Gepard

Gepard
Foto: schani
Nomenklatur
Acinonyx jubatus (Schreber, 1775)
Synonymi
Felis jubata Acinonyx Brookes, 1828
Populærnavn
gepard
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Pattedyr
Orden		Rovpattedyr
Familie		Kattefamilien
Tribus		Pumaer og geparder
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1][2]
ver 3.1 VU — Sårbar
Økologi
Habitat:		terrestrisk, gresskledt savanne med krattskog
Utbredelse:
Inndelt i
se inndeling!

For luftvernsystemet, se Gepard (luftvern).

Gepard (Acinonyx jubatus) er et stort rovpattedyr i slekten geparder (Acinonyx), som videre inngår i gruppen pumaer og geparder (Acinonychini) i kattefamilien. Slekten har tidligere inkludert flere arter, men alle unntatt gepard er utdødd og slekten regnes derfor nå som monotypisk.

Gepard finnes nå kun i deler av Afrika og i det nordøstlige Iran og India.^[3] Arten regnes som verdens hurtigste landlevende pattedyr og kan trolig oppnå en toppfart på 107–110 km/t.^[4] Den er i stand til å akselerere fra 0 til 80 km/t i løpet av tre sprang.^[5][4] Arten har 19 kromosompar.^[6] Gepard er én av flere toppkonsumenter i økosystemet.

Nyere forskning viser at slekten geparder (Acinonyx) er søsterslekten til Puma og Herpailurus. Samlet refereres det gjerne til denne gruppen i nyere forskning som pumalinjen (Acinonychini).

Navnet gepard stammer fra gresk via italiensk gattopardo, flekket katt eller kattepanter^[7]. Det engelske navnet – cheetah – stammer fra hindi (chita) og betyr prikket eller den prikkede. Betegnelser som jaktleopard og «geopard» kan ha sammenheng med dyrets leopardlignende utseende.

Slektsnavnet Acinonyx stammer fra de greske uttrykkene acin, som betyr ubevegelig (fra kineo – å bevege, og det negative prefikset a-), og onyx, klo. Dette henspiller på dyrets manglende evner til å trekke inn klørne, slik nesten alle andre kattedyr kan. Den manlignende behåringen ved manken er trolig opphavet til andre ledd i det vitenskapelige navnet på arten – jubatus -, latin man.

Geparden er et strømlinjeformet, langstrakt og langbeint rovpattedyr som kan minne om mynder. Den har dyp brystkasse og er svært smal rundt livet. Mange av bygningstrekkene kan minne mer om hundedyr enn om andre kattedyr, men den er ikke spesielt nært beslektet med hundedyrene. Hannene er noe større enn hunnene.

Geparden har et relativt lite og rundt hode med små runde ører og tydelige utvendige tårekanaler som renner ned mot munnvikene fra innsiden av øynene. Øynene har dessuten runde pupiller.^[8] Den har en lang hale som brukes som balanse- og styreror i høy fart. Klørne kan bare trekkes delvis inn, andre kattedyr kan trekke dem helt inn. Tannutrustningen er beskjeden til kattedyr å være, noe som kan være en evolusjonær tilpasning for å få plass til den utvidede nesegangen disse dyra har. Pelsen er gulbrun med karakteristiske mørke prikker som kan minne om leopardens rosetter. Av og til kan man også se geparder med et stripe- eller marmorlignende prikkmønster, men disse er mer sjeldne. Fargevarianten kalles gjerne kongegepard. På manken er pelsen gjerne noe lenger (og tufset) enn ellers på kroppen, noe som kommer best til uttrykk på unger og ungdyr.

Geparden veier normalt ca. 37–65 kg og har en kroppslengde fra snutespiss til haletipp på ca. 175–220 cm. Skulderhøyden er i gjennomsnitt ca. 80–85 cm.

Geparden lar seg temme i stor grad, og opp gjennom århundrene har den derfor vært et populært kjæledyr for rike og adelige. Man regner med at de første gepardene ble temmet alt for 5 000 år siden, men den har aldri blitt domestisert.

Kongegeparden er en genetisk fargevariant av nominatformen, A. j. jubatus.^[9] Flekkmønsteret over ryggen, av og til også langs den øvre delen av flankene, går over i et stripelignende mønster, som av og til kan minne om rosetter langs flankene på dyret. Årsaken er en mutasjon i det genetiske arveanlegget. Det recessive genet som trengs for at fenomenet skal oppstå må derfor arves fra begge foreldrene.

Kongegepard har av noen blitt klassifisert som en egen underart (A. j. rex), men dette mangler konsensus. Kongegepard ble først oppdaget i Zimbabwe i 1926. Den ble for en kort periode (1927–1939) lansert som en selvstendig underart, men dette måtte revideres da Reginald Innes Pocock ikke kunne framlegge tilstrekkelig bevis. Første gang man kunne fotografere en levende kongegepard var i Krüger nasjonalpark i 1974.

I mai 1981 ble det født to kongegeparder ved De Wildt Cheetah Center i Sør-Afrika. Det skjedde etter at to gepardsøstre ble paret med en viltfanget gepardhann fra Transvaaldistriktet og fødte hvert sitt kull. Begge kullene inneholdt en kongegepard. Siden er det født flere kongegeparder ved dette gepardsenteret.

En gang i tiden var geparden utbredt i både Afrika, Eurasia og Nord-Amerika, men i dag er det først og fremst i Afrika at man finner dette kattedyret.

Det hersker uenighet omkring totalbestanden av gepard i verden, men IUCN hevder at det er lite trolig at den overstiger 10 000 dyr. Trenden er også at bestanden minsker. Noe over 7 000 av dyrene regnes som «kjente» av forskerne, hvorav 4 500 befinner seg i det sørlige Afrika. Av disse befinner cirka 2 000 dyr seg i Namibia og cirka 1 800 i Botswana ifølge IUCN.

En begrenset populasjon på omkring 60–100 dyr (iflg. IUCN, men ulike kilder oppgir ulike tall) av asiatisk gepard fines imidlertid fortsatt i et begrenset område ved Kaspihavet, i det nordøstlige Iran. Det er også mulig at noen individer overlever i Tyrkia og Turkmenistan, men disse er i såfall udokumenterte. Populasjonen av asiatisk gepard er således kritisk truet av utryddelse.

Geparden trives best der det er en kombinasjon av åpen savanne, gressland (høyt gress) og krattskog, men dette kattedyret kan av og til også finnes i fjellområder og ørkenstrøk. Mange geparder foretrekker også jordbruksland. I Namibia holder 95 % av gepardpopulasjonen til på jordbruksområdene. Bestandens framtid i dette landet er svært usikker, fordi bøndene hvert år mister omkring 10 % av buskapen sin til dette rovpattedyret.

Geparden er mest aktiv på dagtid, siden den da har størst sjanse til å unngå konflikter med sine største konkurrenter i matfatet; løver og hyener, som er mer aktive når det mørkner. Arten er normalt solitær som voksen, men yngre hanner kan opptre i små flokker på 2–5 dyr – kalt koalisjoner eller ungkarsflokker. I områder der andre store rovpattedyr er utryddet, kan man av og til også finne geparder i flokker på opp mot 14–19 dyr. I enkelte sammenhenger har det også blitt registrert at hunner og hanner kan danne små koalisjoner utenom paringstiden. Dyr som lever i en koalisjon vil styrke samholdet gjennom gjensidig pelsstell. Når de hviler søker de til høyereliggende områder, der de kan ha oversikt over byttedyr og fiender. Denne atferden gjør også at geparden foretrekker savanne og krattskog der det finnes godt med slike hvilesteder.

Hunner og hanner kommer normalt bare sammen i paringstiden. Etter dette forlater hannene hunnene og slutter seg til sine tidligere koalisjonspartnere, som de samarbeider med når de jakter, forsvarer seg mot andre rovpattedyr, og forsvarer sitt territorium mot inntrengen fra artsfrender.

Geparder kan klatre, men ikke like godt som leoparder og en del andre kattedyr.

Geparder kommuniserer gjennom en rekke forskjellige lyder og kroppsspråk. Hvesing og knurring er tegn på aggresjon og følges av en truende positur, der blant annet ørene legges flatt, tennene blottlegges, muskulaturen spennes, og kroppen stilles i angrepsstilling. På baksiden av ørene har geparden en hvit flekk som blottlegges når ørene legges flate. I tillegg til lyder og kroppsspråk kommuniserer geparden gjennom markeringer med urin, duftkjertler og kloremerker.

Geparden er verdens hurtigste landbaserte pattedyr og kan trolig oppnå en toppfart på omkring 110 km/t over en kort strekning,^[4] men det har aldri blitt dokumentert. Den høyeste farten som er dokumentert er 102,4 km/t. Dette skjedde i Kenya, og det var en 35 kg tung hunngepard som løp 220 yards (201,2 m) tre ganger, med 30 minutters hvile mellom hvert løp.^[10] Den 9. september 2009 satte en annen hunngepard, kalt «Sarah», verdensrekord på 100 m sprint.^[11] Hun slo Usain Bolts verdensrekord (9,58 sek.) med 3,45 sek. og klokket inn til tiden 6,13 sek.^[11] Verdensrekorden ble satt på en spesiallaget bane i den amerikanske dyreparken Cincinnati Zoo.^[11]

Geparden er en usedvanlig dyktig og høyt spesialisert predator, som regnes som verdens mest effektive solitære jeger. Bare afrikansk villhund overgår den i effektivitet, men den har fordel av sin flokkmentalitet.

Vanligvis fanger denne katten byttet etter en kort sprint, der farten kan komme opp i 80–110 km/t.^[4] Den kan akselerere fra 0–75 km/t på to sekunder og hvert sprang kan utgjøre 7–8 meter. For å sette dette i perspektiv, kan en gepard foreta et sprang hvert 0,28. sekund. Til sammenligning kan en hest foreta et sprang hvert 0,44. sekund og oppnå en toppfart på cirka 70–75 km/t. Årsaken til gepardens utrolige fart og spenst ligger i den svært fleksible ryggsøylen og den eksplosive muskulaturen. Den lange halen brukes som styrestang/balanseror. Kattens svært fleksible hofteledd gjør den dessuten i stand til å foreta meget krappe svinger i høy fart. Også håndleddene og skulderleddene er mer fleksible enn normalt.

Geparden jakter med synet som viktigste sans. Når et passende bytte er funnet sniker den seg så nær det som mulig, før den setter inn et avgjørende sprintangrep. Jakten er slett ikke alltid vellykket, men når den er det, slår den bena under byttet med framlabbene, med en kombinasjon av fart og styrke. I snitt lykkes geparden med å nedlegge byttet i cirka 70 % av sine angrep. Når byttet er nedlagt dreper den det ved kvelning, gjennom å «klemme av» lufttilførselen ved strupehodet. Den voldsomme energiutladningen gjør at gepardens temperatur stiger faretruende høyt. Den må derfor hvile før den kan spise. I denne fasen er den svært utsatt for overfall fra andre rovpattedyr, eksempelvis løver og hyener (og i en viss utstrekning sjakaler), og det hender ofte at den taper byttet til sine nærmeste konkurrenter i matfatet. Geparder vil heller aldri forsvare et bytte, et resultat av at styrken er ofret på bekostning av høy fart.

Geparder er rene kjøttetere, som i nesten 100 % av tilfellene nedlegger byttet selv. Thomsongaselle (Eudorcas thomsoni) er det mest populære byttedyret for en gepard, men den tar også en rekke andre dyr, for eksempel gnukalver, steinbukker, harer, kudu, impala, springbukk, vortesvin og fugl.

Geparden er truet av innavl og mangler genetisk variasjon. Årsaken er en pest som feide inn over Afrika i siste istid, for omkring 10 000 år siden. Bare noen få tusen dyr overlevde. Den har dessuten blitt jaktet til nær utryddelse av europeiske og asiatiske kongelige gjennom de siste århundrene. Bare noen få hundre dyr overlevde. Resultatet ble en genpool som var for liten, slik at nesten alle nålevende geparder er i slekt.

Geparden er den mest reproduktive av alle store kattedyr, allikevel er den en truet art. Det skyldes at cirka 90 % av alle gepardunger dør i løpet av de første tre månedene, enten på grunn av matmangel og mangel på genetisk mangfold (cirka 40 %), eller fordi de blir drept (cirka 50 %) av løver, leoparder, hyener eller sjakaler. Disse ser på geparden som en konkurrent i matfatet og benytter enhver anledning til å redusere bestanden.

Hunnen går drektig i ca. 90–95 dager og føder gjerne 3–5 unger, av og til opp mot åtte. Hannen deltar ikke i oppdragelsen og matingen av ungene. Mora kan forlate ungene i inntil 48 timer for å skaffe mat til å opprettholde nok morsmelk. Dersom det blir for lite mat, kan det hende at hun forlater ungene. Ungene avvennes i 6–8 ukers-alderen og vil da forlate hiet og følge moren. Fra de er ca. seks måneder gamle vil mora komme med skadd vilt som de kan øve seg på, før det spises. Fra de er ca. åtte måneder vil de begynne å jakte selv, men lykkes sjelden den første tiden. Ungene forlater gjerne mora når de er ca. 15–24 måneder gamle, men blir ikke fullbefarne jegere før de er omkring tre år gamle.

Nakken og ryggen hos ungene er dekket av tette, sølvgrå til hvite hår, noe som gjør at de på avstand kan minne om små honninggrevlinger. Dette kan være et eksempel på mimikry. Få rovdyr tør å angripe honninggrevlinger, og det kan tenkes at gepardungene får bedre beskyttelse ved å minne om dem.^[12]

Gepard er eneste nålevende art i slekten Acinonyx og var tidligere klassifisert i underfamilien Acinonychinae. Nå er imidlertid slekten omplassert, med bakgrunn i nye morfologiske og molekylære data, til underfamilien mindre kattedyr (Felinae).^[13]

Forskerne mente tidligere at geparden var det eldste av alle nålevende kattedyr, noe som kan være en forklaring på hvorfor denne katten ikke har klør som kan trekkes inn. En molekylærgenetisk studie publisert i 2006 viser derimot at geparden tilhører samme utviklingslinje som puma (Puma concolor) og jaguarundi (Puma yaguarondi). Den molekylære klokken antyder at linjen skilte seg fra andre kattedyr relativt nylig, for omkring 6,9 millioner år siden.^[14] Alle disse tre artene har runde pupiller. Et slikt slektskap har også vært antydet av forskere tidligere, blant annet av Johnson og O’Brien i 1997^[15] og Bininda-Emonds m. fl. i 1999.^[16]

Gepardene oppsto trolig i Afrika og migrerte kort tid etter til Eurasia. Evolusjonært skilte trolig gepardene lag med de andre store kattedyrene i miocen, for ca. 26–7,5 millioner år siden. Det var omtrent på samme tid som gasellene oppsto, og gepardene har utviklet seg i koevolusjon med sine viktigste byttedyr. Den første ekte geparden var trolig Acinonyx pardinensis, som oppsto i pliocen (for omkring 7,5–3,75 millioner år siden). Den var større enn dagens gepard, omtrent like stor som en nålevende løve. Det er funnet fossile rester etter den i både Europa og Asia. For om lag 3,8–1,9 millioner år siden (pleistocen) oppsto det en ny art kalt Acinonyx intermedius. Den var noe mindre og utvidet sitt eksistensområde til å omfatte større deler av Kina. De yngste europeiske funnene er fra tidlig midtre pleistocen i Tyskland.^[17][18][8]

I pleistocen fantes det også to arter med gepardlignende kattedyr i Nord-Amerika, kalt Miracinonyx inexpectatus og Miracinonyx trumani. Begge hadde morfologiske trekk som kan sammenlignes med dagens gepard, blant annet lange, tynne lemmer og store neseganger, men de var større, like store som en puma. Av og til angis en tredje art fra Nord-Amerika, Miracinonyx studeri, men den regnes oftest som et synonym for M. trumani. Noen forskere har ment at Acinonyx stammer fra de amerikanske gepardene, mens andre mener at Miracinonyx er et resultat av konvergent evolusjon. En fylogenetisk studie gjort av Barnett et al. (2005) konkluderer med at Miracinonyx trumani er søsterarten til puma. Gaffelbukken kan løpe opptil 86 km/t, mye raskere enn dagens nordamerikanske predatorer som ulv og puma. Det kan være en tilpasning til å bli jaktet på av Miracinonyx.^[19][8]

Inndelingen følger Cat Classification Task Force (2017).^[3] Det er beskrevet en rekke varianter og underarter av gepard gjennom årene. Krausman og Morales anerkjente i 2005 fem underarter.^[20] Cat Classification Task Force reviderte imidlertid denne inndelingen i 2017 og regner nå med kun fire underarter.^[3] Det antydes imidlertid at det kan være færre enda, og kanskje til og med at arten kan vise seg å være monotypisk.^[3] Arten som sådan regnes som sårbar.^[1][2]

• Felidae, kattefamilien
  • Felinae, mindre kattedyr
    • Acinonychini, pumalinjen
      • Puma, pumaer
        • P. concolor, puma, også kalt cougar og fjelløve
      • Herpailurus
        • H. yagouaroundi, jaguarundi, også kalt oterkatt
      • Acinonyx, geparder
        • A. jubatus, gepard
          • A. j. jubatus (nominatformen), sør- og østafrikansk gepard
          • A. j. soemmerringii, sundanesisk gepard er utbredt i Nordøst-Afrika
          • A. j. hecki, saharagepard er utbredt i Nord-Afrika og det sentrale Sahel
          • A. j. venaticus, asiatisk gepard er utbredt i Iran

A. j. fearsoni ble i varierende grad regnet som en selvstendig underart i Øst-Afrika fram til i 2017, men etter en revisjon av arten dette året inngår denne nå i nominatformen.^[3]

A. j. venaticus og A. j. raineyi (sistnevnte regnes nå som et synonym til nominatformen^[3] ) er sammenlignet i genetiske studier og funnet å være svært like. Fra 1987 til 2005 ble allikevel disse regnet som to underarter.^[21]

A. j. venaticus kalles gjerne asiatisk gepard. Til nå har man regnet med at denne underarten bare har overlevd i et svært begrenset område av Iran (ved Kaspihavet). Krausman og Morales (2005) inkluderer imidlertid også geparder fra områder det nordlige Sahara til denne underarten. Utbredelsesgraden for denne underarten er derfor usikker. I NARCAGs (North African Region Cheetah Action Group) novembermøte i 2006 anbefalte Belchabir at det ble foretatt en genetisk studie av geparder som lever i Algerie for å klargjøre om disse tilhører underarten A. j. hecki eller A. j. venaticus. For øyeblikket reges imidlertid A. j. venaticus som unik for Asia (Iran).

• A. aicha (Geraads, 1997) †, Nord-Afrika
• A. intermedius (Thenius, 1954) †, Asia
• A. kurteni (Christiansen og Mazák, 2008)^[22] †, Asia
• A. pardinensis (Croizet e Joubert, 1928) †, Eurasia, også kjent som kjempegepard

• Jaktgepard

• Mulheisen, M. and N. Knibbe. 2001. Acinonyx jubatus (On-line), Animal Diversity Web. Accessed January 08, 2007 http://animaldiversity.ummz.umich.edu/site/accounts/information/Acinonyx_jubatus.html
• Cheetah (Acinonyx jubatus). Lioncrusher's Domain https://web.archive.org/web/20061109172926/http://www.lioncrusher.com/animal.asp?animal=44

• (en) gepard i Encyclopedia of Life
• (en) gepard i Global Biodiversity Information Facility
• (en) gepard hos Fossilworks
• (en) gepard hos ITIS
• (en) gepard hos NCBI
• (en) Kategori:Acinonyx jubatus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Acinonyx jubatus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Acinonyx jubatus – detaljert informasjon på Wikispecies