Kragebjørn
| Kragebjørn | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Ursus thibetanus Cuvier, 1823 | |||
| Synonymi | |||
| Selenarctos thibetanus | |||
| Populærnavn | |||
| kragebjørn, tibetansk svartbjørn, månebjørn | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Rovpattedyr | ||
| Familie | Bjørnefamilien | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste:[1] | |||
ver 3.1  VU — Sårbar | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | skog- og fjellområder | ||
| Utbredelse: | |||
 | |||
Kragebjørn (Ursus thibetanus), også kalt månebjørn og tibetansk svartbjørn, lever i skog- og fjellområder i Øst-Asia. Det tidligere latinske navnet på arten var Selenarctos thibetanus, som betyr «Tibets månebjørn», et navn den har fått etter det store hvite merket den har på brystet. Den er en av fire representanter i slekten Ursus.
Habitat og geografisk spredning
[rediger | rediger kilde]Asiatisk svartbjørn trives i fuktig tropisk skog i åser og bratte fjellsider, der det er tett vegetasjon. Av og til kan man også se denne bjørnen jakte etter føde på mer åpent sletteland. Sommerstid kan man finne denne bjørnen i høyder opp mot 3600 moh, selv om 1000 m er en mer gjennomsnittlig høyde å observere den i. Når høsten kommer trekker den gjerne ned fra høyden.[2]
Asiatisk svartbjørn har trolig en bredere distribusjon i Øst-Asia enn tidligere antatt, der områder i land som Afghanistan, Bangladesh, Bhutan, India, Iran, Japan, Kambodsja, Kina, Korea, Laos, Malaysia, Mongolia, Myanmar, Nepal, Pakistan, Russland, Taiwan og Vietnam inngår.[3] Kunnskapen om denne svartbjørnen er imidlertid så begrenset at man vet lite om hvor stor stammen er. Man har imidlertid grunn til å tro at denne bjørnen er en sterkt truet art, på grunn av tap av habitat som følge av ulovlig jakt, stor avskoging og ukontrollert landbruk.
Trusler og bevaringsstatus
[rediger | rediger kilde]Habitatet til asiatisk svartbjørn er truet av tyvjakt, ukontrollert landbruk og avskogning, og det finnes ingen planer for å gjøre noe konkret med artens sterke tilbakegang. Områder som er beskyttet er ikke i tilstrekkelig grad mangfoldige nok til å sikre artens framtid.
Tyvjakt er først og fremst et problem fordi denne bjørnen gjennom årtusener har vært sentral i tradisjonell kinesisk medisin, der bjørnens galle har vært utnyttet. Etter at bjørnen er drept tappes gallen, som er verd mange penger på svartebørsmarkedene i østen. Det har sågar vært vanlig å holde slike bjørner i bur, såkalte gallebjørner, for å tappe galle av dem mens de fortsatt blir holdt i live, både i Kina, Russland og i en rekke andre østlige land. Slikt foregår fortsatt mange steder, men vestlig kritikk har gjort det mindre attraktivt for mange land å tillate denne formen for dyremishandling.
Denne bjørnen står på IUCNs rødliste og blir regnet som sårbar. Den står også på CITES Appendix I og er dessuten listet som truet på US Federal List.
Beskrivelse
[rediger | rediger kilde]Asiatisk svartbjørn er en meget tilpasningsdyktig art som helst unngår andre rovpattedyr og mennesker. Den veier normalt 65–150 kg og regnes som en middels stor bjørneart. Hannene veier gjerne 110–150 kg, mens binna gjerne veier 65–90 kg.[4] Kroppen er massiv og kompakt, og lengden er ca. 125–190 cm målt fra snutespissen til halestubben, som i tillegg måler ca. 6,5-10,6 cm i lengde. Hodet er stort og rundt i formen, med små øyne. Ørene er forholdmessig store og runde og sitter lenger fra hverandre enn hos svartbjørn.
Asiatisk svartbjørn er en bjørn med mange navn. Tibetansk svartbjørn er et av dem, men dette navnet ble droppet til fordel for asiatisk svartbjørn, fordi det er mer beskrivende for arten. Den har imidlertid også andre navn, for eksempel månebjørn, et navn den har fått etter den halvmånelignende flekken i brystet. Kragebjørn er et alternativ, et navn den har fått på grunn av kragelignende pelsen som dannes rundt manken. Pelsen er vanligvis sort, men det finnes også bjørner som har brunfarget pels. Nylig ble det også oppdaget at det fantes blonde bjørner, samt bjørner som var både blonde og sorte i utfargingen.[5]
Underarter
[rediger | rediger kilde]Det er beskrevet noen underarter av asiatisk svartbjørn, men det er stor uenighet blant taksonister om disse kan kalles underarter eller bør klassifiseres som varieteter. Så langt mener flertallet at de er det siste.
- Ursus thibetanus formosanus, Taiwan
- Ursus thibetanus gedrosianus, Iran og Pakistan (kan være på randen av utryddelse)
- Ursus thibetanus japonicus, Japan
- Ursus thibetanus laniger, Afghanistan og Sør-Kina
- Ursus thibetanus mupinensis, Sørvest-Kina
- Ursus thibetanus thibetanus, Himalaya og deler av Sørøst-Asia
- Ursus thibetanus ussuricus, Sørøst-Sibir, Nord-Kina og Korea
Atferd
[rediger | rediger kilde]
Asiatisk svartbjørn er for det meste nattaktiv. Om dagen sover den gjerne i hule trestammer eller grotter, selv om det er kjent at disse bjørnene også kan være døgnaktive. Den nattaktive delen øker gjerne om høsten, da de gjerne trekker ned fra høyden i sin søken etter næringsrik mat (nøtter). Asiatisk svartbjørn er dyktige svømmere og flinke til å klatre i trær. De er sålegjengere som går på alle fire, men når de sloss reiser de seg på bakbeina og bruker de kraftige klørne på framlabbene som slagvåpen. Normalt vil slike bjørner søke å unngå nærkontakt med mennesker, men det er kjent at den kan angripe om den føler seg truet. Spesielt ei binne med unger.
De fleste asiatisk svartbjørner har vintersøvn, men ikke alle. Noen kan sove nesten hele vinteren igjennom, mens andre bare sover igjennom den kaldeste perioden. Under vintersøvn vil typiske hjertefrekvensen synke fra det normale 40-70 slag i minuttet til omkring 8-12 slag i minuttet. Temperaturen kan synke med 3-7 °C og metabolismen reduseres med opp mot 50%. Vintersøvn er ikke de samme som ekte dvale, så bjørner som sover kan utmerket godt bli vekket.[6]
Territorium
[rediger | rediger kilde]Asiatisk svartbjørns territorium kan variere ganske mye, fra omkring 6,4-9,7 km² til 16,4-36,5 km². Størrelsen ser ut til å ha sammenheng med mattilgangen i hvert enkelt område. Desto mer mat som finnes i området, jo mindre er reviret.[7]
Kommunikasjon
[rediger | rediger kilde]Det er kjent at asiatisk svartbjørn har utmerket syn, hørsel og luktesans, selv om det ikke foreligger noen studier som dokumenterer dette. Det er imidlertid forsket mye på amerikansk svartbjørn, som har et sanseapparat som er tilnærmet likt.
Asiatisk svartbjørn kommuniserer både visuelt og gjennom lyd. Underlegne bjørner vil eksempelvis søke vekk eller legge seg ned ovenfor en dominant bjørn, som kan klikke med tennene for å demonstrere aggresjon. Den bruker også kjemiske løsninger for å kommunisere, gjennom å markere sitt område med urin, slik at andre bjørner vet hvem som holder dette reviret. Den kans også gni seg mot trær eller klore på de for å markere et revir.[8]
Reproduksjon og levetid
[rediger | rediger kilde]Lite er kjent om denne bjørnens reproduksjon i vill tilstand, men i fangenskap har den blitt karakterisert som promiskuøs. Binna kommer i brunst i irregulære intervaller og kan pare seg i perioder på 12-35 dager. I Sibir er det vanlig at bjørnene parer seg i juni-juli, mens det i Pakistan er vanlig i oktober. Binna går drektig i 7-8 måneder og føder normalt 2 valper, men det er kjent at også asiatisk svartbjørn har såkalt embryonisk diapause. Valpene fødes blinde og avvennes i 3-4 måneders alderen, og regnes som uavhengige av mora når de er omkring 2-3 år gamle. De regnes som voksne og kjønnsmodne i 3-4-årsalderen.
Lite er kjent om artens levetid, men det er kjent at de kan bli omkring 25 år eller mer i vill tilstand. I fangenskap kan den trolig bli omkring 40 år gammel, men det eldste registrerte tilfellet er 33 år.
Matvaner
[rediger | rediger kilde]Det er vanlig at asiatisk svartbjørn eter i en døgnaktiv rytme, selv om nattaktiviteten øker utover høsten. Dette skjer fordi bjørnen da legger opp vinterreservene, i form av økte fettreserver. Det er faktisk kjent at asiatisk svartbjørn alternerer døgnrytmen i takt med behovet for mat, for eksempel når de stjeler fra avlinger natterstid for å unngå kontakt med mennesker.
Asiatisk svartbjørn er alteter, men eter mest vegetarkost. Luktesansen hos denne bjørnen er så god at den kan finne røtter og insekter den liker en meter under bakkenivå. En studie viser at den eter mest nøtter fra trær i bøkefamilien om høsten. Når det er sparsomt med mat er det kjent at denne bjørnen også har spist bark for å supplere kostholdet. Normal diett består av frukt, røtter og knoller, såvel som virvelløse dyr, virveldyr og kadavere. Det er også dokumentert at asiatisk svartbjørn har drept en bøffel, ved å knekke nakken på den, og så spist den. Likeledes er det vel dokumentert at den spiser av kadavere som er drept av tiger, noe som også har ført til at den blir drept av tiger fra tid til annen. Også bufe står av og til på menyen.[9]
Tidligere utbredelse
[rediger | rediger kilde]I pleistocen var kragebjørnen også utbredt i Europa og sørlige Sibir. De europeiske kragebjørnene er beskrevet med ulike vitenskapelige navn i litteraturen, men regnes nå som to underarter: Ursus thibetanus stehlini fra tidlig midtre pleistocen (Cromer-komplekset, Elster-istiden) og Ursus thibetanus mediterraneus fra sen midtre og sen pleistocen (Holstein-mellomistid, Saale-istid og Eem-mellomistid). I Uralfjellene fantes det en tredje underart, Ursus thibetanus permjak. Europa hadde en rik bjørnefauna i pleistocen med representanter for fire utviklingslinjer innenfor underfamilien Ursinae. I sen midtre og sen pleistocen var det tre arter i verdensdelen, kragebjørn, hulebjørn og brunbjørn.[10][11][12]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Garshelis, D.L. & Steinmetz, R. 2008. Ursus thibetanus. In: IUCN 2010. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2010.1. Besøkt 23. juni 2010.
- ^ «Asiatic Black Bears», 2004; Kanchanasakha, Than, og Simcharoen, 1998)
- ^ Asiatic Black Bears Arkivert 2016-03-04, hos Wayback Machine.
- ^ Noen hevder at binna veier 50-125 kg.
- ^ Galbreath, G. J., Hean, S. and Montgomery, S. M. 2000. A new color phase of Ursus thibetanus (Mammalia: Ursidae) from Southeast Asia. Natural History Bulletin of the Siam Society 49: 107-111.
- ^ «Asiatic Black Bears», 2004; Nowak, 1991; Reid et al., 1991; Ryan, Czaplewski, og Vaughan, 2000
- ^ Nowak, 1991; Reid et al., 1991
- ^ Kanchanasakha, Than, og Simcharoen, 1998
- ^ Hashimoto et al., 2003; Hayashi et al., 2002; Nowak, 1991; Reid et al., 1991; Ryan, Czaplewski, og Vaughan, 2000; Kanchanasakha, Than, og Simcharoen, 1998
- ^ Kurtén, B. (1964). Istidens djurvärld. Stockholm: Aldus/Bonniers. s. 90–91.
- ^ Baryshnikov, G.F. (2010). «Middle Pleistocene Ursus thibetanus (Mammalia, Carnivora) from Kudaro caves in the Caucasus» (PDF). Proceedings of the Zoological Institute RAS. 314 (1): 67–79.
- ^ Wagner, J. (2010). «Pliocene to early Middle Pleistocene ursine bears in Europe: a taxonomic overview». Journal of the National Museum (Prague), Natural History Series. 179 (20): 197–215. Arkivert fra originalen 8. oktober 2017. Besøkt 11. mai 2015.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) kragebjørn i Encyclopedia of Life
- (en) kragebjørn i Global Biodiversity Information Facility
- (en) kragebjørn hos Fossilworks
- (en) kragebjørn hos ITIS
- (en) kragebjørn hos NCBI
- (en) Kategori:Ursus thibetanus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Ursus thibetanus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Ursus thibetanus – detaljert informasjon på Wikispecies
- (en) Asiatic Black Bears
- (en) ARKive (film, foto og info)
