Janus (mytologi)

«Janus» har flere betydninger.

Janus (eller Ianus) er i romersk mytologi guden for portene, dørene, døråpningene, alle begynnelser og enhver slutt. Hans mest kjente trekk i dagens moderne kultur er at han har gitt navn til januar, begynnelsen på det nye året. Han er som regel avbildet med to ansikter på et hode som er vendt i hver sin retning. En tolkning er det ene ser framover i tid og det andre bakover i fortiden.

Både Macrobius og Cicero forsøkte å forklare navnet Janus som latin ved å avlede det fra verbet ire («å gå»).^[1] Det har i moderne tid blitt forsøksvis avledet fra indoeuropeiske rotord i betydningen «overgang», sammenlign med sanskrit yana- eller avestisk yah-, likeledes med latin i- og gresk ie-.^[2] William Betham argumenterte at kulten for Janus må ha kommet fra Midtøsten og at Janus korresponderer med Baal-ianus eller Belinus i Kaldea som delte en felles opprinnelse med Oannes, den figur som den babylonske skribenten Berossos beskrev, en mystisk vesen som lærte menneskeheten visdom.^[3]

I henhold til Macrobius og Cicero var Janus og Jana (Diana) et gudepar som ble dyrket som solen og månen, således ble de sett på som de helligste av alle gudene, og de mottok sine offer før de andre.^[4]

Vanligvis var Janus beskytteren av den konkrete og abstrakte begynnelsen på verden^[5] (som religionen og gudene selv), menneskelivet,^[6] nye historiske tidsaldre, og økonomiske foretak. Han var også guden for den hjemlige inngangen (ianua), porter, bruer, og overdekket overganger og bueganger (iani) var oppkalt etter ham.

Janus ble hyppig benyttet for å symbolisere endringer og overganger slik som utvikling fra fortiden til framtiden, fra en kondisjon til en annen, av en visjon til en annen visjon, unge mennesker som vokser opp og endres fra barn til ungdom og fra ungdom til voksen, og fra et univers til et annet univers. Han var også kjent som den figur som representerte tid ettersom han kunne se inn i fortiden med et ansikt og inn i framtiden med et annet. Således ble Janus dyrket og æret i begynnelsen av høstingen og ved plantningstiden om våren. Han ble også beæret ved inngåelse av ekteskap, ved fødsler og andre begynnelser. Han var representativ for mellomgrunnen mellom barbari og sivilisasjon, mellom jordbruket på landsbygda og de urbane byene.

Da Numa Pompilius regulerte den romerske kalender kalte han den første måneden i året, Januarius, opp etter Janus, på den tiden den fremste guddommen i romersk tro. Numa introduserte også epitetene Ianus Geminus, Janus Bifrons, Janus Quirinus eller Portæ Belli, og som var en passasje som rituelt ble åpnet hver gang det var krigstid, og stengt når det ble fred og romerne la ned sine våpen.^[7]

Bygningen utgjorde en inngjerding bestående av murer som hadde en åpning i hver ende. Den lå i Forum Romanum og hadde blitt innviet av Numa Pompilius. I krigstid ble Janus' porter åpnet og dets interiør med ofringer og vaticinia ble benyttet for å spå utkommet av de militære krigshandlingene.^[8] Dørene ble stengt først når det var fred, noe som var en ekstremt sjelden hendelse. Titus Livius skrev i sin Ab urbe condita at dørene til tempelet hadde blitt stengt kun to ganger siden Numa Pompilius' styre: første gang i 235 f.Kr. etter den første punerkrig, og andre ganger etter slaget ved Actium i 31 f.Kr.

Et tempel for Janus skal etter hva som er sagt ha blitt innviet av konsul Gaius Duilius i 260 f.Kr. etter slaget ved Mylæ i Forum Holitorium. Strukturen bestående av fire sider er kjent som «Janus' hvelving» (engelsk «Arch of Janus») i Forum Boarium og er datert til 300-tallet f.Kr.

Janus skal etter sigende ha delt et kongedømme med Kamese i Latium. De fikk mange barn sammen, blant annet Tiberinus. Andre myter har gitt Tiberinus andre foreldre.

Da Romulus og hans menn røvet kvinner fra sabinene lot Janus en vulkansk varmekilde bryte ut, og angriperne ble gravlagt levende i dødelig kokende vann og aske, og mange av Romulus' menn ble drept eller skadet i utbruddet.

Romulus ble forskrekket av gudens makt. Til ære for ham ble dørene til et hus uten tak (ikke et tempel) holdt åpne når det var krig etter at en symbolsk mengde soldater hadde gått gjennom passasjen. Når det var fred ble dørene under en seremoni stengt. Både Augustus og Nero påberopte seg verdensfred og det førte til at «Janus ble stengt» i løpet av deres regime.

• Dumézil, Georges (2001): La religione romana arcaica. Milan: Rizzoli. ss. 291. ISBN 88-17-86637-7.
• Ferrari, Anna (2001): Dizionario di mitologia greca e latina. Milan: Rizzoli. ISBN 88-17-86637-7.
• Livius.org: Janus
• Oversettelse til engelsk av Ovids Fasti, en seksjon om Januar, og Janus