerede 8 800 f.Kr. var dyrket korn og belgplanter viktige i mange bosetninger over et stort område av Den fruktbare halvmåne.^[12] Rundt 7 000 f.Kr var også de domestiserbare artene av villdyr temmet i større områder, det vil si geit, sau, storfe og gris. De ville dyreartene fantes ofte over hele regionen, men ble bare temmet én eller noen få ganger i begrensede områder, og spredte seg trolig raskt i bruk derfra. Kolonister brakte en slik «pakke» av jordbruksarter til Kypros allerede før 7 000 f.Kr.^[13]

Egypt ble derimot ikke påvirket av jordbruksutviklingen lengre øst og nord – utviklingen av storfehold og keramikk ved nedre Nilen før 8 000 f.Kr. var et resultat av påvirkning og kunnskapslån fra befolkninger lengre sør i Afrika. Den neolittiske revolusjonen i Egypt var vesensforskjellig fra Midtøsten – egypterne utviklet keramikk allerede før 8 800 f.Kr. – men ikke noe dyrking eller annet jordbruk utenom sannsynlig temming av storfe før 7 500 f.Kr. Selv eksistensen av storfeholdet er omstridt, det eneste sikre som vites om animalsk føde er at egypterne fisket i Nilen. De var dessuten årstidsnomader i alle fall fram til 6 600 f.Kr., og sau og geit ble ikke temmet før omkring 5 600 f.Kr., da også annet jordbruk synes å framtre.^[14]

Plantedyrking kom sannsynligvis forut for husdyrholdet i Midtøsten.^[15] De første stedene hvor det finnes spor av plantedyrking ligger i den vestlige randsonen av Den fruktbare halvmåne: Abu Hureyra (Syria) og Jeriko (Israel). Endringene med eksperimentering med dyrking kan ha vært relativt plutselige og dramatiske.^[16] De ville kornsortene var viktige kosttillegg allerede i jeger- og samlerkulturer, og de viktigste grøder var fra begynnelsen frø fra ville kornsorter. Det er tegn som tyder på at jegere og samlere så tidlig som 15 000 f.Kr. samlet ville kornsorter. Eynan i det nordlige Israel er et viktig funnsted for sanking av ville planter, både korn, terebint og mandelnøtter før og i yngre dryas.

I Abu Hureyra brukte man opptil 157 forskjellige plantearter i tidsrommet mellom 9 000 f.Kr. og 8 000 f.Kr. Ved Jeriko omkring 10 000 f.Kr. ble det dyrket mer enn 100 arter av fødeplanter, medisinplanter og fargeplanter. Befolkningen framstilte de nødvendige redskaper som kornsigd, kvernsteiner og beholdere til å oppbevare grøden. Dessuten skjedde det en bevisst eller ubevisst utvikling, kultivering, av de kornsorter som stadig utgjør rundt 70 % av den globale dyrkingen av matvarer.

Det tidligste beviset for dyrking har man med rug (Secale cereale ssp. cereale) som ble avlet fram ved Abu Hureyra omkring 11 000 f.Kr. Rug ble ikke noen varig kjerneart andre steder, bygg og hvete ble snart viktigere. Hovedproblemet i starten var at de ville artene av korn (både bygg og hvete) ofte hadde korn som falt av aksene på ulikt tidspunkt.^[17][18] Kornene «ventet ikke på bonden», men måtte sankes før det ble helt modent og begynte å falle av aksene.^[19] I Abu Hureyras første periode (10 750–9 150 f.Kr) ble det bare samlet slike ville og «spontane» kornslag. Vill rug ble trolig brukt til å koke grøt for barn.^[20]

Et viktig gjennombrudd inntraff da enten seleksjon eller mutasjon i et par gener frambragte arter hvor kornene hang igjen på akset helt fram til moden innhøsting. Det skjedde kanskje ved at de første bøndene høstet slike korn i større antall fordi disse aksene hadde flere korn under høstingen og dermed ble sanket i større antall. I så fall ble slike korn i større grad brukt under såing om våren, og spredte seg og ble dominerende framfor de «spontane» kornartene.^[21] I Abu Hureyra skjedde en slik endring i den andre bosettingsperioden (8 400–6 000 f.Kr.).^[22]

Ville byggarter som Hordeum spontaneum ble gradvis erstattet av foredlede arter som «ventet på bonden» – slik som Hordeum vulgare. Det samme skjedde med vill og plantet enkorn-hvete.^[23] Endringene skjedde gradvis – det er flere eksempler på lokasjoner med både vill og domestisert bygg side om side – for eksempel Iraq ed-Dubb i Jordan.^[24] Ved fjellet Karacadag i Anatolia vokser fortsatt en vill art som genetisk kan sies å være opphav til 68 kjente, domestiserte kornvekster som brukes i landbruk i dag.^[25]

I løpet av perioden mellom 8 000 og 6 000 f.kr. ble åtte viktige vekster tatt i bruk til dyrking. Toradet bygg^[26] (Hordeum spontaneum) som var en vill slektning av foredlet bygg (Hordeum vulgare) som brukes i dag, men den ville sorten finnes fortsatt i Midtøsten. Dette bygget ble dyrket i nærheten av dagens Damaskus i 7 800 f.Kr., og i 7 500 f.Kr. dyrket man emmerhvete (Triticum turgidum ssp. dicoccum) ved Jeriko, mens man samtidig dyrket enkornhvete (Triticum monococcum) ved Abu Hureyra.

Belgplanter og kornvekster var grunnlaget for kostholdet i de første jordbrukskulturer, men det finnes liten kunnskap om belgplantene, bortsett fra at det dreide seg om linser (Lens culinaris), erter (Pisum sativum), kikert (Cicer arietinum) og perlebelg («bitter vetch», Vicia ervilia). Utvilsomt var kikerter en viktig og tidlig basisart i nord, med genetisk opphav trolig i Anatolia. Dessuten dyrket man fra omkring 7 000 f.Kr også lin (Linum usitatissimum) for olje (oljelin) og til fibre (spinnelin) til bruk i tau, stry og tekstiler.

I tillegg ble pistasjearten terebint (Pistacia terebinthus) høstet flittig, men det vites ikke hvor tidlig den ble bevisst dyrket – vill høsting av nøttene kjennes til fra Eynan i Israel omkring 12 000 f.Kr.

Dyrking av nøtter og frukttrær, som oliven, dadler og fiken kjennes til først fra omkring 4 000 f.Kr. I et tredje og senere stadium begynte menneskene å kultivere flerårige fruktplanter som er langt vanskeligere å lykkes med, som epler, pærer, plommer og kirsebær.^[27]

Forskning tyder på at domestisering av plantesorter (i motsetning til husdyr) skjedde bare ett sted eller noen ytterst få steder for hver ny art, og at denne så spredde seg over store avstander gjennom seleksjon.^[28] Nedenfor nevnes noen planteslekter (ett latinsk navn) og arter (to latinske navn)

Kornarter Havre (Avena) Bygg (Hordeum spontaneum og vulgare) Rug (Secale cereale ssp. cereale) Emmer-hvete (Triticum turgidum) Enkorn-hvete (Triticum monococcum) Geitegress (Aegilops) Belgplanter Kikert (Cicer airetinum) Linse (Lens culinaris) erter (Pisum sativum) Hestebønne (Vicia faba) Perlebelg (Vicia ervilia) Krydderier Karve (Cumminum cyminum) Peppermynte (Mentha piperita) Fennikel (Foeniculum vulgare) Sesam (Sesamum indicum)

Grønnsaker Hodesalat (Lactuca sativa) Kål (Brassica) Løk (Allium) Gulrot (Daucus) Artisjokk (Cynara scolymus) Sennep (Sinapis) Fiber Dyrket lin (Linum usitatissimum) Frukt og nøtter (fra 4 000 f.Kr) Oliven (Olea europea) Ekte fiken (Ficus carica) Daddelpalme (Phoenix dactylifera) Vindrue (Vitis vinifera) Granateple (Punica granatum) Terebint (Pistacia) Steinfrukt (Prunus) Mandel (Prunus dulcis)

Tømmer Edelgraner (Abies) Akasie (Acacia) Kastanje (Castanea sativa) Sedertre (Cedrus) Orientalsk bøk (Fagus orientalis) Valnøtt (Juglans regia) Furu (Pinus) Fargestoffer Oksetunge eller «alkanna» (Anchusa italica) Indigo (Indigofera) Krapp (Rubia tinctorum)

Toradet bygg var fra begynnelsen av den mest dyrkede kornsorten og kjennes fra rundt 7 800 f.Kr. Bygg var mest viktig i den sørlige del av Fruktbare halvmåne, mens hvete dominerte i nord, inklusive Anatolia.^[29] Den mer kjente seksradet bygg dukket opp omkring 6 000 f.Kr., muligens som en følge av kunstig vanning. Den ble den grunnleggende maten for de antikke kulturene: egypterne, babylonerne og hittittene.

I det gamle Egypt ble bygg brukt til å framstille både øl og brød. Kornet ble tresket, malt og formet til brød som deretter ble bakt. Noen av brødene ble spist mens andre ble gjæret.

Bygg ble senere stort sett fortrengt av hvete, men den brukes stadig til dyrefor, produksjon av alkohol som øl og brennevin og visse typer matlaging. Bygg er stadig bedre å dyrke i kjølige, forblåste områder enn hvete og har dessuten kortere vekstperiode og tåler i tillegg salt i jorden.

Hvete dominerte dyrkingsutviklingen i det nordlige området av Den fruktbare halvmåne. Trolig har både enkorn hvete og kikert sin opprinnelse i Anatolia.^[30] Enkorn (Triticum monococcum) er utviklet fra vill enkorn (Triticum boeoticum) som hører hjemme i det nordlige området av Den fruktbare halvmåne, og finnes ennå viltvoksende i Tyrkia, Irak og Iran. Enkorn er en primitiv kornsort med 1–2 korn for hvert aks. Den ville utgaven er funnet i store mengder i arkeologiske utgravninger.

Emmer (Triticum turgidum) er også enkorn og primitiv kornart. Den er utviklet fra vill emmer (Triticum dicoccoides) som oppsto allerede for omkring 50 000 år siden ut fra en kryssing mellom de ville gressortene Triticum urartu og Aegilops speltoides. Dyrket emmer har siden utviklet seg til former med nakne kjerner hvor særlig durumhvete stadig blir dyrket i stor stil.

Moderne hvete (Triticum aestivum) finnes for første gang i Nildalen rundt 5 000 f.Kr. og er en seksbladet naken form for spelt som har oppstått ut ifra en kryssing mellom emmer og villarten Triticum tauschii som har et høyt proteininnhold. Arten er meget lett å treske, men har ikke fortrengt emmer fullstendig.

Urbefolkningens levevis som jegere og samlere ga dem kunnskap om plante- og dyrearter som senere kunne benyttes i domestisering, det vil si bli dyrket og temmet. Det gikk en lang periode forut for temmingen av de ville dyrene til husdyr, og husdyrholdet fulgte sannsynligvis etter den første jordbruksdyrkingen.^[31]

Funn i Hallan Çemi fra 10 000 f.Kr. kan riktignok tyde på temming av gris på dette stedet parallelt med at kun ville arter av korn og andre dyrearter ble utnyttet, men tolkingen av funnet er omstridt.^[32]

Husdyrholdet ga dyrebar gjødsel som må ha økt planteproduksjonen. Det virker hevet over tvil at husdyrholdet i stor grad erstattet proteinkilden fra jakt på ville dyr, selv om dette neppe var bevisst og dessuten tjente også belgplanter som proteinkilde.

De ulike dyrene ble forsøkt temmet på ulike steder i området, selv om det kan være vanskelig å avgjøre om knokkelfunn fra dyr kom fra jakt eller husdyrhold. Det finnes dog noen trekk som avslører temming. Tamdyr er mindre enn de ville artene (noe som gjorde dem lettere å håndtere), og på funnstedene er redusert vekt på levningene et tegn på domestisering. Knokkelfunn domineres av ungdyr og av hanner fordi hunner i avlsdyktig alder ikke ble slaktet like hyppig. Videre er antallet knokkelfunn høyere enn hva som normalt blir funnet i jeger- og samlerkulturer.

De ulike temmingene og introduksjonene av husdyrhold er gjengitt nedenfor:

• Hund ble temmet svært tidlig, trolig før 10 000 f.Kr., bl.a i Cayönü.
• Geit ble temmet først av slaktedyrene, i god tid før 7 000 f.Kr. i de østlige og mest tørre områdene som er velegnet for geitehold, dvs vestlige Iran og ganske snart nordøstlige Irak. I Egypt ble geit temmet fra ca. 5 600 f.Kr.
• Sauer ble også temmet i god tid før 7 000 f.Kr. i de nordlige områdene, dvs sørøstlige Tyrkia og nordlige Syria.^[33] I Egypt ble sau temmet fra ca. 5 600 f.Kr.
• Svinet ble temmet før 7 000 f.Kr. i det sentrale og vestlige området, det vil si Libanon, Syria og Tyrkia. Det er strid om funn av svinehold i Hallan Çemi fra 10 000 f.Kr.
• Storfe ble temmet før 7 000 f.Kr. i den vestlige delen, det vil si sørøstlige Tyrkia.^[34] Storfe kan ha blitt temmet i Egypt samtidig eller til og med tidligere.^[35]

Sau (høyland) og geit (fjellområder) ble altså temmet først, men bare i en liten del av det området hvor de levde vilt. Sauene hadde ennå ikke lang ull, det ble framavlet først langt senere. Det er påvist at temmingen av disse to artene fant sted i de områdene hvor de også hadde vært viktigst i jakten.^[36] Ved Ganj Dareh i Iran tolkes temmingen ved at skjelletfunnene avslører at det ble fortært geiter med endret kjønnsfordeling og redusert kroppsstørrelse.

Den franske arkeozoologen Daniel Helmer har ved utgravningen av Cayönü (like ved Hallan Çemi) i det sørøstlige Tyrkia vist at storfe ble domestisert like tidlig som sau i dette området. Kroppsstørrelsen på storfeet gikk ned, spesielt for oksene, som i vill form var langt større enn dagens tamokser. De minste individene ble valgt, okser med skuldermål høyere enn en voksen mann var neppe særlig fristende å håndtere.^[37]

Kveg og svin ble temmet i minst to omganger uavhengig av hverandre, både i Den fruktbare halvmåne og Øst-Asia. Kveg ble dessuten også temmet i nordlige Afrika og Egypt. Kveg, svin, sau og geit ble medbrakt av tidlige kolonister til Kypros allerede før 7 000 f.Kr., hvor pionerene fra Midtøsten også dyrket korn og belgfrukter.^[38]

Overgangen fra jeger- og samlerkulturen, hvor mennesket var en del av de lokale biotoper (fra gresk bios = «liv» + topos = «sted», levested), til jordbrukskulturen, hvor menneskene omformer biotopene etter eget behov, ble av den australske arkeologen Gordon Childe kalt for «den neolittiske revolusjonen».^[39]

I begynnelsen antok forskerne at skiftet skjedde brått, fulgt av åkerbruk og bykultur, men nyere undersøkelser og forskning kan tyde på at det ikke var en plutselig revolusjon, men en mer gradvis evolusjon og at overgangen skjedde gradvis fra den ene livsformen til den andre. Dette spørsmålet er fortsatt uløst, og forskningen synes i dag å godta at årsakssammenhengene kan ha vært ulike på ulike steder.^[40] Det er dog tydelig at da overgangen skjedde var den ledsaget av et skifte i kulturen som helhet.

Det er framsatt ulike teorier for hvorfor og hvordan skiftet fra jakt og sanking til jordbruk fant sted:

• Oaseteorien (1936). Den australske arkeologen Gordon Childe mente Midtøsten opplevde en tørkeperiode i de første århundrene av holocen, og at menneskene konsentrerte seg i gjenværende fuktige oasemiljøer hvor de opplevde økt befolkningspress og eksperimenterte med husdyrhold og dyrking.^[41]
• Fjellsideteorien (1960). Den amerikanske arkeologen Robert J. Braidwood pekte på en tilsvarende konsentrasjon av mennesker i miljøer med store dyre- og plantemangfold i fjellsider vest, nord og øst for slettelandene, og uten den samme vektlegging av tørkeperioder eller andre klimatiske skift.^[42]
• Befolkningsteorien (1968). Lewis Binford mente at ulikt motiverte økninger og konsentrasjoner i befolkning i fjellsonene rundt slettelandet førte til en generell matvarekrise og behov for utvikling av en mer intensiv matproduksjon. Andre forskere har særlig betont dette i studiet av Zagros-fjellene i øst.^[43]
• Yngre dryas-teorien. Arkeologene A. M. T. Moore og G. C. Hillman (1992), med bidrag fra Ofer Bar-Yosef og R. H. Meadow (1995) peker på at det varme klimaet ved starten av holocen førte til en spredning av vitale dyre- og plantearter nordover i Den fruktbare halvmåne. Ved det påfølgende tørre og kalde klima i yngre dryas inntraff en matvarekrise som tvang de økte befolkningene til å intensivere husdyrhold og dyrking.^[44]
• Årstidsteorien. Arkeologene J. McCorriston og F. Hole (1991) mener at det i yngre dryas oppsto større årstidsvariasjoner enn tidligere, og at varmere, tørrere somre fremmet spredningen av kornarter inn i områder med gryende landsbybosetting og betydelig befolkningspress.^[45]
• Avlingforsvarsteorien. Frederik Zeuner (1963) mener at straks mennesket begynte å samle inn eller dyrke kornplanter og gjorde seg avhengig av dette, oppsto det et behov for å forsvare denne grøden mot beitende, ville drøvtyggere, sauer og geiter.^[46] Et naturlig svar ble å kontrollere disse dyrene gjennom domestisering.
• Konkurranseteorien. Melinda Zeder (1999) mener at de nye planteartene som spredte seg tidlig i holocen, ble beitet av både mennesker og dyr, og at denne økte kontakten med planteetende dyrearter førte til en gradvis prosess med domestisering.^[47]

Disse teoriene er «eksterne» ved at de peker på ytre forhold – hvor klimatiske endringer så å si tvang eller motiverte menneskene til å intensivere sin matproduksjon gjennom husdyrhold og dyrking.

Det er påvist at tendensen til sterkere årstidsvariasjon satte inn allerede omkring 22 000 f.Kr.^[48] Det er også påvist at alle naturlig beboelige områder av jorden var bosatt allerede omkring 15 000 f.Kr., og at det særlig i Midtøsten må ha funnet sted en befolkningsøkning innen allerede bosatte områder.^[49]

Befolkningsteoriene er vanskelige å dokumentere eller teste.^[50] Det er påvist at antallet funnsteder økte i regionen, og mange tolker dette som et tegn på betydelig befolkningsvekst parallelt med overgangen til jordbruk.^[51] Først senere under den neolittiske revolusjonen er det ved en lokasjon, Ain Ghazal i Jordan, påvist sterk befolkningsvekst. Befolkningen ble firedoblet på noen få hundreår omkring år 7 000 f.Kr. Men dette er tolket dithen at intensivt jordbruk andre steder har ledet flyktninger til å trekke til Ain Ghazal, hvor det er påvist arkeologisk at presset på jorda økte ytterligere gjennom intensiv dyrking og nedbeiting fra geiter. Dette igjen synes å ha ført til at grupper forlot Ain Ghazal og ga opp jordbruk midlertidig, og ble halvnomadiske husdyrholdere.^[52]

Trevor Watkins ved Universitetet i Edinburgh framholder at virkelig utbredt korndyrking i noe særlig omfang i større deler av Den fruktbare halvmåne, først framstår tidligst omkring 8 800 f.Kr. I så fall startet den intensiverte dyrkingen først etter yngre dryas, kanskje på grunn av befolkningspress eller andre sosiale årsaker.^[53]

Slike funn leder mot «interne teorier» for skiftet til jordbruk og husdyrhold, hvor man fokuserer mer på menneskets aktive og opportunistiske rolle, og mindre på eksterne faktorer utenfor menneskets kontroll. Det er nå vel dokumentert at bofast befolkning og landsbyer kom forut for jordbruket – Eynan i Israel og Hallan Çemi og Göbekli Tepe i Tyrkia er bare tre av mange før-agrikulturelle landsbyer. Flere landsbyer oppstod før yngre dryas, uten kultivasjonsjordbruk.^[54]

• Sosial mobiliseringsteori. Sjefsarkeologen ved Göbekli Tepe, Klaus Schmidt, antyder at de store kommunale arbeidene som ligger bak monumentbygging i denne før-jordbruksbyen, kan ha stimulert overskuddsproduksjon i omkringliggende landsbyer gjennom intensivert jordbruk for å muliggjøre den store sosiale mobiliseringen som ligger bak.^[55]
• Gildeteorien (1995). Arkeologen Brian Hayden mener at økende sosial konkurranse mellom tettere befolkede jegergrupper skapte en større hierarkisk lagdeling og økt fokus på å framvise makt og ressurser. Hayden mener økende fokus på gaver og etegilder (slik man senere har sett blant annet blant indianere i Amerika) kan ha utviklet hierarkiske samfunn som stimulerte utviklingen av overskuddsproduksjon gjennom jordbruk. Også Hayden peker på funnene fra Göbekli Tepe.^[56]

Andre historikere har pekt på rene mentale utviklingstrekk og -forutsetninger bak jordbruksrevolusjonen.

Av spesiell interesse for gildeteorien er funnstedet ved Göbekli Tepe i sørøstlige Tyrkia, hvor det fra omkring 9 000 f.Kr. er funnet rester av imponerende kommunale kultanlegg og seremonibygninger for offentlige ritualer, men ingen spor etter domestisering av hverken planter eller dyr. Derimot er det like ved, i Karacadag, funnet svært tidlige korn av domestisert hvete, og disse knyttes til lokale forsyninger til anleggene i Göbekli Tepe.^[57]

Overgangen til dyrking og husdyrhold var tøff for menneskene – den var ledsaget av større arbeidsbyrde, mer ensidig kost, og større risiko for spredning av sykdommer fra husdyrene.^[58] Eksempelvis brakte storfeholdet med seg malaria.^[59] I Abu Hureyra er det direkte påvist en ny arbeidsdeling mellom kjønnene – den form for slitasje i rygg og knær som følger av å male korn i steinkvern (skubbekvern) sittende på kne eller på huk, er bare funnet i de kvinnelige skjelettene fra bostedet. Befolkningsøkningen sammenfalt også med hyppigere graviditeter.^[60]

Levealderen gikk utvilsomt drastisk ned, kanskje med så mye som tjue år. Overgang fra melbakst til koking av grøt og vellinger i leirkar fra ca. 7 000 f.Kr., medførte sterk vekst i karies. Forventet levealder i Jeriko var neppe mer enn om lag 25 år etter overgangen til jordbruk. Dette ga økt fokus på døden og kan ha vært en viktig faktor bak dødskultusen som finnes i så mange av de tidligste byene.^[61]

Det har vært påpekt av en rekke forskere at overgangen til jordbruk var endelig og irreversibel,^[62] av flere grunner. Den sterke befolkningsveksten gjorde det mange steder ganske enkelt umulig å gå tilbake til jakt og sanking på samme arealet. Bruken av husdyrgjødsel i plantedyrkingen talte for å fortsette det parallelle jordbruket der dette slo rot. Dessuten inngikk mennesket i en slags symbiose med både planter og husdyr, hvor menneskets ubevisste eller bevisste seleksjon og avl etter hvert gjorde de nye artene ute av stand til å formere seg uten menneskelig medvirkning.^[63]

Jordbrukskulturen ble ledsaget av en endring i den religiøse oppfattelsen. De viktigste og mest utbredte symbolene er kvinnelige fruktbarhetsfigurer (Tell Mureybit) og gjengivelser av okser (Çatal Höyük). Oksehoder hang på veggene i visse bygninger i både Hallan Çemi og Jerf el-Ahmar, 300 km fra hverandre.^[64] At disse opptrer i dyrkings- og husdyrsamfunn overrasker ikke. Mer overraskende er dateringen av en del slike symboler som eldre enn jordbruket på samme sted. Sammen med den symboltunge arkitekturen i Göbekli Tepe har det vært foreslått at de religiøse endringene kom forut for jordbruket.^[65]

Flere steder ser man også tegn på offerritualer. Det antas at symboler i Göbekli Tepe og Jerf el-Ahmar avdekker frykt for den villenaturen.^[66] I Çayönü i dagens Tyrkia fant man en polert steinplate og en kniv med blod fra både mennesker og dyr på. Steinen var omgitt av hodeskaller og passer tilsynelatende godt med funn fra et annet sted i Tyrkia, Çatal Höyük, hvor man har avdekket hodeskaller som var dekket med leire og med muslingskall i øyeåpningene. Det var en også en kvinnelig gudefigur og veggmalerier som viste hodeløse lik som ble spist av gribber.

Overgangen til dyrking var fullført i store deler av regionen omkring 8 800 f.Kr., og overgangen til husdyrhold virker utbredt ved 7 000 f.Kr. På denne tiden var det fortsatt randsonene i nordvest og nordøst som stod for jordbruksutviklingen, elvedalene var ennå ikke mye bebodd. Nilens «ville» periode (11 000–8 000 f.Kr.) med stor vannføring og ustabile nedbørforhold ga en pause i den urbaniseringen man hadde sett, og Mesopotamia ved nedre Eufrat og Tigris var dels sumpaktig, dels tett skogdekt langs elveløpet med stor sykdomsrisiko og vanskelige bosettingsforhold. Alle tre elvesystemene hadde årstidsvariasjon med flomperioder, som lenge gjorde bosetting og dyrking vanskelig.

Det synes samtidig klart at jordbruksrevolusjonen var ledsaget av, kanskje også forårsaket av, merkbar befolkningsvekst. Dette er bemerkelsesverdig fordi levealderen også sank med innføringen av arbeidsintensivt jordbruk, fødelstallene må altså ha økt betydelig. Kombinasjonen av dyrking og husdyrhold har utvilsomt hatt kraft til å akselerere utviklingen – dyrkingen ga overskuddsfôr til husdyrene, og husdyrgjødselen økte avlingene.

To innovasjoner synes samtidig å ha styrket de dynamiske kreftene rundt overgangen til jordbruk. For det første oppstod nå vide nettverk av handel med obsidian, en hard steinart som ble fraktet over svært lange strekninger – fra sentrale Tyrkia til sørlige Jordan, og fra Øst-Tyrkia til det sørvestre Iran.^[67] For det andre ble kunsten å brenne keramikk oppfunnet spontant i Midtøsten etter 6 900 f.Kr, riktignok senere enn tilsvarende oppfinnelser i bl.a Egypt og Japan. Keramikken muliggjorde bedre lagringsmetoder, og rundt 6 000 f.Kr har denne muligheten for koking av mat og lagring av korn over tid gjort det mulig å introdusere jordbruk i stor skala også i de tidligere risikable sumpområdene i Egypt og Mesopotamia, hvor elvene ble drenert for dyrking. Halafperioden har denne tidlige dyrkingsperioden med keramikk i Mesopotamia blitt kalt.

Omkring år 4 000 f.Kr ble det gjort to nye innovasjoner som endret regionens og verdens historie dramatisk. Skrivekunsten oppsto i de sentrale rikene i Mesopotamia, mens kunsten å utvinne kobber og etter hvert lage bronse oppstod i fjellregionene i randsonen hvor slike metaller var tilgjengelige. Også den sivile og militære bruken av hest ble introdusert fra Sentral-Asia via randsonene. Trolig ble også villesel tatt i bruk sammen med okser for å trekke ploger og vogner med hjul. Mesopotamia gikk nå inn i det som har vært kalt Ubaidperioden, med ulike konkurrerende bysentra som ble avløst av den første staten som fra 3 500 f.Kr. rådde over hele slettelandet – Uruk.

Som erfaringene fra Ain Ghazal i sørlige Jordan viste, var risikoen for overkultivering, nedbeiting og utarming av tørre steppelandskap stor. De høyereliggende områdene i randsonene av Den fruktbare halvmåne kunne ikke brødfø like store befolkninger som Mesopotamia og Egypt etter at jordbruket ble intensivert der, men økologisk var randsonene kanskje mer bæredyktige over tid. I tider med klimaforverring eller sterkt ressurspress bevarte de høyere og mer vannrike og varierte randsonene sine fortrinn, og kom siden til å dominere de tettere befolkede slettelandene en rekke ganger. Både Hetitterriket (fra 1 800 f.Kr.), Perserriket (fra 600 f.kr) og osmanene (fra 1450 e.Kr.) er eksempler på perioder hvor randsonene dominerer og tar kontroll over de fruktbare elvedalene.

I moderne tid er randsonene mer utviklet enn slettelandet, og de to høylandsstatene Tyrkia og Iran har i flere århundrer hatt en klart høyere grad av økonomisk utvikling og politisk selvstendighet enn slettelandene Syria og Irak. I en periode hvor tilgangen til vann blir stadig viktigere, kan dette styrkeforholdet vise seg å tippe ytterligere i randsonenes favør.^[68]

Den fruktbare halvmåne er et geografisk område som i seg selv ikke har noen tidsavgrensning. I daglig tale bruker man begrepet med fokus på den transformasjon til jordbruk som skjedde her med den såkalte neolittiske revolusjonen for om lag 10 000 år siden, og som ledet fram til de første større statsdannelser i Mesopotamia lengre sør fra omkring 4 000–3 500 f.Kr.

I moderne forskning hvor fokuset på klimatiske variasjoner er mer framtredende enn det tidligere fokuset på kulturelle «typer» og «perioder», går en viktig skillelinje i den aktuelle perioden mellom istiden pleistocen og varmeperioden holocen, hvor jordbruket er den kulturelle hovedskillelinjen og yngre dryas er den ytre klimatiske. Begreper som mesolitikum om overgangsperioden mellom steinalderen (paleolitikum) og jordbruksalderen (neolitikum), samt annen «fininndeling» av tidsepokene (PPNA, PPNB), er omstridt i moderne arkeologi og fokuset på kulturelle «perioder» er i økende grad i ferd med å utgå fra faglitteraturen.

Tidsperiodene med angivelse av tradisjonelle «perioder», viktige kulturelle utviklingstrekk og klimatiske trender er gjengitt nedenfor:

År før Kristus:	20 000	18 000	16 000	14 000	12 000	11 000	10 000	9 000	8 000	7 000	6 000	5 000	4 000
Fenomener:
Klima	Istid (pleistocen)	Varmere	Varmere	Varmere	Varmere	Kaldere (Yngre dryas)	Kaldt	Varmere (holocen)	Varmere	Mildt	Mildt	Mildt	Mildt
Skogdekke				100 km fra Middelhavet	130 km fra Middelhavet	150 km fra Middelhavet + øst til Tigris	Bare med spredte trær øst til Eufrat	100 km fra Middelhavet	100 km fra Middelhavet og øst til Tigris
Kultur-perioder	Paleolittisk	Øvre (epi-)paleolittisk				Mesolittisk	Neolittisk	Pre-keramisk neolittisk (PPNA)	Pre-keramisk neolittisk (PPNB)	Keramisk neolittisk
Teknologi-utvikling	Tresking og kverning	Høsting av ville kornslag	Bofaste landsbyer			Dyrking rug, bygg og hvete	Husdyrhold sau og geit	Husdyrhold storfe, kobber	Husdyrhold gris	Keramikk	Irrigasjon	Dyrking Egypt	Byer, hest, hjul, skriftspråk
År før Kristus:	20 000	18 000	16 000	14 000	12 000	11 000	10 000	9 000	8 000	7 000	6 000	5 000	4 000
Regioner:
Israel, Palestina, Jordan		Ohalo II		Neve David	Eynan	Jeriko			Ain Ghazal
Libanon, Syria, Kypros						Abu Hureyra I	Tell Mureybit, Jerf el Ahmar	Kypros	Damaskus, Abu Hureyra II
Tyrkia							Cayönü, Hallan Cemi	Göbekli Tepe, Nevali Cori		Catal Höyük
Nord-Irak, Vest-Iran						Shanidar	Qermez Dere	Jarmo, Ali Kosh
Mesopotamia						Ubebodd	Ubebodd	Ubebodd		Halaf		Ubaid	Uruk
Egypt				«Ville Nilen»	Ubebodd	Ubebodd	Ubebodd	Ubebodd		Nabta Playa (sørvest)		Merimde (nordvest)

Kilde: Chris Scarre (red), The Human Past – World Prehistory & the Development of Human Societies, Thames&Hudson, 2005.
Perioden umiddelbart etter kuldeperioden yngre dryas, og særlig med den sterke bedringen av klimaet fra ca. 8 000 f.Kr., faller sammen med betydelig oppblomstring av bosettinger og utvikling av husdyrhold.

• Bellwood, Peter (2004). First Farmers: The Origins of Agricultural Societies. Blackwell Publishers. ISBN 0-631-20566-7
• Binford, Lewis (red) (1968): New Perspectives in Archaeology. Aldine, Chicago.
• Childe, V. G. (1936): Man Makes Himself. Watts, London.
• Cohen, Mark Nathan (1977)The Food Crisis in Prehistory: Overpopulation and the Origins of Agriculture. New Haven and London: Yale University Press. ISBN 0-300-02016-3.
• Diamond, Jared (1999). Guns, Germs, and Steel: The Fates of Human Societies. New York: Norton Press. ISBN 0-393-31755-2 (Norsk utgave 2011: Våpen, pest & stål: menneskenes historie gjennom 13 000 år. Spartacus, Oslo. ISBN 978-82-430-0526-6)
• Diamond, Jared (2002) Evolution, Consequences and Future of Plant and Animal Domestication. Nature Magazine, Vol 418.
• Fernandez-Armesto, Felipe (2001): Food – A History. Macmillan, London. Pan Books, 2002. ISBN 0-330-49144-X
• Harlan, Jack R. (1992) Crops & Man: Views on Agricultural Origins ASA, CSA, Madison, WI.
• Matthews, Roger (2003): The Archaeology of Mesopotamia. Routledge. ISBN 0-415-25317-9
• Mithen, Steven (2003): After the Ice: A Global Human History 20,000-5,000 BC. Phoenix, London. ISBN 0-75381-392-0.
• Scarre, Chris (red) (2005): The Human Past – World Prehistory & the Development of Human Societies. Thames & Hudson. ISBN 0-500-28531-4
• Shaw, Ian (2000): The Oxford History of Ancient Egypt. Oxford University Press. ISBN 0-19-815034-2

• The Fertile Crescent Arkivert 29. september 2008 hos Wayback Machine. på About.com.
• Deler av Den fruktbare halvmåne i Irak i ferd med å forsvinne, fra National Geographic (engelsk).
• Encyclopædia Britannica om fruktbare halvmåne.
• Kart over den fruktbare halvmåne.