Nothing Special   »   [go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Svedjebruk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Svedjebruk i Finland, 1892.
Rugåker med store furuer som ikke ble brent.[1] Kulturlandskapets historie Maleri av Ivan Sjisjkin fra 1878.
Svedjebruk i Telkkämäki naturreservat i Kaavi i Finland, 2013.

Svedjebruk (svijordbruk) er en form for jordbruk der jorden dyrkes færre år enn den ligger brakk. Metoden var tidligere brukt i de fleste deler av verden.

Svedjebruk kan også defineres som dyrking av matvekster på nybrente vegetasjonsområder, skog, i færre antall år enn den tidsperioden de samme områdene overlates til naturlig gjenvekst.[2]

I dag blir svedjebruk hovedsakelig praktisert i tropisk regnskog. Svedjeteknikker brukes av mellom 200 og 500 millioner mennesker verden over. I 2004 ble det anslått at i Brasil alene ryddet 500.000 småbønder et gjennomsnitt på ett hektar skog hver per år. Teknikken er ikke bærekraftig utover en viss befolkningstetthet fordi jordkvaliteten raskt blir for dårlig for videre dyrking hvis det ikke tilføres næringsstoffer. Bøndene må derfor med jevne mellomrom flytte til en ny skog og gjenta prosessen.

Svedjebruk er trolig den eldste formen for matproduksjon. Arkeologisk forskning mener at planteforedling tok til på flere ulike steder i verden (Vest-Asia, Sørøst-Asia, Øst-Asia, Afrika og Amerika) i perioden 8000–4000 f. Kr.[3] I arkeologisk sammenheng er ofte svedjebruket antatt å være den eldste formen for jordbruk. Denne ideen ble først fremmet av dansken Johs. Iversen i hans arbeid Landnam i Danmarks Stenalder fra 1941.[4] Svedjebruk i ulike former er ellers svært utbredt i tropene.[5]

I løpet av den neolittiske revolusjonen kultiverte og temmet grupper av jegere og sankere ulike planter og dyr. Dette tillot dem å slå seg ned og begynne med landbruk, som gir et større kaloriutbytte per hektar jord enn jakt og sanking. Dette skjedde f.eks. i elvedalene i Egypt og Mesopotamia. Noen grupper kunne lett utnytte åpne arealer i elvedalene, mens andre måtte rydde skog for å få mulighet til å dyrke jorda. I denne sammenhengen brukte mennesker svedjebruk å rydde land, og gjøre det egnet for dyrking og husdyrhold. Siden neolittisk tid har svedjeteknikker vært mye brukt for å konvertere skog til dyrket mark og beite. I svedjebruk vil skogen vanligvis hogges noen måneder før en planlegger å så. Trærne tørker, og blir deretter brent. Asken gjødsler jorda, og det brente arealet blir plantet til, i tropene ofte ved begynnelsen av den neste regntiden med vekster som en spesiell type ris, mais, kassava e.l. Mesteparten av dette arbeidet gjøres for hånd, med macheter, økser, hakker, spader og andre enkle redskaper.

Etnologen Per Martin Tvengsberg har i sin bok Svedjebruk hevdet at dette kan føres tilbake til protomenneskene[6]. I så fall er metoden utviklet gjennom millioner av år.

Arkeologiske undersøkelser har vist at metoden har blitt brukt i anleggsfasen av en åker på Hornnes i Førde, som har vært anlagt i siste del av sen neolittisk tid mot overgangen til eldre bronsealder.[7]

I sin grunnform består svedjejordbruk av å hogge skog, tørke den, brenne den og så i aska. Det tas et antall avlinger før jorda er utpint, og et nytt stykke må hogges og brennes. Avhengig av jordsmonn, klima og hva som blir dyrket, vil det være mulig å få en, to eller flere avlinger. Metoden har variert avhengig av klimasoner og vegetasjon. I tropene dyrkes andre vekster enn lenger nord.

Maleri av Eero Järnefelt.

I Norden har svedjebruk blitt praktisert blant annet av finske grupper ved at eldre skog (vanligvis barskog, gran, finsk: huuhta) markeres på senvinteren, hugges i april-mai samme året, og får ligge over vinteren og tørke. Dette brennes (svies av) neste midtsommer, og tilsås umiddelbart etter slokking, før regnvann rekker å hardne asken. Det dannes et tuelandskap med toårig svedjerug som kan beites ned av sau om høsten for å buske seg ytterligere, og høstes året etter. Det var også mulig å bruke ettårig rug som skjæres samme høst. Noen områder tillot en sekundær avling rug eller neper. Etterpå ble området brukt som eng eller beite i flere år, mens ny skog fikk vokse. Bosettinger som anvendte svedjebruket, hadde spesielle tørkestuer for rugen, enten i bolighuset (nyttig kombinasjon for oppvarming og badstu) eller i egne bygninger («rier»).[8]

Fra skogfinnenes svedjebruk vet vi at rugen helst skulle sås mens aska fremdeles var varm.[9][10] Dermed var det begrenset tid til å bearbeide svedja før det ble sådd. Skogfinnene brukte utelukkende øks, sigd og ei enkel krafse av en tynn granlegg (svensk: svedjekratta) for å rydde, dyrke og høste svedjene sine.[11] Det betyr at svedjing var lite redskapskrevende og heller ikke satte dype spor i marka. Det er ingen synlige former i terrenget etter svedjing. Det kan finnes et tynt kullag rett under humuslaget, men det vil være de eneste restene etter svedjebruket når skogen er vokst opp igjen.[12]

Fordelen ligger i at man slipper det svært tunge oppdyrkingsarbeidet som vanlig åkerjordbruk fordrer, mens ulempen ligger i at man årlig må svi av nye områder, og at markene må legges langt unna bolighus. Svedjebruket er altså svært arealkrevende (færre brukere per arealenhet), men den enkelte bruker vil oppnå vesentlig bedre avling, grunnet det næringsrike jordsmonnet kornet såes i. Åkerjordbrukets årlige gjødslingsbehov unngås i svedjebruket. Samarbeidet mellom ulike brukere (svedjelag) var vanligvis også en fordel for de samfunn der teknikken var i bruk.

Svedjebruket var dominerende i deler av Finland og Finnskogene i Norge og Sverige helt frem til midt på 1800-tallet, og ble brukt frem til begynnelsen av 1900-tallet. Forbudssoner ble dog innført allerede på 1600-tallet for å sikre bergverkene tømmerforsyning, samtidig som andre driftsformer (åkerbruk) gjorde seg gjeldende. Livet til svedjebrukerne kunne derfor bli noe nomadisk, med mindre de valgte å gå over til fast åkerbruk. I andre deler av verden har man svedjebruk-lignende driftsformer inntil i dag, eksempelvis Amazonas.

Konsekvensene av svedjebruk for økosystemene kan være ødeleggende. Dette skjer særlig når befolkningstettheten øker, dyrkingen intensiveres og brakkperiodene avtar. Den mest kritiske faktoren er næringsfattig jord, som er vanlig i de fleste tropiske skoger. Når biomassen fjernes, utarmes jorda til skade for vegetasjonen. De økologiske konsekvensene forverres ytterligere fordi tropiske skoger er leveområder for mangfoldige økosystemer, med et stort antall endemiske og truede arter.

Svedjebruk i Norge

[rediger | rediger kilde]

I historisk tid ble metoden hvor det ble brent hogstmoden granskog for så å så rug hovedsakelig brukt av skogfinner som brakte med seg teknikken og svedjerugen fra landskapene Savolax og Karelen, da de emigrerte til Sverige og senere Norge på 1600-tallet. Her til lands finner vi bevart skogfinske gårder på Finnskogen og i deler av Oppland, Buskerud, for eksempel i Finnemarka, Akershus, Østfold og Telemark.[13] Østfolds første bønder i oldtiden hadde herjet skogene med ild og brann, og praksisen gjenfinnes i alle plassnavnene Brenna og Kasa. Stedsnavnet Surfellingen i Skjeberg er et minne om en brenningsmetode, «surfelling», der barken skaves av bartrærne så de dør, og barnålene drysser av og dekker jorden. Dette skulle gjødsle jordsmonnet, og skogen ble deretter felt og brent.[14]

Huuhta-svedjebrukets utbredelse; innenfor sirkelen 1500 e.Kr., hel linje 1600 e.Kr., stiplet linje 1700 e.Kr. Det ser ut til at huuhta (rugdyrkning på nedbrent granskog) oppsto i skogene nordøst for Viborg engang på 1300-tallet, men utbredelsen skjøt fart først senere. Ekspansjonen fortsatte på 1800-tallet, til Tver i Russland, Delaware i Nord-Amerika og flere områder i Sibir.

Finnene som slo seg ned i Solør-Värmland-traktene i årene 1570-1670, praktiserte huuhta-svedjebruk, dvs. rugdyrkning på nedbrent granskog.[15] I Skandinavia kom skogfinnene i kontakt med bygdefolkets åkerbrukskultur, og et gjensidig samarbeid kom i gang. Fordi skogfinnene var spesialister på huuhta,[16] søkte de seg til de beste granskogsområdene, men disse var som oftest også i bruk som bøndenes setermarker.

I denne perioden med klimaforverring var bøndene tvunget til en økende utnyttelse av sine setrer. Samtidig akselererte svedjebrukernes ekspansjon. Svedjenes antall og størrelse måtte økes for å oppnå samme avling som tidligere. Dette førte til en intens utnyttelse av seterskogen, men finnene etterlot seg det bonden helst ville ha; inngjerdede (olla piihassa) grasbevokste avlagte svedjer (niittu abo).

Dette samarbeidet førte ofte til at finner fikk slå seg ned på setra, og skogfinnene hadde også ofte husdyr fra bygda i pensjon om sommeren. Det nevnes [trenger referanse] også at finnene leverte smør både til bygda og videre til byen. Etter hvert ble det heller ikke uvanlig at bonden tilkalte finnen med sitt svedjelag, for å gjøre svedje i hemskogen / bråteskogen nære bygda [trenger referanse]. Svedjelaget besto av mange øksemenn under en leder. Tomas Hakkinen skal ha hatt 50 menn på sitt svedjelag.[trenger referanse]

Erik Sparre skrev i 1651 i et klageskrift til dronning Kristina om forholdene i Sverige: «...att størsta delen af finnarna olofligen och før deras bedrefne Bofwastycken rymt från Finland och, efter det några på skogarna i Gästrikland och Helsingland forskaffat sig øfverhetens bref på sina upptagna torpstallen, hafva de hemligen till sig dragit en hop med løsa finnar, kanske daribland en hop med førrymda, lagskrifna knektar utan pass och besked» (Nordmann 1888 3).

I 1665 skrev fogden i Solør: «Skogfinnene Hugger likesaavel di bedste som di udygtige Trær til deres Roug og Roesæd: overfarer saa det ganske Land, rotter sig sammen til 20, 30 og mere, saa di ere nu formidabel for Almuen[17]

Eilert Sundt som besøkte Finnskogen, skriver: «Til Forskjel fra de nordenfjeldske Finner eller Lapperne kaldte eldre Skribenter disse ågerdyrkende Nybyggere gjerne Skovfinner eller Rugfinner, og når de omtalte dem, skede det for det meste med megen Ugunst.» I en Relation om Norges Riges Tilstand i Aaret 1699 (Budstikken, 4de Aargang 1823 358) heter det om dem: «De ere det allerskadeligste Ukrud for landet, som nogentid navnes kan --; have de på mange mile oppbrendt de skjønneste og bedste skove til deres rug- og nepebråder, betjenterne til en ringe profit, men Kongen, landet og innbyggeme til aller største skade, thi i Ufreds Tider ere de ikke alene de allerstørste Espioner, men òg, som de vide alle Gjenveie og Stier i Skovene, saa maa hver fattig Mand frygte sig for deres Overfald, Roven og Tyveri.»(Sundt 850 192).[18]

Grensene mellom bygdas seterskoger gikk på åser og høydedrag etter siktelinjer, mens finnene brukte elver og sjøer som skille mellom svedjeskogene sine. Denne ulike oppdelingen skapte problemer da tømmerhugsten ble vanlig. For å lette prosedyren ved tvistene som oppsto, ble det i Norge fra år 1719 påbudt å tegne kart over området.

Svedjing og ulike former for ekstensivt jordbruk har lang tradisjon i Norge, også før den skogfinske innvandringen.[19][20] Den norske svedjetradisjonen var ikke den primære jordbruksmetoden i nyere tid, dvs fra 1600-tallet og framover. Den var et tillegg til det som ble dyrket på de faste åkrene. Men en form for ekstensivt jordbruk kan ha vært sentralt på deler av Østlandet ganske langt opp i tid. Det er undersøkt en rekke felt med rydningsrøyser, som trolig er spor etter et jordbruk med en form for langtidstrede, datert til jernalder og middelalder. Ut fra de yngste 14C-dateringene kan det se ut som disse feltene forlates i løpet av 1600-tallet.[21] Særlig i Oppland er det registrert enkelte svært store felt med rydningsrøyser, noen over 500 dekar. Dette viser at denne jordbruksformen trolig har vært den primære jordbruksformen i alle fall i jernalder.

Sorenskriver Gjert Falch besvarte i 1743 et spørreskjema om en rekke tema for Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri.[22] Der gir han blant annet en forholdsvis grundig beskrivelse av bråtebrenning. Etter å ha beskrevet hvor dårlige avlingene av hvete og erter vanligvis var, forteller han at vinterrug ofte lyktes bra, og at den sås i jord som er brent. Den sås ved midtsommer eller noe seinere, og høstes året etter. Denne jorddyrkinga skjer i utmark, både i steinete jord og i bedre jord. Dette kalles bråter, skrev Falch, og består i at trær og kvister hogges eller samles der hvor ryddingen skjer, og han understreket at en slik samling av trær og kvist på norsk kalles «bråte». Det velges ut et område hvor det vokser lauvskog, for eksempel bjørk og or. Alle trærne i området hogges, men de trærne som kan være nyttige til noe tas ut, og det hogges også ved av det øvrige tømmeret som kan passe til det. Det er stort sett toppene og kvistene som får ligge igjen og tørke til neste sommer. Bråten brennes ved sankthanstider og sås til med rug. Rugen blir krafset ned i jorda med ei krafse. Neste høst kan rugen skjæres. Frukten av dette arbeidet er «undertiden riig og velsigned», understreket Falch. Det er viktig å merke seg at det er lauvskog som utnyttes, og at trevirket som skal tørkes, samles i hauger. Ifølge amtmann Christian Sommerfelt fra Toten kan det dyrkes neper, rug, thorebygg eller havre i svedjer eller bråter.[23] «Torebygg» er et seksradet, nakent bygg.

Teorier om svedjebrukets kulturelle følger

[rediger | rediger kilde]

Svedjebruk har utviklet seg til å bli en kompleks prosess, som krever koordinert samhandling av en større gruppe. Svedjebruket er sterkt samfunnsdannende. Den minste enheten var klanen, svedjelaget, men flere grupper samarbeidet. Lederens, kuningas, hadde mange funksjoner, det var ikke bare praktiske, men også politiske og religiøse.[6]

Svedjebruket var mobilt; klanen flyttet til nye skoger, for å brenne og dyrke. De har ikke hatt monumentale anlegg. Det er derfor vanskelig å etterspore dem arkeologisk, selv med erfaring fra undersøkelser av Terra Preta (trekullholdig jord). Svedjen varierte fra en enkelt på stedet, til en periodisk bosetting, avbrutt av hvileperioder hvor svedjene vokste til igjen med skog. Undersøkelser av fjellhuler og andre naturgitte gunstige boplasser, har avdekket mange kulturlag på hverandre med ødeperioder innimellom. Disse lagene forteller om kulturens utvikling. Noen slike steder i tilfeldig orden: Çatal Höyük i Tyrkia, Altamira i Nord-Spania, Jeriko i Israel, Kostenki Voronezj i Russland, Skara Brae på Orknøyene og Vistehola på Jæren. [trenger referanse]

Etter krigen i årene 1555–57 mellom svenske og russiske tropper, klaget russene over at finnene trakk østover og tok landet i bruk, og dette fortsatte inntil freden i Stolbova 1617. Men det stoppet nok ikke her, også de politiske forholdene oppfordret finnene til fortsatt utflytting. I årene 1637-42 emigrerte mange svedjefinner fra Karelen videre østover til guvernementet Tver (Kalinin), godt hjulpet av den russiskortodokse kirken og adelen, som ønsket nye skattebetalere. Granskogene på Valdajhøydene, Tikhvin og Novgorod fikk også finske svedjebrukere. Dette er godt dokumentert i arkivet i Tver.[6]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Asheim, Vidar (1978): Kulturlandskapets historie, s. 56
  2. ^ Conklin H.C. (1961). «The Study of Shifting Cultivation». Current Anthropology (vol. 2, no. 1, Chicago): 27. 
  3. ^ Håland, Randi og Gunnar Håland (1999): I begynnelsen, Aschehougs verdenshistorie, bind 1
  4. ^ Iversen, Johs. (1941): Landnam i Danmarks Stenalder, Danmarks Geologiske Undersøgelser. II. Række Nr.66. C.A. Reitzels forlag, København
  5. ^ Boserup, Ester (1973): Jordbruksutveckling och befolkningstillväxt. C W K Gleerup Bokförlag, Lund
  6. ^ a b c Tvengsberg (2010)
  7. ^ Solberg, B. (2000): Jernalderen i Norge. 500 før Kristus til 1030 etter Kristus, s. 57, med henvisning.
  8. ^ Wedin, Maud (2001): Det skogfinska kulturarvet. Finnsam, Finnbygdens förlag, Falun
  9. ^ Bromander, Carl Vilhelm (1902): Svedjebruket på Finnskogen. Svenska turistföreningens årsskrift, Stockholm
  10. ^ Segerstedt, Albrekt ([1886] 2006): Segerstedts samling, skogsfinnarna i Skandinavien (red.: Maud Wedin). FINNSAM och Finnbygdens Förl. i samarbete med Torsby Finnkulturcentrum och Norsk skogfinsk museum, Falun
  11. ^ Tvengsberg, Per Martin (1985): Skogfinnene på Finnskogen og svedjebruket. Næring som etnisk kjennetegn. Arkeologi og etnisitet. Ams-Varia 15, Stavanger
  12. ^ Lindman, Gundela (1991): Forntida svedjebruk. Riksantikvarieämbetet Arkeologiska Undersökningar Skrifter NO 1, Stockholm
  13. ^ Opsahl, Erik og Winge, Harald (1990): Finnemanntallet 1686, publisert av Kjeldeskriftfondet. Norsk historisk kjeldeskrift-institutt, Oslo
  14. ^ Funn og forskning - festskrift til Erling Johansen 24. november 1969 (s. 45)
  15. ^ Per Martin Tvengsberg, Hamar: Weather-prophesier and healer in Solør-Värmland finnforest
  16. ^ Haggärde, Anna: «Svedjebruksmetoden huuhta - skogsfinnarnas försvinnande hantverkstradition»
  17. ^ Statholderskapets Ekstraktprotokoll (1664-65) Bind II, s. 38, sak. 58.
  18. ^ Sundt, E. 1850, Beretning om Fante- og Landstrygerfolket i Norge, Christiania
  19. ^ Diplomatarium Norvegicum (bind I-XXI), Dokumentasjonsprosjektet
  20. ^ Christian IV's recess 1643, Norsk historisk kjeldeskrift-institutt, Den rettshistoriske kommisjon, Oslo 1981
  21. ^ Holm, Ingunn 2007: Forvaltning av agrare kulturminner i utmark. UBAS Nordisk, bnd. 4, Universitetet i Bergen arkeologiske skrifter, Bergen
  22. ^ Falch, Gjert [1743] 2005: Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, i: Røgeberg, Kristin M. (2005): Norge i 1743, bnd. 3, Akershus stiftamt, Buskerud, Vestfold, Telemark. Riksarkivet, Solum forlag, Oslo
  23. ^ Sommerfeldt, Christian ([1795] 1928): «Efterretning angaaende Kristians amt. Bygd og Bonde» i: Tidsskrift for historie og folkeminner, tiende årgang, Hamar

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]