Ørland flystasjon

Ørland flystasjon, tidligere Ørland hovedflystasjon, er en flystasjon i Luftforsvaret og ligger i Ørland i Trøndelag. Flystasjonen tilhører 132 Luftving og opererer F-35 jagerfly, SAR Queen redningshelikoptre og Nato sine strategiske overvåkningsfly E-3/AWACS. I tillegg huser flystasjonen Luftvernartilleribataljon Ørland.

Ørland flystasjon er organisert i én luftving: 132 Luftving. Denne består av de operative søylene 332 skvadron med F 35 kampfly og luftvernartilleri.^[1]

Basen huser til daglig 1500 ansatte, inkludert 500 vernepliktige og har til vanlig også mye internasjonalt personale fra andre NATO-land.^[2]

Flystasjonen er NATOs Forward Operating Location & Control Force for NATOs AWACS overvåkningsfly.^[3]

• 132 Luftving
• 330 skvadron (Redningshelikopter)^[4]
• Cyberforsvaret^[5]
• Forsvarets logistikkorganisasjon^[6]
• Baseforsvarstaktisk skole^[7]

Det er forhåndslagret utstyr for amerikanske kampfly tilknyttet US Marine Corps under programmet Marine Corps Prepositioning Program Norway, på basen.^[8]

Ved siden av ordinær styrkeproduksjon er Ørland flystasjon også et alliert treningssenter for luftstyrker tilknyttet NATO og Partnerskap for fred-landene^[9]. For å understøtte aktiviteter innenfor rammen av treningssenteret har basen bl.a. parkeringsområder for mer enn 100 fly. Bakgrunnen for at Ørland flystasjon har oppnådd dagens status som et treningssenter er at stasjonen har en meget gunstig geografisk plassering med store øvingsområder over land og hav. I tillegg er nærhet til skytefeltet Tarva en fordel.^[10]

Stasjonen har vært vertskap for øvelser som NATO Air Meet, Nordic Air Meet, Fighter Weapon Instructor Training (FWIT) og Swiss Nightway. I 2007 var stasjonen for femte gang vertskap for NATO Air Meet (nytt navn Bold Avenger mvf 2007) noe som er unikt innenfor NATO. I tillegg ble NATO Tiger Meet arrangert for første gang i Norge ved Ørland hovedflystasjon i 2007 og deretter i 2012.^[11]

Flyplassen ble anlagt av okkupasjonsmakten i perioden 1941–1944. Byggingen startet i mars 1941. Anlegget omfattet flystripe og et stort antall bygninger og tekniske installasjoner. I tilknytning til flyplassen ble det bygd et eget tankanlegg ved havnen på Brekstad. Dessuten ble det etablert omfattende forsvarsverk i området. I forbindelse med etableringen av flyplassen ble det også etablert en jernbane fra Brekstad havn til flyplassen og nok et spor fra Uthaug til flyplassen. Dette for å frakte materiell fra havnene inn til flyplassen. Det forelå planer om å fortsette utbygging av jernbane helt opp til Steinkjer.^[12]

Av mer kjente landemerker ble det også i løpet av krigen etablert et gedigent kanontårn på Austrått - nærmere bestemt Lundahaugen - for å forsvare innseilingen til Trondheim. (Austrått fort) I praksis er dette C-tårnet fra det tyske lommeslagskipet Gneisenau. Kanontårnet går flere etasjer ned i fjellet og var tiltenkt en oppsetning på mer enn 100 befal og soldater. For å sikte inn på allierte skip ble det samtidig montert flere sikteinstallasjoner, bl.a et på Lørberen 1 km utenfor Brekstad. Ved triangulering ble nøyaktige måldata gitt kanonen før skuddene ble avfyrt.^[13]

Etter at andre verdenskrig var slutt, ble plassen overtatt av norske styrker 9. oktober 1945. Det ble imidlertid besluttet å legge ned virksomheten og fra 1946 til 1951 var det ingen aktivitet på Ørland, med unntak av enkelte øvelser. Rullebanen som var bygget av tyskerne ved hjelp av tresviller ble demontert og brukt til gjenoppbygging av ødelagte deler av Norge – spesielt i Nord-Norge helt opp til Finnmark.^{[trenger referanse]}

I 1950 ble det imidlertid besluttet at Ørland skulle bygges ut til feltflyplass for jetjagerfly og i april 1951 startet utbyggingsarbeidene. Flystripen ble gjenoppbygget og samtidig forlenget fra 1 600 til 2 300 meter. Under utbyggingen ble flyplassen en del av NATOs infrastrukturprogram. Utbyggingen til NATO-standard var ferdig i juni 1952.^{[trenger referanse]}

I 1954 ble 338 skvadronen etablert ved Ørland hovedflystasjon og ble i første omgang utstyrt med materiell i kjølvannet av amerikansk våpenhjelp til Norge. De første flytypene var F-84 Thunderjet og F-86 Sabre. I etterkant av våpenhjelpen investerte Norge i F-5 Freedom Fighter kampfly før det etter hvert ble foretatt en overgang til nåværende F-16 Fighting Falcon. Per i dag regnes de norske F-16 flyene som et av verdens mest avansert i sin klasse, noe som skyldes spesielt oppgraderinger i forbindelse med Mid Life Update (MLU)-programmet og de senere M3- og M4-programmene samt inneværende M5-program (2009).^{[trenger referanse]}

Luftvernartilleribataljonen har operert ulike kanon- og missilsystemer. L-60- og senere L-70-kanoner med tilhørende FCS-2000 radarsikter. Det strategiske missilsystemet NIKE, det svenske Man Portable Air Defence (MANPAD) systemet Robot-70 (RB-70) og det norsk-amerikanske missilsystemet Norwegian Adapted HAWK (NOAH) har også vært innom Luftforsvarets luftvernbataljoner. For å imøtekomme nye trusselbilder, ble det i løpet av 1980- og 1990-tallet bestemt at NASAMS skulle innføres samtidig som de mer kald-krig rettede systemer brukt tidligere ble utfaset i tur og orden.^{[trenger referanse]}

Siste skudd på den operative stammen var Basesett 1 som ble etablert i 2002 som en «mobil flystasjonsenhet» i de tilfeller norske Luftkapasiteter, spesielt F-16, skulle deployere i forbindelse med internasjonale operasjoner. I utgangspunktet var dette en enhet som ble dimensjonert med alle kapasiteter en ellers finner på en permanent militær flystasjon i dag. Senere er mye av avdelingens ansvarsområde overført til Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) slik at Basesett 1 i dag består av ulike spesialistfunksjoner innenfor Force Protection, eller styrkebeskyttelse. Personellet er skolert til å ivareta sikkerhet for alle Luftforsvarets avdelinger som kan bli beordret internasjonalt uansett om det er F-16 kampfly, Bell 412 helikopter, DA-20 Jet Falcon, C-130 Hercules, NASAMS luftvern osv. Kapasitetene sorterer under Quick Reaction forces (QRF), Explosive Ordnance Disposal (EOD) osv.^{[trenger referanse]}

Ørland hovedflystasjon var sammen med Bodø hovedflystasjon og Evenes flystasjon en av kandidatene som fremtidig kampflybase for F-35 Lightning II (JSF). Forsvarssjefen leverte 24. november 2011 sin innstilling om å velge Ørland hovedflystasjon framfor Bodø på grunn av pris, nærhet til skytefelt over både sjø og land samt at Ørland er et område uten sivil trafikk. Forsvarssjefen la også vekt på at den flystripen som allerede er der kan brukes på Ørland i motsetning til i Bodø.^[14][15] 14. juni 2012 vedtok Stortinget at Ørland skal være fremtidig kampflybase, at 331 og 332 skvadron skulle flyttes dit fra Bodø og at 338 skvadron skulle legges ned.^[16] Det ble dessuten bestemt å erstatte betegnelsen hovedflystasjon med flystasjon. Den 1. april 2019 ble 338 skvadron nedlagt, og de resterende F 16 ble flyttet til Bodø.^[17]

• Ørland lufthavn

• Ørland på Forsvaret.no
• (no) «Ørland flystasjon». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.