Skogbrann

En skogbrann er en ukontrollert brann i naturen. Slike branner kan – i tillegg til å forstyrre naturens gang – kreve menneskeliv og ødelegge hus og jordbruksområder. De kan også forårsake store utslipp av klimagasser.

Det er en mobil brann, som vil si at den kan forflytte seg raskt og utgjør en annerledes utfordring for slokkemanskaper enn de fleste andre branner. Ca. 90 % av skogbrannene er menneskeskapt og kan forårsakes av ildspåsettelse, uforsiktig omgang med ild ved for eksempel grilling, gnister fra jernbane eller annen næringsvirksomhet. Etterhogst-branner er skogbranner som skyldes hogst, eller som blir kraftigere enn de ellers ville ha blitt på grunn av forutgående hogst.^[1] Skogbranner kan ha naturlige årsaker (særlig lynnedslag, men også vulkanutbrudd), og skogbranner har vært naturlige deler av mange økosystemer lenge før menneskene kom. Klimaendringer, El Niño, hetebølger og tørke bidrar til at det blir flere og større skogbranner.

Buskbranner, krattbranner og lyngbranner oppfører seg ofte som de egentlige skogbranner. Engelsk wildfire omfatter alle slags branner i naturen.

Skogbrannfaren er ekstra stor i varme og tørre områder, særlig i perioder med sterk vind. Lengre tørkeperioder blir ofte avsluttet med tordenvær. Disse blir vanligvis ledsaget av kraftig nedbør, men av og til forekommer «tørre tordenvær», det vil si at nedbøren uteblir eller fordamper før den når bakken – eller er så beskjeden at mye av vegetasjonen forblir tørr. I slikt vær er risikoen stor for antennelse, ofte på flere steder på samme tid. De blir vanskelige å slukke.

Skogbranner forekommer mange steder i verden, spesielt der klimaet er fuktig nok til å gi grunnlag for vegetasjon, men med lange tørkeperioder om sommeren og høsten. I tørkeperioder blir løv og grener som har falt på bakken ekstra brennbare, og risikoen for skogbrann øker. Dager med sterk vind øker også faren for skogbrann, og hurtigere spredning hvis de først har oppstått.

Ca. 90 % av skogbrannene er nå menneskeskapt.^[2][3]

Vassdrag, våtmarker, nakne fjell og noen former for frisk vegetasjon kan virke som naturlige branngater eller brannrefugier, og hindre eller iallfall sinke spredning av skogbranner. Men en myr inneholder ofte mye organisk materiale, i tillegg til at den av og til kan lekke metanholdig gass i varmt vær. I langvarige tørkeperioder kan tørrlagte myrer derfor heller fremme enn hindre spredningen av en skogbrann.

Selv om skogbranner kan virke destruktive, er de også en naturlig del av økosystemet. Det vet vi blant annet fordi forskerne har klart å datere skogbranner så langt tilbake i tid som til devontiden (ca. 365 millioner år siden.^[4] I perioden 1200–1600, da Trillemarka lå folketom, var skogen hjemsøkt av forholdsvis få, men kraftige branner. Noen furutrær overlevde, med arr som er synlige den dag i dag – andre ble drept. Gjennomsnittlig gikk det 70–100 år mellom hver brann. Etter 1600, da folk begynte å flytte inn i området, ble det flere, men mindre branner.^[5][6]

Noen planter har utviklet seg slik at de overlever branner ved hjelp av forskjellige strategier. De kan ha reserveskudd som spretter ut etter brann, andre har flammebestandige frø. Store furutrær har tykk bark, som tåler små branner i undervegetasjonen – og barnålene sitter på grener høyt hevet over slike branner^[5]. Noen planter, som eukalyptusplanten, har til og med brennbare oljer i bladene. For disse plantene er skogbranner en måte å eliminere konkurransen fra mindre flammemotstandige planter. I 2004 oppdaget forskere at røyken fra brennende planter faktisk fremmet spiringen hos andre typer planter. De fleste dyr er også flinke til å overleve branner.

Ved flere tilfeller har skogbranner forårsaket store skader på private og offentlige bygninger og også dødsfall, spesielt når de nærmer seg utkanten av urbaniserte områder. Enkelte skogbranner har utslettet hele byer og landsbyer, også i vår tid. I oktober 2017 ble nærmere 6000 bygninger i Nord-California ødelagt av branner.^[7] Noen få skogbranner har spredt seg fra by til by. Noen skogbranner (også etter andre verdenskrig) har krevd hundrevis av menneskeliv. De mest dødbringende vi kjenner var Peshtigo-brannen i 1871 (1200–2500 omkomne) og Kursja 2-brannen 1936 (minst 1200 omkomne).

Hvis en skogbrann begrenses til urteskiktet (lav løpebrann), brenner nesten bare vissen vegetasjon, og ettervirkningene blir gjerne små. En stor skogbrann kan derimot gå både i høyden og i dybden, og ettervirkningene kan bli katastrofale. Den kan brenne ned planter og trær som forhindrer erosjon. Hvis det regner kraftig etter en slik brann, kan det komme jordskred eller oversvømmelser. Da kan områder også utenfor brannsonen rammes, både ved ødeleggelse av hus og eiendommer og ved at vannkvaliteten på elver og bekker forringes. Etter skogbrannen i Froland i 2008 ble det påvist ekstremt høye konsentrasjoner av miljøgiften PAH i sedimentene i innsjøene.^[8][9]

Skogbranner kan også forårsake store utslipp av klimagasser.^[10]

• Lynnedslag – som regel ved tordenvær som gir bare kortvarig nedbør, eller hvis nedbøren fordamper før den når bakken (tørt tordenvær) eller faller et annet sted enn der lynet slår ned. Lynnedslag er den klart vanligste naturlige årsaken til skogbrann de fleste steder, også I Norge.
• Vulkanutbrudd. Både lava og pyroklastiske strømmer er hete nok til å sette fyr på skog og annet brennbart materiale.
• Meteorittnedslag. Etter Tunguska-eksplosjonen i 1908 i Sibir fant en anslagsvis 80 millioner trær som var blåst over ende av trykkbølgen, og mange av dem var svartbrent. Kjempemeteoritten som traff Yucatán-halvøya for ca. 65 millioner år siden skal ha stiftet branner over hele kloden.^[11] Det har også vært hevdet at Peshtigo-brannen og flere andre voldsomme branner i USA høsten 1871 skyldtes meteorittnedslag^[12][13].
• Gnister fra steinsprang.

• Leirbål, bråtebrenning og annen åpen ild som kommer ut av kontroll. I perioder med skogbrannfare er derfor bruk av åpen ild i skog og mark forbudt mange steder. Norge har et generelt forbud fra 15. april til 15. september.^[14]
• Ildspåsettelser.
• Barns lek med fyrstikker eller brennglass.
• Fyrverkeri; uforsiktig røyking; glør fra sigarettstumper og piper.
• Gnister fra motorredskap, varmen fra eksosrør osv.
• Gnister fra tog. Dette var særlig vanlig i damplokomotivenes tid, selv om det allerede i 1873 ble foreslått å påby gnistfangere i skorsteinene.^[15] Også nedbremsing og avsporinger kan skape gnister.
• Spredning fra husbranner o.l.
• Nedfalne kraftledninger^[16] eller trær som faller over slike ledninger; lysbuer. Flere av de voldsomme brannene i Australia 2009 ble forårsaket av orkanbyger som blåste ned kraftledninger. Brannen i Flatanger 2014 skyldtes at en lavspentledning hadde falt ned i tørr vegetasjon.
• Krigshandlinger.

Fordampningen av vann fra planter balanseres av vann som absorberes av jordoverflaten. I tørkeperioder forstyrres denne balansen, og idet planter tørker inn og dør, gir de fra seg etylengass. Konsekvensen av dette er at luften inneholder brennbare gasser samtidig som den uttørkede vegetasjonen er uhyre brennbar. Av og til kan tørrlagte myrer og sumper avgi metanholdig gass, som kan eksplodere og sette ytterligere fart i brannen. Slike eksplosjoner bidrog til bl.a. Peshtigo-brannens voldsomhet.

Skogbranner omfatter alle former for ukontrollert ild i skog og mark – fra bittesmå branner i undervegetasjon til ildstormer som sprer seg i rasende fart og ødelegger alt på sin vei. De oppfører seg derfor vidt forskjellig. En skogbrann kan spre seg på én eller flere av følgende måter:

Brannen sprer seg på bakken, og i tett skog er bakkevinden gjerne svak. Her sprer slike branner seg derfor som regel langsomt, med en typisk hastighet på 7–10 m/min.^[17]. Varmeutviklingen er gjerne moderat, flammene som regel små, og brannen skader ikke nødvendigvis store trær med tykk bark og friskt løvverk, eller (f.eks. store furutrær) med barnåler høyt hevet over markskiktet. Dette er den vanligste formen for skogbrann i Norge.^[3]

Gressbranner oppfører seg på lignende vis. Som regel går slike branner bare utover død, vissen vegetasjon. Men med sterk vind kan de spre seg svært fort, særlig i bratte stigninger. Skadepotensialet ligger først og fremst i at de kan true bygninger, verdifull skog osv., og betydelige kostnader ved slukningsarbeidet.

Disse brannene når opp i skogbestandens høyere skikt og sprer seg med en hastighet som kan ligge på 10–30 m/min.^[17] Slike branner forekommer helst i litt eldre ungskog, ved at flammene sprer seg fra markskiktet og opp i baret på ungskogen. Kratt-, busk- og lyngbranner oppfører seg på lignende vis. Varmeutviklingen kan bli betydelig fordi biomassen gjerne er større enn på ren gressmark, og flammene kan bli høyere enn det som er vanlig ved lav løpebrann. Brannen kan spres ved gnistkast. Ved sterk vind kan den forsere branngater og kan være svært vanskelig å slukke eller stanse. Også i Norge har slike branner ødelagt hus og rammet hele grender, f.eks. brannen i Flatanger 2014.

En slik brann sprer seg til toppen av vegetasjonen (trekronene), eller hopper fra trekrone til trekrone (aktiv kronebrann).^[18][19]

En aktiv kronebrann kan spre seg med 30–40 m/min eller mer.^[17] Som regel er det denne typen skogbrann som kan være farlig for mennesker. Av og til er spredningen utrolig rask, særlig i perioder med sterk vind. Vinden i tretopper på 20–30 m eller mer er ofte betydelig sterkere enn i 10 m høyde (som er standarden for meteorologenes målinger av vindstyrke). Erfaringer fra Canada viser at en kronebrann kan rykke fremover med over 200 m/min i opptil en time (rask gangfart er ca. 100 m/min). Intensiteten (varmeutviklingen) kan lett øke fire ganger på få sekunder. I gjennomsnitt når flammeveggen en høyde på 2–3 ganger trærnes høyde, og flammefrontens kan bli 30–45 m dyp eller mer.^[20]. Enkelte slike branner har spredt seg så fort at folk ikke har kunnet løpe fra dem. Kronebranner kan være ytterst vanskelig å slukke fra bakken. Den store varmeutviklingen skyldes også at store trekroner inneholder mye brennbart materiale. I Norge forekommer kronebranner bare unntaksvis.^[3]

Gnister, glør og brennende kvister og løv bæres av vinden og starter en ny brann et annet sted. På denne måten kan brannen, særlig en aktiv kronebrann i sterk vind, spre seg over veier, elver og branngater. I ekstreme tilfeller, hvor en brann har utviklet seg til en ildstorm, har brannen på den måten gjort sprang på 15–20 km. Også varmestrålingen fra slike branner kan antenne brennbart materiale langt unna de synlige flammene.

Underjordisk spredning, f.eks. via tørre røtter, maurtuer (som er laget slik at vannet ikke skal trenge ned i dem) og tørrlagte myrer, eller ved at selve jorda er så tørr at den brenner. Myrområder inneholder så mye oksygen at selv om marken er fuktig, utvikles en glødebrann (ulmebrann) som tørker ut fuktigheten, trenger stadig dypere ned og blir vanskeligere og vanskeligere å slukke.^[21] Under jordoverflaten kan brannen fortsette å ulme lenge etter at den er slukket eller har dødd ut på overflaten. Ved Peshtigo kom således røyk opp av snøen vinteren etter brannen i oktober 1871. I 1881, da Michigan ble rammet av en brann som krevde hundrevis av menneskeliv, ble det rapportert fra Detroit at branner kunne spre seg mange km på den måten, for så å blusse opp et helt annet sted.^[1] I 1997–1998 ble Indonesia rammet av de største skogbrannene vi kjenner til – og selv om de ble slukket eller døde ut på overflaten, fortsatte ulmebranner under bakken, og senere blusset de opp i tørkeperioder. Det samme skjedde med Tillamook-brannen i Oregon, som blusset opp gang på gang i perioden 1933–1951. Ulmebranner kan gi stor luftforurensning, samtidig som det varmer opp bakken og påvirker røtter og frø under bakken.

I vindstille vær, flatt terreng og homogen vegetasjon vil en brann spre seg i tilnærmet sirkelform. Flere modeller sier at formen vil være elliptisk når terrenget er flatt og vegetasjonen er homogen^[22].

I praksis blir spredningsmønsteret ofte uregelmessig fordi det forvrenges av ujevnt terreng, områder som sinker eller hindrer spredning (vassdrag, lite brennbar vegetasjon osv.), eller som fremmer spredningen – fordi det dannes ildvirvler, eller fordi brannen sprer seg ved at brennende materiale blåser av gårde og stifter nye branner.

Et forsøk tyder på at i tørt, høyt gress vil en brann i flatt terreng ved laber bris (19 km/t) rykke frem med en fart på anslagsvis 7–8 km/t, eller ca. 40 % av vindhastigheten. Det tilsvarer rask gangfart. I åpen skog går fremrykningen langsommere, ca. 3 km/t – og i tykk løvskog enda langsommere.^[23]. Skogbrann i kupert terreng vil spre seg betydelig fortere oppoverbakke enn nedoverbakke. Spredningshastighet blir omtrent doblet når stigningen øker 15°.^[24] Derfor kan det være aktuelt å lage branngater der brannen må spre seg i nedoverbakke. Elver, vann, myrer og sandbanker vil ofte danne hindringer for flammene som kan benyttes i brannslukkingen.

I en langvarig tørkeperiode gir varme og tørre vinder en voldsom økning av skogbrannfaren – og spredningshastigheten hvis brann allerede har oppstått. Slike vinder blåser innover skog og annen vegetasjon fra ørkener eller halvørkener (f.eks. scirocco), eller er fallvinder på lesiden av høye fjell (f.eks. føn). Den tørre heten utgjør dessuten en stor belastning for slukkemannskapene. Vinden kan også være så sterk at slukking fra fly eller helikopter blir umulig. De voldsomste skogbrannene vi kjenner har forekommet under slike forhold.

Sør i California bidrar Santa Ana-vinden til at skogbranner sprer seg med voldsom fart. Denne fallvinden er meget varm, tørr og ujevn. En slik brann kan bevege seg opp til 60 kilometer på en dag og kan fortære opp mot 4 km² med vegetasjon i timen. Glør og brennende vegetasjon sprer seg uten pause, og brannen kan hoppe over branngater uten problemer. Dette gjør disse brannene svært vanskelig å bekjempe. I tillegg kan oppdriften som brannen skaper trekke til seg luft fra de omkringliggende områdene, og dermed skaper skogbrannen sin egen vind som er med på å forsterke brannen ytterligere. Slike vinder kalles gjerne ildstormer. Enkelte slike branner er først stoppet av Stillehavet.

FNs klimapanel understreker at tørkeperiodene, særlig i tropene og subtropene, er blitt mer langvarige og intense siden 1970-årene – samtidig som temperaturene har steget.^[25] Slike forhold øker skogbrannfaren.

Også på høyere breddegrader, som i Norge, kan skogbrannfaren øke, med bl.a. større fare for kronebranner^[26][27][28]. Også utviklingen til flere av de store brannene i vest vinteren 2014 og de mange skogbrannene i Norge og Sverige sommeren 2018 er satt i sammenheng med klimeandringene.

At brannrøyk er giftig, helseskadelig og ofte dødelig, har en visst lenge. Og som ved husbranner omkommer antagelig langt flere i røyken fra skogbranner enn i selve brannene. Ca. 339 000 mennesker pr. år er anslått å omkomme av slike røykforurensninger, et tall som riktignok inkluderer svedjebruk, bråtebrenning og kontrollert avbrenning.^[29] Sommeren 2010, da Russland ble hardt rammet av skogbranner, steg dødeligheten i Moskva til mer enn det dobbelte av normalen.

I Norge er det lovfestet at alle skogbranner skal slukkes, og lenge var det også vanlig politikk i USA at alle skogbranner skulle bekjempes.

I 1960-årene ble det sådd tvil om riktigheten av denne tankegangen. Det viste seg da at ingen nye mammuttrær hadde vokst opp i California, fordi brann var en viktig del av livssyklusen til treet. Man gikk i stedet inn for kontrollerte avbrenning for å redusere vegetasjonen i feltsjiktet og busksjiktet i skogen. Dette gjorde skogene mer framkommelige for jegere og turgåere, samtidig som det reduserte mengden av brennbart materiale til nye branner. Fordelen med kontrollert brenning er at man kan brenne når været er egnet slik at man ikke mister kontrollen. Kontrollert brenning av lyng og undervegetasjon gjøres for det meste av hensyn til kulturlandskap og av naturvernhensyn, men det har også en positiv bieffekt i form av mindre sannsynlighet for naturbranner.^[30]

Mennesker som bor i utsatte områder, treffer ulike tiltak for å begrense skadeomfanget i tilfelle skogbrann. Valg av materiale for husbygging, rydding av området rundt husene (både fjerning av brennbart materiale og rydding av branngater) og rask tilgang til for brannslokningsutstyr er viktig.

Slokking av skogbranner representerer helt spesielle utfordringer for brannmannskaper. Framkommelighet og omfang gjør arbeidet ekstra vanskelig. Likevel har de fleste utsatt områder nå spesielle avdelinger som trener på skogbranner og som er utstyrt med det utstyret som trengs for å bekjempe en skogbrann. Mannskapet deles gjerne opp i forskjellige avdelinger, hvor en avdeling flyr inn til vanskelig tilgjengelige områder for å slukke småbranner og rydde branngater med motorsag og annet lett utstyr. Disse kalles gjerne en rask angrepsavdeling, fordi de kan reagere kjapt og er meget effektive for å hindre spredning. En annen avdeling kjører inn i retning brannen med tyngre utstyr for å rydde større branngater slik at ikke brannen skal spre seg videre når den kommer dit.

De raske angrepsavdelingene regnes ofte som elitestyrken innen brannbekjempelse, siden de noen ganger må bruke ukonvensjonelle metoder. Hvis brannen er i spesielt bratt terreng eller et område med tett skog, må de rappellere ned fra helikoptre. Dersom brannen er i et avsidesliggende område, kan det også være aktuelt å benytte fallskjerm for å komme fram.

I tillegg til bakkemannskaper disponerer brannvesenet ofte helikoptre og vannbombefly som er spesialutstyrt for slukking av skogbranner. Disse kan nå områder som er utilgjengelige for bakkemannskaper og kan slippe store mengder vann eller flammehemmende kjemikalier over et større område. I Norge administreres brannhelikopter av Direktoratet for Samfunnssikkerhet og beredskap, rekvireres av brannsjefen ved den aktuelle brannstasjonen og koordineres av Hovedredningssentralen for Sør-Norge.^[31]

I årene etter en skogbrann skjer en nedbrytning av dødt materiale, der forkullede trær bruker fra 10 til 25 år på å forsvinne. I nordlige skoger og fjellskoger kan døde, men ikke utbrente trær stå eller ligge i flere tiår. I tropene sørger som regel termitter for en raskere nedbrytning.

I tidligere tider satset en ofte på å fjerne dødt materiale og plante ny skog. Mange steder har en i dag latt brent skog stå som studiefelt for ulike forskningsprosjekter. En del steder langs norske veier vil en på rasteplasser nær disse feltene finne informasjonstavler som forteller om disse prosjektene.

Brannstatistikker viser ofte gjennomsnittstall, men de fleste steder varierer omfanget av skogbranner svært mye fra år til år. Hvert år brenner det ned:

• Frankrike: 211 km², dvs. 0,04 % av landområdet i gjennomsnitt.
• Portugal:
  • 1991 : 1 820 km², dvs. 2 % av landområdet
  • 2003 : 4 249 km², dvs. 4,6 % av landområdet; 20 døde;
  • 2004 : 1 205 km², dvs. 1,3 % av landområdet
  • 2005 : 2 864 km², dvs. 3,1 % av landområdet; 17 døde;
  • 2006 : 724 km², dvs. 0,8 % av landområdet; 10 døde;
• USA: 17 400 km², dvs. 0,18 % av landområdet i gjennomsnitt.
• Indonesia.^[32]
  • 1982 og 1983: 36 000 km²
  • 1987: 492 km²
  • 1991: 1 189 km²
  • 1994: 1 618 km²
  • 1997 og 1998: 97 550 km²
  • 1999: 440,90 km²
  • 2000: 82,55 km²
  • 2001: 143,51 km²
  • 2002: 366,91 km²
  • 2003: 37,45 km²
  • 2004: 139,91 km²
  • 2005: 133,28 km²

Også i Norge hører skogbranner naturen til, men iallfall i historisk tid har de vært små i forhold til dem som har hjemsøkt f.eks. Australia, Indonesia og USA. Det skyldes dels et kjølig klima, dels at skoger og annen brannfarlig vegetasjon gjerne er stykket opp av vassdrag, fjorder og nakne fjell – eller i det minste fjellområder hvor sommeren er så kort at vegetasjonen sjelden rekker å tørke ut. I tillegg er vinden sjelden sterk om sommeren, når skogbrannfaren gjerne er størst. Skogbrannfaren kan like fullt bli stor om våren ved rask og tidlig snøsmelting, når det er mye tørre planter i skogbunnen fra fjoråret, før nye grønne planter har vokst opp. Størst blir skogbrannfaren hvis en mild og tørr ettervinter og vår etterfølges av en tørr sommer. Dette er vanligst i de laveste strøkene på Østlandet og Sørlandet, hvor våren ofte kommer tidlig. Slikt vær preget for eksempel 1959, 1976 og 2008 – tre år med store skogbranner i norsk målestokk. Men skogbranner forekommer i alle Norges fylker, og også (riktignok sjeldnere) i fjellet.

Skogbranner i Norge forårsaker sjelden tap av menneskeliv, og få personskader. Også målt i kroner og ører forårsaker de som regel en liten andel av brannskadene. Slukkekostnadene er ofte forholdsvis store. De dyreste brannskadene forekommer når også bygninger, biler og kostbar redskap går tapt. Flatanger-brannen var i særklasse og forårsaket skader for minst 150 millioner kr^[33].

Tilløp til brann kan nå ofte slukkes mye tidligere enn før. Dette skyldes blant annet:

• Bedre slukkeutstyr, inkludert slukking fra fly og helikopter.
• Bedre skogsbilveinett, kanskje også ved at de stadig flere veiene virker også som branngater^[34].
• Raskere varsling fordi nesten alle går med en mobiltelefon på seg.

Skogbrannfaren påvirkes av treslag, trærnes alder, undervegetasjon, jordsmonn og terreng. Generelt gjelder følgende^[3]:

• Furuskog er mest brannfarlig, og granskog mer brannfarlig enn løvskog. Men ved langvarig tørke kan løvtrær kaste blader, og særlig unge løvtrær kan visne og dø – og visne blader og døde trær er brannfarlig.
• Ungskog er mer brannfarlig enn eldre skog.
• Skrint og grunnlendt jordsmonn er mer brannfarlig enn dyp skogjord.
• Brattlendt terreng, og særlig solbakker, er mer brannfarlig enn flatt terreng og skyggefulle og oftest fuktige dalsøkk. De siste kan fungere som brannrefugier.

I Norge organiseres skogbrannovervåkningen i et samarbeide mellom Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap, Beredskapsavdelingen hos fylkesmannen, Brannvesenets 110 sentraler og NAKs Flytjeneste.

Tidligere var det vanlig med faste brannvakter i egne vakttårn ute i terrenget.^[35] I Nord-Europa er det i dag bare ett bemannet brannvakttårn igjen, på Linnekleppen i Indre Østfold.^[36][37][38] En kopi av et brannvakttårn fra Haukenesfjellet i Rømskog ble reist på Norsk Skogmuseum i 2006–2007.^[35]

Røyk fra bål og små skogbranner kan ses på mange mils avstand fra småfly i klart og stille vær. Cessna 172 er flytypen som er mest brukt i skogbrannovervåkningen i Norge. Under ene vingen står det «BRANNVAKT» med store bokstaver, noe som kan være svært forebyggende for potensielle brannstiftere.^[3]

Skogbrannovervåkningen har to forskjellige typer utrykninger for flyklubbene. Når det er tørt, flys en fastsatt rute, gjerne i stor høyde, for å se etter røyk. Dersom det er ekstremt tørt, kan det være aktuelt å fly ruten flere ganger daglig. Disse rutene er planlagt i samarbeid mellom brannvesen og fylkets beredskapsavdeling. Det kan ta 3–4 timer å fly hele ruta. Den er lagt inn i datasystemet som benyttes av flygelederen for lufttrafikkledelsen for det aktuelle området og betegnes med en bokstav, for eksempel «Brannvaktrute Delta» for D for Oppland fylke.

Ved observasjon av røyk eller ild lokaliseres brannstedet med kartreferanse, og melding gis til Brannvesenets 110-sentral. Det er viktig å beskrive beste adkomstvei til området og rettlede brannbilene riktig vei. Mulige vannkilder sees lett fra lufta og blir beskrevet for brannfolk på bakken.

Den andre typen utrykning er når det er observert røyk på avstand som er meldt til brannvesenet. Da blir småfly sendt opp for å lokalisere og assistere som beskrevet ovenfor. Dersom brannvesenet rykker ut på grunnlag av bakkeobservasjoner, har det skjedd at de har havnet langt unna brannen og har brukt lang tid på å komme seg til riktig sted.

Før innføring av det nye TETRA-baserte nødnettet benyttet skogbrannflyet kontakt med en brannvaktsentral i en av fylkets største kommuner over en av brannvesenets VHF-basestasjoner. Ved slukking av skogbrann og for kontakt med lokalt brannmannskap ble det benyttet en egen radiokanal på VHF båndet kalt skogbrannkanalen. Dette er en én-frekvenskanal som gir forbindelse direkte mellom radioapparatene og er uavhengig av basestasjoner. Kanalen ble benyttet av skogbrannflyene, brannmannskapene, skogbrannhelikoptrene, brannvakta, ambulanser og politiet. Ettersom det nye digitale nødnettet nå har overtatt, benyttes ikke den VHF-baserte skogbrannkanalen.

Det nye digitale nødnettet, som nå brukes, kan settes opp i grupper. Et spesielt TETRA-radioapparat i flyet kan fungere som link for andre apparater som mangler radiodekning til andre samarbeidende radioer og til basestasjon. Dette kan gi tilnærmet landsdekkende dekning på tvers av fylkes- og andre organisatoriske grenser, noe som er viktig ved større og grensekryssende branner. Det finnes også mulighet for å kommunisere med Sveriges nødnett, RAKEL.^[39] DSB arbeider for å også koble sammen nødnettet med Finland. I februar 2017 ble det signert en intensjonsavtale om sammenkobling av Nødnett og det finske Virve-nettet, og første møte mellom partene er avholdt.^[40]

Justis- og beredskapsdepartementet dekker fra 2013 utgiftene til TETRA-terminaler for alle medlemsorganisasjonene i Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum etter press fra organisasjonene.^[41][42] Tidligere fikk de frivillige organisasjonene tilgang til nødnett mot at de tok hele kostnaden for innkjøp av nye radioterminaler og betalte abonnement for tilgang til selve nettverket. Dette ble estimert til flere titalls millioner.^[43] I innlandet har flytjenesten i 2014 vært avhengig av vanlige mobiltelefoner for kontakt med brannvesenet under skogbranner og overvåkning, siden VHF-utstyr er kassert og TETRA-terminaler for fly ikke var blitt utdelt. I 2017 fikk Flytjenesten installert nødnett i sine fly.

Skogbranner forekommer normalt i tørkeperioder om våren og om sommeren.^[44] Dette gjenspeiler seg i det generelle forbudet mot å gjøre opp ild i eller i nærheten av skogsmark i perioden 15. april til 15. september^[45]. Allerede Pontoppidan beskrev i sin bok Forsøk til Norges naturlige historie (1752) i skogbranner som et sommerfenomen i Norge^[34]. De siste årene har imidlertid vestkysten hatt en rekke lyng- og skogbranner midt på vinteren, etter at uvanlig varme for årstiden gjorde at snøen ikke la seg. Disse brannene har vært satt i sammenheng med klimaendringene.^[46] De har vist seg farlige både fordi vinden gjerne er sterkere om vinteren og fordi de få timene med dagslys har gjort det vanskelig å angripe brannen fra luften^[47]. I 2014 var Flatanger-brannen og brannen på Frøya de største av mange slike branner i en periode da en meldte om meget stor gress- og skogbrannfare langs kysten fra Nord-Rogaland til og med Nord-Trøndelag. Flatanger-brannen ødela 64 bygninger, mer enn noen annen brann i Norge siden andre verdenskrig. Det var ekstremt tørt ikke bare på toppen, men også nedover i bakken.^[44] Under Flatanger-brannen var dessuten vinden så sterk at den hindret luftstøtten til brannfolkene.^[48]

Bare to år senere var det igjen stor skogbrannfare langs vestkysten midt på vinteren. Nyttårshelgen 2015/16 ble det meldt om 30 branner i Møre og Romsdal, hvorav mange i terrenget. Den største rammet Valderøya ved Ålesund, selv om værstasjonen hadde fått 295,8 mm nedbør i desember. Fem dager med opphold var nok til å tørke ut vegetasjonen. Både 30. og 31. desember gjorde en tørr og varm vind at temperaturen oversteg 16 °C. Under en husbrann på Otterøya i Namsos natt til 3. januar måtte brannvesenet konsentrere seg om å hindre at brannen spredte seg til skogen, og 14 boliger i nabolaget måtte evakueres.^[49]

De fleste skogbranner er små. Selv om småbranner antagelig har vært underrapportert i statistikken, omfattet branner på <25 daa ca. 9/10 av de registrerte brannene i perioden 1913–87. Færre enn 1 % var på over 1 km², men disse svidde av rundt halvparten av det samlede brannarealet.^[34]

Siden 1800 har minst 11 branner i skog og utmark svidd av minst 10 km²:^[50]

• Juni 1844: Rønningsåsen mellom Flena og Storsjøen, Hedmark, 60 km²
• 1852: Femundsundet–Snerten, Hedmark, trolig 45 km²
• 1852: Sanddøldalen, Nord-Trøndelag, ca. 20 km²
• 1894: Basevuovdi, Kárášjohka - Karasjok, Finnmark, ca. 120 km²
• 15.-21. juli 1911: Femsjøbrannen, Østfold, ca. 10 km²
• 20. juni 1920: Rendalsbrannen sør for Mistra, Hedmark, ca. 17 km²
• Juli 1945: Nær treriksrøysa sør i Pasvik, Finnmark, ca. 20 km² (samt et område i Finland)
• 8.–14. juni 2008: Froland- eller Mykland-brannen, Aust-Agder, ca. 27 km²
• 27.–29. januar 2014: Flatanger-brannen, Nord-Trøndelag, ca. 15 km²
• 29.–30. januar 2014: Frøya, Sør-Trøndelag, 10–12 km²^[51].
• 3.-14. juni 2021: Øygarden, ca.10 km²^[52]

• Miramichi-brannen 1825
• Hinckley-brannen 1894
• Cloquet-brannen 1918
• Pyrocumulus
• Skogbrannene i California i oktober 2007

• Martin E. Alexander 2013: Crown fire behavior characteristics and prediction in conifer forests: a state-of-knowledge synthesis. Final Report, Project ID: 09-S-03-1; firescience.gov
• Gustav Bjørbak 1994: Norsk vær i 100 år. Teknologisk Forlag. ISBN 82-512-0403-8
• DSB 2008: Skogbrannberedskap og håndtering av den senere tids skogbranner i Norge, Rapport fra arbeidsgruppe opprettet av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap etter oppdrag fra Justis- og politidepartementet
• Denise Gess & William Lutz 2003: Firestorm at Peshtigo: A Town, Its People, and the Deadliest Fire in American History Holt, Henry & Company, Inc. ISBN 978-0-8050-7293-8
• Richard C. Rothermel, 1972: A Mathematical Model for Predicting Fire Spread in Wildland Fuels. USDA Forest Service Research Paper INT-115.
• Skogbrann - vern og slokking Arkivert 3. januar 2018 hos Wayback Machine.; redigert av Dag Botnen, utgitt av Skogbrand Forsikringsselskap Gjensidig, 201?
• Betty Sodders 1997: Michigan on Fire. Thunder Bay Press, U.S.A.
• Bernt-Håvard Øyen 1998: Skogbrann i Norge de siste 200 år. Oppdragsrapport fra Norsk institutt for skogforskning nr. 8/98

• Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
• «skogbrann», fra Store norske leksikon