Porselen

Porselen er et hardt keramisk materiale, vanligvis hvitt eller nesten hvitt. Det brukes i sammenhenger der man trenger et hardt og sterkt materiale med gode formingsegenskaper, som for eksempel i tallerkener og fat. Teknisk porselen har en gjennomsiktig, ikke-porøs overflate og er syre- og alkalibestandig, isolerende og trykkfast, men ikke støtsikkert.

Porselen er laget av kaolin (en type leire) og knust stein – kvarts og feltspat. Den fuktige leiren blir formet, tørket og deretter brent ved 900-1 600 °C.

Kunsten å lage porselen har vært kjent i Kina fra det 7. århundre, under Tang-dynastiet (618–907). Keiser Zhenzong grunnla verdens trolig første keramikkovn i Jingdezhen i 1004. Den produserte porselen til hoffet helt fram til Qing-dynastiets fall 900 år senere, da fabrikken ble ødelagt under Taipingopprøret i 1861.^[1] Under Ming-dynastiet (1368-1644) ble kinesisk porselen en stor eksportvare (se bl.a. Swatowporselen). Omkring 1600 oppstod det etter kinesisk forbilde en porselensindustri i Japan, og i 18. århundre ble kinesisk porselen eksportert til hele verden gjennom de østasiatiske («ostindiske») kompaniene. De østasiatiske kompaniene drev skipsfart og handel; i Norden var det slike handelsselskaper i Göteborg og i København. Fra Christiania sendte Bernt Anker en ostindiafarer til Kina i 1792 «med dette Riges Producter», og det hadde antagelig «ostindisk» porselen som returlast.

I Europa ble det laget mange keramiske etterlikninger av kinesisk porselen, og det ble gjort mange forsøk på å lage ekte porselen, uten å lykkes.

Fajanse kom til Spania med muslimene på 1200-tallet og spredte seg videre i Europa derfra. Det ble produsert og dekorert etter kinesiske forbilder. I Italia blomstret produksjonen fra 1400-tallet og framover, og italienske keramikere holdt til flere steder i Europa på hele 1500-tallet. Storhetstiden for fransk fajanse var på 1700-tallet, og særlig kjent for sine produkter i fajanse i årene 1650–1750 ble Delft i Nederland.

I Sverige ble Rörstrands porslinsfabrik etablert i Vasastan i Stockholm i 1726, men fabrikken klarte aldri å lage ekte hvitt porselen. Produksjonen besto av produkter i fajanse

Fritteporselen har vært kjent i Europa fra slutten av 1500-tallet og er en mellomting av glass og porselen. Til sintring benyttes sammensmeltet malt glassfritte (en emaljemasse) som utgjør cirka 75 % av massen. Fritteporselen tilhører gruppen bløtt porselen og er mest kjent for produkter laget av Manufacture Royale de Porcelaine de France. Derfor kalles det av og til også sèvresporselen.

Produkter av fritteporselen, som heller ikke er ekte hvitt porselen, ble imidlertid framstilt ved Marieberg fra 1758, men produksjonskostnadene ble for høye og lønnsomheten for lav, så fabrikken ble nedlagt alt i 1785.

Benporselen ble utviklet i England i 1749. Det blir produsert ved å brenne råstoffene til vanlig porselen sammen med en stor andel aske fra brente dyrebein. Blandingen gjør at benporselen blir hvitere og mer gjennomskinnelig og slitesterkt enn annet porselen.^[2]

I Europa ledet alkymisten Johann Friedrich Böttgers (1682–1719) eksperimenter til suksess rundt 1709 til opprettelsen av porselensfabrikken Meissenerporselen i Tyskland i 1710, eller «Königlich-polnische und kurfürstlich-sächsische Porzellan-Manufaktur Meissen» som selskapet egentlig het. Böttger ble ansatt som leder. Det første europeiske porselenet var imidlertid «brunt». Det hvite, gjennomsiktige kom først i 1713.^[1] Oppdagelsen var ment å være en hemmelighet, men alt i 1718 ble det anlagt en ny porselensfabrikk i Wien, og snart skulle alle ha det.^[3] I Danmark ble imidlertid ekte hvitt porselen etter hvert fremstilt ved Den Kongelige Porcelænsfabrik, som ble etablert i 1775 og i dag er synonym med Royal Copenhagen. Det skulle gå til i 1821 før Sverige klarte å produsere ekte hvitt porselen. I Norge ble Porsgrunds Porselænsfabrik etablert i 1885 og fabrikken i Porsgrunn satt i produksjon fra tidlige i 1887.

Høybrent feltspatporselen ble kalt «det hvite gullet». Når leire, kvarts og feltspat brennes ved en temperatur på cirka 1 400 °C og glasuren blir brennes i samme høye temperatur som godset forøvrig, kalles porselenet høybrent feltspatporselen. Dette er vesentlig, siden glasursprekker da ikke kan oppstå. Høybrent feltspatporselen gir ingen porøsitet i godset. Følgelig kan heller ikke porselen av denne typen trekk til seg væske, noe som gjør det mulig å lage løvtynne produkter. Du kan enkelt sjekke om porselenet i en kopp eller ei skål er laget av høybrent feltspatporselen, ved å holde det opp mot en lyskilde og føre en finger imellom. Dersom du kan se skyggen av fingen så er det høybrent feltspatporselen.^[4]

Vitroporselen er en type porselen som i stor grad brukes til profesjonell virksomhet (storhusholdning) og i hverdagsserviser. Porselenstypen inneholder de samme ingrediensene som feltspatporselen, men det blir også tilsatt stoffer som gir muligheter til å brenne leiren ved lavere temperaturer, typisk ved cirka 1 240 °C. Glasuren kan dermed brennes samtidig. Vitroporselen er ikke gjennomskinnelig, men har høy slagstyrke og er svært slitesterkt. Glasuren er derimot bløt og mangler de samme sliteegenskapene som glasuren på feltspatporselen.^[5]

• 20 års bryllupsdag kalles porselensbryllup

• Edmund De Waal Den hvite veien (om porselenets historie) Forlaget De Press 2015 ISBN 9788232800476