Pius IV
| Pius IV Pius IV | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Giovanni Angelo Medici 31. mars 1499[1]  Milano | ||
| Død | 9. des. 1565[2][1][3][4] (66 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, katolsk biskop (1546–) | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Universitetet i Padova Universitetet i Bologna | ||
| Far | Bernardo de' Medici[5] | ||
| Mor | Cecilia Serbelloni[5] | ||
| Nasjonalitet | Kirkestaten | ||
| Gravlagt | Santa Maria degli Angeli e dei Martiri | ||
| Innsatt | 25. desember 1559 | ||
| Saligkåret | Ikke saligkåret | ||
| Helligkåret | Ikke helligkåret | ||
| Festdag | Ingen | ||
| Forgjenger | Paul IV | ||
| Etterfølger | Pius V | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Se også liste over paver | |||
Pius IV (født 31. mars 1499 i Milano, død 9. desember 1565 i Roma), født som Giovanni Angelo de Medici, var pave fra 25. desember 1559 til 9. desember 1565.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Giovanni Angelo Medici var sønn av Bernardino de' Medici og Clelia Serbelloni. Det er uvisst om han tilhørte den florentinske slekten av samme navn. Milanoslekten hadde levd under små omstendigheter, og først da Pius ble pave ville Firenzeslekten vite av dem.[trenger referanse] I Milano ble han kardinal Giovanni Girolamo Morones protesjé.
Giovanni Angelo var familiens andre sonn av to, og var allerede i unge år like framgangsrik i lærdom som hans eldre bror var på slagmarken.[trenger referanse] Han studerte medisin, filosofi og jus ved universitetet i Bologna og universitetet i Pavia, og gjorde seg et navn som jurist.
I 1527 inngikk Medici i tjeneste i Kirkestaten.
Erkebiskop, kardinal
[rediger | rediger kilde]I 1546 ble Medici ordinert til erkebiskop av Ragusa. Hans bror hadde giftet seg med en inngiftet slektning til paven, av slekten Orsini, Da Medici i 1549 ble utsett til kardinalprest av Santa Pudenziana. Kardinal Medici kom til å inneha forskjellige tittelkirker, hvorav den siste ble Santa Prisca på Aventinen.
Kardinal Medici falt i 1558 i unåde hos pave Paul IV og trakk seg tilbake til det nordlige Italia.
Pave
[rediger | rediger kilde]Året derpå vendte han tilbake til Roma og deltok i konklaven. Grunnet innblanding fra verdslige herskere, og kardinalenes neglisjering av bestemmelsem om deres pålagte isolasjon fra den ytre verden under pavevalgte, ført til at denne konklaven ble det lengste på 1500-tallet.[trenger referanse] Etter en nær fire måneder lang konklave ble han valgt til pave og tok navnet Pius IV. Med navnet Pius (=dern fromme) mente han å avgrense seg mot sin forgjengers rigorøse politikk.[trenger referanse]
Han ble innsatt den 6. januar 1560. Hans første offentlige beslutninger var å benåde deltagerne i de opptøyer som fulgte hans forgjengers bortgang, og å stille tfor rettens sin forgjengers nevøer. En, kardinal Carlo Carafa, ble strangulert, og hertug Giovanni Carafa av Paliano og hans nærmeste medarbeidere ble halshugget.
Pave Pius var som person et livsglad renessansemenneske, men visste imidlertid å innrette seg etter motreformasjonens ånd.[trenger referanse] For å skaffe Kirkestaten ro begynte han med å utslette den napolitanske familien Carafas maktstilling ved avrettelse av deres begge brorsønner og deres anhang. Han utropte et generalamnesti for alle som hadde vært med på en oppstand under sin forgjenger som pave (som kom fra familien Cafara). Den tidsligere paves to nevøer ble henrettet: Kardinal Carlo Carafa ble hengt, og hertugen av Paliano halshugget.
I stedet opphøyde han sin søstersønn Carlo Borromeo. Han reformerte kardinalkollegiet og bedrev en storartet velgjørenhet.[trenger referanse] Med Pius IV kom vendepunktet da reformpavedømmet sluttet seg sammen med sin tidligere Spania til motreformatorisk verdenspolitikk.
I kirkelig henseende faller hovedvekten av Tridentinerkonsilets fullbyrdelse og dets komplettering ved Professio fidei tridentinæ 1564 og Index av samme år. Den forsterkede pavelige forrangsstilling som seiret forårsaket imidlertid til sist også for pave Pius IV et anspent forhold til Spania.[trenger referanse]
Han var trolig den første paven som ikke publiserte identiteten til in pectore kardinaler før han døde. Blant de kardinaler som ble utnevnt av Pius IVs pontifikat på totalt 5 år, 11 måneder og 14 dager, var Philibert Babou de Bourdaisière 26. februar 1561, Antoine de Créqui Canaples 12. mars 1565, og Annibale Bozzuti 12. mars 1565.
Pius IV ble først begravet i Peterskirken, men har fått sitt siste hvilested i kirken Santa Maria degli Angeli i Roma.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Erkebiskop Filippo Archinto (1500-1558)
- Pave Pius IV (1499-1565) *bispeviet 1546[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 102, besøkt 4. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0051223[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Pius (Pius IV.), Brockhaus Online-Enzyklopädie-id pius-pius-iv[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, besøkt 29. august 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ demga, lest 21. november 2021
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- (de) Georg Denzler: «Pius IV» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 7, Herzberg 1994, ISBN 3-88309-048-4, sp. 665.
- Tilman Schmidt: Altemps, i: Volker Reinhardt (utg.): Die großen Familien Italiens, Kröner, Stuttgart 1992, ISBN 3-520-48501-X, S. 24–27.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]
