Papias

Papias (gammelgresk: Παπίας Ἱεραπόλεως/ὁ Ἱεραπολίτης. født ca 60. død ca 130 e.Kr.^[1][2]) var en skikkelse i kristendommens tidlige historie. Det sies at han var en som ivrig forsket i skriften og gikk imot fremmed lære. Han bodde i Hierapolis i Frygia og var tilsynsmann i menigheten der. Han regnes som en av de apostoliske fedrene og ble biskop av Hierapolis og helgen med festdag 22. februar.^[3]

Papias må ha tilhørt en lokal familie, for navnet Papias var utbredt i regionen.^[4] I oppveksten kan han ha opplevd henrettelsen av apostelen Filip i Hierapolis i år 80.^[5]

Sammen med Ireneus og Polykarp ble Papias betraktet som disippel av presbyteren Johannes (ikke apostelen Johannes), kanskje også som skriveren hans. Denne overleveringen kan skyldes at Papias samlet sitater fra og overleveringer om Jesus, og utga dem i Utlegninger av Herrens ord i fem bind omkring år 130. Papias gir opplysninger om tilblivelsen af Markus- og Matteusevangeliene, men det ser ikke ut til at han kjente noe til de andre evangeliene eller Paulus' brev.^[6]

Dessverre er bare fragmenter bevart i verker av Ireneus og Eusebius av Cæsarea. Ireneus hevder at Papias «lyttet til evangelisten Johannes», og dette gjentas i 2001-utgaven av Martyrologium Romanum. Men Eusebius gjør det klart at Papias «aldri hørte eller så de hellige apostlene, men forteller at han lærte troens vesentligheter fra de tidligere elevene deres». Eusebius kritiserer også Papias for å virke som «en mann med svært liten intelligens, etter hans bøker å dømme», men for ettertiden er de like fullt viktige for historien om evangelienes tilblivelse. Eusebius kritiserer videre Papias for hans tro på Chiliasmus, det messianske tusenårsrikets snarlige komme.^[7]

De få bevarte fragmentene fra skriftene hans omfatter utsagn fra Jesus som ikke er kjent fra evangeliene, og en bisarr beretning om Judas Iskariots skjebne.^[8] Andre sterkt omdiskuterte bidrag er påstanden om at Matteusevangeliet opprinnelig ble skrevet på hebraisk^[9] og deretter oversatt til gresk, og at Peter var hovedkilden til Markusevangeliet.^[10]

I likhet med Polykarp avviste Papias Markions lære om at Det gamle testamentes strenge gud ikke kan være den samme som Jesu Kristi far, og stengte ham ute fra menigheten sin.^[7]

Judas vandret omkring i denne verden som et fryktelig eksempel på ugudelighet: Kroppen hans svulmet opp [πρηςθὲις] så voldsomt at han ikke klarte å komme seg gjennom et sted hvor en vogn lett kunne passere, ja, det var uråd for det oppsvulmede [ὄγκον] hodet hans alene. Øyelokkene hans svellet opp [ἐξο-ιδῆσαι] slik, forteller de, at han i det hele tatt ikke kunne se lyset. Selv ikke en lege med et optisk instrument kunne se øynene han; så dypt lå de innsunket under overflaten. Kjønnsdelene hans var større og mer frastøtende enn alt som heslig kunne tenkes, og selv når han måtte tre av på naturens vegne, rant det ut til hans vanære, puss og mark som strømmet sammen fra hele kroppen. Etter mange plager og straffelidelse døde han, forteller de, på en åker som var hans egen. Åkeren har ligget øde og ubebodd til denne dag på grunn av stanken. Ja, selv i dag kan ingen gå forbi det stedet uten å holde seg for nesen. Så mye styggedom var det som veltet ut av kroppen hans og spredte seg utover bakken.^[11]