Saba (øy)

Saba
Land		Nederland
Status		Kommune
Grunnlagt		10. oktober 2010
Adm. senter		The Bottom
Retningsnummer		599
Areal		13 km²
Befolkning		1 933 (2020)
Bef.tetthet		148,69 innb./km²
Saba 17°37′57″N 63°14′15″V
Saba på Commons

Saba er ei lita øy i Karibia som fra 2010 er en kommune med særstatus i Nederland. Den utgjorde til 10. oktober 2010 ett av fem øysamfunn i De nederlandske Antiller, som igjen var ett av tre land i Kongeriket Nederlandene. Øya har 1 933 innbyggere. Hovedstaden er The Bottom.

Columbus mente øya lignet på St. Kristoffer som holdt Jesubarnet og ga den navn etter helgenen. Navnet er senere ombyttet med naboøya i sørøst.^[1]

Dominikanermunken Raymond Breton skrev i 1665 at karibene kalte øya Amonhana, men betydningen av dette navnet er ukjent. Fra europeisk hold ble øya senere også sammenliknet med Napoléons hatt og ble benevnt etter dette.^[2]

Navnet Saba opptrer for første gang i 1595 i en engelsk beretning om sjøreisene til Francis Drake og John Hawkins. Dette navnet er forsøkt forklart på flere ulike måter, men opphav og betydning er ukjent.^[3][4]

Saba ligger nord i De små Antiller, sørvest for Saint Martin og Saint-Barthélemy og nordvest av Sint Eustatius og Saint Kitts og Nevis. Øya har et areal på 13 km².

Øya er en del av den indre, vulkanske øykjeden i De små Antiller, den som strekker seg fra Grenada i sør til Saba i nord.^[5] Saba er en stratovulkan og stiger bratt opp av havet. Det er den nordligste av de aktive vulkanene i Karibia. Siste utbrudd var i 1640.^[6] Toppen av Mount Scenery er på 877 m. og er det høyeste punktet i Kongeriket Nederlandene.^[7]

Saba National Marine Park ble opprettet i 1987 for å beskytte og forvalte livet i havet omkring øya. Parken omgir hele øya, fra høyvannsmerket og ned til 60 meters dybde. Den forvaltes av Saba Conservation Foundation.^[8]

Sørvest for øya ligger Sababanken, en undersjøisk atoll med en gjennomsnittlig havdybde på 25 meter. Langs kanten av banken i øst og sørøst er det store korallrev. Banken har rikt marint liv og det er funnet tidligere ukjente arter av tang, fisk og sjøtrær. I 2010 ble et området på 2500 km² på Sababanken vernet.^[9]

Saba hadde i 2020 en befolkning på 1 933.^{[10] [11]}

Per 1. januar 2016 lå folketallet på 1 957.^[12] Folketallet var ved inngangen til 2009 beregnet til 1601.^[13]

58 % av befolkningen hadde i 2014 nederlandsk første statsborgerskap, 22 % hadde første statsborgerskap i USA eller Canada og 14 % hadde første statsborgerskap i land i Sør-Amerika, Mellom-Amerika eller Karibia.^[14]

Av en befolkning på 1533 over 18 år i 2014 hadde 816 nederlandsk statsborgerskap. 717 hadde statsborgerskap i et annet land, 663 av disse hadde statsborgerskap i land utenfor EU. 161 personer hadde bodd lenger enn fem år i Karibisk Nederland og hadde dermed stemmerett. Av de 1031 stemmeberettigete var 21 % uten nederlandsk statsborgerskap.^[15] 48 % av befolkningen var født i De nederlandske Antiller eller Aruba, mens 19 % var født i land i Sør- og Mellom-Amerika, 14 % i USA eller Canada, 4 % i Nederland og 14 % i andre land.^[14]

Befolkningen på Saba har engelsk som sitt språk. 93 % av folket benyttet i 2013 engelsk.^[16] 57 % av befolkningen talte i 2013 mer enn ett språk.

Folket er for det meste kristne. 45 % av befolkningen var i 2013 katolikker, mens 9 % tilhørte den anglikanske kirke. Andre kristne kirkesamfunn var også representert. 6 % av befolkningen var muslimer. 18 % hadde ingen religionstilhørighet.^[17]

En boplass fra 1933 til 1578 f.Kr. er funnet ved Plum Piece, nordvest på øya. Utgravinger indikerer at stedet ble benyttet av folk som var jegere og samlere og som brukte stedet deler av året. Flintredskaper indikerer at folket som levde der har hatt kontakt med andre øyer i regionen.^[18]

Etter en periode med manglende spor etter bosetting, finnes det et par steder med funn identifisert som tilhørende saladoidkulturen datert til rundt 550. Fra omkring 950 finnes tegn på at bosettingen spredte seg utover øya og fra omkring 1150 år siden er det tegn på at Saba var et sentralt ledd i et nettverk som bandt sammen høvdingdømmer på De store Antiller med tilsvarende i Sør-Amerika. Ved Kelbey's Ridge er det gravd ut rester etter små runde trehus med graver under gulvplankene. Den fiskerike Sababanken kan ha vært med på å trekke folk til øya.^[18]

Fra omkring 1300 fant det sted et skifte og mindre øyer som Saba ble for en tid avfolket.^[19] Det bodde ikke folk på øya da de første europeerne kom dit.^[20]

Kristoffer Columbus seilte forbi St. Kitts den 13. november 1493 og fikk da også Saba i sikte.^[1] Øya er tatt med på et av Juan de la Cosas verdenskart (mapamundi) fra 1500. På dette kartet er øya avmerket som S Xpobal, det vil si San Cristobal.^[21]

Øya er bratt og ulendt, vanskelig tilgjengelig og uten en god havn. Terrenget egnet seg ikke til plantasjedrift i stor skala. Spania viste liten interesse for Saba og De små Antillene og gjorde ikke koloniseringsforsøk.

I 1624 nevnes øya første gang i en nederlandsk kilde, der Pieter Schouten beretter om seilasen fra Jamaica til Nevis. Schouten gikk ikke i land. Skipbrudne engelskmenn gikk i land i 1632 og fant den ubebodd. Den franske eventyreren Pierre Belain d'Esnambuc tok øya i besittelse for den franske kongen i 1635, men det er ikke kjent at franskmenn bosatte seg der og Frankrike gjorde senere heller ikke krav på øya.^[22]

Nederlenderne etablerte seg på naboøya Sint Maarten i 1631, men drevet bort av Spania to år senere. I 1634 tok nederlenderne Curaçao i besittelse og i 1636 etablerte kolonister fra Zeeland seg på St. Estasius. Derfra etablerte de seg også på andre øyer i området. Omkring 1640 koloniserte de Saba, som var attraktiv på grunn av de rike fiskebestandene på Sababanken.^[23]

Zeelenderne etablerte seg sør på øya og reiste et lite fort som har gitt navn til Fort Bay. Bebyggelse ble i 1651 ødelagt av et jordskred. Nybyggerne søkte lengre inn på øya og etablerte seg i The Bottom, der forholdene lå best til rette for jordbruk. Trinn ble hugget i fjellet for å anlegge sti til kysten. Ikke lenge etter at nederlenderne slo seg ned på Saba fikk de følge av engelskmenn, irer og skotter. I 1659 fantes det 57 nederlendere og 57 engelskmenn, irer og skotter på øya.^[24]

Mellom august og oktober 1665 hadde England kontroll over øya og de 87 nederlenderne som bodde der ble tvangsflyttet til Sint Maarten sammen med sine slaver.^[25] Det var da 60 briter og engelskmenn, skotter og irer tilbake. I forbindelse med den tredje engelsk-nederlandske krig kom Saba igjen under engelsk kontroll i 1672 og forble det i de nærmeste årene. Selv om øya kom tilbake under Nederlands kontroll i 1679, ble befolkningen anglifisert og engelsk språk ble dominerende, også som forvaltningsspråk. Dette ble også stadfestet etter at Saba kom tilbake under Nederlands kontroll i 1816. Det utviklet seg en engelsk dialekt forskjellig fra den på Sint Maarten og Sint Eustatius.^[26]

Etter den britiske okkupasjonen ble det bygget forsvarsverk for å holde inntrengere borte og i 1689 ble et fransk forsøk på å ta øya slått tilbake.^[27]

Administrativt var Saba knyttet til Sint Eustasius og var en del av virksomheten til det nederlandske Vestindiske kompani. I 1682 meddelte innbyggerne på Saba at de ikke lenger ønsket å være underordnet St. Eustasius og da naboøya ble erobret av Frankrike i 1689, utnevnte de sin egen kommandant.^[28]

Det fantes en reformert kirke i The Bottom, men ingen fast prest. I 1755 etablerte den presbyterianske kirke seg og fikk følge av den anglikanske kirke i 1777.^[29]

På 1700-tallet ble det dyrket sukkerrør og bomull til eksport. Det ble også spunnet tråd til produksjon av hengekøyer og strømper. Fra slutten av 1600-tallet og ut på 1700-tallet ble det laget sko og skoproduksjon ble en viktig sysselsetting.^[30] Det ble også dyrket kaffe. Bomulls- og kaffeplantasjene ble i 1772 permanent ødelagt av orkan. Mer enn 100 hus ble også ødelagt, men gjenreist.^[31]

I motsetning til andre øyer i Karibia, der forholdene lå til rette for plantasjeøkonomi, ble det til Saba ikke innført slaver i et slikt antall at de kom i flertall. Også europeerne dyrket jorden og arbeidet i produksjonen. I 1715 talte befolkningen 512 personer, hvorav 336 hvite og 176 slaver.^[32] Etter hvert som det gikk nedover med jordbruket utover 1700-tallet, gikk også importen av slaver ned. Av en europeisk befolkning på 730 i 1790 kunne fire personer lese og skrive.^[33]

Britene erobret Saba i februar 1781, for så å bli drevet bort av franskmennene i november samme år. Som følge av dette ble økonomien ødelagt. Mellom 1781 og 1816, da øya kom permanent under Nederland, skiftet øya hender åtte ganger.^[33]

Administrativt var det lite innblanding utenfra. I 1792 overtok den nederlandske stat Saba fra det Vestindiske kompani som formelt hadde eid øya.^[34] I 1802 bestemte Den bataviske republikk at Saba skulle legges under kolonien Sint Maarten. Fram til 1821 var øya formelt underlagt guvernøren der.^[35]

Da Nederland i 1816 fikk endelig kontroll over øya etter Napoleonskrigene fantes det 150 hus samt noen stråhytter på Saba.^[36] Fra 1828 til 1845 var øya en del av Nederlandsk Vestindia, en koloni som strakte seg fra Saba i nord til Surinam i sør. Generalguvernøren befant seg i Paramaribo. Da denne kolonien i 1845 ble delt i to med Surinam som egen koloni, ble Saba og de fem andre øyene samlet i en koloni styrt fra Curaçao. Fra 1848 fikk den øverste tjenestemann på øya tittelen gezaghebber, eller på engelsk  lieutenant governor (viseguvernør).^[37] På 1800-tallet var øya delt i seks distrikt. Hvert distrikt hadde en valgt formann og den eldste av disse fungerte som øyas overhode.^[38]

Befolkningen besto i 1816 av 656 hvite, 27 frie fargede og 462 slaver. Det hadde vært to sukkerplantasjer, men i 1816 var bare en av dem i drift. 60 slaver arbeidet på denne plantasjen. Sukkerproduksjonen lå på ni til elleve tonn. Bomullsavlingene ble på 1800-tallet benyttet til produksjon av strømper og hansker for utførsel. Det ble produsert 450 kg kaffe, men denne produksjonen tok slutt etter 1820. Også skoproduksjonen var det slutt på. På slutten av 1700-tallet ble det holdt kveg, men det gikk nedover med dette på begynnelsen av 1800-tallet. Geit og sau ble kjøpt i Puerto Rico. Husdyrholdet tok seg opp rundt 1835 og det ble eksportert noe kveg og svin. Avlingene fra jordbruket forsynte for det meste innbyggernes eget behov. Det ble bygget båter for fiske på Sababanken. Folk fra øya jaktet skilpadde og sanket fugleegg på Aves. Det ble handlet med Saint Thomas, der øyas overskudd ble byttet mot klær og skotøy, mel, vin og kjøtt. Ellers drev folk med hagebruk til selvforsyning.^[39]

I en rapport fra 1853 ble Saba beskrevet som et selvstyrt samfunn, der ingen betalte skatt og som heller ikke var en utgiftspost for Nederland. Øyas første faste katolske prest beskrev i 1857 livet på øya som enkelt, med en kost basert på importert saltfisk.^[40] Fra midten av 1800-tallet begynte dyrking av søtpotet. Det ble holdt kveg for eksport. I Hell's Gate var kalkproduksjon en viktig næring. Fra midten av 1800-tallet ble det også innkrevd skatt for å betale lønnen til øyas guvernør.^[41]

Slaveriet ble opphevet med virkning fra 1. juli 1863. Det fantes da 730 slaver og eierne ble kompensert med 200 gylden for hver slave.^[42] I 1865 hadde øya et innbyggertall på 1807. Det bodde 616 personer i The Bottom, 573 i Windwardside, 245 i St. John's, 141 i Hell's Gate, 87 i Booby Hill, 75 i Palmata Point (Mary's Point) og 70 i Middle Island.^[43]

Hjemmeindustri med produksjon av stråhatter fant sted fra 1860-årene.^[44] I andre halvdel av 1800-tallet tok også produksjon av broderiarbeider til.^[45] Saba-broderier i utskårsøm og uttrekksøm var en viktig sysselsetting for kvinner, særlig i de mest isolerte landsbyene på øya. Det ble brodert bluser, lommetørkler, putevar, laken, duker og annet som var etterspurt utenlands, særlig i USA. Eksport av Saba-broderi nådde et topp på 22 690 gylden i 1928.^[46] Midt på 1800-tallet fantes det 20 fiskebåter, fangsten ble også solgt på naboøyene.^[47] Bygging av robåter og andre småbåter var en annen virksomhet. Båtene ble bygget, helt eller delvis, i innlandet og så dratt ned til sjøen. I 1854 ble det bygget en skonnert på 60 tonn. Dette er det største fartøyet som har vært bygget på øya. Byggevirksomheten gikk i bølger. Mens det ikke ble bygget noen båter mellom 1854 og 1880, fulgte det etter dette større aktivitet, før byggeaktiviteten igjen nesten holdt opp rundt første verdenskrig.^[48]

Svovel tatt ut fra 1700-tallet og i 1875 startet gruvedrift på et vanskelig tilgjengelig sted nord på øya, men dårlige havneforhold for utskiping gjorde at gruven raskt ble stengt.^[49]

I perioden da Moses Leverock var viseguvernør (1863–1875) ble The Bottom regulert og gatene ryddet for stein.^[50] Landsbyen fikk gatelys i1894.^[51]

I 1954 ble øya en del av De nederlandske Antiller. Velgerne på Saba sendte én representant til den folkevalgte forsamlingen, De Staten van de Nederlandse Antillen, som hadde 22 medlemmer. Øyas indre anliggender ble ivaretatt av et valgt øyråd på fem medlemmer og et øystyre, også dette med fem medlemmer.

Forholdet mellom De nederlandske Antiller og Nederland ble i 2010 omorganisert. I november 2004 stemte 86 % av velgerne på Saba for tettere bånd til Nederland. De nederlandske Antiller ble oppløst 10. oktober 2010 og Saba ble da bli omgjort til en nederlandsk kommune med særstatus.

Saba er en del av Nederland. Nederlands regjering overtok i oktober 2010 forvaltningen av øya fra det oppløste De nederlandske Antiller. Etter dette ble øya gjort til særkommune, som har juridisk status som offentlig organ (openbaar lichaam).^[52] Nederland utøver sin myndighet på øya gjennom organet Rijksdienst Caribisch Nederland.^[53]

Det finnes et folkevalgt øyråd på fem medlemmer. Øyrådet utpeker et utøvende råd.^[54] I spissen for det kommunale organet står en viseguvernør (gezaghebber).

Størrelsen på øyas økonomi ble første gang offentliggjort i 2014. Sabas bruttonasjonalprodukt for 2012 ble da beregnet til litt over 43 millioner amerikanske dollar, tilsvarende 21 900 dollar per innbygger.^[55]

Sysselsettingsgraden var i 2012 på 64,3 %. Arbeidsledigheten lå på 4,4 %. De fleste sysselsatte arbeidet i offentlig sektor. Andre store sektorer var handel, samferdsel og turisme, samt bygg- og anleggsnæringen.^[56]

I 2013 var det i alt 10300 besøkende turister som ankom luftvegen. Disse kom for det meste fra Nederland (43 %), USA (26 %) og Canada (10 %).^[57]

I 1972 ble Leo A. Chance Pier i havnen ved Fort Bay på sørvestkysten tatt i bruk. Den kan ta imot fiskebåter, seilbåter og små turistskip.^[58] Det er ankringssteder mellom Ladder Bay og Wells Bay på vestkysten og ved Fort Bay.^[59]

Øyas flyplass heter Juancho E. Yrausquin lufthavn og ligger i nordøst. I 2013 hadde flyplassen 3 200 ankomster og avganger, med et totalt passasjertall på 30 900.^[60]

Nesten alle husholdninger har kjøleskap, de fleste også vaskemaskin. Gass benyttes til matlaging. 61 % av husholdningene har bil.^[61]

Det finnes én offentlig grunnskole og én offentlig videregående skole. Den videregående skolen gir også yrkesrettet utdanning. I skoleåret 2013–2015 fantes det 150 elever i grunnskolen, 97 elever i videregående skole og 21 elever i den yrkesrettede delen av videregående skole.^[62]

Saba Healthcare Foundation står for helsetjenester og driver A.M. Edwards Medical Center i The Bottom.^[63] Senteret har to allmennpraktiserende leger, akuttmottak og 10 senger. Benevolent Foundation Saba har stått for eldreomsorg. Nærmeste sykehus er St. Maarten Medical Center og pasienter må tas dit med fly, helikopter eller båt.^[64]

Saba Healthcare Foundation ble grunnlagt i 1980 som en avdeling under øyrådet. Som følge av omorganiseringen av De nederlandske Antiller i 2010 gikk ansvaret for helsetjenester på Saba over til Nederland, og de lokale helsetjenestene ble overført til stiftelsen Saba Health Care Foundation.^[65] Den finansieres av Zorgverzekeringskantoor BES, helseforsikringsordningen for Karibisk Nederland.^[64]

31 % av befolkningen var i 2013 svært overvektig, mens 32 % var moderat overvektige.^[66]

I 2013 rapporterte 83 % av befolkningen at de var tilfreds med livet, 3 % var utilfreds. 86 % regnet seg som lykkelig, 14 % som verken lykkelig eller ulykkelig.^[67]

85 % av hjemmene har fjernsynsapparat. Mobiltelefon fantes i 94 % av hjemmene, fasttelefon i 56 %. Datamaskiner er utbredt. 73 % av hjemmene hadde i 2013 bærbar datamaskin, 44 % en stasjonær datamaskin og 36,5 % nettbrett.^[68]

En undersøkelse i 2013 viste at 84 % av befolkningen hadde benyttet Internett de tre foregående månedene.^[68]

Korps Politie Caribisch Nederland har politistasjon i The Bottom.^[69]

I 2013 ble det registrert tre drap eller drapsforsøk på øya, mot to året før. Det var 16 registrerte tilfeller av voldskriminalitet, mot 28 året før. I 2013 ble det registrert tre sedelighetssaker, to innbrudd, åtte narkotikasaker og åtte saker av annen karakter.^[70]

I 2013 rapporterte 70 % av befolkningen at de oppfattet sitt eget nabolag som uten kriminalitet.^[71] Samme år rapporterte 72 % av befolkningen at de aldri følte seg utrygge, mens 16 % sjelden følte seg utrygge og 11 % følte seg utrygge noen ganger.^[72]

• Hartog, J.: History of Saba, Saba: Van Guilder, 1975
• Higman, B. W.: A Concise History of the Caribbean, Cambridge: Cambridge University Press, 2011
• Hofman, Corinne L. og Menno L. P. Hoogland: «Saba», i Basil A. Reid og R. Grant Gilmore (red.): Encyclopedia of Caribbean Archaeology, Gainesville: University Press of Florida, 2014, s. 295–296
• Myrick, Caroline: «Putting Saban English on the map. A descriptive analysis of English language variation on Saba», English World-Wide, bd. 35, nr. 2, 2014, s. 161–192. doi:10.1075/eww.35.2.02myr
• Robertson, Richard E.A.: «Antilles, Geology», i Rosemary Gillespie og David Clague (red.): Encyclopedia of Islands, Berkeley: University of California Press, 2009, s. 29–35
• The Caribbean Netherlands in figures 2013, Centraal Bureau voor de Statistiek, 2014

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Saba – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Public Entity Saba
• Saba Tourist Bureau