Mustafa Kemal Atatürk

Mustafa Kemal Atatürk
Født		Ali Rıza oğlu Mustafa 1881[1][2][3][4] Thessaloniki (Salonica Vilayet, Det osmanske rike)[5][6][7]
Død		10. nov. 1938[8][9][10][11] Dolmabahçepalasset (Beşiktaş, Tyrkia)[12]
Beskjeftigelse		Politiker, offiser, statsmann, skribent, revolusjonær, arméoffiser
Utdannet ved		Turkish Military Academy (1899–1902) Monastir Military High School (1896–1938) Ottoman Military College (–1905)
Ektefelle		Latife Uşşaki (1923–1925) (avslutningsårsak: skilsmisse, bryllupssted: Uşakizade Mansion)
Far		Ali Rıza Efendi
Mor		Zübeyde Hanım
Søsken		Makbule Atadan
Barn		8 oppføringer Sabiha Gökçen (familierelasjon: adoptivbarn) Ülkü Adatepe (familierelasjon: adoptivbarn) Abdurrahim Tuncak (familierelasjon: adoptivbarn) Afet İnan (familierelasjon: adoptivbarn) Zehra Aylin (familierelasjon: adoptivbarn) Rukiye Erkin (familierelasjon: adoptivbarn) Nebile İrdelp (familierelasjon: adoptivbarn) Sığırtmaç Mustafa (familierelasjon: adoptivbarn)
Parti		Det republikanske folkepartiet (1923–1938)
Nasjonalitet		Tyrkia (1922–1938) Det osmanske rike (1881–1922)
Gravlagt		Anıtkabir[13] Ethnography Museum of Ankara (1939–1953)[13]
Medlem av		Homeland and Freedom Committee of Union and Progress
Utmerkelser		21 oppføringer Sankt Aleksanders orden Medal of Independence (1923) Liakat Medal (1915) Gallipoli-stjernen (1918) Imtiyaz Medal (1915) Jernkorset (1915) 3. klasse av Militærfortjenstkorset (1916) Bronze Military Merit Medal (1916) Silver Military Merit Medal (1917) Königlicher Kronen-Orden 1. Klasse (1918) 2. klasse av Mecidi-ordenen (1917) 2nd class, Order of the Medjidie (1916) 5. klasse av Mecidi-ordenen (1906) Order of Osmanieh 2nd Class (1916) Order of Osmanieh 3rd Class (1915) Order of Osmanieh 4th Class (1912) Jernkorset av 2. klasse (1917) Osmanieordenen Kroneordenen Militærfortjenstkorset Military Merit Medal
President i Tyrkia (1923–1938) Statsminister i Tyrkia (1920–1921)
Signatur
Mustafa Kemal Atatürk på Commons

Mustafa Kemal Atatürk^[14] (født 1881 i Selanik, Det osmanske riket, Thessaloniki, Hellas), død 10. november 1938 i Istanbul, Tyrkia) var en tyrkisk feltmarskalk og statsmann. Han grunnla den tyrkiske republikken etter første verdenskrig og Det osmanske rikets fall, og ble også landets første president.

Atatürk kjempet som offiser i den osmanske hæren under første verdenskrig, deretter mot Hellas i den gresk-tyrkiske krig, som varte fra 1919 til 1922. Han satte inn militære styrker mot Armenia i konfliktene med Russland, og spilte på det gjensidige misforholdet mellom armenere og kurdere i det historiske Armenia som omfattet dagens tyrkiske Kurdistan^[klargjør] og østlige Anatolia.

Kort tid etter den gresk-tyrkiske krigen startet han en tyrkisk nasjonalistisk bevegelse i byen Ankara. Etter første verdenskrig hadde de allierte og Det osmanske riket fremforhandlet en fredsavtale som ble signert i Sévres den 10. august 1920. Sèvrestraktaten ble imidlertid annullert da Lausannetraktaten ble signert 24. juli 1923. Den tyrkiske sultanen var blitt avsatt allerede i 1922, og Mustafa Kemal ble valgt som president i Tyrkia i 1923. Konflikt med britene om den oljerike, kurdiske byen Mosul i sørøst førte til slutt til et åpent kurdisk opprør våren 1925.

Atatürk oppløste kalifatet og gjorde Tyrkia til et sekulært land. Han forbød bruk av det tradisjonelle hodeplagget fez, og innførte en rekke reformer som tillot kvinner å stemme, jordbruksreform, avskaffelse av islam som statsreligion og etablering av sekularisme, moderniserte språk- og utdannelsessystem, og innførte en straffelov etter vestlig modell.^[15] Byen Ankara, som ligger i det sentrale anatoliske høylandet, ble republikkens nye hovedstad.

Atatürk anses som grunnleggeren av det moderne Tyrkia, og ble også nettopp derfor gitt navnet Atatürk (norsk: "tyrkernes far").

Atatürk ble født Ali Rıza oğlu Mustafa (norsk: "Mustafa, sønn av Ali Rıza"). Hans andre navn Kemal (fra arabisk: "perfeksjon" eller "modenhet") ble gitt ham av hans matematikklærer. Ifølge Afet İnan ga læreren ham navnet "i beundring av [Atatürks] evner og modenhet." Ifølge andre kilder ble det gjort for å enklere kunne skille mellom ham og en annen gutt i klassen ved navn Mustafa. Historiker Andrew Mango har foreslått at Mustafa kan ha valgt navnet selv, som en hyllest til den nasjonalistiske poeten Namık Kemal.

Etter å ha fått navnet Atatürk på sitt første ID-kort i 1934 ble navnet hans oppgitt kun som Kemal Atatürk, og navnet Mustafa forsvant fullstendig. I februar 1935 begynte Atatürk å bruke det gammeltyrkiske navnet Kamâl. Ifølge Tarama Dergisi (1934), betydde kamal "befestning", "slott", "hær", og "skjold".

Likevel skulle Atatürk gå tilbake til den tidligere stavemåten Kemal fra og med mai 1937. For å skape en myk overgang, benyttet han navnet så sjeldent som mulig – enten ved å utelate det, eller ved å signere dokumenter som 'K. Atatürk'. En offentlig forklaring ble aldri gitt. Likefullt var det tydelig at forvirringen rundt Atatürks navn hadde en sammenheng med den tyrkiske språkreformen han selv innførte.

Den nøyaktige fødselsdatoen til Mustafa Kemal Atatürk er ikke kjent, men han oppga selv å være født på våren 1881. Etterhvert kom han til å oppgi 19. mai 1881 som sin offisielle fødselsdag.^[16] Det var også 19. mai 1919 som han ankom byen Samsun, og den tyrkiske frigjøringskrigen startet. Denne dagen er nå offisiell høytidsdag i Tyrkia, under navnet Atatürks minnedag, ungdoms- og sportsdag.^[17]

Han ble født i byen Thessaloniki (på den tiden gjerne kalt Salonika; på tyrkisk kalt Selanik) som den gang var del av Det osmanske riket.^[18] Foreldrene var Ali Rıza Efendi og Zübeyde Hanım. Faren var tolloffiser og tømmerhandler, og hadde vært løytnant i den tyrkisk-russiske krigen i 1877-78. Ved sønnens fødsel skal han ha hengt et sverd over sønnens vugge for å indikere en fremtidig militær karrière.^[19] Han insisterte på at sønnen skulle få en moderne, sekulær utdannelse. Hans mor, som var av bondeslekt, ønsket en religiøs utdannelse for ham.

Faren døde da Mustafa var 7 år. Han bodde deretter sammen med sin mor på sin onkels gård, uten skolegang. Etter hvert ble han sendt til morens søster i Thessaloniki for å gå på skole der. Skolen var sekulær, og forberedte ham på en byråkratisk karrière. Inspirert av lokale kadetter søkte han seg imidlertid inn på en skole som ga forberedelser til en militær karrière. Det var der han skal ha fått navnet Kemal (den perfekte) av sin matematikklærer; det eksisterer imidlertid også alternative forklaringer på hvordan han fikk navnet Kemal.

I 1895 begynte han på en militær videregående skole i Monastir (nå Bitola) i Nord-Makedonia. I 1899 begynte han på krigsskolen i Istanbul (Mekteb-i Harbiye-i Şahane). I 1902 avla han eksamen som nummer 10 av 450 studenter, og fikk militær grad som fenrik. Han fortsatte med høyere militærstudier (Mekteb-i Erkân-ı Harbiye), og gikk ut som nummer 5 av 57 studenter i 1905. Han var da blitt stabskaptein (Kurmay Yüzbaşı).

Mustafa Kemal hadde vært involvert i opposisjonell virksomhet mot Det osmanske imperiet og styret til Abd-ul-Hamid II i studietiden. En gruppe av venner hadde samlet seg for å lese og diskutere forskjellige former for maktmisbruk, og andre svakheter ved styret. Gruppen ble infiltrert og medlemmene ble kommandert til militære stillinger langt fra hverandre. Kemal fikk en stilling i Damaskus hvor han igjen ble involvert i opposisjonell virksomhet som medlem av gruppen Fedreland og frihet (Vatan ve Hürriyet).^[20][21]

Likevel oppnådde han på dette tidspunktet av den militære ledelsen og gitt en stilling i Selanik (Tessaloniki) som var full av opposisjonell aktivitet. Mustafa Kemal ble medlem av Komiteen for Samling og Fremskritt (İttihat ve Terakki Cemiyeti) som var nært knyttet til Ungtyrkerne.

I 1908 brøt det ut et opprør i Makedonia i regi av Ungtyrkerne. Sultanen ble tvunget til å gjeninnføre grunnloven av 1876 som begrenset makten hans, og gjeninnførte et konstitusjonelt monarki.

Etter et kontraopprør året etter, ble sultan Abd-ul-Hamid II tvunget til å abdisere til fordel for sønnen Mehmet V som fikk liten reell makt. Helten i Ungtyrkernes revolusjon var Enver Pasja (Ismail Enver) som Kemal opprinnelig hadde hatt et nært forhold til gjennom Komiteen for Samling og Frihet, men som han nå snart kom i opposisjon til. Mustafa Kemal mente på denne tiden at militære skulle avholde seg fra politiske posisjoner, og dette var noe av det som brakte ham i konflikt med Enver Pasja.

Kemal konsentrerte seg nå sterkere om militære saker og fikk økende respekt blant andre offiserer. I 1910 ble han sendt for å observere franske manøvrer i Picardie, og i 1911 deltok han i kampene i Libya, den gang en osmansk provins, som ble angrepet av Italia. Etter hans suksessfulle forsvar av Tobruk ble han forfremmet.

I oktober 1912 brøt den første Balkankrigen ut. Kemal deltok blant annet ved Gallipoli. Det osmanske riket tapte store områder i Europa, inkludert Saloniki (Tessaloniki) og Monastir som var områder Mustafa Kemal var knyttet til. Hans mor, søster og stefar var blant de tyrkerne som flyktet til Istanbul. Under den kortvarige andre Balkankrigen sommeren 1913, deltok Kemal da Det osmanske riket gjenerobret noen av de europeiske områdene som var gått tapt året før. Han ble deretter utnevnt til militær attache i Sofia, og forfremmet til oberstløytnant i 1914.

I tiden før første verdenskrig var han militær-attache i Sofia. Mustafa Kemal ble her en sterk motstander av at Tyrkia skulle alliere seg med Tyskland som han spådde ville tape en eventuell krig. 16. juli 1914 sendte han et offisielt notat til Krigsdepartementet i Istanbul, og ba om at Tyrkia skulle forholde seg nøytrale. Krigsminister Enver Pasja ønsket imidlertid en allianse med Tyskland, og Tyrkia gikk derfor inn i første verdenskrig på sentralmaktenes side.

Da krigen var i gang var Mustafa Kemal imidlertid straks motivert til en ledende innsats for de osmanske styrkene. Enver Pasja nølte i begynnelsen, men ga så Kemal kontrollen over divisjon 19 der Kemal ble den store helten ved slaget om Gallipoli. Dette ga ham tilnavnet «Istanbuls redningsmann», og han ble etter dette forfremmet til oberst 1. juni 1915.

I 1916 ble han forfremmet til brigadegeneral og pasja, og ble sendt til kampene i Kaukasus. Mustafa Kemal satte opp hovedkvarter i byen Silvan. Han deltok under felttoget mot russerne som rykket fram mot nord, og den tyrkiske utrenskningen av deres støttespillere armenerne fra hele Anatolia.^[22] Han gjenvant byene Bitlis og Muş fra de armensk-støttede russerne i august.

Under verdenskrigen utviklet det seg store motsetninger mellom de kristne armenerne som ble fordrevet østover av tyrkerne, og de muslimske kurderne som ble fordrevet vestover av russerne.^[23] Etter den russiske revolusjon brøt ut høsten 1917 ble han sendt til Syria og Irak som var osmanske områder. Her drev kurdiske stammer aktiv motstand også mot den ottomanske regjering og militære styrker, anført av den britiske offiseren Edward Noel. Mustafa Kemal hadde selv tidvis alliert seg med kurderne i internt ottomansk maktspill allerede i 1915-16. I september 1919 sendte han likevel en mindre styrke for å slå ned trusselen fra Noel og den kurdiske Bedirhan-klanen ved Malatya.^[24] Tyrkiske offiserer fryktet kurdisk nasjonalisme på denne tiden.^[25]

Etterhvert ble Kemal demotivert av den dårlige tilstanden til de osmanske styrkene. Han sa opp stillingen sin i øst og returnerte til Istanbul. Kemal fulgte kronprins Mehmet VI på besøk ved de tyske stillingene på vestfronten. Han ble overbevist om at sentralmaktene snart ville tape krigen. Da sultan Mehmet V døde og ble etterfulgt av Mehmet VI, fikk Kemal ansvaret for de osmanske styrkene i Syria som på det tidspunkt var i full kollaps. Kampene ble innstilt etter at våpenhvileavtale ble inngått i Moudros. Dette avsluttet første verdenskrig for Det osmanske riket. Tyrkerne oppga i henhold til avtalen alle garnisoner utenfor Anatolia. Enver Pasja og andre politiske ledere flyktet til Tyskland.

Da Mustafa Kemal kom tilbake til Istanbul 13. november 1918 seilte allierte inn Bosporus-stredet. Franske, britiske og italienske styrker okkuperte Istanbul.

Flere steder i Anatolia var det brutt ut lokale opprør mot den allierte tilstedeværelsen. De allierte fryktet spredning av opprøret, og beordret sultanen til å gripe inn. Storvesiren Damad Ferid Pasja anbefalte Mustafa Kemal som en antatt lojal offiser. Han ble forfremmet til generalinspektør for den niende armé i Anatolia, med oppdraget å bedre den interne orden.

Han ble belønnet med det tyske Jernkorset i begge klasser.

19. mai 1919 ankom Kemal havnebyen Samsun i Anatolia. Denne dagen anså han selv som så viktig at han senere tok 19. mai som sin fødselsdag. I byen Amasya kunngjorde han for en jublende folkemasse at sultanen var en fange av de allierte, og at han selv var kommet for å kjempe tyrkernes sak. Han var en av utstederne av Amasya-sirkulæret. Der ble det erklært at fedrelandet var i fare, og oppfordret til å holde en kongress i Sivas, og en forberedende kongress i Erzurum. Kemal sa offisielt opp stillingen i det militære 7. juli 1919, og det ble utstedt arrestordre på ham. Senere ble det utstedt en dødsdom.

Mustafa Kemal reiste til Erzurum der general Kâzım Karabekir hadde sitt hovedkvarter. Han stilte sin avdeling på 18 000 mann til disposisjon for Kemal, noe som kom til å få stor betydning for den tyrkiske frigjøringskrigen.

Erzurum-kongressen ble avholdt fra 23. juli til 4. august 1919. Kongressen samlet tyrkiske revolusjonære delegater fra seks østlige provinser (vilayet). Kemal ble valgt til leder for kongressen, og for en representativ komité som ble satt opp for å lede arbeidet videre. Kongressen fastslo at fedrelandet var i fare, og at det var udelelig. Dermed var det slått fast at de tyrkiske provinsene ikke skulle splittes av de allierte.

Sivas-kongressen ble avholdt i perioden 4. til 11. september 1919. På dette tidspunkt var den gamle storvesiren avsatt i Istanbul, og den nye regjeringen ga Kemal tilbake hans militære titler og utmerkelser. Kemal hadde imidlertid liten tro på at sultan-styret ville klare å bli kvitt de allierte, og etablerte sin egen base i Ankara.

Det siste valget til det ottomanske parlamentet ble holdt i desember 1919. Valget ga et klart flertall til kandidater for Foreningen til forsvar for rettigheter for Anatolia og Rumelia (Anadolu ve Rumeli Müdafaa-i Hukuk Cemiyeti) som var ledet av Mustafa Kemal. Den 12. februar 1920 åpnet den siste samlingen av det ottomanske parlamentet i Istanbul. Kemal oppholdt seg da i Ankara. Anført av Kemals nasjonalister vedtok parlamentet den såkalte nasjonalpakten (Misak-ı Milli). Kort tid etter, 18. mars 1920, ble parlamentet tvangsoppløst av britene.

Kemals beslutning om å holde seg i Ankara viste seg å være et godt valg, for i mars 1920 arresterte de allierte ledende nasjonalister i Istanbul, og sendte dem til Malta.

Den forsonlige regjeringen i Istanbul falt. De religiøse lederne erklærte Kemal som en vantro som fortjente å bli skutt på stedet.

Som erstatning for det tvangsoppløste parlamentet i Istanbul, ble det ble det avholdt valg til en ny nasjonalforsamling, kalt Tyrkias store nasjonalforsamling. Det første møtet ble holdt i Ankara 23. april 1920, og Kemal ble valgt til president.

10. juni 1920 undertegnet representanter for Det osmanske riket fredsavtalen i Sèvres. Storbritannia, Frankrike og Italia var blant de allierte som undertegnet. Derimot avsto USA, Russland og Hellas av forskjellige grunner. Avtalen ble undertegnet av sultanen 10. august 1920, men aldri godkjent av parlamentet (som var oppløst). Den ble derfor aldri ratifisert av Det osmanske riket. Avtalen innebar store landavståelser for Det osmanske riket.

Mustafa Kemal motsatte seg avtalen og med militær hjelp av Sovjetunionen la han planer om å drive grekere ut av Anatolia og Thrakia, samt ta tilbake deler av Armenia.

Den demokratiske republikken Armenia som var opprettet i 1918, ble angrepet av både sovjetiske og tyrkiske styrker, og ga opp i 1920. Størstedelen av landet tilfalt Sovjetunionen, men Tyrkia fikk den østlige delen og byer som Kars og Ardahan. Tyrkias østgrense ble fastsatt ved elvene Arpa og Araks. Sovjetunionen ble det første landet som anerkjente den nasjonalistiske regjeringen i Ankara. Konflikten fortsatte mellom Mustafa Kemal-lojale tyrkiske styrker og sjiittiske kurdere. Kurderne hadde gjort opprør i mars 1921. Kemal beordret kommandanten Nurettin Pasja til å slå ned opprøret. En brutal aksjon mot den kurdiske Kocgiri-klanen 24. april 1921 førte til opphetede debatter i nasjonalforsamlingen. Forsøk på å stille Nurettin for retten ble stoppet av Mustafa Kemal personlig.^[26] Kemal og tyrkiske politiske og militære ledere aksepterte eksistensen av en egen kurdisk identitet. De mente denne var uløslig og historisk knyttet til det tyrkiske folket og at kurdisk selvstendighet måtte hindres.^[27]

Kampen mot grekerne var i starten vellykket, og medvirket til at Frankrike og Italia trakk sine tropper ut av Anatolia. I juli 1920 hadde grekerne tatt Bursa og planla angrep på Ankara. I det første slaget ved İnönü 10. juni 1921 ble grekerne likevel stanset. I august 1921 ble Mustafa Kemal øverste leder av de tyrkiske styrkene. I slaget ved Sakarya (23. august - 13. september 1921) som ble utkjempet nær Ankara, ledet han tyrkere til full seier over grekerne. Deretter drev han grekerne videre vestover, og helt til Izmir ved Egeerhavet. Den 1. november 1922 besluttet Tyrkias store nasjonalforsamling å avskaffe sultanatet. Sultan Mehmet VI gikk i eksil, først på Malta og deretter på den franske riviera.

Nye fredsforhandlinger med de allierte førte til fredsavtalen i Lausanne 24. juli 1923. Tyrkias vestgrense ble satt ved elva Maritsa. Det osmanske riket hadde tapt territorium. Det tyrkiske kjerneområdet dannet nå utgangspunkt for den tyrkiske republikk, opprettet 29. oktober 1923. Ankara ble den nye hovedstaden. Mustafa Kemal ble enstemmig valgt til president.^[28]

Som leder for den nasjonale bevegelsen 1919–1923, ble Atatürk beskrevet av de allierte og den nasjonalt kjente Istanbul-journalisten Ali Kemal som "røverhøvding", Lord Balfour i denne sammenheng kalte han den "mest forferdelige av alle de forferdelige tyrkerne" (most terrible of all the terrible Turks).^[29]

Mustafa Kemal ble enstemmig valgt til president ved republikkens opprettelse. Etableringen av den tyrkiske republikken var starten på en modernisering av Tyrkia. Den nye grunnloven tok delvis mønster av grunnlovene i blant annet Frankrike, Sverige, Italia og Sveits. Den 3. mars 1924 ble kalifatet avskaffet. Sener ble også religiøse skoler og domstoler nedlagt.

En viktig utenrikspolitisk prøvestein var forholdet mellom Tyrkia og det britiske styret i Irak. Begge land hadde kjempet om den oljerike, kurdiske byen Mosul.^[30] Tyrkerne med Kemal i spissen, ønsket å kontrollere Mosul for å beholde hele kjernen av den kurdiske befolkningen innenfor Tyrkias grenser. Folkeforbundet ble 27. oktober 1924 involvert i striden mellom Tyrkia og Storbritannia. Samme høst møtte Kemals parti motstand i pressen, med kritikk av en rekke forhold. Flere generaler sa opp sine stillinger etter et intenst maktspill i Ankara.^[31] I september 1924 gjorde en gruppe kurdisk-ættede offiserer og soldater, mytteri i øst og etablerte seg på britisk side av grensen. Britene hadde oppmuntret til kurdisk motstand også inne i Tyrkia - så lenge Mosul-konflikten varte.^[32] Kurdiske separatister overmannet en hæravdeling i februar og gjorde åpent opprør i april 1925. Deres slagord gikk ut på å gjenreise islam i kamp mot den gudløse nasjonalist-tyrkiske republikken.^[33] Kemal gikk til motoffensiv, og kampene om byen Diyarbakir raste store deler av våren. Den 7. mars utstedte Kemal et dekret som gjorde det forbudt å støtte den kurdiske saken, og innførte unntakstilstand i øst.^[34] Det ble utstedt 57 dødsdommer over kurdiske ledere i april og mai.^[35] Etter opprøret slo den tyrkiske regjeringen over på en helt ny politikk overfor kurderne. En splittende politikk ble avløst av en politikk for assimilering, deportasjon av kurdere, og utvetydig undertrykkelse av kurdisk språk og kultur.^[36] I desember 1926 bestemte utdanningsdepartementet i Tyrkia at slike begreper som kurdisk, cirkassisk, osv om etniske minoriteter skulle forbys brukt. Dette var i tråd med Kemals doktrine om at tyrkisk språk og historisk kultur utgjorde statens samlede identitet.^[37]

Det ble hevdet at det Progressive republikanske parti hadde støttet kurdisk uavhengighet. Kurderne selv innrømte under rettsprosessene i 1925 at de håpet dette partiet skulle overta makten i Tyrkia. Kemal utnyttet opprøret til å kreve av partileder Kâzım Karabekir at opposisjonspartiet skulle oppløses. Mens opprøret i øst ble slått ned, ble det progressive republikanske partiets hovedkvarter endevendt av tyrkiske myndigheter. I juni ble både dette partiet og venstreorienterte fagforeninger og partier forbudt.^[38]

Kemal la stor vekt på å hindre oppblomstring av religiøst inspirert opposisjon. Den kurdiske oppstanden tok i bruk sterke islamske slagord. Slik ble den et påskudd til å forby den interne politiske opposisjonen. Videre ble det gjennomført reformer basert på tyrkisk kultur, språk og identitet.^[39] I 1925 ble det tyrkiske hodeplagget fez forbudt^[40]; fra da av skulle tyrkiske menn bære vestlig pregede hatter.

I løpet av 1937 ble Atatürks helse forverret, og på en tur til Yalova i begynnelsen av 1938, ble han alvorlig syk. Han dro til Istanbul for å få behandling, og fikk diagnosen skrumplever. Han døde 10. november 1938 i Dolmabahçepalasset, 57 år gammel.^[41] Klokken på soverommet der han døde er fortsatt stilt på klokkeslettet for hans død, 09.05 om morgenen.

Atatürks begravelse ble bivånet av offisielle representanter fra 17 land, og ni land bidro med væpnede avdelinger til kortesjen. Mustafa Kemals levninger ble først bisatt i Ankaras etnografiske museum. Den 10. november 1953 ble levningene lagt i en 42 tonn tung sarkofag, i et mausoleum med utsikt over Ankara.

Han testamenterte alle sine eiendeler til det republikanske folkepartiet. Det var likevel et vilkår om at den årlige avkastningen på formuen hans skulle gå til hans søster Makbule og hans adopterte barn, og til å finansiere høyere utdanning for barna til İsmet İnönü.

Den politikk som ble utviklet av Mustafa Kemal Atatürk, går ofte under betegnelsen kemalisme.

Arven etter Atatürk er tydelig i dagens tyrkiske militære styrker. Den er preget av en nasjonalistisk ledelse, og har som sitt mål å beskytte Tyrkia såvel mot prestestyre som ytre fiender og kurdisk separatisme. Kemalistiske offiserer har med begrunnelse i denne politikken gjort statskupp tre ganger, i 1960, 1971 og 1980. Selv moderate muslimske ledere i Tyrkia må trå meget varsomt, for ikke å fornærme kemalistiske militære. Kemalistene ble derimot kraftig svekket fra 1990-tallet og framover, da religiøse kandidater og partier gradvis rykket inn i flere maktposisjoner i Tyrkia.

• (en) Mustafa Kemal Atatürk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Mustafa Kemal Atatürk – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Mustafa Kemal Atatürk på Internet Movie Database
• (en) Mustafa Kemal Atatürk hos The Movie Database
• (en) Mustafa Kemal Atatürk på Discogs
• (en) Mustafa Kemal Atatürk på MusicBrainz