Isidor av Sevilla

Isidor av Sevilla
Isidor av Sevilla, maleri av Bartolomé Esteban Murillo, 1655
Født		ca. 560[1] Cartagena
Død		4. apr. 636 Spalis
Beskjeftigelse		Skribent, musikkforsker, filosof, musikkteoretiker, katolsk prest, historiker, polyhistor, katolsk biskop (Spalis)
Embete		Roman Catholic Archbishop of Seville (600–636) biskop
Søsken		Florentina Fulgentius of Cartagena Leandro de Sevilla
Nasjonalitet		Kingdom of Toledo
Isidor av Sevilla på Commons

Isidor av Sevilla eller Isidorus Hispalensis (spansk San Isidoro de Sevilla), født ca. 560, død 4. april 636, var biskop i Sevilla i mer enn tre tiår, forfatter og kirkelærer. Han var en av de fremste lærde i den tidlige middelalder. All senere historieskrivning om Hispania (dagens Portugal og Spania) er basert på hans skrifter. Han var en meget respektert person i kirken, og ble kanonisert i 1598 av den katolske kirken.

På en tid hvor den klassiske kulturen smuldret opp og analfabetisme spredte seg, var Isidor involvert i konverteringsprosessen av de kongelige vestgotiske arianere til katolisismen. Først assisterte han sin eldre bror Leander, biskop av Sevilla, og fortsette etter brorens død i brorens posisjon. Som broren hadde Isidor en meget prominent plass i kirkerådene i Toledo og Sevilla.

Han er skytshelgen for Spania, og Vatikanets medieutvalg anbefalte i 2002 paven å gjøre ham til skytshelgen også for Internett.^[2]

Isidor ble født i Cartagena ble født i den siste halvdelen av 500-tallet, når er ikke kjent, som sønn av Severianus og Theodora, medlemmer av innflytelsesrik familie som var instrumental i den politisk-religiøse manøveren som maktet å konvertere de vestgotiske kongene fra arianisme til katolisisme, og de ble alle senere kanonisert til helgner:

• Hans eldste bror Leander var hans nærmest forgjenger i bispesetet i Sevilla, og som biskop i opposisjon til kong Liuvigild.
• En yngre bror, Fulgentius, ble lønnet med bispedømmet i Astigi ved begynnelsen av det nye regimet til den katolske kong Reccared I.
• Hans søster Florentina var en nonne og det ble sagt at hun styrte over førti nonneklostre og et tusen nonner.

Svært lite er kjent fra hans første år. En biografi om Isidor ble skrevet antagelig på 1200-tallet av Lucas Tudensis (i Acta Sanctorum), men den er stort sett preget av fabler og har ingen historisk verdi. Hans familie kom fra Cartagena, var ortodokse katolikker og sannsynligvis romerske og en familie med makt og innflytelse. Foreldre døde da Isidor var ung, men den eldre broren Leander tok seg av oppdragelsen. Isidor fikk sin grunnleggende utdannelse ved den katolske skolen i Sevilla for å bli forberedt for en karriere i kirken. På dette lærestedet, den første i sitt slag i Hispania, ble trivium og quadrivium lært av en gruppe lærde menn, blant dem Leander selv. Med en stor flid og lærevillighet maktet han på bemerkelsesverdig kort til å lære seg latin, gresk og hebraisk. Han bror Leander ble munk, og ble senere fremhevet til biskop av Sevillia, en posisjon som Isidor overtok en gang rundt år 600 etter brorens død. Han forble en høyt respektert biskop av Sevillia resten av livet

Om Isidor noen gang omfavnet klosterlivet eller ikke er fortsatt et åpent spørsmål, men selv om han kanskje aldri var tilknyttet noen religiøs orden satt han disse høyt. Da han ble utnevnt til biskop konstituerte han seg selv som munkenes beskytter og i 619 erklærte anathema (ekskommunisering) mot enhver geistlig som på noen måte plaget klostrene.

Etter Leanders død etterfulgte Isidor ham som biskop av Sevilla og hans lange kall i denne stillingen ble tilbrakt i en periode av politisk forfall og overgang. De gamle institusjoner og den klassiske kunnskapen fra Romerriket var i hurtig i oppløsning. I bortimot to århundrer hadde goterne hatt full kontroll over Hispania og deres manglende interesse for antikken og klassisk læring ble sett på som en trussel mot den innlandske sivilisasjonen.

Isidor var øyensynlig oppmerksom på at både åndelige som den materielle velstanden var avhengig av goternes kultur ble tilpasning den eksisterende og han tok på seg oppgaven å sveise sammen de ulike folkene til en ensartet nasjon som utgjorde det gotiske kongedømmet. For å oppnå dette benyttet han seg av de religiøse og pedagogiske midler som var tilgjengelige. Hans anstrengelser ble belønnet med suksess. Arianismen som hadde dype røtter hos vestgoterne ble erstattet med katolisisme. Nye forsøk på kjetteriet ble undertrykt og over alt ble den religiøse disiplinen styrket.

Isidor hadde forsete over det andre kirkemøtet i Sevilla som begynte den 13. november 619 under regimet til kong Sisebur. Biskopene fra Gallia og Narbonne i sydlige Frankrike deltok foruten hispanske prelater. I rådets vedtak ble Kristus’ natur opprettholdt som guddommelig og således avviste arianismen.

Ved dette rådet som begynte den 5. desember 633 var alle biskopene i Hispania tilstede. Isidor, skjønt langt framskreden i alder, presiderte over dets rådslagninger og var opphavsmann til de fleste av rådets vedtak. Rådet uttrykte med sannsynlig tålelig nøyaktighet for Isidors sinnelag og innflytelse. Posisjonen og aktelsen som ble gitt til kongen var bemerkelsesverdig: Kirken er fri og uavhengig, dog bundet i høytidelig lydighet til den anerkjente konge: ingenting ble dog sagt om lydigheten til biskopen i Roma.

Det var det fjerde nasjonale kirkemøte i Toledo og ved Isidors påvirkning ble det gjort en bestemmelse som kunngjorde og krevde at alle biskopene etablerte læresteder i sine respektive katedralbyer i henhold til de allerede eksisterende skoler assosiert med Isidor i Sevilla. Innenfor sin egen domsmakt hadde han benyttet store ressurser på utdannelse for å motvirke den voksende innflytelsen fra den gotiske barbarismen. Isidor var den blendende begavelse som blåste liv i utdanningsbevegelsen som hadde Sevilla som sentrum. Studiet av gresk og hebraisk, foruten de frie kunstarter, ble obligatorisk. Studier i lov og medisin ble også oppmuntret. Gjennom autoriteten til det fjerde kirkemøte ble påbudet om å opprette læresteder gjort obligatorisk via alle bispesteder i kongedømmet.

Isidor var mest kjent for sine mange skrifter: Differentiæ var en redegjørelse over ordenes og tingenes forskjell; Proemia, en beskrivelse av bøkene i Bibelen; De Ortu et Obitu Patrum handlet om verkene og kirkefedrenes død; Officia var en forklaring av kirkeritualer; De Natura Rerum (Om tingenes vesen), en beskrivelse av verden slik den var kjent på Isidors samtid; Liber Numerorum, tittelen henviser til aritmetikkens vitenskap, men den behandlet isteden den mystiske meningen av nummer i Bibelen; Chronica, en historie om verden fra skapelsen til isidors egen tid; Allegoriæ, om allegoriene som var tilknyttet Bibelfortellingene; Sententiæ var en avhandling om kristen moral og doktriner løst basert på Gregor I den stores Moralia; De Ordine Creaturarum, om den åndelige og den materielle verden; og Etymologiæ, en encyklopedi av all kunnskap.^[3]

Isidors latinske stil i hans store verk Etymologiæ, og i hans øvrige verker, er enkel og overskuelig, men ikke klassisk ettersom den er preget av de lokale vestgotiske tradisjoner. Den avslører mye av de defekter karakteristisk for alle tidsaldrer og avslører spesielt en voksende vestgotisk påvirkning. På grunn av dette har Isidor blitt kalt verdens siste innfødte latinske taler.

Lenge før araberne hadde oppdaget gresk filosofi introduserte Isidor Aristotles for sine landsmenn. Han var den første kristne skribent som tok på seg oppgaven å sette sammen summen av verdens kunnskap i form av sitt viktigste verk, Etymologiæ. Verket er også kjent hos klassisister som Origines (forkortet som Orig.). Denne encyklopedien – den første kjente som ble satt sammen i middelalderen – sammenfattet all lærdom, antikk så vel som moderne, og dannet en enorm samling på 448 kapitler i 20 bind. Verket har mange fragmenter med klassisk lære og som således er blitt bevart istedenfor gått tapt. På den annen side, noen av disse fragmentene gikk tapt nettopp på grunn av at Isidors verk ble så høyt verdsatt at mange mente at de individuelle verkene til klassikerne var blitt overflødige, og derfor ikke lenger avskrevet og således gikk tapt.

• De første tre bøkene omhandler trivium og quadrivium. Hele den første boken er viet til grammatikk, inkludert verselære. Ved å etterligne Cassiodorus og Boëthius bevarte han den logiske tradisjonen ved å reservere den andre boken for retorikk og dialektikk.
• Bok fire for: avhandlinger om medisin og bibliotek
• Bok fem, om lov og kronologi
• Bok seks, om geistlige bøker og stillinger
• Bok syv, om Gud og de himmelske og jordiske hierarkier
• Bok åtte, om kirken og dens sekstiåtte sekter
• Bok ni, om språk, folk, kongedømmer og offisielle titler
• Bok ti, om etymologi (som ga verket sitt navn)
• Bok elleve, om mennesket
• Bok tolv, om buskap og fugler
• Bok tretten, om verden og dens deler
• Bok fjorten, om den fysiske geografi
• Bok femten, om offentlige bygninger og veglegging
• Bok seksten, om steiner og metaller
• Bok sytten, om jordbruk
• Bok nitten, om skip, hus og klesdrakter
• Bok tyve, om levnetsmidler, huslige og landbruksredskaper, og møbler og inventar.

Verkets berømmelse overførte en ny drivkraft til å skrive encyklopedier, noe som bar frukt i de påfølgende århundrer i middelalderen. Verket var den mest populære kompendium i middelalderens biblioteker. Det ble trykket i minst ti utgaver mellom 1470 og 1530 og således viste at Isidors popularitet fortsatte inn i renessansen. Inntil 1100-tallet endelig kunne oversette fra arabiske kilder overførte Isidor alene hva de vestlige europeere husket fra verkene til Aristoteles og andre grekere, skjønt hans forståelse av gresk var noe begrenset. Etymologiæ ble kopiert i stor stil, spesielt i middelalderske bestiarier.

Det er svært lite som er originalt i Etymologiæ. Isidor lånte fra verker fra tidligere forfattere som Plinius den eldre, Solinus, Aristoteles, Justin Martyr, Lucretius, Cassiodorus, Servius, Sveton, Hyginus, og mange andre. Selv om Isidor var meget belest var han ingen kritisk leser og det var svært lite han stilte spørsmål ved. Han hovedhensikt med Etymologiæ var ikke bare å nedtegne fakta slik han så dem, men å knytte mening til dem, vanligvis gjennom etymologi slik som tittelen hentyder. Etymologi er studiet av ordenes opprinnelse, et forsøk på å spore deres utvikling tilbake til deres opprinnelse. Isidor mente at tingenes navn var knyttet til det «første» språket, hebraisk, men hans ordtydning var hovedsakelig kun fantasifull ved at han knyttet ord og ord som ikke var relaterte sammen ved at de hadde lik lyd eller form for å få den meningen han søkte. Dette var ikke spesielt for Isidor, men en selskapslek som var populær i hele middelalderen, og man finner de samme forklaringene hos for eksempelvis Snorre Sturlason på 1200-tallet som i Edda knyttet feilaktig æser til Asia. Isidor fant ut at ørner, aquila, ble så kalt for deres skarpe syn, acumine.

Isidor skrev i Etymologiæ at jorden var rund. Hans mening var tvetydig og noen har ment at han refererte til en diskformet klode, men hans andre skrifter gjør hans mening klar: han mente at kloden var kuleformet.^[4] Han innrømmer også muligheten for at folk bodde på dens antipoder (motsatte sider), men så på dette som sagnaktig^[5] og noterte at det var ingen bevis for deres eksistens.^[6] Isidors diskformede analogi fortsatte å bli brukt gjennom hele middelalderen av forfattere som klart favoriserte en sfærisk jord, biskop Rabanus Maurus på 800-tallet som sammenlignet den bebodde delen av nordlige halvdel (Aristoteles’ nordlige tempererte himmelstrøk) med et hjul, tenkt som en skive av hele sfæren (Se også Flat jord-teorien).

Isidor var den siste av antikkens kristne filosofer slik han også var den siste av de store latinske kirkefedre. Han var uten tvil den mest beleste og lærde mann av sin tid og øvde en langtrekkende og en umåtelig innflytelse på utdannelsessystemet i middelalderen. Hans samtidige og venn, Braulio, biskop av Zaragoza, så på ham som en mann som ble løftet opp av Gud for å redde de iberiske folkene fra tidevannsbølgen av barbari som truet med å oversvømme den gamle sivilisasjon i Hispania. Det åttende kirkeråd i Toledo i 653 nedtegnet deres beundring for hans karakter ved disse rosende ord: «Den usedvanlig doktor, den siste ornament av den katolske kirke, den mest lærde mann i de siste år, alltid for å bli nevnt med ærbødighet, Isidor». Denne hyllest ble godkjent av det femtende kirkeråd i Toledo som ble holdt i år 688.

• I Dantes Den guddommelige komedie (Paradiso' X.130), er han nevnt blant kirkens teologer og doktorer sammen med Richard av St. Victor og Beda den ærverdige.
• Han ble kanonisert av den katolske kirke i 1598 og erklært som en Doktor av kirken i 1722.
• I 2003 ble han foreslått som beskytterhelgen for Internett, men var til slutt ikke blant de top seks øverste stemmene i en italiensk Internett-avstemning.

Etymologiarum libri XX – originaltekst fra Wikikilden

• Etymologiae (komplett latinsk tekst)

• Herren, Michael. «On the Earliest Irish Acquaintance with Isidore of Seville». Visigothic Spain: New Approaches. James, Edward (red). Oxford: Oxford University Press, 1980. ISBN 0-19-822543-1.
• Henry Wace, Dictionary of Christian Biography
• Encyclopædia Britannica, 1911-utgaven
• Denne artikkelen har tekst fra 1913-utgaven av Catholic Encyclopedia, jfr. artikkel «St. Isidore of Seville» av John B. O'Connor, en utgivelse som nå er offentlig tilgjengelig og uten låste rettigheter.

• Order of St. Isidore of Seville
• Jones, Peter. «Patron saint of the internet» Arkivert 1. mai 2008 hos Wayback Machine.. The Telegraph Arkivert 25. januar 2018 hos Wayback Machine., 27. august 2006 (Review of The Etymologies of Isidore of Seville, Cambridge University Press, 2006 (ISBN 0-521-83749-9))
• Shachtman, Noah. «Searchin' for the Surfer's Saint». Wired, 25. januar 2002