Karlstadforhandlingene

Karlstadforhandlingene (også kalt Karlstadkonvensjonen eller Karlstad-forliket) var forhandlinger mellom Norge og Sverige i Karlstad angående oppløsningen av unionen mellom de to landene i 1905. Selve forhandlingene pågikk fra 31. august til 23. september.

Utgangspunktet var at Norges regjering allerede hadde fått vedtatt en oppløsning av unionen i Stortinget, mens Sveriges regjering ikke godkjente dette, ettersom den hevdet at dette ikke var lovlig truffet, og at en oppløsning av unionen krevde et gjensidig vedtak i begge land.

Den utløsende årsak til unionsoppløsningen fra norsk side var en uenighet om konsulatvesenet. Norge hadde utviklet seg til et dominerende shipping- og handelsland, og hadde i motsetning til Sverige et større behov for konsulære tjenester vedrørende handel på andre siden av Atlanterhavet. Konsulatvesenet ble en hemsko for unionen, og de siste 20 årene var konsulatsaken den dominerende symbolsaken i den politiske konflikten mellom de to land.

Etter forhandlinger og trussel om krig i 1895, ble det etter hvert et mildere klima fra 1902, men dette tok slutt i november 1904. Landene satte hardt mot hardt, og den 7. juni 1905 avsatte Stortinget Oscar II og opphevet unionen på et juridisk grunnlag unionstilhengere oppfattet som et brudd på gjeldende forfatning. Sverige godkjente ikke oppløsningen og kom med motkrav, blant dem folkeavstemning om oppløsningen og oppklaring av en rekke punkter. Disse skulle tas opp ved en felles konvensjon.

Karlstadforhandlingene varte fra 31. august til 23. september 1905, da konvensjonen ble undertegnet av de to lands representanter. Som kompromiss ble forhandlingene lagt til den svenske byen Karlstad, som var omtrent like langt fra begge hovedsteder. Det var fem hovedpunkter som ble tatt opp: Grensefestninger og nøytral sone, transittrafikk, reinbeite, vassdrag og tvistemålsavgjørelse. Av disse punktene var det diskusjonene om grensefestningene og den nøytrale sonen som fikk mest oppmerksomhet.

Norge og Sverige hadde i unionstiden felles utenriksdepartement i Stockholm, og dette var ansvarlig for konsulatvesenet. Grunnloven hadde gitt Norge rett til eget konsulatvesen, men de fleste konsulene og visekonsulene i de områder hvor Norge hadde interesser, var ofte lokale og ikke norske. Behovet for å fornye konsulene og for å få modernisert konsulatvesenet meldte seg. Problemet var at mens Norge hadde et frihandelssystem, hadde Sverige en mer proteksjonistisk politikk, og dette førte til splittelse.

Norge hadde behov for konsuler som arbeidet for norsk eksport, mens Sverige hadde andre krav. Norge hadde verdens tredje største handelsflåte og den raskest voksende dampskipsflåten i verden. Norge bidro med dobbelt så mye til konsulatvesenet, og det var ikke uproblematisk at dette lå under et utenriksdepartement som ikke sto til konstitusjonelt ansvar for Stortinget. Det var også få norske konsuler i både Nord- og Sør-Amerika, der norsk skipsfart hadde mange markeder.^[1] I 1895 bestemte Venstre seg for «Knyttnevepolitikken», å presse gjennom et norsk konsulatvesen, men da Sverige truet med krig, ble saken lagt død.^[2]

Valget i 1903 ble vunnet av Samlingspartiet, en koalisjon mellom moderne Høyre og liberale høyreside-Venstre ledet av Francis Hagerup. De vant valget på løftet om forhandlinger om eget norsk konsulatvesen.^[1] En av grunnene til det var at Alfred Lagerheim hadde tatt over som utenriksminister i 1899, og at han var kjent som en mer kompromissvillig politiker i drøftelsene av konsulatsaken.^[1] Imidlertid ble problemene mellom Lagerheim og de mer konservative kreftene store, og han og statsminister Erik Gustaf Boström ga forskjellige signaler til nordmennene i forhandlingspolitikken, der Boströms var langt mer forsiktige og lite etterkommende. I november 1904 ble det en diskusjon i statsrådet i Sverige, der både Lagerheim og Boström foreslo å gå av. Det ble til at Lagerheim leverte sin avskjedssøknad.^[3]

Avgangen til Lagerheim betydde også nederlag for den kompromissvillige linjen. Statsminister Boström la fram seks punkter et eventuelt norsk konsulatvesen måtte overholde etter Lagerheims avgang:^[4]

• Konsulatstyrelsen skal, innen en konsulstilling besettes, meddele utenriksministeren alle nødvendige opplysninger vedrørende kandidaten.
• I norske konsulers diplomer skal alltid kongens tittel anføres slik at Sverige nevnes foran Norge.
• Konsulatstyrelsen må ikke gi en konsul noen forskrift som står i strid med UD-ministerens bestemmelse.
• Erfarer utenriksministeren at en konsul opptrer slik at det kan virke forstyrrende på det gode forholde mellom de forente riker, har han å anmelde dette i ministerielt statsråd.
• Konsulene kan suspenderes av vedkommende gesandtskap... og kan ikke innsettes uten etter innstilling fra kongen eller UD-ministeren.
• I visse lande skal det felles konsulatvesen bestå inntil videre.

Disse kravene ble fra norsk presse sett på som så strenge at de ble kalt «lydrikepunktene».^[5] Det ble gjort forsøk på forhandlinger med dette som basis, men avstanden ble for stor, og forhandlingene strandet i februar 1905.

Ved Lagerheims avgang, Boströms uvillighet til samarbeide og forhandlingenes resultatløse avslutning hadde også regjeringen Hagerup utspilt sin rolle. Den 21. februar 1905 utnevnte Stortinget en «Specialkomité» med medlemmer fra alle partiene (Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet) som skulle utarbeide en innstilling om en ordning av konsulatvesenet.^[6]

Den generelle følelsen var at når svenskene ikke ønsket samarbeid, fikk Norge ta affære, og to medlemmer av regjeringen Hagerup, Christian Michelsen og Jakob Schøning, gikk av. Dette framtvang at hele regjeringen Hagerup gikk av den 11. mars.^[7] Christian Michelsens samlingsregjering tok over med Michelsen som statsminister. Han fortsatte med konsulatsaken, og etter hvert ble det Boström som gikk av. Ny statsminister, etter at samtlige tidligere kandidater hadde unnskyldt seg, ble Johan Ramstedt.^[8] Grunnen til at mange takket nei til statsministerstillingen, kan ha vært at man forsto alvoret i situasjonen, og at den sittende minister ville bli husket som den som mistet Norge.^{[trenger referanse]}

Den 10. mai 1905 leverte Stortingets spesialkomité for Konsulatsaken sin enstemmige innstilling om å følge den «korte lovlinje», det vil si den politiske retning som krevde norsk konsulatvesen på tross av at det var et felles utenriksministerium. Loven skulle tre i kraft fra 1. april 1906. Stortinget vedtok loven i Odelstinget og Lagtinget den 18. og 23. mai. Dette ble oversendt kong Oscar II på Stockholms slott den 27. mai.^[9] Oscar II, som nettopp hadde kommet seg etter sykdom, nektet å sanksjonere. Norges regjering hadde mottrekket klart, og hadde med seg regjeringen Michelsens resignasjon. Oscar II svarte følgende:

«Da det er mig klart, at nogen anden Regjering ikke kan dannes, så bifalder jeg ikke Staatsraadenes Afskedsansøkninger»^[10]

Reaksjonen fra norsk hold måtte gjøres via Stortinget, da det å svare fra regjeringshold ville være å underkjenne sin egen avskjed. Reaksjonen fra Stortinget, den 7. juni, var også av avgjørende betydning. Stortingspresident Carl Berner leste opp følgende forberedte utsagn:

«Da Statsraadets samtlige Medlemmer har nedlagt sine Embeder, da Hans Majestæt Kongen har erklæret sig ude af Stand til at skaffe Landet en ny Regjering, og da den konstituionelle Kongemagt saaledes er traadt ud af Virksomhed, bemyndiger Stortinget Medlemmerne af det idag aftraadte Statsraad til indtil videre som den Norske Regjering at udöve den Kongen tillagte Myndighed i Overensstemmelse med Norges Riges Grundlov og gjældende Love – med de Ændringer, som nödvendiggjøres derved, at Foreningen med Sverige under én Konge er oplöst som Fölge af, at Kongen har Ophört at fungere som norsk Konge.»^[11]

Det juridiske grunnlag for denne uttalelsen er ikke uproblematisk, noe Oscar II påpekte i sitt tilsvar den 10. juni, der han viste at det ikke er noen sammenheng mellom regjeringens avskjed, hans uvilje til å akseptere den og den norske konklusjonen at han dermed ikke har utført sine plikter som monark av Norge.^[12] I tillegg var det ikke juridisk mulig for Norge å oppheve Riksakten av 1815 uten Sveriges godkjennelse.^[13][14] Mot dette kunne hevdes at handlingen var i tråd med Venstres kontrasignaturlære fra 1890-tallet, og at kongens funksjon som regjeringsdanner var av avgjørende betydning, og når en konge ikke fylte denne funksjonen, var hans nektelse en faktisk abdikasjon.^[15]

Deretter delte svenske og norske myndigheter seg i synet på unionen. Svenskene mente at unionen de jure ikke var oppløst, og anerkjente ikke oppløsningen. Nordmennene mente at den de facto var det, og at de var selvstendige. Fra svensk side ble det nedsatt et særskilt utvalg med utgangspunkt i Riksdagen som skulle utarbeide de svenske vilkårene for en oppløsning av unionen. Michelsen-regjeringen tok opp sine poster som det selvstendige Norges regjering.

Ramstedt hadde sammen med kronprins Gustav planer om å gi nordmennene som tilbud å fratre unionen mot at Stortinget ikke oppløste unionen. Da dette skjedde den 7. juni, handlet det om å få begrenset skadene. Unionsoppløsningen skapte sinne i Sverige, ikke så mye fordi det kom, men måten det kom på.^[16]

Også Ramstedt var tydelig irritert da han uttalte: «Genom denna revolutionära åtgärd har stortinget ej blot utan Konungens medverkan än även utan all hänsyn till Sverige egenmäktig fattat beslut angående upphävande av et unionsförhållande som existerar på grund av ömsedlig lagfäst överenskommelse mellan de båda rikena och ej kan utan ömsesidigt medgivande brytas».^[16] Ramstedt la til at Norges avgjørelse «på det djupaste kränker Sveriges rätt».^[16]

Imidlertid hadde et særskilt utvalg med utspring i Riksdagen, «Hemliga utskottet», ledet av Christian Lundeberg, avslått muligheten Ramstedt foreslo.^[17] Utvalget brukte så juli måned til å utarbeide de svenske vilkårene for unionens oppløsning.

Den 25. juli framla de sin innstilling, at Sverige skulle gå i forhandlinger med Norge om unionsoppløsning. Blant kravene var folkeavstemning fra Norges side, og demilitarisert sone på begge sider av grensen, hvilket betydde at alle moderne festninger på norsk side, da Ørje-fortene, Urskog fort og moderne påbygg på Kongsvinger festning og Fredriksten festning, måtte avvikles.^[18]

Forslaget gikk rett gjennom Riksdagen den 28. juli. Dette medførte at Ramstedts regjering ble tvunget til å gå av. Den 3. august gikk Ramstedt av. Ny regjering ble ledet av Lundeberg, med Ramstedt som justisråd. Christian Lundeberg var et valg ikke uten betydning. Han hadde vært en av de sterkeste kritikerne av utenriksminister Lagerheims samarbeidsmetode.^[19]

Norge aksepterte kravet om folkeavstemning og forhandlinger, om enn folkeavstemningen ble igangsatt av Stortinget før kravet offisielt kom, men etter at det var presentert Riksdagen. Folkeavstemningen 13. august viste nok en gang forskjellen mellom norsk og svensk innstilling. Svenskene ba om folkeavstemning for oppløsning av unionen, mens folkeavstemningen i Norge handlet om godkjennelse av «den stedfundne Opløsning af Unionen». Resultatet ble uansett et overveldende «Ja».

Selve avstemningsprosessen var ikke ukontroversiell. Flere steder lå det ikke Nei-stemmer, og andre steder lå det blanke ark der man måtte skrive «Nei» selv. Det var også et tungt ja-miljø, og vanskelig å stemme nei. Ettersom avstemningen angikk den «stedfunde» oppløsningen, og ikke angikk en avstemning om unionsoppløsning, og siden den heller ikke var en kommentar om framgangsmåten 7. juni, var det heller ikke like stort engasjement blant de som mente at framgangsmåten var feil.^[21]

Den 21. august behandlet Stortinget regjeringens forslag om å be Sverige medvirke til unionsoppløsningen ved å oppheve Riksakten. Den ba også om fullmakt til å forhandle om vilkårene. Med 11 motstemmer fra de radikale deler av den politiske venstresiden fikk regjeringen godkjent vedtaket. Sverige svarte raskt med å foreslå forhandlinger mellom fire representanter for hvert land, derav minst to statsråder. Karlstad ble foreslått fordi byen lå midtveis mellom de to hovedstedene.

Stormaktene var ikke særlig opptatt av unionsforholdet mellom Norge og Sverige. Men en unionsoppløsning hadde stor betydning i flere sammenhenger. De viktigste spørsmål var hvorvidt Østersjøen skulle være «åpent» eller «lukket», Norges framtidige styresett og eventuelle dynastiske forbindelser ved fortsatt monarki. Norges kystlinje var også relevant for flåtekappløpet mellom Storbritannia og Tyskland.^[22] Reaksjonene var klart sterkest fra britisk og tysk hold, mens Frankrike og til dels Russland var mindre involvert.

I november 1855 hadde Novembertraktaten blitt inngått. Den gikk i hovedsak ut på at Storbritannia og Frankrike ville støtte Sverige og Norge mot ethvert russisk angrep mot at dobbeltmonarkiet ikke ga bort landområder til Russland. En unionsoppløsning ville tilsidesette denne avtalen, som var beregnet på Norge og Sverige sammen, og ikke på de to landene som selvstendige.

Fra januar 1905 var Storbritannias minister i Sverige og Norge sir James Rennell Rodd. Rodd satte seg godt inn i situasjonen, og valgte å besøke Norge allerede i februar 1905. Dette var uvanlig for Storbritannias representanter, som stort sett holdt til i Stockholm.^[23] Rodd selv oppfattet situasjonen som alvorlig etter å besøkt Norge i februar, der han blant annet snakket med statsminister Hagerup. På den annen side opplevde han ikke «lydrikepunktene» til Boström som helt urimelige.^[24] Da skal Rodd ha foreslått en «golden bridge», et kollegialt samarbeid i utenriksministeriet til Hagerup.^[25] Rodd samtalte også med kronprins Gustav i anledning dennes tur til Kristiania som delvis overlappet med Rodds tur.

Parallelt med den vanlige diplomatiske kommunikasjonen, hadde helten fra ferden med «Fram», Fridtjof Nansen, påvirket folkeopinionen i Storbritannia gjennom avisartikler hvorav de fleste ble publisert i mars måned. Han hadde også møtt utenriksminister Lansdowne uoffisielt ettersom han ikke hadde noe offisielt mandat. Lord Lansdowne rapporterte til Rodd om en svært lang innføring i problemene mellom Norge og Sverige fra Nansens side, og disse besto i hovedsak av argumenter som var godt kjent av Lansdowne.^[26]

Rodd fulgte godt med på utviklingen fra Norge, og tok opp både interne og eksterne problemer forbundet med unionsoppløsningen. Han hadde også nevnt muligheten for at svenskene skulle satse på Sven Hedin, som nøt stor respekt i Storbritannia, som en svensk motvekt mot Nansen. Rodd fikk hele tiden god tilbakemelding fra utenriksminister Lansdowne. Da Rodd tok opp faren for russisk invasjon i Skandinavia og Novembertraktatens verdi ved en oppløsning unionen, sendte Lansdowne den 29. april en promemoria med Storbritannias syn på unionskonflikten tilbake til Rodd.

Følgende oversikt over vår linje kan være av interesse for Dem.

1. Vårt oppriktige ønske er at unionens integritet under ingen omstendighet bør svekkes.
2. Britiske interesser vil bli alvorlig berørt dersom en annen makt kom til å okkupere en havn på norskekysten og vi bør gjøre alt i vår makt for å unngå dette.
3. Vi betviler sterkt at traktaten av 1855 fortsatt er gyldig om de to land deles. Vi bør vurdere situasjonen som vil oppstå med stor forsiktighet, og også spørsmålet om å erstatte traktaten med et annet internasjonalt arrangement. Vår holdning vil i stor grad avhenge av de to rikenes forhold til hverandre og til oss.
4. Et nytt avtaleverk for å sikre Norges og Sveriges integritet bør ikke bare rette seg mot Russland. En avtale hvor de andre maktene aksepterer Russland som partner bør være å foretrekke.
5. Jeg foreslår å diskutere disse punktene med den franske regjeringen.^[27]

Det var altså klart at Storbritannia ikke ønsket at Norge eller Sverige skulle brukes militært, verken av Storbritannia eller av andre. Den tidligere skepsisen mot Russland og inkluderingen av «the other Powers», hovedsakelig Tyskland, viste at det ikke forelå ønske om å ekskludere noen eller å ha en avtale beregnet på å behandle noen som antagonist.

Selve unionsoppløsningen fikk beskjeden oppmerksomhet fra britisk hold. Den foregikk på et tidspunkt da Rodd var i London for å bivåne bryllupet mellom prins Gustav og Margaret av Connaught den 15. juni. Den britiske attache i Stockholm, sir Arthur Grant Duff, hadde rapportert til utenriksminister Lansdowne, Grant Duff hadde også samtalt med utenriksminister grev Gyldenstolpe i Sverige, og forsikret han om at Storbritannia ikke hadde noen planer om å anerkjenne unionsoppløsningen eller Norge som selvstendig land. Imidlertid hadde flere nordmenn en annen oppfatning. Justisminister i Michelsens regjering Harald Bothner noterte i sin dagbok at Rodd hadde gitt garantier om britisk støtte i tilfelle svensk uthaling.^[28] Lite peker på at Rodd ga en beskjed i den retning.

Fram til Karlstadkonvensjonen handlet det i stor grad fra diplomatisk side å holde oversikt over situasjonen og å anmode Norge om tålmodighet og Sverige om å ikke trekke ut tiden. Imidlertid hadde Fritz Wedel Jarlsberg lansert de to hovedkandidatene fra norsk side til å ta over tronen etter Oscar II. De to forslagene var Prins Carl av Sverige og Prins Carl av Danmark, det førstnevnte av høflighet, det sistnevnte av hensyn til Prins Carl av Danmarks dynastiske forbindelser med Storbritannias monark, fordi han var gift med Edward VIIs yngste datter.^[29] Wedel Jarlsberg skremte med faren for republikk eller intervensjon fra en annen stormakt i tronfølgerspørsmålet.

Mens Rodd ikke tok hensyn til Wedel Jarlsberg, var hans kollega i København, sir Alan Johnstone, langt mer ivrig. Han rapporterte til Lansdowne og formidlet også til Edward VII betydningen av å få presset fram et avbud fra svensk side slik at prins Carl av Danmark kunne overta tronen. Rodd var imidlertid skeptisk til Wedel Jarlsbergs formuleringer.^[30] Det ble etter hvert en kamp mellom Edward VII og Johnstone på den ene siden og Lansdowne og Rodd på den andre som endte med at utenriksministeren og ministeren i Stockholms syn, å ikke intervenere, inntil videre vant fram.

Den tyske minister i Norge og Sverige i 1905, grev Casimir von Leyden, hadde liten tro på kronprins Gustavs reise «til fiendeland» i februar 1905.^[31] Han var i tillegg skeptisk til den norske sak. Han mente at forhandlinger om konsulatvesen ikke burde ha funnet sted, at «lydrikepunktene» ikke var urimelige, og at nordmennene aldri var særlig interessert i en løsning som gikk ut på at unionen besto.^[32] Likevel var han ikke fjern for Norges krav, og mente at de hadde vist stor intelligens, energi og dristighet.^[33] Svenskene hadde utvist likegyldighet og det svenske kongehus hadde behandlet Norge stemoderlig ifølge von Leyden.

Da Michelsen-regjeringen tok over, var von Leyden mest overrasket over sammensetningen av ministre, som han mente ga klare indikasjoner om at regjeringen ikke kom til å samarbeide, og ville få en kort levetid utover konsulatsaken. Da Tyskland ikke ble konfrontert om Novembertraktaten på det daværende tidspunkt, fokuserte heller von Leyden på generelle observasjoner om unionsoppløsningen, der han langt på vei anklaget svenskene for å ha vært gammeldagse og å ikke ha tatt situasjonen på alvor.

Tysklands rolle var i hovedsak å observere. Fridtjof Nansen hadde bare i et kort tilfelle konsentrert seg om Tyskland, og da han verken fikk møte keiseren eller de nærmeste rådgiverne personlig, valgte han å avlyse forsøket på å påvirke tysk diplomati, og gikk heller via britiske aviser til tyske aviser.^[34] Fraværet av aktivitet fra Nansens og Wedel Jarlsbergs side, sistnevnte var også bare kort innom Tyskland, gjorde at tyskerne stort sett stolte på rapporter fra von Leyden.

Wilhelm II var svært godt informert om utviklingen, og leste kommunikeer med interesse. Da tronen ble ledig, anså Wilhelm II det som uheldig at den ville bli gitt til svigersønnen til Edward VII, og han prøvde å igangsette et kandidatur for den danske prins Carls onkel, Valdemar av Danmark, som et bedre alternativ. Valdemar var bror av enkekeiserinne Dagmar av Russland. Wilhelm II tok opp dette med Nikolaj II av Russland ved Björkö, der en videre plan om tettere tysk-russisk samarbeid ble diskutert. Wilhelm IIs argumenter var sterkt anti-engelske og kritiske til Edward VII.^[35] Imidlertid tok ingen av de to stormaktenes regjeringer keisernes avtaler, så det ble lite ut av dette besøket. Kort tid etter Björkö-møtet slo Wilhelm II seg til ro med Carl av Danmark som Norges nye konge. Hva gjaldt Wedel Jarlsbergs anmodninger om å presse Sverige til å godta Carl, forholdt Tyskland seg svært lite interessert. Dette var delvis fordi Tysklands sendebud var godt informert, og fordi verken Wedel Jarlsberg eller Nansen hadde konsentrert seg om å appellere til Tyskland.

Forhandlingene ble lagt til losjehuset til Frimurerlosjen i Karlstad. Valget av by var todelt. For det første var det et kompromiss etter at Sveriges regjering hadde foreslått Stockholm og nordmennene foreslo å veksle mellom Stockholm og Kristiania.^[36] For det andre var Karlstad valgt spesifikt i Riksakten av 1815 som «Samlingssted for begge Rigers Komiteer».^[37]

Fra norsk side stilte statsminister Christian Michelsen, utenriksminister Jørgen Løvland, stortingspresident Carl Berner og statsråd Benjamin Vogt. Alle disse var utnevnt av regjeringen. Løvland ble av ikke-norske kilder omtalt som statsminister, da han var Norges statsminister i Sverige. Fra svensk side stilte Christian Lundeberg, utenriksminister Fredrik Wachtmeister, kirkeminister Hjalmar Hammarskjöld og statsråd Karl Staaff. Staaff var det liberale alibi som spilte en viktig rolle i den fredlige oppløsningen av unionen.^[38] Wachtmeister var mindre konservativ enn Lundeberg og dessuten en dyktig debattant.^[39] Hammarskjöld hadde jobbet i justiskomiteen og var folkerettslig ekspert.^[40]

Bakgrunnen for forhandlingene var problematiske. Norge hadde allerede erklært unionen som oppløst i folkeavstemningen, og regjeringens forhandlingsvillige linje ble tolket som en svekkelse av saken.^[41] I tillegg var den norske militære styrken mindre enn den svenske. For svenskenes del var det uklart hvordan stormaktene ville reagere, men det er tvilsomt at de ville ha vært særlig fornøyd med en krigsløsning.^[42] I tillegg ville en krig over forhandlingene vært i seneste laget. Ifølge Gustaf Axel Berg var det vanskelig å tenke seg en mer passende krigsårsak enn Stortingets handling den 7. juni, og da ble september i seneste laget.^[43]

Forhandlingene sto om fem hovedpunkter:^[44]

1. tvistemålsavgjørelse ved voldgift
2. nøytral sone, nedleggelse av befestninger med mer
3. flyttsamenes rett til reinbeite med mer
4. transittrafikken
5. felles innsjøer og vassdrag.

I tillegg kom noen hummerrike undervannsskjær ved Iddefjorden, som ble behandlet som eget punkt.

Kravene var framstilt av den svenske Riksdagen, som da hadde tilsidesatt regjeringen Ramstedt, med unntak av voldgiftstraktaten. De norske delegater hadde ingen motkrav utover voldgift.^[45]

Punktet om tvistemålsavgjørelse ved voldgift gikk rett igjennom som generelt punkt, og ble behandlet og godkjent i de enkelte sakene bortsett fra punkt to.

Transittrafikken var særlig orientert rundt malmtransport mellom Kiruna og Narvik og papirtransport i omtrent samme retning. Det ble bestemt at det ikke skulle være noen tollsatser på transport av varer brukt av de to lands statsbaner med unntak av innenrikstoll og avgifter. Her ble malmen unntatt. Etter norsk krav ble det innført en tidsbegrensning til 1926 på avtalen.^[46]

Punktet om felles innsjøer og vassdrag var i hovedsak et spørsmål om Trysilelva/Klaraälven, og til en viss grad andre elveføre som begynte i ett land og rant ut i et annet. Det var et svensk krav om det ikke var tillatt å påvirke elvens strømning, det vil si å bygge vannkraftverk, i elver som gikk på begge sider av grensen. Begge parter var enige i dette punktet også.^[47]

Punktene om flyttsamenes rett til beite var ikke helt uproblematisk, da den norske regjeringen opplevde skaden som reinflokkene til samene gjorde som så stor at det vanskeliggjorde livet for fastboende bønder i både Troms og Finnmark. De svenske forhandlerne ville ha fri ferdsel.

Forhandlingenes viktigste tema var kravet om nedleggelse av norske festninger. Det var enighet landene imellom om en nøytral sone, selv om det ikke var avklart hvilke områder denne skulle omfatte.^[48] Tre av de fire festningene, Ørje befestninger, Urskog fort og Fredriksten festning, lå innenfor den nøytrale sonen, og Kongsvinger festning tangerte den. Nedleggelsen av de moderne fortene og tilbyggene var mest av symbolsk betydning, fordi de ikke ville hatt stor militær betydning mot et angrep fra øst.^[49] Den svenske oppfatningen var også den at de hadde liten betydning, da det å gjøre et gjennombrudd ett sted ville uskadeliggjøre samtlige innen kort tid, da det ikke var store forsvaret bakfra. Flere norske generaler var også bekymret over at disse festningene ville binde opp for mange militære fra andre posisjoner.^[50] Det lå imidlertid en god del symbolikk, både i de nye fortene og i de gamle festningene.

Allerede den første forhandlingsdagen kommenterte Michelsen at han anså grensefestningene som et anliggende i hovedsak for Ørje-fortene og Urskog da Kongsvinger og Fredriksten var for gamle, og spurte Lundeberg hvordan Riksdagen forholdt seg til dette. Michelsen tok også opp hvorvidt grensefestningene og reinbeitespørsmålene måtte løses endelig i løpet av konvensjonen. Lundeberg svarte ikke på det første spørsmålet, men sa at grensefestningene og reinbeitespørsmålene måtte løses, og at transitthandelen måtte prinsipielt løses.^[51]

Dagen etter, den 1. september, ble temaet nøyere studert. Michelsen argumenterte for at av de fire fortene, lå Kongsvinger vest for Glomma, og dermed tilhørte den indre festningslinjen.^[52] Lundeberg svarte at Riksdagen ikke hadde noen krav om at gamle befestninger skulle røres, men de nye befestningene, inkludert Hjelmkollen fort ved Svinesund, måtte bort.^[53] Løvdahl kontret med at grensefestningene var del av Glommenlinjen, forsvaret av Kristiania mot angrep fra øst.^[54] Til det svarte utenriksminister Wachtmeister at det aldri var snakk om å rive Glommenlinjen, men at de fire grensefestningene ikke tilhørte denne linjen, men lå øst for den.^[55]

Argumentene fra begge sider om grensefestningene handlet delvis om muligheten for at Norge og Sverige kunne havne i forskjellige interessesfærer, sannsynligvis underforstått svensk tyskvennlighet og norsk engelskvennlighet, og problemet med åpne og forsvarsløse grenser. I hovedsak så den svenske delegasjonen på festningene som offensive, og nordmennene på dem som defensive.^[56] Senere på dagen viste Lundeberg til at da festningene ble diskutert i Stortinget, ble det argumentert at de kunne brukes offensivt. Dette ble bekreftet dagen etterpå, da daværende kaptein August Spørck, leder for militærkomiteen, kommenterte at befestningene hadde en offensiv karakter.^[57] Etter denne bekreftelsen gikk diskusjonen inn på de andre punktene. Grensefestningene ble først tatt opp igjen den 6. september. Temaet gikk også inn på hvor en eventuell nøytral sone skulle ligge.^[58] Forhandlingene fortsatte uansett fram til 7. september, da Michelsen hadde foreslått at festningene ved Hjelmkollen, Ørje og Urskog kunne rives mot at den nøytrale sonen ble demilitarisert, det vil si at ingen land fikk ha tropper der. Da ble det enighet om å ta en pause for å konferere med sine lands regjeringer og parlament.^[49]

Regjeringen ble i liten grad informert fra den norske delegasjonen om aktivitetene. Den 1. september fikk den et telegram som la vekt på den svenske delegasjonens elskverdighet, og deretter kom det et nytt sent på kvelden den 4. september, som ble behandlet dagen etter.^[59] I denne ble det fortalt at reindrift og transitt hadde blitt tatt opp, og at mens reindrift inneholdt noen ikke uoverstigelige problemer, ville transitten bli uproblematisk.

Da delegasjonen kom tilbake til Kristiania, beskrev Michelsen om situasjonen slik:^[60]

a. Grensefestningene var hovedproblemet, og det forelå ikke noe forslag fra noen parter. Svenskene hadde gjort sine undersøkelser grundig, og de tok opp at «daværende formand i Militærkomiteen kaptein, nu Oberstløintnant Spørck» hadde uttalt at festningene også hadde en offensiv karakter. Michelsen la vekt på at fortene i Kongsvinger og Fredriksten skulle rives ifølge svenske krav.
b. Reinbeitet hadde heller ikke noen løsningsforslag, men Michelsen anså det som løsbart såframt det ikke var livsviktig.
c. Transittforslaget. Svensk forslag godkjent, men var gjenstand for forbedring.
d. Vassdragene var det heller ingenting å utsette på.
e. Den svenske delegasjonen var skeptisk til å ha internasjonal voldgift da de mente at de ikke ville at andre land skulle treffe beslutninger om interne saker. Uoffisielt skal Michelsen ha fått bekreftet at det likevel ikke ville bli et uoverkommelig problem.

Michelsens framstilling av at Fredriksten og Kongsvinger skulle rives rimer ikke helt med hva den svenske sekretær Joh. Hellner og den norske Andreas Urbye noterte. Der lå det bare krav om at de moderne festningene skulle rives, og hva gjaldt Fredriksten hadde Michelsen allerede delvis gått med på dette.

Et videre problem var at det foregikk troppebevegelser ikke langt fra grensen. Allerede fredag 25. august reagerte medlemmer av Stortinget på at de svenske rekruttene, anslagsvis 60 000, ikke hadde blitt hjemsendt fra øvelse, og at dette kunne tolkes som en delvis mobilisering.^[61] Tallet ble oppjustert til 65–70 000. Noen av disse rapportene kunne spores tilbake til Wedel Jarlsberg, som prøvde å påvirke stormaktene fra København. Dette ble tilbakevist med at disse soldatene fortsatt var ute på den øvelsen som foregikk omtrent i dette området omtrent denne tiden på året hvert år.^[62]

Forklaringen var ikke helt godkjent og det ble oppfattet med stor bekymring fra norsk side. Norge valgte imidlertid ikke å mobilisere under møtet, men da det ble et brudd i forhandlingene, kom kravet enda sterkere. Det ble gjennomført en delvis mobilisering kalt Grensevakten den 13. september.^[63] Den norske journalisten S. C. Hammer rapporterte: «Om Aftenen den 13de var der mange Mennesker i Bevægelse paa Hovedstadens Gader. Overalt førtes levende Diskussioner. Tanken var vendt mod de Landsmænd, som laa ved Grænsen eller var paa Veien derhen, og mod de Sømænd, der havde den ærefulde Opgave at værne om vore Kyster».

Det ble også snakk om troppeforflytninger i Sverige, og at det var stadig flere soldater i nærheten av Narvik. Norge hadde ingen forsvarsstyrker der, og dersom Sverige samtidig angrep mot Kristiania, ville det vanskeliggjort det norske forsvaret av begge områdene.^[64] Den norske frykten for krig var stor nok til at det den 13. september ble utsendt ordre om delvis mobilisering fra norsk side.^[62] Dermed lå det grensevakter ved grensen til Sverige da forhandlingene ble tatt opp igjen. Antall mobiliserte norske soldater var omtrent 23 000. På svensk side var det et sted mellom 50 000 og 70 000 soldater tilgjengelig, og en stor del av den svenske marinen ble flyttet fra Göteborg til Strömstad, rett ved den norske marinen. Regjeringen og Stortinget ga dermed forhandlingsdelegasjonen rett til å gå med på å fjerne til og med de historiske grensefestningene, så lenge en nøytral sone ble opprettholdt. Michelsen benyttet anledningen til å bryte løftet om å holde forhandlingene hemmelige, og fortalte Nansen og Wedel Jarlsberg om at svenskene krevde fjerning av også de historiske festningene.^[65]

Wedel Jarlsbergs rapporter om mobilisering fra svensk side og hans senere forslag om å få til en samlet britisk-dansk anmodning om at svenskene skulle takke nei til trontilbudet som var blitt gitt til en prins av slekten Bernadotte, hadde plassert ham i et skarpt skille i britisk diplomati. Edward VII og Storbritannias minister i København, Alan Johnstone støttet ham, utenriksminister Lansdowne og minister i Stockholm Rodd gjorde ikke det.

Johnstone arrangerte et møte i København med Wedel Jarlsberg, Nansen, den danske utenriksminister Frederik Raben-Levetzau og den tyske chargé d’affaires, prins Reuss. Der ble troppeforflytningene og påståtte krav om at det fra svensk hold var et ønske om å rive ikke bare de moderne, men også de historiske delene av festningene ved Kongsvinger og Fredriksten, framlagt. Johnstone sendte flere rapporter om troppeforflytning fra svensk hold til utenriksminister Lansdowne.^[66]

Rodd advarte mot å høre på Wedel Jarlsberg, «hvis varsler inntil nå ikke har vist seg troverdig»,^[67] og Lansdowne avskrev Wedel som «en svært usikker kilde».^[68] I dette tilfellet var det imidlertid Michelsen som sto bak ryktet. Wedel Jarlsberg valgte også å ta affære, og sendte et brev til kong Edward VII den 9. september. I brevet sto det et ønske om garanti fra Danmark mot «disturbance at sea», det vil si angrep fra Sverige dersom Carl ble valgt til konge av Norge.^[69] Omtrent samtidig dro Nansen til England for å anmode om et møte med den britiske utenriksministeren. Lansdowne var på ferie i Irland da Nansen den 12. september oppsøkte utenriksdepartementet, og kong Edward VII ba ham møte Nansen på sommerstedet. Til dette svarte Lansdowne at dersom kongen mente det var så viktig, dro han heller til London, men at han anså at et

«intervju vil sannsynligvis ikke ha noe for seg og muligens bidra negativt (...) Det er åpenbart fra Rodds rapporter[,] som jeg anser mer pålitelige enn de levert av Wedel og Johnstone, at hans [Nansens] utsagn om den svenske regjeringen ikke er troverdige. Svensk mobilisering er absolutt benektet».^[70]

På tysk side var det hele mer eller mindre forstått. Da Reuss rapporterte om troppeforflytningene som Nansen og Wedel Jarlsberg snakket om, ble Felix von Müller, Casimir von Leydens etterfølger som tysk sendemann i Stockholm, kontaktet. På spørsmål om intervenering, frarådet han det. Han forklarte at den såkalte mobiliseringen fra svensk side var vanlige øvelser, og at de ikke var mobilisert. Han forklarte også at svenskenes minstekrav bare gjaldt de nye, og ikke de gamle delene av Kongsvinger og Fredriksten.^[71][72] Det var enighet fra samtlige parter, inkludert Wilhelm II, hvis aktivitet stort sett var redusert til å lese gjennom depescher og gjøre randbemerkninger. Dermed ble Tyskland passive gjennom hele konflikten.

Imidlertid bestemte Frankrikes sendemann i Sverige, Theophile Marchand, seg for å sende en démarche til den svenske regjeringen for å be om moderasjon og klokskap. En tilsvarende démarche som nevnte spesifikt grensefestningene, ble sendt av Russlands sendemann Budberg, på tross av at han i møte med Müller og Rodd ble frarådet det av begge.^[73][74] For Englands del hadde sir Thomas Sanderson en samtale med den svenske minister Carl Bildt i London den 14. september der han understreket betydningen av en hurtig løsning.

Ifølge Bildts gjengivelse av samtalen, som han sendte til kronprins Gustaf og Christian Lundeberg, var Englands inntrykk den at de kunne intervenere, og at «Englands sympati skulle ej vara för oss».^[75] England kom også med en anmodning til Sverige om å vise høflighet overfor nordmennene, men utover dette var deres involvering begrenset.^[76] I tillegg hadde kronprins Gustaf pratet med Rodd om situasjonen, og Rodd forsikret at England ikke kom til å intervenere, noe Gustaf telegraferte til den svenske delegasjonen den 15. september, etter at de hadde begynt igjen.^[77]

Den tyske sendemannens eneste gjenværende rolle knyttet til konvensjonen var å kontakte den svenske kabinettsekretæren, understreke at han ikke ønsket å gjøre noen form for representasjon og få bekreftet om Sverige skulle rive de historiske festningene. Dette fikk han et negativt svar på.^[78] Tysklands ikke-intervenerende valg beskrev Rennell Rodd som «den klokere kursen».^[79]

Forhandlingene i Karlstad ble gjenopptatt 13. september. Det noe pussige som hadde skjedd fra norsk side, var at Michelsen hadde fått godkjennelse til å rive samtlige festninger mot å få en nøytral sone. Ettersom svenskene krevde riving av de moderne festningene, var altså forhandlingsposisjonen i overkant defensiv. Bakgrunnen for dette kan ha vært at Michelsen ville framstå som om han hadde vunnet en seier i stedet for å imøtegå de svenske kravene. Allerede den 13. september sendte Michelsen et telegram der han påpekte at han hadde «Ved underhandlingerne idag sögt redde Kongsvinger og det gamle Fredriksteen. Intet resultat i dag.»^[80]

Forhandlingene var for det meste separate norske og svenske forhandlinger der de møttes et par ganger. Den 17. september og den 21.–23. september var det sammenkomst, resten av tiden var det privat. Dessverre var ikke alle disse møtene med sekretærer. Detaljer rundt reinbeite, transittrafikk og vassdrag ble tatt opp, men allerede den 17. september telegraferte Lundeberg til Kong Oscar II at det var «Preliminär enighet vunnen äfven i lappfrågan och vattendragen. Utgången af trafikfrågan ännu oviss.»^[77]

Mesteparten av tiden var det imidlertid grensefestningene som ble diskutert. På tross av at det var tatt med militære eksperter, er det usikkert i hvor stor grad disse ble brukt. Kaptein i generalstaben Jockum Åkerman kommenterte i sine notater for den 19. september at dette var første gang noen militære fikk noen som helst opplysning om hva som man hadde blitt enige om hva gjaldt de ovennevnte fortene.^[81] Forhandlingene ble en tautrekking om alle kravene, og den norske delegasjonen gikk etter hvert med på deaktivere tre moderne fort, men mente at Kongsvinger burde spares.

Stormaktsintervensjonene som kom i starten av gjenopptakelsen av forhandlingene kan ha medført noe trykk på svensk side, men det er lite trolig at de hadde noen avgjørende betydning. Wachtmeister uttrykte telegrafisk sin kommentar til sendebudet Carl Bildt som svar på dennes telegram om engelsk manglende sympati: «Jag hoppas positivt resultat inom närmaste dagarne såvida intet störande inflytande utifrån»^[75] Troverdigheten til Bildt var ikke uten forbehold.^[82]

Etter noen dager ble Sverige og Norge enige i at de moderne tilbyggene ved samtlige fire fort/festninger skulle fjernes, men samtidig at det skulle dannes en demilitarisert, og ikke bare nøytral, sone. Dette var et kompromiss begge land så ut til å leve godt med. I den hemmelige separatavtalen til overenskomst om nøytral sone, befestningers nedleggelse med mer ble Fredriksten spesifikt omtalt, men Kongsvinger ble ikke det. Festningene ble ikke beskrevet revet, men det ble detaljert beskrevet alt som skulle fjernes fra dem.^[83] Dermed ville Kongsvinger festnings historiske deler bestå.

Hva gjaldt reinbeite, så hadde Norge, med trussel om å stenge grensen i bakhånd, fått til en avtale som ble en moderert utgave av det kravet svenskene hadde og et nærmere det norske forslag, at man skulle fortsette som tidligere fram til en ny avtale ble inngått i 1917.^[84]

Karlstad-overenskomsten 1905[85]
Konvensjon om	Varighet	Innhold	Unntak
Voldgift	10 år	Framtidige tvister	Tvister om «rigernes uafhængighed, integritet eller vitale interesser»
Den nøytrale sone	Uoppsigelig	Demilitarisert sone, nedlegging av grensefestningene	Ikke gjeldende i krig med tredje makt; Militær jernbanetransport; Fredriksten og Kongsvinger.
Reinbeite	1908-1917	Svensk reinbeiterett i Troms og Finnmark	Fastboende og aksjeselskaper
Transitt	30 år	Godstransport	Ofotbanen
Vassdrag	50 år	Inngrep i fellesvassdrag

Konvensjonen om den nøytrale sone trådte ut av kraft 27. januar 1993^[86] da «Konvensjon angaande neutral zone, befæstningers nedleggelse m.m.» ble opphevet. Dermed var det ikke lenger folkerettslige begrensninger når det gjelder å ha militære styrker langs den norsk-svenske riksgrensen.^[87]

Stortinget behandlet avtalen lørdag 7. oktober og mandag 9. oktober. På tross av Stortingets sjenerøse omdefinering av krav, var ikke alle medlemmene fornøyd med resultatet. En liten gruppering, i hovedsak på venstresiden, mente at regjeringen ikke hadde vært rakrygget, og at det var bedre å gå til krig enn å akseptere vilkårene for fred, altså å rive grensefestningene. Det var særlig Johan Castberg, Alfred Eriksen og Wollert Konow (Hedmark) som var imot dette. Disse ble kalt «karlstadstormerne».^[88] Castberg anså det å rive festningene som det å merke landet som en underlegen nasjon, og Konow mente at han heller ville beholde unionen enn å gå med på de svenske vilkårene.

Castberg allierte seg med Georg Stang da forsvarsminister Wilhelm Olssøn ikke gikk imot forliket. Castberg og Stang fikk til en bevegelse, men det brede folk av befolkningen virket fornøyde med avtalen.^[89] Det gikk rykter om at Stang skulle lede en revolusjon, men dette ble avvist, og Stang selv virket lite interessert i det.^[90] Avtalen ble godtatt med 101 stemmer mot 16.^[91] I realiteten hadde Stortinget neppe noe valg. Løvland beskrev at han under forhandlingene hadde sett på klokken for å fastsette «klokkeslettet, naar bruddet maatte ventes». Det var også antatt at dette ville ha medført krig.^[39]

Den svenske Riksdagen fulgte etter 13. oktober. Få dager senere vedtok Riksdagen å anerkjenne Norge som uavhengig stat og oppheve Riksakten. Unionsoppløsningen ble endelig stadfestet da kong Oscar II 26. oktober underskrev dokumentene som anerkjente Norge som uavhengig stat, og samme dag abdiserte som norsk konge. Statsrettslig sett ble unionen oppløst 26. oktober, og ikke 7. juni. Samme dag avslo Oscar dessuten den norske forespørselen om å la en av sønnene bli norsk konge. Dermed gjensto det bare å formelt tilby Carl av Danmark tronen.

Stormaktenes direkte press på Norge og Sverige for å finne en hurtig løsning på problemet er uklart, og det forelå bare anmodninger om rimelige, ikke hurtige, løsninger på forhandlingene. Det er imidlertid mulig at Sverige og Norge følte et press. Det er imidlertid få tegn som tyder på at press fra stormaktene var hovedårsaken til at behandlingene gikk fort.

Etter den svenske anerkjennelsen var alle hindringer ryddet av veien for anerkjennelse fra og diplomatiske forbindelser med andre stater, og de første sendemennene kom til Kristiania allerede ved månedsskiftet. Det ble Russland som ble det første landet etter Sverige som anerkjente Norge som selvstendig, tett fulgt av Storbritannia. Russlands motivasjon var delvis å unngå en anti-russisk stemning i Norge^[92]

Den svenske filmen Mot nya tider fra 1939 av regissør Sigurd Wallén skildrer utviklingen i forhandlingene.^[93][94]

Operaen Karlstad 1905 av Kjell Habbestad ble urframført i Moss kirke den 18. oktober 2016.^[95]

• Tønnes Andenæs, Mads Andenæs: Grunnloven vår : 1814 til 1993 : tekstutgave. Universitetsforlaget, 1993
• Roald Berg: Norge på egen hånd (Norsk utenrikspolitikks historie; bind 2). Universitetsforlaget, 1995 ISBN 82-00-22394-9
• Narve Bjørgo, Øystein Rian og Alf Kaartvedt: Selvstendighet og union : fra middelalderen til 1905 (Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1), Universitetsforlaget, 1995. ISBN 82-00-22393-0
• Harald Bothner: Dagbøker fra 1905. Utgitt av Harald Hals. (Skrifter utgitt av Trondhjems historiske forening). Tapir forlag, 1987. ISBN 82-519-0804-3
• Francis Hagerup: Dagbok ført i 1905 av statsminister Francis Hagerup. Utgitt av H. Falch Myckland. Aschehoug, 1951
• (no) Tanja Hammerstad (Wahl): Svensk og norsk diplomati og propagandavirksomhet i Storbritannia i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905. Oslo, 2002. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo
• Karl Hildebrand: Gustav V 1858-1911. Aktiebolaget Svensk Litteratur, Stockholm, 1945
• Sune Jungar: Ryssland och den svensk-norska unionens upplösning. Åbo Akademi, Åbo, 1969
• Andreas Kolle: Jugglery with words: Storbritannias og Tysklands politiske og diplomatiske reaksjoner på den svensk-norske unionskrisen i 1905. Oslo, 2004. Hovedoppgave i historie
• Sidney Lee: King Edward VII - A Biography, Volume II. Macmillan & co., London, 1927
• Pertti Luntinen: The Baltic question 1903-1908. Suomalainen Tiedeneakatemia, Helsinki 1975
• Gerhard Munthe: Karlstad 1905, Selskapet til vitenskapens fremme, småskrifter nr. 8, Eide forlag, Bergen 1954
• Ellen Monica Mørch: Fortet som aldri kom i krig - Urskog Fort 1905. Oslo, 2003. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo
• Sir James Rennell Rodd: Social and diplomatic memoirs, 1902-1919 «Chapter III Stockholm 1905». Arnold, London, 1925
• Andreas Urbye: Karlstadforhandlingene 1905 : referat fra de møter hvor sekretærene var til stede. Oslo 1952 (gjengitt i Wåhlstrand: Karlstadkonferencen 1905)
• Arne Wåhlstrand: 1905 års ministärkriser. Almqvist och Wiksell, 1941
• Arne Wåhlstrand: Karlstadkonferensen 1905, Protokoll och Aktstykken. Almqvist och Wiksell, 1953

• James Rennell Rodd/Torsten Burgman: «Lord Rennells Private Diary för året 1905», Lund, 1981
• Auswärtiges Amt, Politisches Archiw
• National Archives, Foreign Office

• Tidslinje fra Nasjonalbibliotekets nettside 1905: Norge, Sverige & unionen
• Forhandlinger i Karlstad, fra Stortingets nettsider