Evangeliet etter Markus

Evangeliet etter Markus (gresk: Εὐαγγέλιον κατὰ Μᾶρκον – Euangélion katà Mârkon), også kalt Markusevangeliet og forkortet Mark, er den andre boken i Det nye testamentet i den kristne Bibelen. Det er også det korteste og sannsynligvis det eldste av de fire evangeliene. Det er sammen med Evangeliet etter Matteus og Evangeliet etter Lukas regnet som til de såkalte synoptiske evangelier. Markusevangeliet var opprinnelig anonymt, men fikk tidlig i kirkehistorien overskriften ifølge Markus. Denne «Johannes Markus» er ifølge den bibelske fortellingen en disippel av Peter, og baserte sin tekst på Peters vitnemål. Han blir referert til i Peters første brev 5:13 som «...Markus, min sønn».^[1] og som deltok på noen deler av apostelen Paulus' misjonsreiser.^[2] Teksten ble trolig skrivet en gang rundt år 70 eller noe senere.

Evangeliet etter Markus forteller om Jesu liv fra døperen Johannes' dåp av Jesus og til Kristi himmelfart, og det konsentrerer seg særlig om de siste ukene av hans liv; kapitlene 11-16, reisen til Jerusalem. Den raske fortellingen portretterer Jesus som en heroisk handlingens mann,^[3] en eksorsist, en lege, og en som gjør mirakler. Et viktig tema hos Markus er den messianske hemmelighet.^[4] Jesus stilner de besatte han leger, holder sin messianske identitet hemmelig, og skjuler sitt budskap i lignelser.^[4] Disiplene feiler også å forstå miraklenes rekkevidde og vesen.^[3]

Markusevangeliet inneholder mindre talestoff enn de andre øvrige evangeliene og vektlegger isteden handling i større grad. Istedenfor å fortelle hva Jesus sa, forteller Markus hva han gjorde. Ordet «straks» (fra gresk evtys) er det ordet som brukes oftest i evangeliet og driver handlingen fremover.

Markus er den evangelisten som oppfant sjangeren evangelium, og evangeliet har sitt høydepunkt i fortellingen om Jesu lidelse, død og oppstandelse. Den store vekten som legges til nettopp på denne siste delen har gjort at forskere har beskrevet Markus som en pasjonsfortelling med innledning. Et viktig vendepunkt er Peters bekjennelse i kapitel 8.

Det er tradisjon å dele evangeliet inn i to hoveddeler med følgende underinndelinger:

0. Prolog/innledning (1,1-1,13)

1. Hoveddel: Jesu virke i Galilea (1,14-8,26)

1. Jesu tidlige virke i Galilea (1,4-3,6)

2. Jesu mange helbredelser (3,7-5,43)

3. Jesu underfulle makt og motstand mot ham (6,1-8,26)

2. Hoveddel: Jesu vei til lidelse og død (8,27-16,8)

1. Jesus taler om sin lidelse og død (8,27-10,52)

2. Jesus i Jerusalem (11,1-13,37)

3. Jesu lidelse, død og skildringen av den tomme graven (14,1-16,8)

Markus 16, 9-20 finnes ikke i de eldste og beste tekstvitner, og er sannsynligvis føyd til senere.

Tradisjonelt har de ytre kriteriene (den oldkirkelige tradisjon) holdt forfatteren av evangeliet for å være Johannes Markus, en av Paulus’ og Peters medarbeidere. Markus er nevnt i Apostlenes gjerninger og brevlitteraturen som Paulus’ brev til kolosserne, Paulus' brev til Filemon, Paulus' andre brev til Timoteus og Peters første brev.

Det eldste vitnesbyrd til forfatterspørsmålet er Papias (ca. 65 – ca. 145 e Kr), en biskop i byen Hierapolis i Lilleasia. Ved Papias, som ikke selv hadde møtt Markus eller noen av de andre evangelistene, og evangelieoverskriften (gresk KATA MARKON, som tidligst stammer fra ca. 110 e Kr) bygger resten av de oldkirkelige teologer sin tradisjon om at Johannes Markus er forfatteren. Og det er ingen andre som nevnes som mulige forfattere.

Det er ikke mulig ut fra selve teksten å si noe bestemt om hvem forfatteren kan være. Det eneste som kan sies er at evangeliet synes å presentere den grunnstrukturen i den oldkirkelige overlevering om Jesus fra Nasaret – den samme grunnfortelling som vi møter i Apostlenes gjerninger og hos Paulus og Peter.

Forfatteren har en veldig enkel gresk, kjennskap til arameisk^[5] og ser ut til å ha behersket noe latin.^[6] Han bruker i stor grad fortellende språk, eksempelvis i det nevnte evtys overfor og bruken av kai og ved å binde setningene og dermed fortellingen sammen.

I lys av det synoptiske problem er det vanlig å anta at Markus har vært benyttet som en av hovedkildene i to-kilde-hypotesen. Selv om det er vanskelig å si sikkert er det ikke umulig å tenke seg at Johannes Markus er forfatteren av evangeliet, men en god del kritiske forskere vil si at forfatteren er anonym.

Det er en del uenighet om når evangeliet skal dateres til. Enkelte vil si så tidlig som 40- og 50-tallet e Kr, mens et flertall av forskere mener at 60- og 70-tallet er nærmere sannheten. Det første vil da gå i mot Ireneus av Lyon som hevder at evangeliet ble skrevet etter at Peter var død. Klemens av Alexandria hevder derimot at evangeliet ble skrevet før Peters død. Uansett er det ut ifra det synoptiske problem og to-kilde-hypotesen vanlig å anta at evangeliet ble skrevet rundt 80 e Kr.

Det er vanskelig å avgjøre hvor evangeliet er avfattet, men det er vanlig å plassere stedet til Roma. Der var det en stor kristen menighet og både Paulus og Peter led martyrdøden der. Både Ireneus og Klemens hevder at Markus skrev i Roma. At Markus har en rekke latinismer, forklarer jødiske skikker og arameiske uttrykk. Dette og en del andre momenter peker mot en hedningekristen menighet og passer godt med Roma som mulig sted for forfatterskapet.

Selv om evangeliets sikte tydelig forkynnes for leserne i første setning som «Dette er begynnelsen til evangeliet om Jesus Kristus, Guds sønn», holdes dette skjult for de fleste i fortellingen selv. Jesus som forkynner evangeliet, og som selv er den forkynte, åpenbarer ikke det direkte til de han møter. Han gir taleforbud til en som er blitt helbredet og lignelsene er faktisk gitt «for at de skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå...».^[7] Jesus fremtrer før påsken som en skjult messias, kanskje for ikke å bli tolket i lys av de mange messiaskategorier på hans egen tid. Selv ikke disiplene har forstand og er forherdet. Først i lys av Jesu død og oppstandelse ser de ham først som han virkelig er – Gud sønn. Enkelte forskere, da særlig den tyske lutherske teologen William Wrede, har hevdet at messiashemmeligheten er en litterær konstruksjon som ikke har bakgrunn i disiplenes virkelig opplevelse av Jesus.

Markus er sett på som en historiker og teolog. Den lidende Messias er sentralt i Markus' portrett av Jesus, hans teologi og hans tekststruktur. Denne kunnskapen er skjult og kun de med åndelig innsikt kan se. Konseptet av skjult budskap kan ha blitt grunnlaget for de senere gnostiske evangeliene.^[8] John Killinger har argumentert for at i Markusevangeliet er fortellingen om oppstandelsen skjult gjennom hele evangeliet, og han spekulerer om Markus som forfatteren i seg selv kan ha vært en gnostisk kristen.^[9]

• Q-kilden
• Tokildehypotesen
• Jesu lidelseshistorie

• Brown, Raymond E. (1997): An introduction to the New Testament, (The Anchor Bible reference library), New York : Doubleday. Gir en grundig innføring i Det nye testamentes bakgrunn, kultur, bøker og teologi.
• Helge Fauskanger Det nye testamente - ny oversettelse tekstene slik de opprinnelig ble skrevet, 2015 [kritisk, kommentert utgave] Juritzen 2015 ISBN 9788282055949

Evangeliet etter Markus – originaltekst fra Wikikilden

• Nettbibelen: Evangeliet etter Markus^{[død lenke]}