Juba I

Juba I
Denarius, mynt preget av Juba I
Født		85 f.Kr. Hippo Regius
Død		46 f.Kr. Zama
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Konge av Numidia
Far		Hiempsal II[1][2]
Barn		Juba II[3][1]
Nasjonalitet		Numidia
Juba I på Commons

Juba I av Numidia (født ca. 85 f.Kr., død 46 f.Kr.) var konge av det nordafrikanske riket Numidia i tiden 60–46 f.Kr. Han var sønn og etterfølger av Hiempsal II. Ved sin død ble han etterfulgt av sin sønn, Juba II. Juba I allierte seg med romerske Pompeius under den store romerske borgerkrig og beseiret en av Julius Cæsars hærer i 49 f.Kr. før han selv ble beseiret i 46 f.Kr.^[4]

Juba I var sønn av Hiempsal II, sønnesønn av Gauda, som igjen var sønn av Mastanabal og sønnesønn av Masinissa. Juba I selv ble far til Juba II (50/52 f.Kr. – 23 e.Kr.), konge av Numidia og senere også Mauretania. Han ble svigerfar av sønnens første hustru, den gresk-ptolemeiske prinsesse Kleopatra Selene II (40 f.Kr. – 6 f.Kr.), og den kappadokiske prinsesse Glafyra (ca. 35 f.Kr. – 7 e.Kr.). Han ble bestefar på farssiden av kong Ptolemaios av Mauretania (1 f.Kr. – 40 e.Kr.) og prinsesse Drusilla den eldre av Mauretania (født 5 e.Kr.)

En marmorbyste, 45 cm høy, av en mann med skjegg ble oppdaget i 1895 i byen Cherchell i Algeria (antikkens Cæsarea). Det ble umiddelbart identifisert som et portrett av kong Juba I. Det ble bekreftet med sammenligning av portretter på mynter som også framstilte en mann med tykt hår og skjegg, og som gjorde inntrykk på Cicero. Bystens idealiserte trekk viser innflytelse fra hellenistiske kongeportretter og med en idealisert likhet med framstillingene av Zevs. Det indikerer at portrettet ble gjort posthumt under styret til hans sønn Juba II. Portrettet bærer også hodebånd som indikasjon på hans kongestatus. Bysten er utstilt i Louvre i Paris.^[5]

I 81 f.Kr. ble Hiempsal fordrevet fra sin trone. Ikke lenge etter ble den romerske general Pompeius sendt til Afrika av Sulla for å gjeninnsette ham som konge i Numidia. På grunn av dette ble Hiempsal og senere også Juba allierte av Pompeius. Alliansen ble styrket under et besøk til Roma hvor Julius Cæsar fornærmet ham ved å trekke ham i skjegget under en rettssak hvor Cæsar forsvarte sin klient mot Jubas far. Han ble ytterligere trukket mot Pompeius i 50 f.Kr. da tribunen Gaius Scribonius Curio åpent foreslo at Numidia burde bli solgt privat.

I august 49 f.Kr. ble Curio sendt av Cæsar for å ta nordlige Afrika fra republikanerne. Selvbevisst og selvsikker tok Curio med seg færre legioner enn han var blitt tildelt da han hadde liten respekt for Publius Attius Varus, guvernør av romerske provinsen Africa. Juba tilbød sin hær på Varus’ side. I slaget ved Bagradas i 49 f.Kr. ledet Curio et dristig angrip opp en høyde og omringet raskt Varus’ hær, og i prosessen ble Varus såret. Oppmuntret av denne framgangen og av dårlig etterretning lot Curio seg lokke til å angripe Jubas hær. Cæsar har selv skrevet om hendelsen hvordan Curios forfulgte Jubas hær gjennom ørkenen. Den lange marsjen var et resultat av Jubas hær først hadde rykket fram mot Curio, men deretter lot som de flyktet. Da slaget først kom var Curios menn så utmattet at de falt over,^[6] og de sårete kunne ikke bli fraktet til et trygt sted da hele linjen var omringet av fiendens kavaleri.^[7] Hele den romerske hæren ble utryddet av Saburra, Jubas hærfører, og Curio selv ble omringet på en høyde med restene av sin hær hvor han døde kjempende. Kun noen få unnslapp til deres skip, mens Juba tok flere romerske senatorer til fange og som ble vist fram i Numidia før de ble henrettet.^[8]

Jubas triumf varte i tre år da Julius Cæsar i 46 f.Kr. kom til Afrika i egen person med den hensikt å overvinne den siste hæren tilhørende Pompeius’ parti, ledet av Metellus Scipio og Cato den yngre. Juba samlet sin hær og var på vei til å slå seg sammen med Scipio og Cato. På denne tiden ledet han en hær og flåte av betydelig størrelse. Isteden ble han overrasket over at hans kongerike ble angrepet i vest fra Cæsars allierte Bocchus II av Mauretania og en italiensk leiesoldat, Publius Sittius, som ledet en stor hær. Han besluttet å slutte seg til Cæsar, invaderte Numidia og erobret hovedstaden Cirta. Juba ble tvunget til å bryte av for å redde sitt rike. Han etterlot seg 30 krigselefanter som ble sendt til Scipio. Etter en kort tid i krig mot Sittius, ble Juba overtalt til å komme Scipio til hjelp. Scipio visste at han var underlegen Cæsars hær uten støtte og sendte en desperat beskjed til Juba om hjelp. Juba overlot til sin hærfører Saburra til å ta seg av Sittius og Bocchus. Det endte i fullstendig nederlag hvor Saburra ble beseiret og drept av i et slag mot Sittius.^[4]

Juba ankom Scipio med 3 legioner, rundt 15 000 letteinfanterister, 1 000 kavalerister og de samme 30 krigselefantene for slaget ved Thapsus (i dagens Tunisia) som ble utkjempet den 6. april 46 f.Kr. Imidlertid slo han leir et stykke fra Scipios hovedlinje. Cæsars bueskyttere angrep Scipios elefanter som fikk panikk og trampet ned sine egne menn. Etter at elefantene var tapt begynte Scipio å tape terreng. Juba, som ennå ikke hadde deltatt i slaget, observerte at Scipio holdt på å tape, og flyktet fra slagmarken med sine menn. Med seg hadde han den romerske generalen Marcus Petreius. De forsøkte å komme til byen Zama, som var forberedt på beleiring, men innbyggerne ville ikke åpne portene, og da nyheten kom om Saburra var blitt beseiret og drept, og at Cato hadde begått selvmord ved Utica, inngikk Petreius og Juba en selvmordspakt. Scipio unnslapp slaget, men begikk selvmord noen få måneder senere i nærheten av Hippo Regius.^[4]

Det er ulike framstillinger av antikkens forfattere av Jubas død. En versjon var at de ble enige om gå i duell slik at en av dem ville dø en ærefull død. Petreius skal ha drept Juba, og begikk deretter selvmord ved hjelp av en slave.^[9]

Den utrydningstruete chilenske vinpalmen, Jubaea chilensis, er oppkalt etter ham.^[10]

• Suetonius: «Cæsar», De vita Caesarum (norsk utgave Romerske keisere, 1974)
• Appianos, B.C. i. 80.
• Marcus Velleius Paterculus, ii. 54.
• Julius Cæsar: Commentarii de Bello Civili, 2.40