Helvetikere

Helvetiere (latin Helvetii) var en keltisk stamme eller et stammeforbund^[1] som var bosatt over det meste av det sveitsiske platå på den tiden de kom i kontakt med den romerske republikken på 100-tallet f.Kr. Ifølge Julius Cæsar var helvetierne delt i to fire undergrupper, eller pagi. Av disse nevner Cæsar kun navnene Verbigeni og Tigurini,^[2] mens den greske historikeren Poseidonios nevner Tigurini og Toygenoi (Τωυγενοί).^[3] De opptrer framtredende i Cæsars Commentarii de Bello Gallico, hvor deres mislykkede utvandring til det sørvestlige Gallia i 58 f.Kr. tjente som en katalysator for Cæsars påfølgende erobring av Gallia.

Endonymet Helvetii kan være avledet fra rotordet elw slik som i walisisk, i betydningen «gevinst» eller «profitt», og i gammelirske endelsen il-, i betydningen «mange» eller «mangfoldig».^[1] Navnet har også blitt fortolket i betydningen «rik på land», fra elu-, «tallrik», og *etu-, «terreng», «gressland».^[4]

Navnet for nasjonal personliggjøring av Sveits, Helvetia, og landets nylatinske navn, Confoederatio Helvetica, er begge avledet fra navnet til helvetiere, Helvetii.

Av de fire helvetiske pagi eller understammer navngir Cæsar kun Verbigeni (Bell.Gall. 1.27) Tigurini (1.12), Poseidonios nevner Tigurini og Toygenoi (Τωυγενοί).^[5] De sistnevnte kan være eller ikke være identisk med teutonere som ble navngitt av Titus Livius. Antikkens skribenter klassifisert vanligvis teutonerne som «germanisk» og helvetierne som «galliske», men disse etniske tilskrivelsene er diskutable.^[6]

I henhold til Cæsar var det området som helvetierne hadde oppgitt, besto av 400 landsbyer og 12 oppida (befestede bosetninger).^[7] Hans opptelling av den totale befolkningen som ble tatt fra erobrede helvetiske nedtegnelser skrevet på gresk er 263 000 mennesker, inkludert kjempende menn, eldre menn, kvinner og barn.^[8] Imidlertid er disse tallene vanligvis betvilt av moderne forskere for å være altfor høye.

Som mange andre stammer hadde helvetierne ikke konger på den tiden de havnet i konflikt med Roma, men synes isteden å ha blitt styrt av en klasse adelsmenn (latinsk equites).^[9] Da Orgetorix, en av helvetiernes mest framstående og ambisiøse adelsmenn, lagde planer for å etablere seg selv som deres konge, møtte han henrettelse ved brenning om han ble funnet skyldig. Cæsar nevner ikke uttrykkelig navnet på de autoritetene som førte saken og samlet menn for å anholde Orgetorix, men Cæsar omtaler dem ved de latinske begrepene civitas («stat» eller «stamme») og magistratus («ledere»).^[10]

Navnet til helvetiere er første gang bevitnet på en graffito på en beholder fra Mantua (ca. 300 f.Kr.) i nordlige Italia.^[11] Inskripsjonen i etruskisk alfabet leser eluveitie, noe som har blitt fortolket som en etruskisk form for keltiske (h)elvetios («helvetieren»), antagelig en referanse til en mann av helvetisk opprinnelse som levde i Mantua.

I Plinius den eldres Naturalis Historia (ca 77 e.Kr.) nevner han en opphavsmyte for den keltiske bosetningen i den romerske provinsen Gallia Cisalpina (i Emilia og Lombardia i dagens Nord-Italia) hvor en helvetisk helt ved navn Helico spilte rollen til en mytologisk kulturhelt. Helico hadde arbeidet i Roma som håndverker og da han reiste hjem til nord for Alpene hadde han med seg en tørket fiken, en vindrue, en del olivenolje og vin, og da hans landsmenn fikk smake på dette fikk det dem til å ønske mer og invaderte nordlige Italia.^[12]

Den greske historikeren Poseidonios (ca. 135–50 f.Kr.), hvis verker kun er bevart i fragmenter av andre skribenter, har gitt den tidligste historiske nedtegnelsen av helvetierne. Poseidonios beskriver helvetierne av 100-tallet f.Kr. som «rike på gull, men fredelige»", men uten å oppgi (i tekstene som er bevart) noen nøyaktig indikasjon på deres område.^[13] Hans referanse til gull som ble vasket i elvene er blitt tatt som bevis for en tidlig tilstedeværelse i på det sveitsiske platå (sveitsisk Mittelland, «mellomlandet»), det lavestliggende landskapet i Sveits med Emme som elven med gull som Poseidonios henviste til. Denne tolkningen har dog mistet tilhengere,^[14] da Poseidonios' fortelling gjør det mer sannsynlig at det landområdet en del helvetiere forlot for å delta i angrep på teutonere, kimbrere, og ambronere faktisk var det som i dag er sørlige Tyskland og ikke Sveits.

At helvetierne opprinnelig levde i sørlige Tyskland er bekreftet av geografen Klaudios Ptolemaios (ca. 90–168 AD), som forteller om en Ἐλουητίων ἔρημος (det vil si «Helvetisk forlatte landområder») nord for Rhinen.^[15] Den romerske historikeren Tacitus viste at helvtikerne en gang bosatte seg i området mellom elvene Rhinen og Main og «den herkyniske skog» (Schwarzwald).^[16] Den tiden helvetierne forlot dette området er nå vanligvis datert til slutten av 100-tallet f.Kr. på omtrent samme tid som de første germanere angrep den romerske verden da Tigurini og Toygenoi/Toutonoi er nevnt som deltakere i store angrep.

De germanske stammene kimbrere og ambronere nådde antagelig fram til sørlige Tyskland i løpet av året 111 f.Kr. Her ble de sammenslått med tigurinerne, Tigurini, og antagelig også av teutonerne (Teutoni-Toutonoi-Toygenoi, identifiseringen av den siste gruppen er uklar).^[17]

Disse stammen begynte med felles invasjon av Gallia, inkludert av den romerske provinsen Gallia Narbonensis og førte til tigurinernes seier over en romersk hær ledet av Cassius Longinus i nærheten av Agendicum i 107 f.Kr. hvor den romerske konsulen ble drept. I henhold til Cæsar ble de romerske soldatene som ble tatt til fange tvunget til å gå under en åk av de triumferende gallerne, en vanære som krevde både en offentlig som privat hevn.^[18] Cæsar er den eneste kilde som forteller om denne episoden da tilsvarende bøker til Titus Livius' historier er kun bevart i Periochae, en kort sammendrag som lister innholdet hvor det blir nevnt gisler ble gitt av romerne, men hvor intet åk er nevnt.^[19]

I 105 f.Kr. beseiret de allierte stammene en annen romersk hær i nærheten av Arausio, og dro deretter videre for å herje Spania, Gallia, Noricum, og nordlige Italia. De delte seg opp i to grupper i 103 f.Kr. hvor teutonerne og ambronerne marsjerte langs en vestlige rute gjennom Gallia Narbonensis og kimbrerne og teutonerne krysset de østlige Alpene (antagelig via Brennerpasset). Mens teutonerne og ambronerne bortimot ble drept i 102 f.Kr. av Gaius Marius, overvintret kimbrerne og teutonerne på Posletten. Året etter bortimot utryddet Marius kimbrerne i slaget ved Vercellae. Teutonerne, som hadde planlagt å følge kimbrerne, vendte tilbake over Alpene med deres tyvegods og slo seg sammen med de helvetiere som ikke hadde deltatt i angrepene.

Helvetierne var den første galliske stammen som ble konfrontert av Cæsar. Han forteller om hendelsene til konflikten i de innledende seksjonene av Commentarii de Bello Gallico (Opptegnelser om gallerkrigen).^[20] Grunnet gallerkrigens politiske vesen, har Cæsars motiver for å utgi fortellingen om hans egne bedrifter kan være å endre betydningen av hendelsene og motivene til de som deltok. Cæsars fortelling er på ingen måter en nøytral gjengivelse av de historiske begivenhetene.^[21]

Adelsmannen Orgetorix er presentert som den som hisset opp en ny helvetisk utvandring hvor hele stammen forlot sitt opprinnelige område og, i henhold til Cæsar, for å etablere overherredømme over hele Gallia. Denne utvandringen var planlagt i løpet av tre år og hvor Orgetorix konspirerte med to adelsmenn fra nabostammer, Casticus fra sequanerne og Dumnorix fra haeduerne (Aedui), og hver av dem skulle utføre et statskupp i sine egne stammer og deretter skulle de samarbeide. Da ryktene begynte å gå at Orgetorix egentlig ønsket å gjøre seg selv til konge, ble han innkalt for å svare for seg og ville bli henrettet om han ble funnet skyldig i anklagene, men før han ble ført fram døde Orgetorix under uforklarlige omstendigheter. Helvetierne mente at han hadde tatt sitt eget liv.^[22]

Helvetierne ga uansett ikke opp dere planlagte utvandring, men brente sine hjem i 58 f.Kr. Et antall stammegrupper fra naboregionene slo seg sammen med dem: Raurici, Latobrigi, Tulingi og en gruppe boiere som hadde beleiret Noreia.^[23] De forlot sine hjem helt og holdent for å bosette seg blant santonerne så langt unna som Saintonge. Den letteste ruten ville ta dem gjennom Rhônedalen og dermed også gjennom romerske Provincia Narbonensis.

Da helvetierne nådde fram til grensene til allobrogere, den stammen i Provincia som lengst nord, fant de ut at Cæsar allerede hadde revet broen til Geneva for stoppe deres videre frammarsj. Helvetierne sendte deres "mest framstående menn" for å forhandle en fredelig overreise i Provincia. Cæsar oppholdt dem med å be om å overveie dette, og denne tiden benyttet han til å samle forsterkninger og befeste den sørlige bredden av elven Rhône. Da sendebudene kom tilbake på den datoen som de var overens om, følte han seg sterk nok til blankt å avvise deres tilbud. Helvetierne valgte da den langt vanskeligere reiseruten gjennom området til sequanernes område som lå ved Jurafjellene, men som omgikk Provincia. Etter å ha herjet landet til stammen haeduerne ba disse om hjelp fra Cæsar mens helvetierne begynte å krysse elven Saône, noe som tok flere dager. Da kun en fjerdedel av deres styrker var igjen på den østlige bredden av elven, angrep Cæsar. I henhold til Cæsars skrifter var de som ble drept tilhørende tigurinerne som han nå tok hevn over i navnet til den romerske republikken og sin familie.^[24]

Etter slaget sørget romerne raskt for at broen ble bygget opp igjen, noe fikk helvetierne til atter å sende en ambassadør, denne gangen ledet av Divico, en annen figur som Cæsar leder til det forsmedelig nederlaget i 107 f.Kr. ved å kalle ham for bello Cassio dux Helvetiorum («leder av helvetierne i den cassianske kampanjen»). Hva Divico kunne tilby var bortimot overgivelse ved at de aksepterte å bosette seg uansett hvor Cæsar bestemte, skjønt det var kombinert med en trussel om åpen kamp om Cæsar nektet. Cæsar krevde at de ga gisler til ham og reparasjoner for haeduerne og allobrogerne. Divico svarte med å si at helvetierne «var vant til å motta, ikke å gi gisler; et faktum som det romerske folk kan bevitne,»^[25] denne gangen en hentydning til at de beseirede romerne ved Agen ga gisler.

I kavalerislaget som fulgte, var helvetierne overlegne Cæsars allierte, haeduerne under Dumnorix’ kommando, og de fortsatte sin framferd mens Cæsars hær ble holdt igjen grunnet forsinkelser i leveringen av korn, noe som ble forsaket av haeduerne på tilskyndelse av Dumnorix som hadde giftet seg med Orgetorix’ datter. Noen få dager senere hadde Cæsar imidlertid kommet i kapp med helvetierne i nærheten av haeduernes oppidum Bibracte, og hør møtte han dem i et betydelige slag som førte til romerne erobret det meste av deres utstyr og at helvetierne måtte trekke seg tilbake.

Etter å ha etterlatt det meste av deres forsyninger, reiste helvetierne rundt 60 km på fire dager og nådde til sist fram til landområdene til lingonerne (dagens platå Langres). Cæsar fulgte dem ikke før etter tre dager etter slaget, men sendte beskjeder til lingonerne om at de på ikke noe vis måtte gi støtte eller hjelp til helvetierne. Helvetierne tilbød da at de overga seg, tilby gisler og overgi sine våpen den neste dagen. I løpet av natten flyktet rundt 6000 av verbigenerne flyktet fra leiren i frykt for å bli massakrert straks de var forsvarsløse. Cæsars sendte ryttere etter dem og beordret at de som ble brakt tilbake ville bli «regnet som fiender», noe som antagelig betydde å bli solgt som slaver.

For at de skulle kunne forsvare grensen langs Rhinen mot germanerne, tillot Cæsar helvetierne og andre stammer å dra tilbake til deres opprinnelige områder og gjenoppbygge deres hjem. Allobrogene ble beordret til å støtte dem med forsyninger med korn. Haeduerne fikk innvilget sitt ønske om at de boiere som hadde fulgt helvetierne kunne få bosette seg i deres områder i oppidum Gorgobina. Cæsars ordning med helvetierne og andre stammer ble ikke ytterligere spesifisert av Cæsars, men i Ciceros tale Balbo i 56 f.Kr. nevnes helvetierne som en av flere stammer som foederati, de vil si allierte folk som verken var borgere av republikken eller underlagt den, men forpliktet ved atale til støtte romerne med et bestemt antall krigere.^[26]

I henhold til seierherren, tavler med lister med greske bokstaver ble funnet i den helvetiske leiren. Den listet i detaljer alle menn som kunne bære våpen sammen med deres navn og oppga et totalt antall kvinner, barn og eldre som fulgte dem.^[27] Antallet sammenlagt kom på 263 000 helvetierne, 36 000 tulingierne, 14 000 latobrigerne, 23 000 raurakinerne, og 32 000 boierne, til sammen 362 000 personer hvor 92 000 av dem var krigere. En folketelling av de som hadde dratt tilbake til sine hjem ble listet til 110 000 overlevende, hvilket betydde at kun rundt 30 prosent av dem hadde overlevd krigen.

Cæsars rapport har blitt delvis bekreftet ved utgravninger i nærheten av Genève og Bibracte. Imidlertid har store deler av hans redegjørelse ennå ikke blitt styrket ved arkeologi. Store deler av fortellingen må bli betraktet som partisk og ved en del tilfeller som usannsynlig. Eksempelvis, kun en av femten keltiske oppida på det helvetiske området har så langt vist bevis på ødeleggelse ved brann. Mange andre steder, eksempelvis helligdommen ved Mormont, viser ingen tegn på ødeleggelse i den aktuelle perioden, og keltisk liv fortsatte tilsynelatende uforstyrret for resten av århundret på 100-tallet f.Kr. og opp til begynnelsen av romersk tid med en betoning av økning i framgang og blomstring framfor noen form for «helvetisk skumring».^[28] Med den ærefulle status som foederati tatt med i beregningen, er det vanskelig å tro at helvetierne noen gang fikk tap så tunge som det antallet som ble oppgitt av den romerske militærlederen.

Generelt må de antall som er nedtegnet av antikkens militære forfattere bli vurdert som en grove overdrivelser.^[29] Hva Cæsar hevdet var 368 000 mennesker er blitt beregnet av andre kilder til heller å ha vært rundt 300 000 (Plutark), eller 200 000 (Appian);^[30] i lys av mer kritisk analyse er selv disse antallene antagelig altfor høye. Furger-Gunti betrakter en hær på mer enn 60 000 stridende menn som meget usannsynlig i lys av taktikken som var involvert og formoder at det faktiske antallet kan heller ha ligget i nærheten av 40 000 krigere ut av en total befolkning på 160 000.^[31] Delbrück har forslått en enda lavere antall på rundt 100 000 mennesker hvor kun 16 000 var krigende menn, noe som ville ha betydd at den keltiske styrken var på rundt halvparten av den romerske hæren bestående av rundt 30 000.^[32] Det faktiske antallet vil aldri bli avgjort nøyaktig. Cæsars spekulasjonene kan i det minste bli betvilt ved å se på størrelsen av det reisegods som en utvandring av 368 000 mennesker ville ha krevd: Selv med de reduserte antall som Furger-Gunti benytter for beregningene, ville et tog med reisegods ha strukket seg utover minst 40 km, kanskje også så mye som 100 km.^[33]

Til tross for det nå langt mer balanserte numeriske tyngden vi har for å anta de to motstående hærene, synes slaget å være langt mindre strålende seierrikt enn hva Cæsar presenterte det til å være. Hovedmengden av helvetierne trakk seg fra slaget om natten, forlot de fleste av sine vogner, kan det synes som, som de hadde trukket opp slik at vognene utgjorde en borg. De trakk seg tilbake nordover om natten og nådde området til lingonerne fire dager etter slaget. Hva Cæsar antyder hva som var en desperat flukt uten å stoppe, kan faktisk ha vært en beordret tilbaketrekning i moderat hastighet og dekket en avstand på rundt 40 km om dagen.^[34] Cæsar selv opptrer ikke som triumferende seierherre og var ikke i stand til følge etter helvetierne på tre dager, «både angående soldatenes skader og gravleggelse av de døde». Det er imidlertid klart at Cæsars advarsel til lingonerne om ikke gi forskyvinger til hans fiender var mer enn nok til at de helvetiske lederne igjen kom med tilbud om fredsavtale. På hvilke vilkår denne freden ble gjort er diskutabelt, men som det er sagt tidligere, konklusjonen av foedus kaster en del tvil over totalitetens av helvetiernes nederlag.

Da Cæsars redegjørelse er tungt påvirket av hans politiske agenda, gjør det vanskelig å avgjøre hva som er helvetiernes egentlige motiv for deres folkevandring i 58 f.Kr. Det kan vurderes som en generell keltisk tilbaketrekning fra områder som senere ble germanske. Det kan bli diskutert om de noen ganger hadde planer om å bosette seg i Saintonge, slik Cæsar hevder.^[35] Det var absolutt i Cæsars interesse til å fremheve enhver form for parallell mellom de traumatiske invasjonene til kimbrerne og teutonerne og den påståtte trusselen som helvetierne var for romernes verden. Tigurinernes andel i ødeleggelsen av L. Cassius Longinus og hans hær var et velkomment påskudd til å innlede en offensive krig i Gallia, noe som gjorde det mulig for Cæsar å unngå å oppfylle forpliktelsene han hadde til de tallrike kreditorene hans skyldte penger til, men også for ytterligere å styrke sin posisjon innenfor den sene romerske republikken.^[36]

I denne forståelsen, hvor selv figuren Divico som gjør sin opptreden i Commentarii et halvt århundre etter hans seier over L. Cassius Longinus, synes mer som et tvilsomt argument for å vektlegge betydningen av å angripe, enn som henvisning til en faktisk historisk figur. At seierherren av Agen fortsatt levde i 58 f.Kr. eller at han fysisk var fortsatt i stand til å foreta en slik reise, synes mer enn tvilsomt. Til tross for denne tvilsomme historiske konstruksjonen ble Divico noe av en helt for den sveitsiske nasjonale oppblomstringen på 1800-tallet og i løpet av «Geistige Landesverteidigung» på 1900-tallet.

Helvetiere og raurakierne mistet mest sannsynlig deres status som foederati kun seks år etter slaget ved Bibracte hvor de støttet Vercingetorix i 52 med henholdsvis 8000 og 2000 menn. En gang mellom 50 og 45 f.Kr. grunnla romerne Colonia Iulia Equestris på stedet for den helvetiske bosetningen Noviodunum (dagens Nyon), og rundt 44 f.Kr. Colonia Raurica på raurakiernes område. Disse koloniene var antagelig etablert som et middel for å kontrollere de to viktigste militære tilgangsrutene mellom helvetisk område og resten av Gallia, og blokkerte passasjen gjennom Rhônedalen og Sundgau.

I løpet av Augustus' styre ble den romerske dominansen mer konkret. En del av de tradisjonelle keltiske oppida ble nå benyttet som legionærgarnisoner, som blant annet Vindonissa eller Basilea (dagens Basel); andre ble forflyttet, som med bygdeborgen Bois de Châtel hvor innbyggerne grunnla en ny «by» av civitas ved den nærliggende Aventicum. Først opptatt i den romerske provinsen Gallia Belgica, senere i Germania Superior og til sist i den diokletianske provinsen Maxima Sequanorum, de tidligere provinsene til Helvetii og dens befolkning ble gjennomgående romanisert som med resten av Gallia.

Hva som synes som å ha vært en siste handling fra helvetierne som en stammeenhet skjedde kort tid etter at keiser Nero døde i 68 e.Kr. Som andre galliske stammer, var helvetierne organisert som en civitas; de opprettholdt faktisk også deres tradisjonelle grupperinger i fire pagi^[37] og hadde et egen indre selvstyre, inkludert forsvaret av bestemte festninger med egen soldater. I borgerkrigen som fulgte etter Neros død, støttet civitas Helvetiorum romeren Servius Galba (som fungerte som romersk keiser i syv måneder). Da de ikke kjente til at han døde i januar 69, nektet de å akseptere hans rival Vitellius. Legio XXI Rapax, som var stasjonert i Vindonissa, støttet Vitellius, og stjal betalingen til en helvetisk garnison, noe som fikk helvetierne til avskjære budbringerne til Vitellius og fengslet en romersk avdeling.

Aulus Caecina Alienus, en tidligere tilhenger av Galba som nå var blitt leder for Vitellius' invasjon av Italia, satt i gang et massivt straffende felttog, knuste helvetierne under deres leder kommandant Claudius Severus og omringet restene av helvetiernes styrker ved fjellet Vocetius (Bözbergpasset), drepte og la tusener i slaveri. Hovedstaden Aventicum overga seg, og Julius Alpinus, overhode av hva som nå synes å ha vært et helvetisk opprør, ble henrettet. Til tross for omfattende ødeleggelser, ble helvetierne i henhold til historikeren Tacitus kun reddet fra total utryddelse ved en bønn fra en Claudius Cossus, en helvetisk sendebud til Vitellius, og som Tacitus formulerte det, «av velkjent veltalenhet».^[38]

Fordelingen av graver i henhold til La Tène-kulturen i Sveits indikerer at det sveitsiske platå (Mittelland) mellom Lausanne og Winterthur var relativt tett befolket. Sentre for bosetninger eksisterte i elvedalen Aare mellom Thun og Bern, og mellom innsjøen Zürichsjøen og elven Reuss. Området Wallis og regionen rundt Bellinzona og Lugano synes også å ha hatt en relativt tett befolkning, skjønt de lå utenfor de helvetiske grensene.

Bortimot alle de galliske oppida ble bygd i nærheten av større elver på det sveitsiske platået. Ingen av dem eksisterte på samme tid. For de fleste av dem har vi ingen informasjon om hva deres keltiske navn kan ha vært, med en eller to mulige unntak. Hvor et førromersk navn er bevart, er det markert i parentes.^[39]

• Altenburg-Rheinau
• Basel
• Bern-Engehalbinsel (muligens Brenodurum^[40])
• Bois de Châtel, Avenches
• Eppenberg
• Jensberg
• Genève (Genava)
• Lausanne (Lousonna)
• Martigny (Octodurus)
• Mont Chaibeuf
• Mont Terri
• Mont Vully
• Sermuz
• Üetliberg, Zürich
• Windisch (Vindonissa)

• Cæsar, Julius (58 f.Kr.): Commentarii de Bello Gallico (Kommentarer til gallerkrigen), utgitt på norsk som Gallerkrigen, 2008, Thorleif Dahls Kulturbibliotek
• Furger-Gunti, Andres (1984): Die Helvetier: Kulturgeschichte eines Keltenvolkes. Neue Zürcher Zeitung, Zürich. ISBN 3-85823-071-5
• Held, Alexander (1984): Die Helvetier. Verlag Neue Zürcher Zeitung, Zürich.
• Müller, Felix & Lüscher, Geneviève (2004): Die Kelten in der Schweiz. Theiss, Stuttgart. ISBN 3-8062-1759-9.
• Staehelin, Felix (1948): Die Schweiz in Römischer Zeit. 3., ny bearb. utg. Aufl. Schwabe, Basel
• Walser, Gerold (1998): Bellum Helveticum: Studien zum Beginn der Caesarischen Eroberung von Gallien. (Historia. Einzelschriften 118). Steiner, Stuttgart. ISBN 3-515-07248-9
• SPM IV Eisenzeit – Age du Fer – Età del Ferro, Basel 1999. ISBN 3-908006-53-8.

• Kelten Schweiz, keltere i Sveits (tysk)