Formuesskatt

Formuesskatt er en skatt på den økonomiske verdien av skattyters eiendeler, med fradrag for gjeld som skattyter hefter for. Viktige formuesobjekter er kontanter, bankinnskudd, aksjer, løsøre og fast eiendom.

Skatter på nettoformue, fast eiendom, arv og gaver utgjør alle forskjellige former for skatt på kapitalbeholdninger. Dette er derfor nært beslektede skatteformer som det er naturlig å se i sammenheng. Utviklingen i EU og OECD har gått i retning av å avvikle skatter på nettoformue, men de fleste land opprettholder en betydelig beskatning av fast eiendom og arv. Innenfor OECD er det kun Norge, Sveits og Spania som har formuesskatt pr. 2024.

Det er i dag kun et fåtall land i Europa og OECD som har skatt på nettoformue. I Europa har Norge, Sveits og Spania formuesskatt.

Utviklingen i EU og OECD har gått i retning av å avvikle skatter på nettoformue. Formuesskatten er tidligere blitt avviklet i blant annet Finland (2006),^[1] på Island (2006),^[2] i Luxembourg (2006 – for personer),^[3] Sverige (2007)^[4] og Spania (2008).^[5] Etter finanskrisen har imidlertid Spania gjeninnført formuesskatt.^{[trenger referanse]}

Formuesskatten ilegges på regionalt nivå og varierer fra kanton til kanton. Personer hjemmehørende i Sveits skattlegges for alle sine eiendeler i Sveits, mens personer som ikke er hjemmehørende i Sveits skattlegges for sine eiendeler i virksomheter og fast eiendom i Sveits. Formue under en minstegrense er skattefri. I kantonen Zürich ilegges formuesskatt med en sats på opp til 0,3 prosent.^[6]

En skatt på kapitalbeholdning kan være likeverdig med en skatt på avkastningen av kapitalbeholdningen.^[7] Et eksempel kan illustrere dette. Anta at avkastningen av kapitalbeholdningen er 4 prosent og at avkastningen skattlegges med en inntektsskatt på 25 prosent. Inntektsskatten vil da utgjøre én prosent av kapitalbeholdningen og den vil dermed være identisk med en skatt på kapitalbeholdningen (formuesskatt) på én prosent.

I praksis vil det imidlertid være vanskelig å utforme en skatt på kapitalinntekt og en skatt på kapitalbeholdning slik at de er fullstendig identiske. Dette skyldes blant annet at det er vanskelig å utforme skatter på enkelte komponenter i kapitalavkastningen (for eksempel urealiserte kapitalgevinster) og at det er vanskelig å inkludere alle komponenter av formuen i skattegrunnlaget for formuesskatten (for eksempel innbo og løsøre).^[8]

Formuesskatt (skatter på nettoformue) utgjør i likhet med skatter på fast eiendom, arv og gaver forskjellige former for skatt på kapitalbeholdninger. Dette er derfor nært beslektede skatteformer som det er naturlig å se i sammenheng.

Inntektene fra beskatningen av formue, fast eiendom, arv og finansielle transaksjoner (for eksempel dokumentavgift) har i OECD-landene samlet ligget på mellom 1,6 og 2,0 prosent av BNP siden 1965. I 2008 utgjorde disse skattene 1,9 prosent av BNP.^[9]

I 2008 utgjorde inntektene fra beskatningen av formue, fast eiendom, arv og finansielle transaksjoner i gjennomsnitt 5,4 prosent av de totale skatteinntektene i OECD. Andelen var høyest i USA, Sør-Korea, Storbritannia og Canada hvor de nevnte skatteinntektene utgjorde mer enn 10 prosent av de samlede skatteinntektene. Beskatningen av formue, fast eiendom, arv og finansielle transaksjoner var lavest i Tsjekkia, Østerrike, Slovakia, Mexico og Slovenia hvor inntektene fra disse skattene utgjorde mindre enn to prosent av de samlede skatteinntektene. Til sammenlikning var andelen i Norge 2,7 prosent.^[10]

Formuesskatt er en svært omdiskutert form for skattlegging. Enkelte ser på formuesskatt som det mest effektivt virkemiddel for å oppnå økonomisk omfordeling, mens andre ser på formuesskatt som en urettferdig konfiskering av privat eiendom.^[11]

Avsnittene nedenfor oppsummerer noen av hovedargumentene både for og mot formuesskatt.

Det er vanligvis en sterk sammenheng mellom fordelingen av formue og fordelingen av inntekt i et samfunn. De med store formuer har gjennomgående høyere inntekt enn personer med lave formuer. I tillegg er fordelingen av formue skjevere enn fordelingen av inntekt.^[12] Formuesskatt kan derfor bidra til økonomisk utjevning mellom husholdninger ved at den øker gjennomsnittsskatten for personer som har store kapitalbeholdninger, og supplerer dermed inntektsskatt når det gjelder å ivareta fordelingshensyn.^[13]

Formuesskatten bidrar, i likhet med alle andre skatter, til å skaffe det offentlige inntekter til å finansiere offentlig virksomhet og overføringer til private. I Sveits, Norge og Frankrike utgjorde formuesskatten henholdsvis 4,6, 1,5 og 0,4 prosent av de samlede skatteinntektene i 2009.^[14]

For å sikre skatteinntektene vil det være behov for såkalte «vridende skatter», dvs. skatter som reduserer forbruksmulighetene for samfunnet som helhet. De fleste skattene og avgiftene er av denne typen, dvs. at de på en uheldig måte påvirker avveiningen arbeid og fritid, avveiningen mellom forbruk og sparing, avveiningen mellom ulike former for sparing og investering eller sammensetningen av forbruket. Det påfører samfunnet og den enkelte kostnader ved at arbeidskraft, kapital og naturressurser blir utnyttet mindre effektivt som følge av skattleggingen. Brede skattegrunnlag kombinert med lave skattesatser gir et mindre tap for samfunnet enn smale grunnlag og høye satser. Det skyldes at det samfunnsøkonomiske tapet knyttet til vridende skatter øker mer enn proporsjonalt med satsene.^[15]

Hensynet til samfunnsøkonomisk effektivitet tilsier at beskatningen bør fordeles på flest mulig skattegrunnlag med lave skattesatser. Formuesskatten kan dermed bidra til å redusere kostnadene ved beskatning ved at skattebyrden spres på flere grunnlag.^[16]

Formuesskatt øker den effektive skatten på kapitalinntekter og reduserer avkastningen av å spare. Formuesskatten bidrar dermed til å redusere den private sparingen og dermed kapitalmengden tilgjengelig for investeringer. Størrelsen på det samfunnsøkonomiske tapet som følge av denne vridningen i sparebeslutningen avhenger av den effektive kapitalbeskatningen, der både skatten på kapitalinntekter og formuesskatten inngår, og av hvor følsom sparingen er med hensyn til avkastningen etter skatt.^[17]

Det er i praksis tilnærmet umulig å utforme en formuesskatt slik at verdsettingen av formuesobjektene reflekterer markedsprisen på formuesobjektene. Dette skyldes blant annet at det er vanskelig å observere markedspriser på formuesobjekter som ikke omsettes i markedet. I praksis vil formuesskatten derfor forskjellsbehandle formuesobjekter ved at enkelte formuesobjekter verdsettes til markedspris mens andre formuesobjekter verdsettes lavere enn markedspris eller er helt fritatt for formuesskatt. Dette vil påvirke sammensetningen av sparingen slik at en større andel av kapitalen legges i formuesobjekter med lav verdsetting. Dersom verdsettingen av for eksempel aksjer og bankinnskudd er høyere enn verdsettingen av bolig og eiendom, kan det føre til at for mye kapital investeres i bolig og eiendom, på bekostning av investeringer i næringsvirksomhet. En slik overinvestering i bolig og underinvestering i næringsvirksomhet gir et samfunnsøkonomisk tap ved at den samlede kapitalavkastningen blir lavere enn det den ellers kunne vært.^[18]

Formuesskatt ilegges normalt etter globalprinsippet, dvs. at en skatteyter hjemmehørende i et land med formuesskatt er skattepliktig for hele sin formue, uansett hvor i verden formuen er lokalisert.^[19] Formuesskatt kan dermed kun unngås ved at skattyter bosetter seg i et land som ikke har formuesskatt. På denne måten kan skattegrunnlaget flyttes ut av land med formuesskatt. Det er imidlertid ikke åpenbart at dette vil påvirke kapitaltilgangen til selskaper lokalisert i land med formuesskatt.

Formuesskatt er normalt utformet som en residensskatt. En investor hjemmehørende i et land med formuesskatt vil da skattlegges for hele sin formue, uansett hvor i verden den er plassert (globalprinsippet). Formuesskatten vil dermed ikke påvirke investorens valg mellom å investere i et land med formuesskatt eller i et land uten formuesskatt.^[20] Tilsvarende er personlige inntektsskatter også normalt utformet som en residensskatt. En investor hjemmehørende i et land uten formuesskatt vil da skattlegges for all sin inntekt, uansett hvor i verden den er opptjent (globalprinsippet). Formuesskatten vil derfor ikke påvirke investorens valg mellom å investere i et land med formuesskatt eller i et land uten formuesskatt.^[21] Dersom alle skatter ilegges etter residensprinsippet, vil investoren velge de prosjektene som gir høyest avkastning før skatt uavhengig av i hvilket land prosjektene er lokalisert. Forventet avkastning før skatt i opprinnelseslandet vil dermed være det avgjørende for lokaliseringen av investeringen. I dette tilfellet vil formuesskatten ikke påvirke kapitaltilgangen for selskapene.^[22]

Globalprinsippet er imidlertid ikke gjennomført fullt ut i praksis. Enkelte skatteavtaler med andre land begrenser hjemlandet adgang til å beskatte enkelte faste eiendommer og anlegg i utlandet. Dermed kan høy kapital- og formuesbeskatning føre til at kapital omplasseres til fast eiendom og faste anlegg i utlandet. Dette kan føre til reduserte investeringer i et land med formuesskatt.^[23]

Investorene kan også ha en tilbøyelighet til å investere i prosjekter lokalisert i nærheten av det stedet de selv er hjemmehørende, selv om disse prosjektene skulle ha en lavere forventet avkastning enn prosjekter lokalisert lenger borte.^[24] Dette fenomenet omtales som «home (country) bias» og kan blant annet skyldes at investorene har mindre kjennskap til prosjekter lokalisert lenger borte eller at de oppfatter prosjekter lokalisert lenger borte som mer risikable. Siden formuesskatten gir skattytere i formuesskatteposisjon et insentiv til flytte fra land med formuesskatt, kan formuesskatten bidra til å redusere investeringene i land med formuesskatt.

Formuesskatt er en skatt som ilegges formuesobjekter uten hensyn til formuesobjektenes realiserte avkastning. Eiere av formuesobjekter med høy verdsetting kan derfor komme i en situasjon hvor de ikke har likvide midler til å betale formuesskatten med, med mindre de realiserer hele eller deler av formuesobjektet. En slik tvungen realisasjon kan oppleves som uheldig for eierne av formuesobjektene.

Likviditetsproblemet ved formuesskatten kan løses ved at skatteytere som tilfredsstiller bestemte kriterier (for eksempel lav inntekt relativt til formuesskatten) kan få utsatt skatten med rente. Skatten vil komme til betaling først når formuesobjektet realiseres eller når skattyter dør.^[25]

Alle skatter medfører administrative kostnader for skatteytere knyttet til etterlevelse av skatteregelverket og for ligningsmyndighetene knyttet til administrasjon av skatteregelverket. Formuesskatt kan være en skatteform med høye administrative kostnader sammenliknet med andre skatteformer.^[26] Størrelsen på de administrative kostnadene vil avhenge av den konkrete utformingen av skatteregelverket.

Formuesskatt (og andre skatter på formuesobjekter som eiendomsskatt og arveavgift) innebærer «dobbeltbeskatning». Det er allerede betalt inntektsskatt på inntekten før den brukes til å anskaffe formuesobjekter som er gjenstand for formuesskatt.^[27]

Denne formen for «dobbeltbeskatning» er imidlertid ikke spesielt for formuesskatten. De fleste skattesystem kombinerer for eksempel skatt på inntekt med skatt på konsum (merverdiavgift og særavgifter). Konsumskattene betales da med midler som allerede er skattlagt gjennom inntektsskatten.^[28]

• French, Kenneth and James Poterba (1991). «Investor Diversification and International Equity Markets». American Economic Review (på engelsk). 81: 222-226. 

• Institute for Fiscal Studies (IFS), red. (2010). Dimensions of Tax Design. The Mirrlees Review (på engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-955375-4. Arkivert fra originalen 24. august 2011. Besøkt 8. juni 2011. 

• Institute for Fiscal Studies (IFS) og James Mirrlees, red. (2011). Tax by Design. The Mirrlees Review (på engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-955374-7. Arkivert fra originalen 29. juni 2011. Besøkt 8. juni 2011. 

• «NOU 2003: 9 Skatteutvalget». Finansdepartementet. 6. februar 2003. Arkivert fra originalen 3. juni 2012. Besøkt 21. april 2010. 

• «NOU 2009: 10 Fordelingsutvalget». Finansdepartementet. 2009. 

• OECD (2008). Growing Unequal?: Income Distribution and Poverty in OECD Countries (på engelsk). OECD Publishing. ISBN 9789264044197. 

• «International Tax Highlights 2011 France» (PDF). Deloitte. 
• «International Tax Highlights 2011 Iceland» (PDF). Deloitte. 
• «OECD.Stat Extracts». OECD. 
• «OECD Tax Database». OECD. Arkivert fra originalen 6. desember 2010.