Finsk

«Finsk» kan også referere til Finland og finner.

Finsk
suomi
Brukt i		Finland,[1] Estland,[2] Sverige,[3] Norge,[4] Russland[5]
Antall brukere		5 413 380 (2012)[6]
Lingvistisk klassifikasjon		Uralsk Finsk-ugrisk Finsk-samisk Østersjøfinsk Finsk
Skriftsystem		det latinske alfabetet, skandinavisk braille
Offisiell status
Offisielt i		Finland  EU
Normert av		Forskningsinstituttet for Finlands språk
Språkkoder
ISO 639-1		fi
ISO 639-2		fin
ISO 639-3		fin
Glottolog		finn1318
Wikipedia på finsk Finsk på Wiktionary

Finsk er ett av Finlands to offisielle språk, sammen med svensk. Finsk tilhører den finsk-ugriske grenen av den uralske språkgruppen, og er det største av de østersjøfinske språkene rundt Østersjøen, foran estisk, karelsk og kvensk. I den mer omfattende gruppen finsk-ugriske språk inngår også ungarsk, og de samiske språkene. Se lingvistisk klassifikasjon i sidepanelet for bedre oversikt over gruppeinndelingen.

Finsk er offisielt språk i Finland. Finsk blir snakket av over 6,5 millioner mennesker, hovedsakelig i Finland, men også av store finske emigrantgrupper i Nord-Amerika og i et større område i Nord-Sverige, hvor dialekten heter meänkieli eller tornedalsfinsk. Også i Norge brukes det finske dialekter i Finnmark og Nord-Troms. Dialektene her kalles ofte kvensk. Finsk språk har også en lang historie i deler av dagens Russland, for eksempel i den karelske republikken og i Ingermanland, området mellom St. Petersburg og Estland. I disse områdene lever finsktalende ennå i noen lokalsamfunn. En finsk språkøy fantes fra 1600-tallet fram til 1800-tallet på Finnskogen, både på norsk og svensk side av grensa mellom Hedmark og Värmland.

I Finland er finsk det overlegent mest talte språket. I Sverige har finsk minoritetsstatus. I Norge har kvensk språk en offisiell minoritetsstatus, og er også et offisielt språk i Porsanger kommune.

Språket til kvenene, de om lag 6000 etterkommerne av finske innvandrere fra 1700-tallet og senere i Troms og Finnmark, ble tidligere regnet som dialekter av finsk, men det fikk i 2005 status som ett eget minoritetsspråk med navnet kvensk. Også i Sør-Norge fantes det finske innvandrere på Finnskogene, men det finske språket der er utdødd.

De finske dialektene i Tornedalen fikk i 2002 status som ett eget minoritetsspråk i Sverige, med navnet tornedalsfinsk eller meänkieli.

Finske emigrantmiljø finnes særlig i USA, Canada og Sverige. I USA er andelen finske immigranter stor på Michigans øvre halvøy. I Canada finnes det mange finskættede i området rundt Thunder Bay i den vestre delen av Ontario. Innvandrermiljøene i Sverige stammer fra årene etter 2. verdenskrig.

Det har sannsynligvis vært kontakt mellom Finland og Nord-Norge i uminnelige tider. Dagens finskspråklige minoritet stammer imidlertid fra finsk innflytting til Nord-Norge fra 1700-tallet og fremover. Det er registrert enkeltpersoner som "Qvæn" i det norske skattemantallet siden 1500-tallet.^[7] Den tidligste masseinnvandringen var delvis en følge av den finske bondekulturens ekspansjon nordover, delvis som følge av krigene mot Russland på 1700-tallet. Denne innvandringen kom først og fremst til Nord-Troms, hvor Nordreisa og deler av Lyngen-området ble preget av finsk språk frem til våre dager, samt til Alta og Porsanger i Finnmark. En ny bølge kom på 1860-tallet som følge av hungersnøden i Finland. Denne gangen gikk bølgen til Øst-Finnmark, hvor spesielt Vadsø ble kjent som kvenhovedstaden i Norge. I dag er Bugøynes i Sør-Varanger det stedet i Norge hvor finsk språk holdes best i hevd.

Siden det finske språket i Norge skiller seg noe fra riksfinsk, spesielt i ordforrådet, kalles finsk i Norge gjerne kvensk. Lingvistisk sett kunne man kalt kvensk for en dialekt av finsk, men den gjensidige forståelsen kan være utfordrende, spesielt mellom de eldste kvenske dialektene og dagens moderne finsk. Da de tidligste kvenene kom til Norge på 1500-tallet, fantes det heller ingen finsk stat. Området som i dag er Finland, var bare en del av Sverige. Det var dermed heller ingen ting som het "finlender" på den tiden. Derfor er kvenene i dag en norsk minoritet, og en kven er ikke det samme som en finlender.

Både de uralske og de indoeuropeiske språkene hadde et komplekst system av bøyninger, men de indoeuropeiske språkene har utviklet seg til et mer analytisk system hvor komplisert grammatikk og bøyninger er erstattet av en strengere ordstilling, preposisjoner, og andre tilsvarende ord. De uralske språkene har derimot beholdt den mer sammensatte grammatikken. Finsk har dermed 15 forskjellige kasus (16 i noen østlige dialekter)^[8] i motsetning til norsk som bare har to til fire, avhengig av målform eller dialekt. I tillegg har finsk et sammensatt verbsystem. Finsk er altså et syntetisk språk som bruker endelser eller suffikser for å uttrykke kasus, verbform eller utledede ordformer. Likevel er finsken enklere på noen felter; det finnes ikke bestemt og ubestemt form i språket, og heller ikke egen adjektivbøyning eller kjønnsbøyning.

Eksempel på bøyning i alle 15 kasuser:

*Instruktiv forekommer bare i flertallsform, men kan iblant brukes i entallsbetydelse. Den eneste "ekte" entallsformen er jalan = til fots, jfr. flertall jaloin = ved hjelp av føttene

**Komitativsformen etterfølges alltid av et possesivsuffiks, f.eks. autoineni = med bilen min/bilene mine, autoinesi = med bilen din/bilene dine osv.

• (en) Finnish language – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Finnish - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA).