Groa

Groa er en volve med helbredende evner som omtales i myten om Tors kamp med jetten Rungne, kjent både fra Skaldskaparmål og Snorres Gylfaginning. Ifølge myten er hun gift med Aurvandil.^[2]

Gro er også navnet på en død volve omtalt i Groa-galderet (= Groas tryllesang). Når sønnen hennes, Svipdag, tvinges av sted av sin onde stemor for å befri Menglød, klarer han å mane moren sin til live igjen, så hennes galdrer (tryllesanger) kan beskytte ham underveis.

Viktor Rydberg mente at disse to volvene var samme person,^[3] ettersom Aurvandils kone Groa og Svipdags mor av samme navn begge omtales som gode volver. Ut fra navnet tolket han skikkelsen som en fruktbarhetsgudinne. Men så gammelt er ikke navnet Groa.^[4] Etymologisk knyttes det til norrønt gróa (= at gro, vokse, jfr «grøde»), men brukt som navn på en volve kan være påvirkning fra det keltiske navnet Groach/Gruach, med dobbeltbetydningen «(gammel) kvinne» og «spåkone» eller «heks».^[5]

I Vatnsdæla saga fra 1200-tallet opptrer en kvinne som heter Groa, mor til Slette-Bjørn og etterkommer av hersen Gorm i Svitjod.^[6] I Gange-Rolvs saga er det også en Groa, som faktisk omtales som volve og moren til berserken Tord; hun skal også ha funnet hans fosterbror Grim ytterst på Læsøs strand.^[7]

I vikingetiden ser Groa ut til å ha vært et populært pikenavn, for ti personer med dette navnet omtales i Landnåmabok.^[8]

Et lignende navn dukker opp hos Saxo i Gesta Danorum i omtalen av sagnkongen Gram, sønn av Alvild og kong Skjold, og av Saxo sammenlignet med Herkules. Kong Gram skal ha befridd den svenske prinsessen Gro fra et ekteskap med en jette, og deretter giftet seg med henne.^[9]