Denne delen av Europas historie er del av Tidlig moderne tid

Artikkelen inngår i serien om Europas historie
Epoker
Antikken Tidlig middelalder Høymiddelalderen Senmiddelalderen Tidlig moderne tid Renessanse og reformasjon (1453–1556) Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) Opplyst enevelde (1648–1789) Europa på 1800-tallet Første verdenskrig Andre verdenskrig Den kalde krigen Den europeiske union

Renessanse og reformasjon i Europa foregikk i en periode fra omtrent 1450 til 1556, innenfor den større tidsperioden omtalt som tidlig moderne tid. Kjennetegn ved denne perioden er gjenoppdagelse av antikkens kunst og kultur; en kunstnerisk utvikling der perspektiv og anatomisk fremstilling ble mer presis; et sterkere fokus på humanisme enn tidligere; boktrykkerkunsten og spredningen av ideer; oppdagelsestiden med oppdagelsen av Amerika, sjøveien til India og senere rundt verden; krav om reform av den katolske kirke som førte til at kirken ble delt (i ettertid kjent som reformasjonen) i den katolske og den protestantiske; økte kapitalistiske trekk innen handel; og fremveksten av sterkere nasjonalstater på bekostning av adelens makt.

Denne utviklingen skjedde ikke i et vakuum. Den katolske kirke hadde siden 1300-tallet hatt dalende oppslutning i en periode med indre maktkamp og avlatsbrev. Kunsten hadde også begynt å utvikle seg i Italia, og det samme hadde bankvesenet som ble avgjørende for økonomien i renessansen. De antikke tekstene var kjent i øvre sosiale lag lenge før 1400-tallet, selv om de ikke var allment tilgjengelige. Føydalismen hadde begynt å miste makten allerede på 1300-tallet i Vest-Europa.

På den annen side var flere av nyvinningene fremmede i flere områder av Europa lenge etter at de ble fikk sitt utspring i Nord-Italia. I tillegg var Øst-Europa mindre preget av reformasjonen, og føydalismen sto sterkt i lang tid der. På Balkan ble dette en periode under Det osmanske rikes herredømme. Oppdagelsen av Amerika fikk heller ingen direkte betydning for andre land enn Spania og Portugal i denne perioden, det var først senere at nederlendere, franskmenn og briter ble involvert i den nye verden.

Utdypende artikkel: Senmiddelalderen

Navnet «Renessansen» var et samtidig begrep, det vil si at det ble brukt av folk i den tiden som den omfatter. For dem var perioden markeringen på gjenfødelsen av all filosofi, kunst, poetikk, talekunst med mer som de opplevde forsvant i middelalderen. Der middelalderen ble sett på som å ha altfor sterk fokus på Gud og det hinsidige og i tillegg bakstreversk, var renessansen det motsatte, framtidsrettet og opptatt av humanisme, det vil si mennesket i sentrum. Selv om filosofer som Aristoteles og Platon var godt kjent, var dette en tid der en rekke andre storheter fra antikken, som Seneca, Cicero og en rekke filosofer, matematikere, medisinere, akademikere og vitenskapsmenn, ble gjenoppdaget. Gresk og romersk filosofi utfordret kirkens hegemoni, het det. I realiteten var ikke overgangen fullt så markant, og middelalderen, i det minste høymiddelalderen og senmiddelalderen, var ikke så bakstreversk. Overgangen regnes av flere samtidige som langt mer glidende og varierende fra sted til sted.^[1] En tolkning er at overgangen mellom middelalder og renessanse var langt mer gildende.^[2]

Senmiddelalderen, som regnes fra omtrent 1300 til 1450, var påvirket i stor grad av politisk kamp mellom konge, adel og kirke, av religiøs krise og splittelse, av pest og store dødsfall, av en økende selvbevisst lavere del av tredjestanden og av store skiller mellom øst og vest. Dette var også en periode der styreformen føydalisme, der bønder ikke eier egen jord, og der de betaler leie og jobber pliktarbeid på adelens egen gård mot beskyttelse og juridisk hjelp, blir stadig mer avleggs i vest. Bakgrunnen for føydalismen var at kongen selv ikke var i stand til å beskytte befolkningen, og var avhengig av støtte fra adelsmenn i distriktene. I renessansen ble imidlertid kongene stadig sterkere, mens pesten som saumfarte landet gjorde at adelen hadde færre folk til å jobbe med jorden, og de fikk derfor færre inntekter og færre bønder til hæren sin. Flere steder i vest, men særlig i Storbritannia, ble pengeøkonomi og maktsentralisering vanligere. Skillet vet 1450 skyldes at en rekke hendelser mellom 1453 og 1457 fikk stor påvirkning på perioden som fulgte. Dette inkluderer avslutningen av hundreårskrigen, innføringen av boktrykkerkunsten, Konstantinopels fall og en markant utvikling av malerkunsten.

Utdypende artikkel: Den italienske renessansen

Venezia, Genova og Pisa handlet direkte med Egypt, Østromerriket og andre i Midtøsten. Dette betydde at de hadde nærmest monopol på varer fra Kina, India og krydderøyene. Selv om enkelte av disse varene bare kunne lages i østlige klimaer, som krydder, var det enkelte av dem som kunne reproduseres i Europa, deriblant silke. Disse byene, og Firenze noe senere, ble i praksis selvstendige bystater.^[3] Handel med det østlige Middelhavet ga også kunnskap som fikk betydning. Allerede på 1200-tallet skjedde en revolusjon innen handel og regnskap i Italia. De romerske tallene ble erstattet av indo-arabiske, som gjorde regning og bruk av desimaler mulig. Det var særlig Leonardo Fibonacci som innførte dette tallsystemet både til Pisa og nærliggende byer og også spesielt innen handelen. Dette gjorde at handel ble enklere, ved sløyfing av brøker, og at den gikk raskere.^[4]

En av de revolusjonerende tankene innen handel i Italia var at i stedet for å jobbe opp en stor formue og så gi seg på topp, ble det oppdaget at man kunne investere oerskuddet videre. Slik fikk handelsmenn mulighetene til nye og mer ambisiøse handelsmuligheter.^[5] Dersom man ikke hadde penger å starte med, fantes det muligheten å låne penger, enten av pengelånere eller av lånehaier - om enn forskjellen var glidende. For at handelen skulle utvikle seg, var det ofte lånehaier som lånte penger med rente til handelsmenn. Disse lånehaiene var i begynnelsen i hovedsak jøder. Dette skyldtes det at mens verken kristne eller jøder kunne låne penger med renter til sine egne, var det en åpning i 5. mosebok: «Av utlendingen kan du ta rente; men av din bror må du ikke ta rente».^[6]

Etter hvert dukket det også opp en rekke banker som tilbød lån. Allerede på 1100-tallet eksisterte det banker som blant annet finansierte korstogene i Venezia.^[7] Flere banker begynte eller fungerte som pengelånere. På 1300-tallet var det flere. I Firenze satt flere pengevekslere og pengelånere ved benker (banco på italiensk) og vekslet og lånte ut. For å sikre seg at de fikk tilbake pengene sine, hadde flere av dem en kriminell side. Dette gjelder spesielt familien Medici, som hadde fem medlemmer av familien dømt til døden bare mellom 1343 og 1360.^[8] Flere banker var imidlertid langt mer seriøse, og det var ikke uvanlig på 1300-tallet at italienske banker og kjøpmenn hadde filialer i andre byer. På den måten kunne de låne ut til spanske, flamske og britiske innbyggere.^[9]

Venezia var alltid dominerende, men de fikk konkurranse, først av Firenze. I 1397 lyktes Giovanni di Bicci de' Medici å etablere Medici-familiens egne bank i byen. Denne vokste sterkt under hans sønn Cosimo de' Medici, og Medici ble den dominerende familien. I tillegg dukket Hertugdømmet Milano opp i 1395 med først Huset Visconti og så Huset Sforza. Milano utvidet seg i alle retninger til de kolliderte med Veneto i øst, Piemonte i vest, Alpene i nord og Middelhavet i sør. Milanos makt lå både i militær makt og som Europas ledende våpenprodusent.^[10] Milano var ofte i krig med både Firenze og Venezia, både hver for seg og samlet.^[11]

Det utviklet seg også etter hvert fokusområder. For eksempel var Adelsrepublikken Geonva mer opptatt av å handle i Egeerhavet og Svartehavet, noe som ga dem varer fra India, Sentral-Asia og Kina, mens Venezia fokuserte på Egypt og Rødehavet, og sikret dem blant annet krydder fra Det fjerne østen.^[12]

Tidlig 1300-tallet hadde Europa utviklet seg til å bli en sivilisasjon på nivå med de andre store, som den islamske, (i stor grad Det osmanske riket), Det bysantinske rike, Det indiske og Det kinesiske rike.^[13] I løpet av dette århundre fikk imidlertid Europa en rekke påkjenninger. Det begynte med en markant kulde og tungt regnskyll som til sammen ødela mye av avlingen. Dette ble fulgt av opprør fra bondestanden som fikk støtte av mange i byene. Disse opprørerne ble fordømt av pave Johannes XXII og slått ned av bøndene. Kimen til videre konflikt var likevel sådd. I tillegg startet hundreårskrigen i 1337, som i hovedsak ble en stor påkjenning for bønder og andre innen primærnæringen.^[14] Til slutt kom en brutal halvering av folketallet i stor grad på grunn av svartedauden i mesteparten av Europa. Som følge av de mange dødsfallene ble mange åkre stående urørt, i mangel på arbeidskraft. Samtidig var også jordeiere redusert, og det var flere steder ikke mulig å finne jobb. Forsøk på å begrense lønnen til de gjenværende arbeiderne førte til flere bondeopprør rundt om i Europa.^[15] Mot slutten av århundret var båndene mellom adelig og livegen, mester og svenn, pave, prest og lekmann, adel og konge og andre bånd markant slitt, og under oppbyggingen av Vest-Europa var det en søken etter nye ideer som kunne erstatte det gamle samfunnet.^[16]

I Frankrike hadde kongemakten drastisk vokst mellom 1180 og 1328, men pest, religiøse problemer, uår og krig med England hadde drastisk redusert landet.^[17] England var selv i usikre tider. Strenge lover ble innført for å hindre bønder og dagarbeidere å forlate områdene sine for å finne bedre betalte jobber andre steder. I tillegg tok sauegjeting, som krevde mindre arbeid, over for korndyrking, noe som skapte sult. Da koppskatt ble innført ble det opprørsk stemning, og i 1381 angrep en gruppe opprørere en rekke adeliges hus i London. Til slutt måtte Richard II møte dem og gå med på flere krav, inkludert avvikling av koppskatten. England, som på denne tiden hadde omtrent to millioner innbyggere, var langt fra samlet.^[18]

Senmiddelalderen og den tidlige renessansen var en periode der adelen tapte mye reell makt og kirken sto svakt på grunn av splittelse. Dette gjorde at kongemakten fortsatte å vokse. For å kunne markere seg på 1300-tallet, måtte kongene først få økt inntektene. Dette ble gjort ved å minske andelen av sølv og gull i mynter. Egentlig skulle mynter være rent sølv eller gull, men utvanning av edle metaller var kjent. Nå ble imidlertid sølvinnholdet lavt nok til at det medførte inflasjon, og mye av det kongene vant i særlig Storbritannia og Frankrike gjennom utvanning av mynter ble tapt gjennom inflasjon.^[19] Grunnen til at sølvinnholdet ble vannet ut skyldtes også i stor grad såkalte «store edelmetallsulten» ettersom det var nesten ikke sølv eller gull å oppdrive i Europa.^[20] Handel i mange land ble svekket av manglende mynter. Byttehandel fungerte i liten grad over store områder, for eksempel kunne en handler av ull fra England slite med å selge ull til spanske forhandlere av vin.^[21] Økt skattelegging var en annen løsning for å øke økonomien. Kirken og adelen var unntatt fra skatt, og rike kjøpmenn hadde ofte gode avtaler. For å få til disse nye skattene, måtte kongen forhandle, og 1300-tallet og 1400-tallet var parlamentenes «gyldne århundre».^[19]

Den katolske kirke hadde i utgangspunktet kommet inn i senmiddelalderen som et sterkt maktapparat, men fikk problemer med kongemakten. Både Frankrike og Storbritannia bestemte seg for å skattlegge katolske eiendommer. Pave Bonifatius VIII nektet å godta dette. Han innførte også Unam sanctam, en pavebulle som skulle styrke det kristne samhold. I dette utnyttet paven gamle uttrykket «Extra Ecclesiam nulla salus» (utenfor kirken er det ingen frelse). Argumentet hadde blitt brukt før, men i langt mildere form. For Bonifatius VIII var det klart, de som sto utenfor kirken ville ikke frelses, og ekskommunikasjon ville medføre evig pinsel. Dette medførte at han kom i klammeri med Karl den smukke. Karl anerkjente ikke paven uansett, og arresterte ham. Da Bonifatius VIII døde kort tid etter, erklærte Karl at pavestolen skulle flyttes fra Roma med de italienske familienes intriger til Avignon. Resten av Europa anså pavene å være Frankrikes politiske redskap, og pavemakten brukte lang tid på å hente seg inn etter det. Mellom 1378 og 1417 foregikk Det vestlige skisma, der det var to, til tider tre, paver. I tillegg dukket det opp flere lærde med andre tolkninger av frelse. John Wyclif mente at frelse krevde bare å lese Bibelen og være from. Wyclif ble erklært kjetter, men engelskmennene, især Parlamentet, støttet ham.^[22]

I Øst-Europa var situasjonen verre. I tillegg til at de opplevde mye av det som skjedde i vest (pest, svekkede rettigheter, uår), var Øst-Europa også områdene som i størst grad hadde vært utsatt for angrep i Middelalderen. Det var angrep fra hunerne på 400-tallet, bulgarene på 700-tallet, madjarene på 900-tallet og mongolene på 1200-tallet. Mens den katolske kirke fortsatt var sterk, hadde Konstantinopel, den ortodokse kirkes hovedsete, vært utsatt for flere angrep og til dels også erobret under det fjerde korstog. Dette korstoget fikk også mange ortodokse til å anse katolikkene som forrædere mot kristendommen. Det var særlig Serbia og Bulgaria som dominerte i øst, og begge hadde tidligere gode relasjoner til den katolske kirke som de nå brøt. Også russiske religiøse var skeptiske. I styreform var det også en klar forskjell. Vest-Europa hadde akseptert primogenitur, ideen om at den første fødte hadde retten. I Øst-Europa var dette ikke etablert, og områder ble delt mellom flere sønner. Dermed ble områder som ble samlet under en konge, delt under hans sønner.^[23]

Tyske adelige, ofte med støtte av handelsmenn, invaderte «hedenske» områder i de baltiske områdene, og flere tyskere kom etter. Mye av det nordlige Øst-Europa ble dominert direkte eller indirekte av tyskere. Byer ble handelssentre som eksporterte varer til Hansaforbundet, gjerne tømmer, korn og lin. I sørøst ble mange byer brukt på samme måte av de italienske handelsbyene. Konflikt mellom Polen og Den tyske orden og mellom Ungarn og Venezia om områdene i Adriaterhavet forekom også.^[24]

I Böhmen var Jan Hus og hans følgere en kombinasjon av religiøse opprørere som støttet Wyclifs teori om at religiøsitet kunne fungere utenfor kirken og en nasjonal bevegelse som kjempet mot tysk dominans i området. Hus ble erklært kjetter av den katolske kirke, og brent på bål i 1415, til tross for at han var lovet fritt leide, og etter at han nektet å trekke tilbake sin tro. Henrettelsen av Hus medførte et opprør av tsjekkere som varte frem til 1434. Husittene vant, og fikk lov til å praktisere sin variant av katolisismen mot at de underla seg både Det tysk-romerske rike og den katolske kirke.^[25]

Russland på sin side hadde et eget system. I lang tid var de underlagt «tartarene», en fellesbetegnelse på de sentralasiatiske steppefolkene. I nord, der det var mye skog og vanskeligere rideforhold, var styret indirekte, og lokale ledere, bojarene, ryddet seg plass og fikk store gods. Her brukte de regelrett slavevirksomhet og så livegenskap for å etablere makten sin. De sterkeste ble fyrsterblant stormennene, men stormennenes lojalitet var så vag at fyrstedømmene i stor grad var kaotiske og uforutsigbare. For å få mer direkte makt, begynte fyrster å anse det å styre over et område som det samme som å eie det. Fyrsteriker var derfor ikke større enn det man selv kunne eie og kontrollere.^[26]

Perioden i europeisk historie mellom 1450 og 1556 var en periode med store forandringer. Det var særlig fire som påvirket Europa drastisk og som gjør at man kan snakke om et brudd med fordiden:

1. Renessanse(gjenfødelse), det vil si en filosofisk og kunstnerisk bevegelse i retning humanisme og antikkens idealer, noe som inkluderte økt handel
2. Maktendring, både mellom stater og internt i statene. Gjennom styrking av kongemakten på bekostning av adelen og kirken ble områder som raskt ble sentralisert, som Frankrike, Spania, England og etter hvert Russland, styrket. Dette gikk etter hvert utover andre land, spesielt bystatene i Nord-Italia og Hansaforbundet.
3. Oppdagelser og sjøfart, i særlig grad på tvers av Atlanterhavet og i noen grad Stillehavet
4. Reformasjon, en splittelse av den religiøse tilhørigheten mellom de som ville bryte med paven og kirkens makt og de som ville forbli lojale mot dem

Renessansen er egentlig eldre enn 1450, men det var rundt da de store forandringene innen perpsektiver, motiver og malerstil kom, der mennesket ble i sentrum, og gresk og romersk kunst og mytologi ble merkbart, både innen kunst og klassisk dannelse. Dette kan tidfestes til særlig én hendelse. I 1453 ble også Konstantinopel erobret av Det osmanske rike. Dette var avslutningen på en stadig nedadgående utvikling for Det bysantinske rike, og kulminasjonen av mange kristnes emigrering til Nord-Italia. Den store økningen av gresk-ortodokse kristne i Nord-Italia medførte også at flere verk fra Antikken ble kjent for italienerne.^[27] I 1455 ble boktrykkerkunsten lansert i Europa, noe som revolusjonerte kulturlivet og spredte nye ideer raskere og mer presist enn tidligere.^[28] En viktig del av renessansen var også at man fikk rike handelsmenn og bankmenn som betalte selv for kunstverk, slik at kirken ikke var eneste oppdragsgiver.^[29] Handel var en vesentlig del av renessansen, og det dukket opp en tidlig-kapitalisme i Europa.^[30]

Maktforskyvingen vekk fra adelige føydalsystem hadde begynt på 1300-tallet. Da hundreårskrigen ble avsluttet i 1453, var kongene nesten uten store konkurrenter i Frankrike, mens i England ble adelen sterkt redusert etter en en blodig borgerkrig. Frankrike begynte med Ludvig XI å bygge opp og administrere landet. England fulgte etter i 1485, da Henrik VII fikk samlet engelskmennene. Spania vokste frem fra flere små nasjoner til to, Castilla og Aragon. De to ble styrt sammen fra 1479, da dronning Isabella av Kongedømmet Castillas mann, Ferdinand ble kronet til konge av Kongeriket Aragón. Frankrike, England og Spania ble raskt styrt sterkt sentralisert, om ikke helt eneveldige.^[31] Også Portugal og Det tysk-romerske rike i vest og Polen i øst ble maktfaktorer. Nederland og Flandern begynte også å bemerke seg. I øst ble reorienteringen litt annerledes, og det var mot Det osmanske rike. I denne sammenhengen er det perioden frem til de første tiårene etter oppdagelsen av Amerika og til reformasjonen - altså ca. 1517.

Renessansen var en tid der en rekke maritime oppdagelser forandret maktbalansen. For portugiserne betydde den direkt sjøveien til India at de kunne handle direkte med sør- og sørøstasiatiske handelsmenn uten den dyre omveien via andre handelsmenn. Portugal ble svært rike svært fort som resultat av dette. For Castilla og Aragón ble tilgangen på sølv i Amerika mot slutten av perioden innbringende. Imidlertid var kastiljanere lite interessert i handel og aragonesere lite interessert i den nye verden. Dermed var mye av Den nye verden uutnyttet i et kommersielt perspektiv. Et annet aspekt var kunnskapen om et landområde som ikke var nevnt verken i Bibelen eller i antikke tekster. Verden var større og mer ukjent enn noen hadde forestilt seg. Dette førte til den første dokumenterte jordomseilingen. Portugal og Spania, som Castilla og Aragón ble hetende da de ble samlet under en konge kort tid etter århundreskiftet, dominerte totalt i Det indiske hav og Atlanterhavet.

Reformasjonen kom som resultat av en rekke religiøste splittelser. Kirken hadde allerede på 1000-tallet delt seg i den østlige og den vestlige. Deretter, på 1300-tallet, ble den splittet ved at paven og kongen av Frankrike røk uklar og man hadde en lang periode med paver og motpaver. På 1500-tallet ble den videre delt etter at en rekke tyske fyrster, i hovedsak i nord pluss Sveits, valgte å støtte protestantiske bevegelser som gjorde opprør mot en rekke katolske skikker og dogmer. Dette presset den katolske bevegelsen til å ta et opprør med prester som utviste liten gudfryktighet og som utnyttet embetet sitt på det groveste. I tillegg spredte religionen seg nordover til Norgen og vestover til Nederland og etter hvert England og Skottland.

Utdypende artikkel: Renessansen

Mens resten av Europa var sterkt påvirket av religiøs og politisk strid, var de italienske bystatene forskånet for dette. Samtidig hadde et ønske om nytenkning dukket opp. Det var spesielt i Firenze, men også i andre byer i Nord-Italia, at nytenkningen dukket opp. I disse områdene hadde handel og håndverk, inkludert gullsmeder og steinkuttere, utviklet seg langt utover det man hadde i resten av kontinentet. En ekstreme rikdommen som fulgte handelen og bankvirksomheten gjorde at også andre håndverkere solgte varer til de nyrike, og igjen ble de selv rike og kjøpte fra andre. Slik fikk de italienske byene en enorm verdslig utvikling både økonomisk og mentalt.^[32] Imidlertid var ikke Italia det eneste stedet med en sterk handelsmak, også Flandern, som hadde utviklet en manufaktur som gjorde at produksjon av ullstoffer gikk raskt og med høy kvalitet og som hadde en posisjon som gjorde at de utviklet seg til et naturlig stoppested, ble et handelssentrum.^[33]

Selv om det var Venezia som hadde mest kontakt med Konstantinopel, var det Firenze som ble renessansens kjerneområde.^[34] Tanken i den tiden var at den kulturen som dominerte fra 1450 - eller tidligere - var en gjenfødelse («rinascita» via fransk «renaissance») av den gresk-romerske antikke kulturen. Renessansen var beviset på at man kunne skape noe flott utenfor kirken, der mennesket sto i sentrum, og der verdslig intellekt fikk friere spillerom. Dette medførte antikirkelige tanker.^[35]

I middelalderen hadde kristne læresteder interesse for antikkens vitenskap. Særlig hadde Aristoteles, men også Platon, en viktig rolle. Spesielt for renessansen var at man fikk kjennskap til mange andre romerske filosofer og vitenskapsmenn. Dette bygget opp under renessansens nyvinning på det vitenskapelige plan: Evnen til å tenke nytt og stille spørsmålstegn ved det bestående. Fokus ble på fremtiden og den dennesidige verdenen i stedet for fortiden og den hinsidige verdenen. Humanismen ble født.^[36]

Evnen til å kunne ha kjennskap til de klassiske verkene var i stor grad avhengig av evnen til å kunne lese og skrive. Utdannelsen var på 1400-tallet i hovedsak privat. Foreldre, naboer eller eldre kvinner kunne fungere som lærere. Kirkebøker fra England og Frankrike avslører at det eksisterte landsbyskoler. Disse handlet mest om lesing, skriving og bibelvers. Abbaco-skoler (fra abacus) i Italia, spesielt Firenze, lærte opp unge gutter i matematikk, regnskap og bokholderi i tillegg til å kunne lese og skrive. Jødiske barn lærte seg jødiske bokstaver og tekster hjemme, og spanske prester ble pålagt å lære bort kunsten å lese og skrive mot slutten av 400-tallet. I Det osmanske rike fikk muslimske barn lære seg det å lese og skrive arabisk for å kunne Koranen.^[37]

I Italia spesielt, men også i andre land, ble også utdanningen forandret. Elever ble delt inn etter evne, ikke plassert i samme rom.^[38] Både det daglige språket (fransk, tysk, italiensk) og latin ble lært bort. Latin, som stadig færre forsto, ble inkludert slik at folk kunne bli bedre kjent med verkene til klassiske forfattere, Cicero især. Selv om de klassiske verkene var populære for sin egen del, ble de inkludert i utdannelsen ettersom det var forstått slik at det å lese store taleres taler og utredninger om talekunst hjalp til i samtaler med andre, forhandlinger og argumentasjon. Slik var ikke utdannelsen begrenset til salmevers, men også til å forberede barn på verden etter skolen.^[39]

Latin eksisterte imidlertid for de som gikk videre på universitetene, noe som hadde skjedd siden 1200-tallene. Universitetene var få i begynnelsen, me det økte markant. Det var omtrent 15 i 1300, innen 1500 eksisterte det over 50. Det å kunne latin før man gikk på universitetet ble dermed en stor fordel.^[39]

Nye fag som å lære sitt eget språk i tillegg til Latin ble inkludert. Retorikk og historie var blant en rekke nye fag som ble inkludert. Utdannelse handlet ikke bare om å skape genier, men å forme et samfunn. Blant utdannelsen i renessansen var det to hovedtyper: studia humanitatis (retorikk, dikt, historie og moralfilosofi) og klassisk dannelse, som igjen besto av trivium (gramatikk, logikk og retorikk) og quadrivium (regning, musikk, gemoetri og astronomi).^[40]

Viktigst, kanskje kjernen i renessansen fra et vitenskapsperspektiv, var evnen til å tvile på det etablerte, ha en kritisk holdning til verden og å ha tro på menneskets og samfunnets evner.^[36]

Giorgio Vasari (1511-74), var en maler og en kunstkritiker. Han skrev flere verk om kunsten som ble regnet i lang tid som standard innen inndeling av kunsten. Men han tok også opp et tema som hadde begynt å slå om seg i renessansen, forskjellen mellom kunst og håndverk. Håndverk hadde lenge eksistert, men det var først i renessansen at kunst som et begrep og individer heller enn akademier eller kollektiver fikk æren. For Vasari var «kunst» noe laget av svært talentfulle genier, mens «håndverk» var laget av alle andre.^[41]

Vasari var også en ivrig bruker av ordet «renascita» (gjenfødelse), som via fransk ble til renessansen. Denne perioden delta han opp i tre:

1. Gjenfødelsen av kunst etter «den mørke» middelalderen med maleren Giotto (1267-1337) som viktig maler;
2. Tidligrenessansen med maleren Sandro Boticelli og arkitekten Filippo Brunelleschi, typisk fra tidlig til sent 1400-tall
3. Renessansen med Leonardo da Vinci og fortsatte med Vasari selv, Michelangelo og Rafael, slutten av 1400-tallet og godt ut på 1500-tallet.^[42]

Denne inndelingen faller også sammen med en annen inndeling, perspektivets utvikling. Giotto og samtidige eksperimenterte med perspektiver, men retningen tok store skritt under Brunelleschi og Masaccio før kunstnere viste svært stor forståelse for perspektivet under da Vinci, Michelangelo og Rafael.^[43] I tillegg fokuserte renessanen på en mer nøyaktig gjengivelse av naturen, vekt på klassisk kunnskap - inkludert gresk mytologi og individualistisk fremstilling av mennesket med spesielle karaktertrekk.^[44] En korrekt gjengivelse av menneskekroppen ga også grundige (og ikke-religiøse) aktmalerier, en praksis som ikke var brukt siden Romerriket.^[45][46] I tillegg til malerkunst, var både bildekunst og skulptur svært tidlig ute. Brunelleschi designet kuppelen til domen i Firenze og ga domen en nyklassisk stil. Denne stilen ble starten på en renessansestil som tok oppgjør med den gotiske fra tidligere kirker. Runde romerske buer tok over fra de spisse gotiske. Søyler ble ofte brukt også inne i bygg.^[47]

Skulpturen ble også markant foandret på tidlig 1400-tall. Donatello skapte skulpturer som ga en representativ og trofast gjengivelse av kroppen ved bruk av levende modeller. Dette skapte statuer med troverdighet og menneskelighet i stedet for et hinsidig blikk og konturløst ansikt. Han arbeidet med et variert utvalg fra store statuer til små, detaljrike verk.^[48]

Malekunsten utviklet seg markant under først Sandro Boticelli. Han hadde rike kunder som heller ville ha gresk mytologi enn religiøs verdighet på maleriene. Naturen fremstår som ideell og tilbaketrukken for å gi motivet oppmerksomheten. Menneskene var ofte slanke og idealiserte. Hans malerier Venus' fødsel og Våren var tydelige eksempler på det. Boticellis motsetning var Leonardo da Vinci, som viste en stor forståelse for alle aspektene ved malerkunsten på denne tiden; perspektiv, lys, menneskelig anatomi og varierende bruk av skarphet for effektens skyld. Typiske eksempler på dette er Mona Lisa og Nattverden. Når det gjalt gjengivelsen av menneskekroppen var imidlertid da Vinci overgått av Michelangelo. Som skulptør og maler hadde han en svært god forståelise av menneskelig anatomi, og han brukte den til å lage kraftfulle figurer, deriblant skulpturen David og Adams skapelse.^[49]

Selv om Italia dominerte kunsten i renessansen, med senere malere og skulptører som Tizian, Tintoretto og Benvenuto Cellini, var det også flere samtidige malere fra andre deler av Europa. I Det tysk-romerske rike fantes Hans Holbein den eldre og den yngre i tillegg til Albrecht Dürer. I tillegg hadde man de flamske mestre.^[50] De flamske mestrene inkluderer Jan van Eyck (1390-1441), Hieronymus Bosch (1450-1520) og Pieter Brueghel den eldre (1525-69).^[51]

I 1527 bestemte udisiplinerte spanske og tyske leiesoldater seg for å angripe Roma, plyndre, drepe, voldta, fengsle paven, ydmyke kardinalene og generelt fornærme italiensk kultur. Dette regnes som avslutningen på renessansen, i det minste innen kunst og dannelse, i Italia, om enn den utviklet seg også andre steder.^[52]

Utdypende artikkel: Musikk i renessansen

Musikk utviklet seg på 1400- og 1500-tallet slik at det stadig vanligere å kunne spille instrumenter. Likevel var det forskjell mellom det å beherske musikalske stykker og å være en dyktig musiker. På 1500-tallet dukket det opp flere musikere som utviklet og langt på vei revolusjonerte musikken.^[53] Den tidligste av disse var Guillaume Dufay, en flamsk-fransk komponist som mer eller mindre definerte messe som musikkform, og som skrev en rekke verk i en blanding mellom den flamske middelalderstilen og den folkelige og livlige renessansestilen på den italienske halvøy, der han tilbrakte mye tid.^[54]

Etter Dufay dukket Josquin des Prez opp som den dominerende komponist. Akkurat som Dufay, var des Prez opptatt av vokalsanger med kirkelige temaer, som messer og motetter. Han utviklet imidlertid musikken slik at mens Dufay bandt sammen middelalder- og renessansemusikk, definerte des Prez langt på vei renessansemusikken. Han skrev voklamusikk med lange fraser og tette, polyfone teksturer. Stemmene hadde sine egne fraser i stedet for å være kopier av hverandre i et annet leie, men de kopierer hverandre fra tid til annen. Samtidig fungerer de godt sammen, og gir følelsen av samhørighet og progresjon.^[55]

Med Dufay, dez Prez og senere Giovanni Pierluigi da Palestrina og Orlando di Lasso ble også notetrykking svært innbringende. Noter til disse komponistene fant veien til hele Europa, slik at de kunne oppføres både i Polen, Portugal og hvor som helst imellom. Enkelte av disse ble også spilt hjemme på instrumentene som var tilgjengelige. Adelige og geistlige av høy status satte ofte opp ensembler som framførte disse verkene. Kvinnene deltok ikke i denne perioden, men på 1580-tallet ble de med i spesielle kvinnekor. Selv om Italia dominerte økonomisk og kunstnerisk, var komposisjonen på denne tiden dominert av flansk-franske komponister. Både Dufay, des Prez og di Lasso var derfra, mens Palestrina og Tomás Luis de Victoria, begge mer kjent mot slutten av århundret, var respektive italienske og spanske.^[56]

Utdypende artikkel: Renessansehumanisme

Kunst og utdannelse gikk hånd i hånd med utviklingen av humanisme, det vil si troen på menneskets verdi og menneskets egenskaper. Humanismen regnes å ha begynt allerede med Dante og Petrarca på 1300-tallet, men det var særlig etter 1453, da Konstantinopel falt, at dette tankesettet skjøt fart.^[57] Humanismen slo an blant flere intellektuelle borgere, og det ble arrangert kurs i for eksempel Platon og hans filosofiske tanker.^[58]

I begynnelsen var ikke humanismen nødvendigvis i motsetning med kristendommen. Tanken var den at platonske og andre førkristne tekster forklarte at det eksisterte en form for hierarki av levende skapninger. Mennesket var i midten, med både kropp og sjel. Dette var særlig Pico della Mirandolas tankegods. Han mente vider at også menneskene var hierarikisk inndelt fra de som var i stand til å forstå filosofiske tankesett til de enkle menneskene som ikke kunne det. Inne i dette lå en forståelse om at menneskene kunne nå opp mot englene om de fortsatte å utvikle seg.^[58]

Humanisme var på denne tiden svært opptatt av gamle tekster som Pico var, men det fulgte ikke at alle var med på hierarkiet. I tillegg ble Italias dominerende rolle også mer utvannet mot slutten av 1400- og begynnelsen av 1500-tallet. Erasmus av Rotterdam var en kjent filosof og kulturpersonlighet i renessansen, og han dro ikke til Italia før han ble 40. Thomas More dro aldri dit. Begge var også opptatt av reform av kirken mer enn metafysisk inndeling av åndelighet.^[59] Erasmus av Rotterdam var i tillegg til religionen opptatt av å kritisere skikker og tradisjoner som hadde beveget seg utover i det latterlive, og han var svært populær i sin samtid.^[60] More på sin side skrev den berømte boken Utopia, der han viser til en verden som er den motsatte av vår; uten sult og fattigdom, menn også en verden der uenighet og dissens var ulovlig.^[59]

Samtidig var humanistene også opptatt av dennesidige verdier på andre måter. Den tyske humanisten og filosofen Johann Reuchlin forsvarte for eksempel det ikke å brenne alle jødiske skrifter, delvis ved å utgi det ironiske verket Epistolae obscurorun virorum (Brev fra ukjente menn) der han latteliggjorde sine meningsmotstandere, i hovedsak dominikanere, og deres uvitenhet. Reuchlin var sin tids store filosof, og bare Erasmus av Rotterdam ble regnet som like stor i hans samtid.^[61] Tidlig 1500-tall var en tid der parodier og satirer over samfunnet, krikelig eller verdslig, ble gitt ut i store mengder.^[62]

Humanismen var også en skarp motstander av skolastikk, den kirkelige filosofien som dukket opp på 11-1200-tallet. Skolastikere hadde ofte argumentert med å forstå Gud gjennom verden, mens humanister var mer opptatt av å se verden for sin egen del og også gjennom de antikke tekstene. Ved å fjerne det guddommelige også fra verdenssynet, ble blant annet befolkningen forstått for sin egen del. Tidligere var gjerne folk eller områder gruppert som «Kristendommen», nå begynte en gradvis endring. I tillegg ble også Aristoteles, som skolastikerne og især Thomas av Aquinas hadde brukt som autoritet, ikke lenger like autoritær blant de lærde, av hvilke det ble flere. Universale sannheter var på vei ut, og ble erstattet av en rekke filosofiske tanker og ideer.^[63]

Som nevnt i bakgrunnen, var Italia tidlig ute med å reinvestere overskuddet tilbake i selskapet sitt, slik at de kunne utvide selskapet og satse på nye markeder. En måte å gjøre dette på, var for eksempel å jobbe som skatteinnkrever for paven, bruke pengene man tjente på dette til å åpne banker, investere i andre selskaper, bruke overskuddet av dette til å investere i råvarer som ble gjort om til høykvalitetsvarer.^[64]

Det var særlig i Nord-Italia og Flandern at det sistnevnte skjedde. Det begynte typisk med at handelsmenn innen tøy kjøpte inn verktøy og andre redskaper som vever og rokker. Deretter bestilte de inn arbeidskraft og råvarer. Dette betydde at arbeiderne ofte ikke eide verken verktøyene eller varene de produserte. Samtidig var det vanlig at arbeiderne, ikke sjelden bondekoner, jobbet hjemmefra, og fikk betalt per vare de produserte. Ideen spredte seg, og på slutten av 1400-tallet eksporterte England mer ullvarer enn ren ull.^[64]

I tillegg ble de restriktive laugssystemene erstattet. I stedet for å ha en mester og en svenn, kunne forretningsfolk ansette en rekke halvlærte arbeidere til å spinne, veve, farge og klippe til materialet. Denne formen for tidlig spesialisering ble kalt manufaktur. Ettersom forretningsmannen eide produksjonen og betalte lite til arbeiderne, ble det gnisninger. Det var imidlertid forbudt ved lov å streike eller å organisere seg.^[65]

Ideen om å samarbeide var også etablert. Dette kunne blant annet handle om å skape en stor handelsflåte - til tider med militære funksjoner - for å vinne nye markeder. Dette gjaldt både for Venezia i sør og hanseatene i nord. Handelen var med andre ord stadig mer internasjonal.^[5] Et annet av systemene som gjorde internasjonal handel enkelt, var veksel-systemet. En veksel var en form for sjekk som gjorde at i stedet for å bære på mange penger, kunne en handelsmann på besøk i en by få en veksel fra en bank eller et kjøpmannsus som hadde kontorer i handelsmannens hjemby. Vekselen kunne altså veksles inn i penger først i hjemlandet, og dermed unngå å bli ranet for beløpet.^[66]

Utlån av penger mot rente, som altså tidligere var uglesett av kirken, ble mer populært delvis fordi det ble forstått at det var høy rente fra folk i nød som var problemet. Handelsfolk og konger var ikke i nød, og dermed var det i orden å låne til dem. Disse låntakerne kunne bety at bankene fikk store gevinster både økonomisk og politisk. Bankvirksomheten som slo an i Italia spredte seg raskt til andre deler, i Frankrike og Det tysk-romerske rike, der Jakob Fugger ble en av Europas rikeste og mektigste menn.^[67]

En annen endring som kom sent i middelalderen og glidende over i renessansen var nyvinninger. Innen støpeteknikk, metallurgi, mekanikk og skipsbygging var Europa i førersetet. I tillegg hadde kuler og krutt hatt en stor utvikling. Vannmølla ga sterkt økt produksjon, særlig innen tekstil- og papirindustrien. Tekstilindustrien var viktig særlig i Flandern, mens boktrykkerkunsten hadde gjort papir til en ettertraktet vare. Jernverk kom også utover 1400- og 1500-tallet. Bergverksdrift økte også i andre sammenhenger.^[68] I 1519 ble det for eksempel oppdaget sølv i Joachimsthal i Böhmen, noe som var med på å avslutte den store edelmetallsulten.^[69] Andre gruver inkluderte jern-, tinn- og blyminer i England, kobberminer i Spania og Sverige, jernminer i Polen og Frankrike og saltminer i Alpene. Selv om flere av minene eksisterte før, hadde den økte handelen og nye oppfinnelser og vitenskapelige oppdagelser skapt større etterspørsel, og flere investerte i disse minene.^[64] England fikk også en stor dominans innen produksjon av ulltøy på 1490-tallet og utover, som vi ser under.

I middelalderen lå makten i hovedsak hos adelige i et føydalsystem der kongemakten var formelt mektig, men reelt sterkt kontrollert. Det var i Nord-Italia at de store verdiene ble skapt, og Kirken hadde en stor innflytelse i en rekke land, om ikke ren makt. Land som Polen, England og Frankrike var beskjedne makter, Spania eksisterte ikke, Habsburg-dynastiet var riktignok mektig, men langt fra Europas udiskutabelt mektigste familie, og Det osmanske rike var relativt beskjedent i utstrekning.

Fra midten av 1400-tallet var Europa i en helt annen virkelighet. England og Frankrike ble stadig sterkere i Europa, Polen utvidet seg raskt i nordøst, Det osmanske rike hadde samme utvikling i sørøst, Huset Habsburg kontrollerte svært mye i Vest- og Sentral-Europa og Spania var både samlet (som Castilla og Aragón i begynnelsen). Kongemakten ble stadig stekere, både på grunn av taktiske ekteskap, adelens manglende inntekter og krigsevne som følge av pest og uår og smarte omdefineringer av maktstrukturen. Kongene kunne stoppe private kriger og borgerkriger, garanterte lov og orden og ville med hellebard og langbue (og senere kuler og krutt) kunne redusere makten til adelsmenn og skape større likhet på slagmarken.^[70]

Til tross for at Frankrikes kongemakt hadde gjort store fremskritt, ble svartedauden og hundreårskrigen en svekkelse både for kongemakten og adel. Det gikk mest utover adelen, og kongen lyktes på 1300-tallet å innføre en rekke skatter som gikk direkte til ham, og ikke, som tidligere, til adelsherrene. Kongen krevde mer skatt enn adelsmennene, og dette gikk hardt utover bøndene. Bøndene selv gjorde ofte opprør, men mest mot adelen. I tillegg skjønte de at adelen i liten grad kunne beskytte dem, og dermed ble landsbyer, det vil si et relativt stort tettsted med felles dyrkbar jord, styrket. Det var uansett harde tider, og selv i den folkerike byen Paris og omegn ble antall boliger med ildsteder halvert fra 1300 til 1450. Begrensninger i antall bønder, en gradvis overflytting av skatter til kongen og bondeopprør var alle klart svekkende for adelen, og føydalismen ble til slutt så vanskelig å gjennomføre at den sakte ble avviklet. Adel og geistlige unngikk skatt mot at de frasa seg sin selvstendige politiske rolle - for kirken var dette en formalitet ettersom de allerede hadde gjort det. Også økonomisk måtte adelen begrense seg til foretak som passet til adelighet. Handel, for eksempel, ble nå mer en affære for borgerne.^[71] Legger man til at bøndene i stadig større grad ble selveiende, var det klart at adelen satt igjen med stadig mindre påvirkningskraft.^[72]

Da Jeanne d'Arc og kong Karl VII fikk snudd krigen og samlet Frankrike, var det dermed kongemakten som sto sterkest. Etter krigens slutt i 1453 lyktes det Karl VII å styrke kongemakten ytterligere.^[73] I 1461 tok Ludvig XI over som konge av Frankrike. I de 22 årene han var konge lyktes han å samle Frankrike gjennom å bekjempe bandittgrupper, bygge opp den kongelige hæren og å beseire opprørske adelsfolk. Han innførte de facto enevelde. Han spilte også på kaoset fra fortiden da han en eneste gang innkalte Stenderforsamlingen. Ved å minne dem på kaoset og anarkiet før han tok over, fikk han dem til å tillate ham å styre uten deres innblanding i fremtiden.^[31] En tredje grunn til at kongen styrket makten, var at utviklingen av skytevåpen med krutt gjorde at adelens overlegenhet på slagmarken ble kraftig redusert.^[74] En av grunnene til at kongen lyktes i å bli en militære stormakt, var at han brukte deler av inntektene sine på å skaffe seg et artilleri og en stående hær av leiesoldater. Dermed hadde kongen ikke bare formell makt, men også reell makt basert på en sterk hær. Likevel hadde adelige mye lokal makt, og kongen måte fortsatt forhandle om å øke skatter. Kongen fikk økt makt, men det var ikke et stabilt system. De borgerlige som tjente nok penger, kjøpte seg en adelstittel. Slik var de rike alltid fritatt fra skatter, og inntektene forble små. Selv om Frankrike ble en stormakt, ble den det på leirføtter, noe man skulle oppdage på slutten av 1700-tallet.^[71]

Kongen fortsatte i Frankrike å ha kontroll over stadig større del av Frankrike. I 1516 ble for eksempel kong Frans I enig med pave Leo X (for øvrig en Medici), om at så lenge paven fikk penger av den franske kirken, skulle kongen utnevne biskoper og abbeder. Den statlige kontrollen over Frankrikes kirke var så stor at de franske kongene ikke så noe behov for å lefle med protestantisme, og ettersom adelen var svekket, var det ikke spesielt god grobunn for protestantene.^[75] Frankrike var på det daværende tidspunktet i krig flere steder i Italia. Dessverre for franskmennene ble krigen ikke bare en suksess. De hadde lyktes i målet å få Kongeriket Napoli i ti år, men i 1505 ble de drevet ut. Milano hadde de lenger, men i 1522 ble de drevet ut der også.^[76]

Hundreårskrigene hadde svekket kongemakten kontant, og adelen sto langt sterkere der enn i Frankrike. Til gjengjeld sto bøndene markant svakere. England hadde en sterk klasse med selveiende, men disse var ikke enkle bønder, men store godseiere, adelige eller ikke. Kongemakten hadd tidligere lyktes i å skattlegge eksport av blant annet ull og skinn, og begrenset antall eksportører og antall utsalgssteder til en av hver, gruppen The Company of the Merchants of the Staple (staple er et synonym for monopol) og byen Calais (Calais forble engelsk til 1558). Økonomien var langt på vei en pengeøkonomi, og handelsstanden fikk altså en tidlig form for merkantilisme allerede på slutten av 1300-tallet. Landsbyer, også styrket i England, hadde pengeøkonomi fra tidlig av, og føydalismen ble erstattet av en mer økonomisk form for kontrakt. Slik var England langt på vei et tidligkapitalistisk land.^[77]

Både pesten, krigen og de påfølgende skatteøkningene samt støtte til Wyclif-bevegelsen skapte imidlertid bondeopprør sent på 1300-tallet. Dette medførte at bøndene, som var vel beleste, fikk fjernet skattene og ta del i fordelene som kom etter den brutale reduksjonen av mennesker etter svartedauden, det vil si etterspørsel etter arbeidskraft. Adelen måtte se seg om etter andre inntektskilder, og den mest åpenbare var den som krevde færrest mulig mennesker og som ga mest mulig avkastning for minst mulig investering; saueull. Adelen satset mye på å produsere ull, en allerede etablert syssel. På 1400-tallet importerte de flamske vevere og satte ut ullproduksjonen til landsbygdene for å omgå laugsreglementet, bruke vannkraft og betale mindre. Ved å bruke bondekoner og andre som vevere, begynte også britene å produsere, som i Flandern, foredlede tekstilvarer. Råull gikk ned og ullvarer gikk opp. Dette var viktig fordi ferdigproduserte ullvarer ikke ble inkludert av staple-systemet, og fordi det lønte seg å produsere ferdigproduserte varer. Mellom 1361 og 1490 ble eksport av råull redusert til en tredjedel, og tøyer ble firedoblet i samme periode. England ble utover 1400- og tidlig 1500-tall den dominernde produsenten av tøyer, og de produserte mer enn hanseatene og norditalienerne til sammen. Særlig var transporten til Antwerpen stor i denne tiden. Denne proto-industrielle arbeidsmåten ble viktig for England de nærmeste tre hundre årene.^[78].

Rent politisk var England i den situasjon den at den dyktige soldatkongen Henrik V døde i 1422, og hans sønn Henrik VI var ham underlegen både politisk og militært. Frankrike sendte Storbritannia ut av fastlandet, og mange tvilte på Henrik VIs evner. Dette gjalt særlig Richard Plantagenet, 3. hertug av York. Richards «hvite roser», etter våpenskjoldet til hertugen sloss, mot de lojale troppene til Henrik VI, de «røde roser» etter våpenskjoldet til Lancaster. Krigen, kalt rosekrigene, varte til 1485. Det så riktignok ut til at krigene skulle stoppe i 1471, da Richard av Yorks sønn Edvard beseiret Henrik VIs styrker, fengslet ham og ble kronet til konge. Han styrte frem til 1483. Hans to sønner skulle overta, men i mellomtiden styrte Richard III, helt til han to år senere ble drept i slaget ved Bosworth Field. Fra da av var Henrik VII konge. Han var opprinnelig av Lancaster-familie, om enn langt ute i slekten. For å skape balanse, giftet han seg med datteren av Edvard IV, og fikk dermed en viss legitimitet ved å forbinde husene. Det nye dynastiet ble imidlertid verken Lancaster eller York, men Tudor. Riksvåpenet hadde begge rosene i seg.^[79]

Under Henrik VII ble det fred i England, og selv om han brukte sin nyvunne makt til å styrke kongemakten på bekostning både av adelen og tredjestanden, var han populær. Han fikk fjernet private hærer, slik at borgerkrig ikke skulle skje igjen. Han satte også opp en egen rettssal i det såkalte Stjernekammeret, der eiendomstvister skulle avgjøres. Selv om kongen misbrukte den for å øke makten, var den mer forutsigbar enn tidligere løsninger.^[80] Henrik VII var selv gjerrig, og lite interessert i å øke skatter eller å gå til krig. For å tjene penger, oppmundret han til produksjon av tøy til eksport, som han selv skattlagte. I tillegg bygget han opp en sterk handelsmarine, noe som gjorde både de adelige som satt i Parlamentet (etter 1445 var det ikke lov for verken storbønder (yeomen) eller folk av lavere rang å sitte der) og kongen selv fornøyd.^[81] Adelen hadde blitt noe stagget av Henrik VII, men de hadde skaffet seg stor lokalpolitisk makt etter at de tok over som juridisk overhode som «fredsdommer».

I motsetning til de andre stormaktene, fantes ikke Spania før det ble et enevelde - og egentlig ikke engang da. De spanske områdene var en rekke selvstendige kongedømmer som ble stadig færre. På 1400-allet ble de redusert til to; Castilla og Aragon. De to ble til i en personalunion mellom Ferdinand av Aragnon og Isabella av Castilla. Det var lite felles-spansk følelse, språkene i Castilla og Aragón var forskjellige, og de hadde forskjellige styresett. Slik var i lang tid unionen en ren personalunion der landene beholdt sin selvstendighet, om enn navnet Spania dukket opp som et felles land allerede tidlig på 1500-tallet. Fellesskapsfølelsen var den at de to landene hadde jobbet sammen med å bekjempe muslimene i områdene, og en følelse av å tilhøre en spansk-katolsk kirke.^[75]

Nettopp kirkens samlende funksjon ble markant. I 1478 lyktes det dronning Isabella å overtale paven om å gi tillatelse til å starte en kongelig inkvisisjon. Dette ble senere fulgt av at Spania fikk overdratt mesteparten av pavens makt over på den spanske kirken. Inkvisisjonen skal ha tatt livet av 2000 mennesker under Tomás de Torquemada, den første storinkvisitoren.^[82] Det hører med til historien at tallene på drepte under hele Den spanske inkvisisjonen (som varte frem til 1834) er under debatt - tidligere påstander om at det ligger mellom 30 000 og 300 000 er blitt imøtegått, og historikere har sagt at tallet kan være så lavt som 1250.^[83] Det var jødene som var det naturlige målet for mange castiljanere og aragnonesere, spesielt i 1473, delvis påvirket av pestepedemier, propaganda fra tiggerordener og suksessen de «nykristne», påtvunget konverterte jøder og muslimer, hadde. I 1492 fikk jøder valget mellom å bli konvertert eller å forlate med fire måneders frist - og uten eiendeler. Av dem ble 180 000 først slaver så tvangskonvertert i Portugal og brukt som unnskyldning til å få en inkvisisjon også der. Spania på sin side ble fortsatt samlet på det kristne grunnlag, og det inkluderte en rasisitsk politikk som het limpieza de sangre - blodets renhet. De som skulle få posisjoner i det offentlige måtte bevise at de ikke hadde ikke-kristent blod i årene.^[84]

I tillegg til interne fiender, hadde Spania også eksterne, i hovedsak Frankrike. Frankrike erklærte ikke alltid krig, men de hadde alltid interesser for landet i sør. Løsningen ble lik den i Østerrike, det vil si å gifte bort sine barn strategisk. Deres eldste datter giftet seg med Manuel I av Portugal og deres to andre barn, Juan og Juana, giftet seg inn i Habsburg-slekten (se under), og yngstedatteren Katarina giftet seg med Henrik VIII.^[85]

Spania ble også sterkt på grunn av at Ferdinand og Isabella startet en trend som skulle perfeksjoneres av oldebarnet Felipe II, byråkratisering. Ved å utvide sitt personlige råd, kunne de både ta kontroll over oppgaver som tidligere var for administrativt og geografisk vanskelig å styre via rådgivere som var nære dem. Dermed ble de godt informert om hva som skjedde og hva som burde gjøres. Adelige mistet dermed mye makt, ettersom rådet ofte besto av enten lavadelige eller ikke-adelige med god utdannelse. For å hindre adelige med ambisjoner om opprør, hadde de en stående hær.^[86]

Italia hadde ikke samme utvikling som de andre landene, faktisk kan man markere en markant endring. De var aldri spesielt føydale, og på 1450-tallet var det mange småstater styrt av mektige familier som satset på handel heller enn jordbruk. De mektigste etter 1450 var Sforza i det militaristiske Hertugdømmet Milano og Medici i bank- og handelsimperiet Firenze. Det både militaristiske og handelfokuserte Venezia manglet nettopp en enkelt familie, men det var noen få familier som hadde fordelt kontrollen. I 1454 gikk Venezia og Milano sammen om Lodi-avtalen, som sikret fred mellom de to byene. Året etter ble det en samarbeidsavtale mellom Napoli, Kirkestaten, Firenze, Venezia og flere andre store og små byer og hertugdømmer om å stå sammen mot muslimer som invaderte deler av Europa. De to avtalene var med på å skape fred i Italia i 50 år.^[87] Italienske bystater hadde etter hvert ansatt representanter hvis oppgave det var å hente inn nyheter og rykter fra, og holde god tone med, områder de ønsket å ha gode relasjoner til. Slik startet trenden med ambassadører med italienseke bystater.^[88]

I 1494 begynte Frankrike sine mange kriger med Italia for at Frankrike skulle få tilbake Kongedømmet Napoli. Imidlertid reagerte ikke de italienske statene samlet som mot maurerne, men delt og i egne avtaler. Disse krigene ble kostbare og utmattende, og fram til 1560 ble stormaktene i Italia slitt ut.^[89] I tillegg til Kongeriket Napoli ble Milano i 1559 overdratt til Spania ved freden i Catau-Cambresis. Innen da hadde franske, spanske eller andre makter delt landområdene opp. Italia forble splittet til 1870 reelt, om enn med spedte forsøk tidlig på 1800-tallet under Napoleon.^[88]

Det tysk-romerske rike besto i hovedsak av tre typer småriker. Det var de dynastiske monarkiene, ofte grevskap, fyrstedømmer eller hertugdømmer, inkludert Kurfyrstedømmet Sachsen, Hertugdømmet Bayern og Markgrevskapet Brandenburg. Alternativt var det kristne småriker kalt Rikskloster, styrt av abbeder og biskoper. De tredje var selvstendige byer, ofte handelsbyer. De var små i geografi, men store i økonomi.^[90] Det var med andre ord tre hovedtyper av riker med egne rettigheter, styresett, funksjoner og tradisjoner. For å hindre at keiseren fikk for mye makt, passet de, og spesielt de mektige kurfyrstedømmene, på at keisertittelen til enhver tid ble avgjort på valg, slik at de som ville velges, måtte gjøre innrømmelser som sikret fortsatt selvstendighet.^[91]

I 1452 ble erkehertugen av Østerrike valgt som keiser av Det tysk-romerske rike under navnet Fredrik III. De enkele smårikene innførte en form for enevelde etter påvirkning fra andre europeiske land. Lokale adelsmenn ble kuet og andre maktfaktorer hindret i å være en opposisjon.^[91] I Det tysk-romerske rike som helhet fikk man aldri den samme samlingen. Det var i hovedsak tre store hindringer. Den første var at de enkelte småstatene hadde for mye makt, som nevnt over. Den andre var at keiserne og kirken, som oftest paven, hadde en intern maktkamp. Selv om paven tapte mye direkte makt, ble også Det tysk-romerske rike redusert, blant annet mistet de den strengt talt formelle makten de hadde over Nord-Italia. I tillegg bygget det opp om religiøs strid som eksploderte under reformasjonen. Den tredje var at i tillegg til vanskelige vasaller i form av hertuger, biskoper og andre og religionskriger internt, var også Det tysk-romerske rike mye av tiden i kamp mot Frankrike. Frankrike hadde mistet områder i Italia etter et samarbeid mellom det nyskapte Spania og Det tysk-romerske rike, og selv om det var en skjør fred under Maximilians keisertid, ble det flere kriger mellom sønnesønnen Karl V og Frans I. Til sammen fire kriger mellom de to foregikk mellom 1521 og 1544.^[92]

Habsburg var mindre opptatt av å øke makten i det fragmenterte riket og mer opptatt av å utvide sine personlige arveland. Fredrik III hadde allerede Østerrike, men han startet en teknikk som fungerte bedre for å utvide makten sin, ekteskap. Han giftet seg med Eleonora av Portugal, noe som skaffet ham noen nye landområder og mange penger. Han fikk ordnet det slik at sønnen, Maximilian I, ble gift med Maria av Burgund, noe som gjorde at Habsburg utvidet personlig makt til de svært rike områdene De burgundiske Nederlandene, Burgund og Luxembourg. Maximilian I giftet bort barna sine slik at også Spania kom inn under Habsburg-dynastiet via sønnen Filip («Felipe» på spansk). De økonomisk innbringende ekteskapene skapte ordtaket «La de andre gå til krig, du, lykkelige Østerrike, gift deg» (Bella gerant alii, tu felix Austria nube).^[93] Det faktum at sønnen Maximilian tok over i et valgkongedømme, var også uvanlig, men dette startet en lang tradisjon der Huset Habsburg styrte reelt dynastisk, selv om de formelt ble valgt.^[94]

Maximilian planla også på vegne av sine barnebarn. Det nylig sammenslåtte landet Spania hadde blitt sikret via først hans datter Margrete, og så hans sønn Filip. Filips datter Maria ble gift med Ludvig II av Ungarn. Maximilian døde i 1519, syv år før svigersønnen Ludvig II av Ungarn.^[94]

Det var allerede i 1386 at Polen-Litauen begynte sin vei mot storhet. Da giftet prinsesse Jadwiga seg med Vladislav Jagello, allerede storfyrste av Litauen. Han konverterte til kristendommen og styrte de to store områdene samlet. For Jagello var styrking av Polen-Litauen og svekking av Den tyske orden avgjørende. De kombinerte polsk-litauiske styrkene bekjempet Den tyske orden og fikk Preussen underlagt polsk autoritet. Utfordringene for Polen var imidlertid at i perioden fra 1370 til 1386 hadde adelen, da Polen ble styrt av svake konger, skaffet seg stadig flere rettigheter. Polen hadde ikke en sterk sentral autoritet, i motsetning til langt større Litauen, som vokste under Jagello. Likevel var det klart at Polen under 1400-tallet var å regne som en stormakt. I en periode var Polen-Litauens konge også konge av Ungarn.^[95]

I Sørøst-Europa hadde Murad I av Det osmanske rike utnyttet intern kriging på Balkan slik at han mellom han tok tronen i 1360 og ble offer for attentat i 1389, hadde lagt under seg Nordvest-Anatolia og et stort område i Nord-Hellas og Bulgaria.^[96] Slaget ved Kosovosletta i juni 1389 var avgjørende. Selv om Murad I selv falt og Det osmanske rike tapte mange menn, beseiret de den samlede slavisk-rumenske hæren. Kort tid etter ble Bulgaria borte som politisk enhet, og Vallakia ble et lydrike under osmanerne. Bayezid I, med kallenavnet «Lynet», tok over styret, og knuste et korstog fra ungarsk side i 1396. Grunnen til at osmanerne hadde lyktes så godt var delvis deres stående hær, dels deres ekspertise i feltartilleri, dels en relativt respektfull behandling av kristne og dels at kristne ikke gjorde store forberedelser. Da osmanerne angrep, var det bare en styrke som kunne gjøre reell motstand, og det var Venezia. De var imidlertid ikke interessert i krig, men ville heller finne en løsning som ikke svekket deres interesser.^[97]

Flere sultaner lyktes i å svekke Venezia og andre motstandere, og gi Det osmanske rike et godt grep om det østre Middelhavet. Bare et mislykket angrep mot Ungarn stoppet osmanerne noe, men et ungarsk forsøk på å gjenvinne områder for kristendommen ble knust.^[96] Det som hindret den taktisk dyktige og raske Bayezid I i å slå til i større deler av Europa var ikke trussel vestfra, men heller nordøstfra. Timur Lenk bekjempet osmanerne, og Bayezid I falt i slaget i 1402. Dette medførte at etter at Lenk trakk seg tilbake og så døde og senere ledere av Lenks Timurid-dynasti trakk seg tilbake, kunne osmanerne gjenoppta sin virksomhet i 1413. Selv om dette hadde vært en fin tid for slaviske folk å gjøre opprør mot osmansk styre i Sørøst-Europa, som ikke ble påvirket av Lenk, skjedde det ikke. Det vil si, Albania gjorde opprør under Skanderbeg, sterkt støttet økonomisk av Venezia og moralsk av paven. Imidlertid fikk ikke Det bysantinske rike, nå redusert til hovedstaden Konstantinopel, støtte vestfra. Da de siste keiserne prøvde å sette den ortodokse kirken under Paven for å få støtte, fikk de en kald skulder og ble styrtet av sine egne. Moskva valgte dermed å bryte med Konstantinopel og starte sin egen ortodoks kirke.^[98]

Selv om Konstantinopel lenge hadde vært vanskelig å innta på grunn av murene, ble artilleriet for tøft for byen. Mehmed II, erorbreren, inntok Konstantinopel i 1453, og beseiret dermed bysantinerne en gang for alle. Deretter beseiret han serberne, bosnierne og albanerne i tur og orden, og reduserte markant Venezias nærvær i øst. Det osmanske riket strakk seg helt opp til Transilvania. I 1504 ble også Moldavia og Bessarabia del av Det osmanske rike, og de delte nå grense med både Ungarn og Polen.^[96] Det østre Middelhavet, tidligere Venezias domene, var nå delt mellom Venezia og Det osmanske rike. Osmanerne tok alle de bysantinske enklavene og alle øyene i Egeerhavet med unntak av Rhodos, Kreta og Kypros. Så lenge de stilte med mannskaper til marinen, fikk øyene internt selvstyre.^[99]

Det var imidlertid ikke bare krig og beleiring som møtte osmanerne. Fra 1535 av inngikk de en avtale med Frankrike, og handel mellom Marseille og havnebyer i det østre Middelhavet foregikk i stor grad. Franske handelsmenn ble behandlet i spesielle rettssaler der deres ord talte like mye som ordene til en muslim.^[100]

Ungarns hovedproblem i denne tiden var altså Det osmanske rike. De hadde lyktes i august 1456 å stoppe dem under beleiringen av Beograd (da en ungarsk by ved navn Nándorfehérvar) underledelse av János Hunyadi. János selv falt i krigen, men han lyktes i å stoppe osmanerne. Dessverre for Ungarn, lyktes de i liten grad å stå samlet i å gjenerobre områder. Selv om albanerne, Ungarn, Venezia og flere andre kjempet mot Det osmanske rike, kjempet de også internt, spesielt de største maktene av dem, Ungarn og Venezia, som begge ville kontrollere kysten i Dalmatia. Venezia ga til slutt opp, og Ungarn sto alene.^[101]

En av grunnene til at de sto alene kan ha vært den markante «ungarskheten» som styrte i landet. I motsetning til Polen, var Ungarn uvillig til å satse på fremmede konger eller adelsmenn som fikk for mye akt. Lokale stormenn ble heller foretrukket. I tillegg var Ungarn rikt på grunn av gruvedrift og ganske stort i utstrekning - omtrent tilsvarende dagens Ungarn, Slovakia, mye av Kroatia og øvre halvdel av Romania, da Transilvania (Nedre halvdel, Valakia, tilhørte Det osmanske rike). Mattias Corvinus, også kalt Mátyás Hunyadi, lyktes både i å ha en stående hær og en adel som betalte skatt, begge et kraftig tegn på en svært styrket kongemakt. Dessverre for ungarerne var nettopp denne stormaktstiden knyttet til Corvinus, for etter ham kom en konge som ga etter for press og reduserte kraftig adelens skatter, fjernet den stående hæren og ga etter for adelens makt. Et bondeopprør mot adelen i 1514 ble slått ned, noe som medførte at Ungarn innførte evigvarende livegenskap.^[102]

Ting begynte imidlertid å bli komplisert i 1526. For undertrykkelse på religiøs og etnisk grunnlag hadde, i tillegg til den brutale straffen som de opprørske bøndene fikk oppleve, gjort at det var få og lite villige folk som kjempet for Ungarn. Kong Ludvig II fikk dermed store problemer da han møtte Det osmanske rike til kamp i slaget ved Mohács. Ungarn tapte og Ludvig II døde. Dette gjorde at Habsburg fikk en mulighet til å bli konge av både Ungarn og Kroatia. Ganske fort ble Erkehertug Ferdinand, bror av den mektige keiser Karl V av Det tysk-romerske rike uansett konge av Böhmen. Han hadde allerede den noe intetsigende, men formelt viktige tittelen konge av romerne. men de ungarske adelsmennene var ikke like overbeviste, og omtrent halvparten foretrekk Johan Zápolya, fyrsten av Transylvania. To faksjoner kjempet om makten, hver av dem støttet av flere ungarske adelige. Ferdinand hadde også sin bror, mens Suleiman den store støttet Zápolya. Til tross for tidlie seire til Zápolya, ble erkehertug Ferdinand stadig mektigere, og han bekjempet sin rival, som flyktet til Polen. Likevel var ungarere flest lite begeistret for Habsburg, og det tok til langt ut på 1540-tallet, da Ferdinand gjennomførte et stort angrep på Buda. Angrepet ble til en beleiring som endte med at Det osmanske rike beseiret Ferdinand og tok Buda selv. Nå var det lite igjen av den rent ungarske delen av Ungarn, men Transylvania, formelt selvstendig, og Habsburgs Ungarn eksisterte fortsatt.^[103]

Skandinavia var i utgangspunktet tre forskjellige riker, men etter en maktkamp mellom Albrekt av Mecklenburg og de fleste andre, de mektige hanseatene inkludert, ble etter hvert Norge, Sverige og Danmark samlet under den politisk usedvanlig dyktige Margrete I. Rent formelt var det hennes grandnevø, Erik av Pommern, som styrte fra 1396, men det var en forståelse at Margrete, som «mektig frue og husbonde» var den reelle makten. Da hun døde i 1412, viste Erik av Pommern seg som en langt mindre egnet konge, og han dro de tre landene inn i krig med hanseatene på 1420-tallet. Hanseatene stengte handelen i Bergen og innførte blokade. I tillegg fikk de ansatt kapere, bestående av et brorskap med sjøfarere fra Rostock og Wismar. Denne sjørøvervirksomheten sto ikke tilbake for vikingenes herjinger 400 år tidligere. Til slutt ble krigene, Eriks tendens til å gi bort store landområder til utlendinger for å blidgjøre dem og hans generelle vansyre nok. I 1440 var han avsatt i samtlige land.^[104]

I realiteten var Sverige allerede fra da av knapt medlem av unionen mellom de tre skandinaviske rikene i annet enn papiret. Under Christian I var de samlet i en kort periode etter at han gikk til krig mot dem og vant. Imidlertid ble seieren kortvarig. Etter en relativt fredelig tid under kong Hans fulgte den blodtørstige kong Christian II, som tok livet av en rekke svenske adelsmenn og effektivt ødela ethvert framtidig samarbeid mellom Sverige og Danmark (se Reformasjonen i Norden).^[105]

Forholdet mellom Danmark og Norge var sterkt i Danmarks favør. Norge hadde blant annet militært få styrker og bare en håndfull borger i en tid der borger og tilhørende kavaleri var basisen for makt. I tillegg hadde svartedauden og Erik av Pommerns kostbare kriger gjort Norge fattige, og den norske leidangen var sterkt begrenset og brukte gammeldagse skip. I hele denne perioden var Norge dermed utdatert i forhold til hanseater og dansker med tanke på skipsfart. De lokale riksrådene i Norge hadde blitt redusert, og kongen, som gjerne holdt seg i Danmark, kunne styre Norge med færre utfordringer enn tidligere.^[106] I tillegg førte svartedauden i Norge, som i resten av Europa, til at det ble vanskeligere å finne arbeidskraft, men mens adelen enkelte stedet prøvde å knesette prinsippet om at de livegne skulle jobbe for de samme betingelsene, ble dette aldri gjennomført her. Dermed ble vanligfolk sterkere og adelen svekket. En svekket adel var også en svekket maktfaktor i forholdet til Danmark.^[107]

Utdypende artikkel: Oppdagelsestiden

Atlanterhavet hadde tidligere hatt liten betydning for europeisk historie, men fra 1450-tallet og fremover fikk det stadig mer betydning. Det var to land som dominerte Atlanterhavet de første tiårene. Først var det Portugal. De hadde brukt mye tid på 1400-tallet til å forbedre skipsfart, utforske Afrikas vestkyst og å sikre seg bedre sjømenn. Resultatet av dette ble først Azorene, så en rekke kystområder der Portugal hadde avtaler med de innfødte om handel. I 1488 lyktes de å nå Kapp det gode håp.

Det andre landet var Castilla. De hadde noe fokus på skipsfart, og hadde sikret seg Kanariøyene. Imidlertid var de for sent ute til å ta kontroll over reisen sør og østover langs Afrika. Først i 1492 satset Castilla sterkt, da de hadde lyktes i å beseire muslimene sør i landet. I stedet for å dra østover, som Portugal prøvde, ville sjømannen Christofer Columbus dra vestover. Etter litt overtalelse fikk han støtte. Columbus oppdaget Karibia i 1492, og spanske nybyggere og eventyrere slo seg ned der. Dette kostet mange innfødtes liv mest på grunn av sykdommer som følge av forskjellig bakterieflora, men også på grunn av relativt hardt arbeid. Dette harde arbeidet ble avskaffet, men ikke før kritiske tekster ble skrevet om emnet.

Da Spania og Portugal i 1494 ble enige om å dele verden seg imellom, begynte også sakte utforskningen av fastlandet. I 1519 ble aztekerne oppdaget og etter hvert bekjempet av en liten gruppe spanske krigere og mange allierte indianere. Fastlands-Amerika ble ikke delt inn etter føydalsystemet som ødela innfødte i Karibia, men det ble gjort kristningsforsøk. Langt verre var det at sykdommer drepte opp til 90 % av befolkningen. Mens Spania bestemte seg for å behandle indianere som undersåtter, var Portugal langt mindre menneskelig mot dem.

I løpet av middelalderen hadde sjøfarten utviklet seg markant. Vikingene laget båker med grunn kjøl, noe som gjorde at skipene kunne komme lenger inn på land og lettere opp i elver. På 1100-tallet ble ror bakerst på båten og forskjellige seil til forskjellig vind noe nytt. Slik kunne man seile raskt også om vinden kom imot eller fra siden. Kort tid etter kom magnetiske kompass og arabiske stjernekart inn, noe som forbedret reisetiden og tryggheten.^[108]

Likevel var sjøfart for det meste gjennomført i Middelhavet, Svartehavet og Rødehavet. Atlanterhavet hadde frem til slutten av 1400-tallet i hovedsak vært en hindring heller enn en mulighet. Det forandret seg bare delvis da Portugal oppdaget Azorene rundt 1450.^[109] Portugal ønsket å finne veien til India rundt Afrika, og de hadde underlagt seg eller kontrollert flere områder langs Afrikas vestkyst fra nord til sør. I 1434 kom de seg forbi Kapp Bojador i dagens Vest-Sahara, som var den store bøygen. Deres mål var å finne sjøveien til India og dermed unngå Middelhavet og handelen med Det osmanske rike. De hadde også i sin tjeneste en sjømann fra Adelsrepublikken Genova, Christofer Columbus. Som sjøinteressert dro han først til Lisboa, som hadde rykte på seg å være et senter for sjøfart. Der jobbet han som kartmaker, og fra tid til annen ble han med på båtturer. Mens Portugal var mer opptatt av å komme seg øst- sørøstover til India, ville Columbus prøve vestover. Fageksperter ved Portugals hoff avskrev Columbus' planer, og han dro til Isabella av Castilla, som etter en stund aksepterte hans forslag.^[110][111]

Selv om Columbus selv skal ha trodd han var i Asia, var resten av Castilla og Aragon mer enn klare til å akseptere at dette var et nytt kontinent med nye muligheter. Siden Amerika ble oppdaget samme år som maurerne ble jaget ut av Den iberiske halvøy, var det flere krigsklare adelsmenn og soldater som benyttet mulighetene til å dra over.^[112] Imidlertid skjedde dette ikke over natten. Mellom 1492 og 1519 var Spanias nærvær i Amerika begrenset til øyene i Karibia, spesielt Hispaniola. Det skulle raskt vise seg at Colombus var en særs lite dyktig administrator, og når at på til taino-indianerne hadde et får enkelt strukturert samfunn til at Spania kunne bruke øyene som handelsstasjon, ble utviklingen saktegående og Columbus selv ble avskjediget. Han forble imidlertid rik livet ut.^[113]

Allerede i 1480 ble Alcaçovastraktaten inngått. Traktaten var i utgangspunktet Portugals konges fraskrivelse av tronen av Castilla og anerkjennelsen av Isabella som landets monark. I tillegg var det en oppdeling av verden slik at alt land sør for Kapp Bojador tilhørte Portugal unntatt Kanariøyene, som var spanske. Men landene Columbus hadde oppdaget lå sør for Kapp Bojador, og dermed var det Portugals område, mente kong Johan II av Portugal, som hadde inngått traktaten, å legge krav på dem. Dette medførte så store konflikter at paven måtte megle. Han fikk i stand Tordesillastraktaten i 1494. Der ble Portugal tilkjent landet øst for linjen og Spania vest. Kanariøyene ble unntatt Portugals område igjen. Linjen ga Brasil, som da var offisielt uoppdaget (Portugal hadde mye hemmelighetskremmeri med oppdagelsene, og mange arkiver forsvant i jordskjelvet i Lisboa i 1755), til Portugal.^[114]

Etter 1500 ble geografer enige om at det ikke var snakk om Asia, men et nytt kontinent. Omtrent samtidig var den florentinske oppdagelsesreisende Amerigo Vespucci flink til å sende fargerike brev om «Den nye verden», som han kalte området. Nettopp det uttrykket, og «Amerigos land» ble ofte brukt om området. Det sistnevnte kan ha vært bakgrunnen for at landet, spesielt den sørlige delen, ble kalt Amerika.^[115]

Ettersom Spanias oppdagelse av Amerika ikke viste seg å være retningen til India eller Kina, fortsatte Portugal å jobbe seg nedover Afrika. Men de jobbet seg også nordover. I 1495 kom de til Grønland, og senere i 1500 til Newfoundland. Men det var turen til India som var viktigst. I 1488 hadde Bartolomeu Dias rundet Kapp det gode håp ved å reise langt vestover. Først ti år senere ble reisen til India gjennomført av Vasco da Gama, som kom til Calicut. For da Gamas del ga reisen en fortjeneste på tre tusen prosent. Det startet også en stor handelsrute fra Portugal. Krydder var særlig etterspurt, både som nødvendighet i medisiner, i ritualer og som luksusvarer. Portugal hadde imidlertid en utfordring i at de var et lite land med et begrenset budsjett, og det var en viss bekymring for at reisene kunne ødelegge økonomien.^[116]

Portugal kan ha kjent godt til Brasil før 1500, men det var da den offisielt ble oppdaget av Pedro Cabral. Selve befolkningen der var ikke avanserte nok etter europeisk målestokk til å kunne fungere som handelspartnere. Portugal bestemte seg derfor for å gjennomføre det som i etter tiden er blitt kalt et thalassokrati, eller sjøimperium. Det ville i Portugals tilfelle si at de tok kontroll over handelsrutene og hadde noen støttepunkter langs kysten av Afrika, Persia, India, Sri Lanka og Malaysia. Portugal fikk ikke helt kontroll over krydderhandelen, og det var fortsatt mye som gikk til Venezia. I tillegg hadde Portugal lite å selge av varer, og dermed var de i samme situasjon som Venezia og de andre italienske bystatene - de handlet med gull og sølv og fikk varer.^[117]

Året 1519 var et avgjørende år for både europeisk og amerikansk historie. To ting skjedde dette året av stor betydning for verdensanskuelsen. Den første var at Hernán Cortés startet erobringen av Mexico, nærmere bestemt aztekerne. Aztekerne hadde bare i kort tid hersket over et stort område, men de ble beseiret av en tallmessig underlegen spansk styrke. Det er flere teorier om hvorfor dette skjedde, inkludert at azteker-riket tross relativt avansert ingeniørvirksomhet kunne sammenliknes med oldtidsriker, at sykdom tok livet av mange indianere og at mange indianere som aztekerne - og inkaene - hadde underlagt seg så på spanjolene som et mindre onde. Samtidig er det beregnet at halvparten av de omtrent 2100 spanske conquistadorene ble drept. Indianerne opplevde en sykdomsepidemi som kan ha tatt livet av så mange som 90 % av befolkningen. Dette betydde at indianerne, som uansett ikke var vant til hardt arbeid i gruver eller på gods, ble erstattet som arbeidskraft av slaver fra Afrika.^[118]

Spania hadde utviklet et såkalt encomienda-system, det vil si at de innførte en form for føydalisme der indianerne jobbet med jordbruk og å lete etter gull. Dessverre for indianerne, ble dette, kombinert med sykdommer, så hardt at mesteparten av befolkningen døde ut. Oppdageren Bartolomé de las Casas beskrev i detalj grusomhetene som foregikk av spanjoler, og startet en debatt. Resultatet av debatten ble at kirken anerkjente raskt at indianere også stammet fra Adam og Eva, og dermed var de Spanias undersåtter. Dette gjorde at de ikke kunne brukes som slaver uansett, og at de fikk en rekke rettigheter. Samtidig, i tråd med inkvisisjonen, måtte de kristnes. Las Casas' bok, «Kort beretning om de indiske lands ødeleggelse», kom ut i 1552 og brukt av nordeuropeere i anti-spansk propaganda. Dette gjør at spanske grusomheter mot indianerne - i las Casas' tilfelle bare skildret fra hendelser i Karibia før encomienda-systemet ble avskaffet - kan ha blitt overdrevet.^[119]

Imidlertid er det neppe overdrevet hva gjaldt portugiserne. I utgangspunktet var ikke Portugal spesielt interessert i å kolonisere Brasil, men da franskmenn dukket opp og interesserte seg for fargestoffet til brasiltreet - landet er oppkalt etter treet - ble det konkurranse. Frankrike anerkjente ikke Tordesillas-avtalen, og anerkjente bare land som var kontrollert. Dermed begynte portugisisk kolonisering av Brasil, og det spesielt med den brutale produksjonen av sukker på sukkerplantasjer. Portugal hadde ikke hatt en diskusjon om indianere som undersåtter, og i over 200 år ble de nærmest som «fritt vilt» å regne. Portugisiske anklager om kannibalisme blant indianerne dukket opp, og de ble brukt som slaver. Fra 1534 ble det innført lenssystemer i Brasil lenge etter at Spania hadde avskaffet dem. Imidlertid ble lenssystemene avskaffet fordi det rett og slett ikke var nok folk - indianere - til å kunne gjennomføre det.^[120]

Den andre hendelsen som skjedde i 1519 var at den portugisiske seileren Fernão de Magalhães, kjent som Magellan, reiste i Castillas tjeneste for å oppdage sjøveien til India. Magellan lyktes etter mye jobb å komme seg forbi Kapp Horn helt sør i Amerika.^[121] Dermed oppdaget han det svært store Stillehavet, og så øygruppen som senere ble kjent som Filippinene. Her ble Magellan drept, og nestkommanderende Juan Sebastián Elcano tok over. Elcano dro via Molukkene - et stort handelssted for krydder - og tilbake til Spania i 1522. Handelen med krydder betalte inn utgiftene med reisen og ga et solid overskudd. Elcano selv dro til sjøs igjen, og forsvant sporløst i 1526.^[122]

Utdypende artikkel: Reformasjonen

Kirken hadde lenge slitt med anklager om å være splittende, og i tillegg ikke etterleve sine egne krav om nøysomhet. Koblet med dette ble Europa i stadig større grad en verdensdel med enevelder. Eneveldene gjorde at kongen hadde nok makt til å kreve kontroll også over kirken. Mange prester krevde også retten til å kunne gifte seg. Det var et økende press på at noe måtte skje.

I 1517 startet Martin Luther sin kamp mot kirkelig praksis, især misbruk av avlatssystemet til personlig berikelse. Dette utviklet seg til å bli en åndelig kamp som startet i Tyskland med et markant skille mellom de i hovedsak nordtyske fyrstedømmene som støttet ham mot de i hovedsak sørlige katolske som kjempet mot ham. Luther og hans menn - og enkelte som opererte på egen hånd, gjorde opprør, og det foregikk både ikonoklasme og regelrette store opprør mot adel og kirke. Protestantene fikk imidlertid en formidabel motstander i keiser Karl V av både Spania og Det tysk-romerske rike. Han var en humanist, men også en katolikk, og kjempet kraftig mot protestantisme.

Like fullt spredte katolisismen seg til Norden, der den i Danmark, Finland og delvis Sverige ble godt mottatt, mens den i Norge og Island ble mottatt med skepsis. Den spredte seg også til Sveits, der Zwingli skapte sin egen versjon av den som slo an godt. I utgangspunktet var England et fristed for katolisisme, men da storpolitikk forhindret at kong Henrik VIII fikk annullert sitt ekteskap, brøt England også med den katolske kirke og skapte sin egen kirke.

Kalvinismen, også den opprinnelig fra Sveits, ble populær, ikke bare i Sveits, men også delvis i Frankrike, men helt i Skottland og Nederland. Den ble også lagt merke til i Polen. Böhmen på sin side hadde allerede sin egen trosretning i husittisk retning, som var en katolsk sekt mer enn en protestantisk. Ungarns eventuelle reformasjon ble avbrutt da de ble beseiret av Det osmanske rike gjentatte ganger, og måtte kjempe mot dem og etter hvert sin egen borgerkrig samtidig.

Det var et stort behov for forandring og nytenkning innen kirken. Wyclif og Hus hadde vært viktige forgrunnsfigurer. Mot slutten av 1400-tallet kom også Erasmus av Rotterdam med sine tanker. Erasmus var ikke provoserende og anti-kirkelig, men han latterliggjorde det pompøse og overdrevne. For Erasmus handlet veien ut av Kirkens blindvei om utdannelse og opplæring av massene. Han argumenterte også at verken handel eller kunstmaleri av hedenske skikkelser var uforenelig med å være en god kristen, og han mente at Det nye testamente burde oversettes til mer moderne språk i stedet for å være på latin og gresk. Nettopp fordi han argumenterte mot misbruk av makt og dovenhet innen kirken uten å angripe kirken selv, ble han en svært populær figur blant de ledende skikkelsene i Europa.^[123]

Kristendommen hadde, med pest, sult og krig, utviklet seg i retning angst og nesten panikk. Endetiden var nær for mange, da det het i Johannes' åpenbaring at endetiden skulle komme med Apokalypsens fire ryttere, død, pest, sult og krig. I tillegg hadde djevelen fått en ny rolle, ettersom hans makt var svært reell for europeere. Og nettopp i denne sammenhengen kom Heinrich Kramers bok «Heksehammeren» ut. Boken viste hvordan man kunne avsløre Djevelens tjenere, altså heksene.^[124]

Det er også verd å ta med seg de politiske forholdene. Italia opplevde en nedgang under 1500-tallet. Firenze underdrev de interne problemene og den manglende stabiliteten, mens Venezia fikk mer og mer problemer med eksterne krefter, spesielt Det osmanske rike, men også forskjellige koallisjoner av europeiske makter. Utover 1500-tallet ble stadig flere italienske bystater offer for europeiske styrker, da særlig selvstendige monakerier med store hærer og flåter.^[125] Som vi så tidligere, var de moderne vesteuropeiske stormaktene (Spania, Portgal, England, Frankrike, Nederland) kongedømmer med en sterk konge, en svekket adel og en mer eller mindre utradert føydalisme.^[126]

Kirken hadde en rekke utgifter, blant annet til Peterskirken, og disse ble delvis finansiert ved salg av avlatsbrev. Praksisen ble misbrukt, og det var i utgangspunktet dette misbruket munken og professoren Martin Luther kritiserte. Kritikken hans gikk imidlertid innen kort tid lenger. Han mente at frelse krevde kristen tro alene, og ikke gode gjerninger. Troen var privat mellom personen og Gud, og dermed trengtes ikke den katolske kirke som mellomledd. Luther ble lederen for en religiøs, antiklerikal og fremmedfiendtlig gruppe.^[127] Budskapene til Luther var flere: Bibelen var det eneste redskapet til rettroenhet. Faste, helgendyrkelse, pilgrimsturer og messer var unødvendige. Skjærsilden eksisterte ikke. Av kirkens syv sakramenter ble bare to igjen hos protestantene, dåp og nattverd. Transsubstansiasjon, at i munnen blir vinen til Jesu' blod og kjeksen til Jesu legeme, ble også avskrevet. Munkeordner skulle avskaffes og prester gifte seg. Han anmodet også mange fyrster og andre monarker å ta kontroll over religionen i sitt land. Mange av de nye monarkiene benyttet seg gladelig av denne muligheten.^[128] Takket være trykkekunsten, ble disse ideene raskt spredt til store deler av riket.^[127]

Luther og hans tilhengere gikk skarpt ut. Luther selv sa at han brukte sine motstanderes skriverier som toalettpapir. Flere tilhengere hadde offentlige brenninger av pavebuller som advarte om mulig ekskommunikasjon av Luther. Profanisering av hellige objekter foregikk også, i tillegg til tresnitt som fornærmet paven og sammenliknet ham med et esel eller demonisk.^[129] Fra 1520 av ble det stadig flere opprør i tyske byer. Det begynte med Erfurt, og spredte seg til mange byer. Gjennomganstonen var at kirken hadde utgitt seg for å være hevet over eller i det minste bedre enn lekmennesker, mens Luthers lære sa at de ikke hadde noen vesentlig funksjon.^[130]

Grunnen til at Luther hadde fått være i fred de første årene skyldtes i det minsted delvis at det skulle utpekes en ny keiser for Det tysk-romerske rike. I den anledning ville ikke paven, som støttet Frans I som ny keiser, starte en konflikt.^[127] Imidlertid vant Karl V. Dette gjorde at Europa fikk en av de mektigste kongene siden Karl den store. Karl V styrte nå Spania (siden 1516), de spanske besittelser i Italia og Amerika, Flandern og Burgund i tillegg til Det tysk-romerske rike.^[131] Fra tidlig av ble det krig mellom Karl V og Frans I, som var konge av Frankrike. Den fransk-tyske krigen varte under begges regimer og lenger. Frankrike fryktet Habsburgernes hegemoni i Europa, mens Habsburg så med bekymring på franske krav på områder de selv kontrollerte, inkludert Milano og Burgund.^[132]

Karl V var en katolikk, og dessuten leder av den spanske inkvisisjonen. SLik var han forpliktet til å bekjempe Luther. På den annen side var han også en humanist uten dogmatiske trekk.^[133] Luther hadde mektige venner, som Fredrik den vise av Kurfyrstedømmet Sachsen. Fredrik fikk forhandlet frem an avtale om at Luther skulle få fritt leide til å forsvare seg under Riksdagen i Worms i 1521. Der nektet han å trekke tilbake sine meninger, og sa at bare Bibelen eller egen fornuft kunne få ham til å forandre mening.^[127] Karl V erklærte Luther fredløs så fort Riksdagen var over, men Fredrik den vise forutså dette, og hans soldater kidnappet Luther og dro ham øyeblikkelig til Fredriks slott, der Luther brukte et år på å oversette Bibelen til tysk. Bibelen fikk betydning både religiøst og lingvistisk, da den ble det første standardiserte tyske verk.^[134] Etter utgivelsen av boken brukte Luther mesteparten av livet på å organisere den nye kirken, med utfordringer blant annet fra frikirker som gikk langt vekk fra hans tolkning. Han gikk langt i å fordømme dem, men det store gjennombruddet kom med den ortodoks-lutheranske teksten Confessio Augustana i 1530, som ble del av den lutheranske kirkens trosartikler.^[135]

Utfordringene med protestantismen handlet om mer enn bare religiøs uenighet. Lutheranere kunne forfølge katolikker, stjele skatter fra kirker og på andre måter gjøre opprør. Det største opprøret kom i Det tysk-romerske rike, der en svær reisning av bønder gjorde opprør. Adelen måtte inn, og til sammen over 100 000 mennesker ble slaktet i det som sannsynligvis var den største bondereisningen i Europas historie. I 1526 ble det i Riksdagen i Speyer bestemt at protestanter skulle få lov til å tro det de ville. Imidlertid varte dette bare i tre år, før en ny riksdag i Speyer avviklet den første.^[136]

I Sveits hadde reformen en annen helt annen leder enn Luther, Ulrich Zwingli. Den svært lovende presten unngikk knepent å dø av pest, og kort tid etter fikk han en åpenbaring om at det var Bibelen, og Bibelen alene, som var inngangen til den kristne tro. Zwingli var først og fremst en humanist, og fokuserte på et samfunn under Guds ord. Zwigli var også motstander av faste, sølibat, døping av barn og streng tolkning av Bibelen. Under Zwigli hadde flere områder i Sveits en religiøs oppvåkning, og denne varte delvis fordi den hadde folkelig støtte, og delvis fordi Sveits var vanskelig å innta.^[137]

Strassbourg hadde en spesiell religiøs reformasjon. I motsetning til Sachsen, som hadde trygghet i kurfyrstens soldater, og Sveits' som med sine fjell var vanskelig å erobre, var byen åpen for alle. Det var også en handelsby med mange handelsvarer innom, inkludert bøkene til blant andre Luther. En av de første reformatorene var Matthäus Zell, som angrep kirkens maktmisbruk. Han påvirket også andre religiøse, inkludert Martin Bucer, en i utgangspunktet fattig, ukjent og arbeidsledig person. Han hadde blitt opplært i en dominikansk orden, og kunne sin bibel. Zell lot seg imponere av Bucer, og han og flere andre protestanter, ble prester i forskjellgie kirker i byen i begynnelsen av 1520-tallet. Alle preket evangelikalisme, altså boklig forståelse av Bibelen og et personlig forhold til Gud I tillegg var de imot bildebruk i kirken, uten at dette medførte ikonoklasme. Strasbourgs ledere viste stor forståelse for denne bevegelsen, og byen ble et fristed for mange forfulgte protestanter. I tillegg mente Bucer og andre samtidige at mens det var viktig med enighet om de store saker, var det stor åpning for uenighet på andre emner. Imidlertid var det ikke slik at Karl V hadde ubegrenset tålmodighet, og da Det schmalkaldiske forbund, et forbund av protestantiske monarker, tapte den schmalkaldiske krig mot Karl V, falt Strasbourg, og byen måtte signere et katolskvennlig interim. Bucer valgte heller å dra til England, og den protestantiske bevegelsen rant ut. Da byen igjen ble protestantisk, var det ikke med den samme gløden.^[138]

Danmark-Norge var et markant todelt tilfelle. Danmark var inspirert av Tyskland, og hadde opplevd sin del av teologisk svake biskoper. I tillegg var flere av dem humanister på sin hals, og klare for en reform. En rekke reformvennlige teologer dukket opp, inkludert Christiern Pedersen, som i 1529 fikk oversatt Det nye testamente til dansk. I tillegg hadde Christian II lenge kjempet for utvidelse av kongemakten og borgere på bekostning av kirkemakten, og støttet reformen. Han ble imidlertid jaget ut av landet i 1523, og hans onkel, Frederik I var mer nøytral i religionsspørsmålet. I hans regentskap frem til 1533 ble en rekke protestanter holdt taler og foredrag holdt for en stadig mer begeistrede borgere. Malmö, da under Danmark, ble protestantismens arnested, og en rekke bøker ble trykket der. Lokale parlamenter tok avgjørelser om at det skulle være erkebiskopen, og ikke paven, som skulle bestemme hvem som skulle besitte stillinger. Mot slutten av tiden ble også katolske munker jaget fra byer, og det var opprørsstemning. Under Frederiks sønn, Christian III ble protestantismen innført i 1537.^[139]

Norge var markant forskjellig. En lang periode med nedgang så ut til å gå mot sin endelige slutt. Landet var ikke, i motsetning til Danmark, klar for reformer. Erkebiskop Olav Engelbrektsson var med på å tvinge frem en streng håndfestning som krevde at Frederik I forfulgte lutheranere. Frederik I hadde signert en liknende en i Danmark, men ignorert den. Engelbrektsson spilte et dobbeltspill der han og flere andre biskoper støttet Christian IIs forsøk på å ta tilbake landet. Dette skapte den litt interessante situasjonen at Engelbrektsson, som var katolikk, støttet Christian II, en lutheraner, mot Frederik I, en katolikk, i det minste i navnet. Da Frederik I vant, måtte Engelbrektsson ydmykende støtte Frederik I. Da Frederik I døde, ble Engelbrektsson og andre engasjert i Christian IIs svigersønn som konge, men dette mislyktes, og da Christian III tok over tronen i 1536, mistet Norge selvstendigheten sin. I 1537 ble Norge et protestantisk lydrike av Danmark. Kronen forsynte seg grovt av skattene i de norske kirkene. Christian III bestemte seg likevel for ikke å erte på seg nordmennene, og de nye biskopene ble sakte innført. Også Island var dårlig forberedt på overgangen til reformasjonen, og først på 1550-tallet vet vi at Danmark lyktes.^[140]

Sverige hadde et annet utgangspunkt enn sine nordiske naboer. Kirken var langt mer selvstendig, og det var ikke et like klart brudd som i Danmark og, om enn ufrivillig, Norge og Island. Gustav Vasa hadde behov for de store formuene til kirken, men han var ikke interessert i å la kirken være et rike innen riket. Dermed gjorde han seg selv til kirkens overhode. Olaus Petri ble den store reformatoren. Likevel var det flere som angrep Petri, som giftet seg og dermed ble ekskommunisert av den katolske kirken han selv ikke mente å tilhøre. Vasa bedrev en balansegang da han tillot begge trosretninger. I praksis startet han likevel en protestantisk bevegelse. Denne ble møtt av opprør som Vasa måtte slå ned. Mye maktspill senere ble Sverige først lutherske i 1571.^[141] Finland på sin side var under Sverige, og fulgte mye av deres bevegelse. Imidlertid hadde den store reformatoren Mikael Agricola en stor påvirkning i Finland da han skrev religiøse tekster på finsk. Slik spilte han en like viktig rolle for finsk språk som Martin Luther gjorde for tysk.^[142]

Selv om England var troende katolikker i middelalderen, hadde utviklingen i senmiddelalderen med paver og motpaver skapt en markant skepsis der. Kirken ble langt på vei nasjonalisert allerede i 1351, da engelske styresmakter reduserte pavens makt. Den universale kirke var dermed universal i et stadig mindre univers som ikke inkluderte Frankrike eller England, og bare delvis Castilla og Aragón, administrativt. Det skjedde også utover på 1300- og 1400-tallet en utvikling der administrasjonen, tidligere forbeholdt kirkens menn, ble sekularisert. Engelske kanslere og skattkammermestre ble i stadig mindre grad geistlige.^[143]

Det var administrativt, men religiøst var England katolsk. I lang tid var Henrik VIII av England sett på som troens forsvarer. Da han styrte, var England et av få land der den romersk-katolske kirken hadde god politisk kontroll over landets kirke. I både Spania og Frankrike hadde kongen tatt over kontrollen selv, og det samme gjaldt flere tyske riker som konverterte til protestantismen. Det var i tillegg et problem. Kona, Katarina av Aragon, hadde født ham seks barn, men fem av dem var dødfødte eller døde unge. Bare Mary overlevde. Ekteskapet med Katarina av Aragon var egentlig litt for nært. Hun var hans eldre brors enke, og han måtte be om tillatelse. Da hun ikke lyktes i å gi ham barn, bestemte han seg i 1527 for at han måtte få seg en ny kone for å få seg en arving, og dessuten fordi han hadde fattet interesse for Anne Boleyn. Han trengte imidlertid en annullering - skilsmisse var ikke akseptert - for å kunne gifte seg igjen. I utgangspunktet virket det greit, ettersom det korrekt var slik at Katarina av Aragon ifølge loven ikke kunne gifte seg med ham, og at man kunne oppheve dispensasjonen. Problemet med situasjonen var at Karl V var nevøen til Katarina av Aragon, og han mente at det ikke eksisterte noen gyldig grunn til å annullere.^[144]

Paven, Klemens VII, valgte ikke å gjøre noe, så i 1533 tok Henrik VIII saken i egne hender. Han fikk Thomas Cranmer, erkebiskop av Canterbury med en protestantisk retning, til å oppheve ekteskapet med Katarina slik at han kunne gifte seg med Anne Boleyn. Deretter fulgte han opp med å få gjennom Act of Supremacy i 1534, da han erklærte Kongen å være Englands kirkes overhode. Selv om dette kunne ha passert som likt det som hadde skjedd i Spania og Frankrike, gikk Henrik VIII lenger. Han forbød kommunikasjon og utbetalinger til paven, tok over retten til å utnevne biskoper og abbeder og gjorde det til forræderi ikke å akseptere kongens overhøyhet. Imidlertid var dette maktpolitiske handlinger, selve doktrinen sto i fred, noe han også gjorde klart gjennom De seks artikler. Transsubstansiasjon var fortsatt del av troen, prester måtte forbli i sølibat og muntlig skriftemål var del av troen. Det eneste sterke bruddet i så måte var opphevelsen av munkeordener. Han brukte landområdene beslaglagt fra munkene delvis for egen berikelse og delvis for å styrke eller utnevne nye adelsmenn som støttet hans brudd med kirken. Selv om Henrik VIII brøt med kirken, gjennomførte han en streng praksis, og mange protestanter mistet livet.^[145]

Jean Calvin var en reformist som måtte rømme Frankrike etter at en rekke katolikker tok til orde for å forfølge protestanter og reformister. Han endte opp i Genève som en omvei. Genève hadde eksperimentert med reform, men den var mest i opprør, og lite i innhold. Calvin passet godt inn i byen, og ble der fra 1532 av - med et tre års opphold i Strasbourg 1538-41.^[146] Kalvinismen, altså Calvins lære, inkluderte troen på predestinasjon. Inspirert av blant andre Zwingli mente Calvin at Gud hadde bestemt hvem som skulle få frelse allerede før man ble født. De som viste evne til fromhet og overvinning av fristelse viste sin evne til å la seg forene med Kristus. Slik ble ikke frihet fra gode gjerninger en åpning til dekadense og moralsk forfall, men heller pietisme og inderlighet for å fremstå som en god kristen. I forfølgelsen av dette ble gode gjerninger ikke lenger en religiøs plikt, men noe man gjorde for å prise herren. For kalvinister var det utenkelig at kirken kunne underlegges staten, slik at man i stedet valgte å ha frie kirker.^[147]

Fra Genève spredte kalvinismen seg til Nederland og enkelte tyske riker. Den kom seg også til Frankrike (med hugenottene) og Skottland (med presbyterianerne). I begge disse landene ble kalvinismen fulgt av politisk-religiøs vold. I Skottland tok kalvinisme gradvis over fra katolisisme. I Frankrike startet den en form for borgerkrig, og i en stund var det en minoritetsreligion.^[148]

Preussen var fortsatt under katolske Polens overherredømme, men hadde mye intern makt. I løpet av kort tid ble området, som var startet som et katolsk kristningsprosjekt, selv konvertert til protestantismen.^[149] Polen var selv svært klar over behovet for reformer. Et av de vesentligste temaene, etter at Preussen var inne i flokken, var retten til å utnevne biskoper og abbeder. Løsningen ble at det ble gitt en kongelig anbefaling, men denne anbefalingen inkluderte ofte folk som svekket kirkens rykte for heder og pietisme. Likevel var det en rekke reformistiske tanker, blant annet for å bekjempe kirkeliges hang til drikking, konkubiner, dansing og en rekke andre tvilsomme hendelser. Problemet for Polen var imidlertid at de allerede hadde en rekke religioner. Et dårlig forsøk på å nærme seg den gresk-ortodokse kirke var én ting, en annen at det var et sterkt antall ortodokse, både rutenere og russere. Sigismund I av Polen så behovet for å gjøre noe med den voksende reformeistiske bevegelsen, men var ikke like klar for å gå hardt ut. Likevel ble import av «kjetterske» bøker en forbrytelse straffet med døden, og i 1534 ble det påkrevet at kjetterske universiteter måtte returnere til den katolske troen. Dette var mest under press fra kirken.^[150] Lutheransk protestantisme var ikke spesielt populært uansett i Polen, men da Sigismund I døde i 1548, dukket det opp en ny bevegelse som slo langt bedre an, kalvinismen. Her var særlig Jan Łaski en viktig figur. Nå ble ikke Polen konvertert, men det ble en sterk tilstedeværelse av kalvinisme.^[151]

Böhmen hadde allerede tatt et skritt ut i kjetteri under Jan Hus og de påfølgende krigene. Husittisk tro var imidlertid lite forskjellig fra katolisisme, og fokuserte i utgangspunktet mest på kirkens praksis mer enn dens teologi. Likevel ble gudstjenestene gjennomført på dagligtale og skriftene ble overtatt. Det største stridsspørsmålet handlet om såkalt utaquisme, troen på at lekfolk skulle motta både kristi blod og kristi legeme, da kristi blod ble forbeholdt prestene. Imidlertid, da Det osmanske rike bekjempet ungarerne, ble Böhmens parlament skremt til å velge som ny konge i 1520 en sterk leder, Ferdinand, den yngre broren til Karl V. Han anså utraquistene som en katolsk sekt heller enn kjettere, og prøvde å få dem tilbake i folden ved å få den katolske kirke til å se mellom deres nattverd og deres krav om at prester skulle kunne gifte seg. I 1547 lyktes han i å svekke parlamentet, som hadde støttet den tapende side i den schmalkaldiske krig. Likevel lyktes det ikke helt Ferdinand å bekjempe opprøret helt, og det var mange reformister i Böhmen eller som hadde flyktet til nabolandene og jobbet videre derfra.^[152]

Ungarn hadde en lang tradisjon tilbake til da pave Sylvester II visstnok skal ha gitt Ungarns første konge, Stefan I av Ungarn, retten til selv å velge biskoper. Denne historien er muligens mer mytisk enn sann, men de ungarske kongene på 1500-tallet brukte den for å få makt over kirken ved å utnevne sine folk til biskoper. Dette medførte at mange adelige manglet den formen for ydmykhet og fromhet som var trengt da Ungarn etter hvert ble angrepet av Det osmanske rike, og dessuten presset av lutheranere. For lutherske bøker og ideer fløt over grensen, og etter hvert ble enhver oppførsel som hintet av annerledeshet stemplet som luthersk. Flere kirker ble lutherske uten å vite om det. I tillegg var det mange tyske områder i Ungarn som valgte en luthersk retning. Flere ble straffet, enkelte med dødsstraff, om de var for åpne i sin reformasjon.^[153] Da Ungarn ble beseiret i slaget ved Mohács i 1526, fulgte en 20 år lang borgerkrig med gjentatte osmanske angrep inn i Ungarn. Den ungarske kirken - og adelen - tapte mange, og mange bispeseter forble uten biskop.^[154] Interessant nok var det faktisk i Det osmanske rikets Ungarn at man fikk en konvertering til protestantisme blant mange ungarere. For disse protestantene var det klart at Gud ikke straffet ungarerne med tyrkerne for deres feil, men heller at ungarere var Guds folk som skulle kjempe vekk overmakten.^[155]

Renessansen var et tidspunkt der overtro og vitenskap overlappet hverandre. Livet for vanlige mennesker handlet i stor grad om fødsel, utdanning, ekteskap og alderdom. Samtidig var dette en periode med langt større sosial mobilitet enn tidligere, spesielt på grunn av økning i antall byer. Mange vitenskaper ble markant forbedret, mens andre, som medisin, hadde beskjeden utvikling. Perioden var også en der byer fikk sakte mer betydning og ble sakte større, men her var det klare regler både for væremåte og påkledning.

Den generelle utviklingen i byene var en markant økning, både i antall og i rikdom. Denne økningen var ikke unik for byene, men passet med utviklingen i områdene i nærheten. I Flandern og Nord-Italia hadde byene lenge vært relativt store, men nå ble også andre byer større. Rhinområdet var en av områdene som særlig utviklet seg, og det gjorde også en rekke byer i Italia. Padua, Verona, Vicenza og særlig Napoli vokste markant. Napoli var Paris' største konkurrent til tittelen Europas største by på den tiden. Samtidig var det motsatt utvikling i Milano, Firenze, Bologna og Brescia, som hadde en markant nedgang.^[156]

Samtidig var det ikke bare slik at det var få store byer. Antall mindre byer (under 10 000 innbyggere) eksploderte på 1500-tallet. Det var over 700 i England, 2000 i Frankrike, 3000 i Det tysk-romerske rike og 800 i Polen. Flere byer kombinert med at føydalisme ble avskaffet medførte også at mange, spesielt i vest, flyttet fra landsbygden til mindre byer til store byer. Enkelte, blant dem omtrent 250 000 spanjoler, fant veien over til Den nye verden. Nettopp denne fraflyttingen gjorde at det stadig var behov for nye folk i byene. I tillegg var byene i Europa farlige, både på grunn av vold og på grunn av dårlig vann, dårligere renhold og manglende mat.^[157]

I renessansen var verdensforståelsen og menneskeforståelsen markant forskjellig enn den var under opplysningstiden. Livet var i renessansen ofte delt inn i forskjellige aldre, som skolegutt, romantiker, soldat og etablert mann. For kvinner var det ofte rollen som jomfru, kone, mor eller enke. Dette var ofte portrettert i glassmalerier og skulpturer, skuespill og dikt.^[158] I stykket Som dere vil ha det skrevet i 1599, altså noe etter denne perioden, beskriver rollefiguren Jacques mannens syv roller: Barnet, skolegutten, elskeren, soldaten, dommeren, den gamle og så den senile som går i barndommen.^[159]

Barndommen var ikke spesielt fokusert på å være et barn. Tradisjonelt ble barn strengt oppdratt, og allerede fra fireårsalderen begynte oppdragelsen. Jenter ble lært å sy, lage mat, spinne og dyrehold. De ble også opplært for å hjelpe foreldrene sine. Gutter lærte seg et yrke, som oftest farens, og, dersom de var heldige, å lese og skrive. I den grad man hadde en forståelse av tenårings- eller pubertetsalderen, var denne knyttet nært med ansvar. Fra de var 14 hadde mange uyropeiske gutter rett til å gifte seg, inngå kontrakt om å bli svennelærling eller å studere ved et universitet. Det var da den «voksne» alderen begynte. Det var ikke uvanlig for unge menn å bli med i gjenger (på fransk abbayes de jeunesse (omtrent «ungdomskloster») som trakkaserte de som gruppen mente var moralsk tvilsomme, damer på generelt grunnlag og mennesker de ikke likte. For jenter var som oftest menstruasjonen en overgang til det voksne livet. På grunn av at man fikk dårligere næring i maten, ble ofte menstruasjonen noe senere hos kvinner enn i senere tid. Menstruasjon var også delvis forbundet med å være «uren», og i Øst-Europa kunne kvinner ikke gå inn i kirken dersom de menstruerte. ^[160]

Kjønnsmodenhet startet også den perioden som ble omtalt som romantiker eller «elsker». Dette var den seksuelle perioden, skjønt ord som «sex» ikke eksisterte på 1500-tallet. Det var vanlig å omtale kjønnsorganene som rene reproduksjonsorganer. I denne sammenhengen var det kvinnelige kjønnsorgan ansett som det mannlige, men vrengt innover. Selv da klitoris ble «oppdaget» på 1500-tallet, var penis-sammenlikningen ofte brukt. Sex var uansett sett på rent religiøst som en uting, spesielt i Øst-Europa, der det også gjalt innenfor ekteskapet. En teori dukket opp om at Jesus ble født gjennom Jomfru Marias øre i stedet for den moralsk tvilsomme tradisjonelle retningen. I Vest-Europa var det mer tvetydig; siden Gud skapte mennesket, måtte også reproduksjon og seksuell appetitt være en guddommelig gave. Samtidig var sølibat foretrukket av katolikker. Protestanter foretrakk ekteskapelig sex framfor sølibat, og mente at par, og spesielt kvinner, trengte seksuell omgang for å leve et godt liv. Utenomekteskapelig seksuell aktivitet ble ofte hyllet i sanger dersom det var menn, men foraktet i samme sanger dersom det var kvinner.^[161]

Ekteskap var en viktig avgjørelse som avgjorde resten av livet til en person, både sosialt, profesjonelt og på flere andre måter. Ekteskap var faktisk i noen tilfeller påkrevet for visse yrker blant menn, og for kvinner kunne det bety at hun fikk kontroll over både barn og tjenestefolk. Det var derfor vanlig at disse avgjørelsene ble tatt av foreldrene på vegne av bruden og brudgommen. Dette var mer aktuelt jo høyere opp på rangstigen man kom. De fattigste, på den annen side, ble ofte advart mot ekteskap, og flere steder nektet. Dette kunne variere dersom en kvinne forlangte ekteskap for å bevare æren etter at hun ble voldtatt. For de imellom, altså flesteparten, var ekteskapet i hovedsak arrangert av foreldrene. Som oftest var sosiale og økonomiske villkår regnet som viktigere enn romantisk kjærlighet. Det sistnevnte kunne ofte oppfattes som ødeleggende heller en hjelp til å skape en god ektemake. Den ideelle kvinnen skulle være kysk, lydig, sparsommelig, from og i hovedsak stille, mens den ideelle mannen var ansvarlig, fast og ærbar. ^[162]

Ettersom døden var nær og arv ble viktig, var kontrakter mellom blivende ektefeller svært vanlige, og spesielt når en av dem eller begge hadde tidligere ekteskap bak seg. En av grunnene til dette var at kvinner som giftet seg fikk sin del av arven som medgift. Det var som oftest mannen som kontrollerte, men ikke eide, sin kones medgift, men her varierte lovene. Ellers var ekteskapstradisjonene markant forskjellige avhengig av hvor i Europa du hørte hjemme. I nordvest var det vanlig å vente helt til midten av 20-årene å gifte seg, for deretter raskt å bli en selvstendig familie. Aldersforskjellen mellom parene var også beskjeden, der mannen var bare et par år eldre. I Irland og resten av Europa var det mer vanlig å gifte seg som tenåringer og å bli i storfamilien, eller at mannen var godt ute i 30-årene mens kvinnen var betydelig yngre.^[163]

Det var vanlig å bli enke eller enkemann, og dette hadde størst betydning for kvinner. Faktisk var det så stor betydning at den språklige utviklingen for ordet er omvendt av det tradisjonelle. Tradisjonelt er den mannlige versjonen roten og den kvinnelige får et tillegg, for eksempel syerske eller heltinne. Her er enke roten og enkemann den mannlige versjonen. Uttrykket enkemann ble ikke brukt før 1700-tallet. Man finner noe av det samme i brud og brudgom. Kort sagt var det mer dramatisk for kvinner å bli enker enn menn. For kvinnene forsvant den økonomiske tilknytningen mannen hadde til sitt arbeid. Enker, og særlig eldre som ble mindre attraktive, hadde en vanskelig situasjon. Samtidig kunne kvinner arve fra sine ektemenn og investere dem klokt dersom paret var i det minste moderat rike. Enker var også familieoverhodet, og kunne bestemme barns fremtidig ektefeller og ta viktige avgjørelser. Tradisjonelt var det slik at for kvinner var de som var unge, med få barn eller begge, ofte giftet seg igjen, og det fort, mens for menn var det gjerne de som var litt eldre og hadde mange barn. Det var også vanligere for menn enn for kvinner å gifte seg på nytt.^[164]

Nøyaktig når man gikk over fra voksen til gammel var uklart. Tradisjonelt var overgangsalderen et utgangspunkt for kvinner, og mange kvinner fikk gjerne sine siste barn i 40-årsalderen. For menn var det ingen klar overgang. De fulgte mønsteret fra familiene nevnt over, at nordvest i Europa levde de eldre for seg selv så lenge de kunne, mens ellers var de del av et kollektiv med tre generasjoner med familie. Mens de som var i et kollektiv ble tatt vare på, var det i nordvest vanligere at enkemenn ble tatt vare på i familien enn enker. Enker kunne ofte alliere seg med andre enker eller andre bekjente og skape en felles løsning der alle bidro litt. Det var også fordommer overfor eldre. Enkelte var for begge kjønn, som at de ble senile, men de fleste var mot eldre kvinner, som at de kunne skade dyr, barn og brystfødende kvinner.^[165]

Døden var langt mindre knyttet til alderdom i renessansen enn den var senere. Dette skyldtes at dødeligheten var høy i alle deler av livet, spesielt de første årene. Derfor var det viktig for folk å ha en god død, og kunsten å dø, eller ars moriendi, ble et vanlig begrep. Man måtte veie opp for ine synde, unngå Djevelens fristelser og være klar til å møte Gud. Mer praktisk burde man alltid ha et testamente og betale for sjelesørging og minnestunder. Dersom man visste, eller trodde, at den siste time var nær, kalte man som oftest til en prest som gjennomførte ritualer som gjorde overgangen lettere. Døde ble vasket av familiens kvinner eller av profesjonelle og så påkledd før de ble begravet innen en dag eller to. Begravelsen var ofte gjennomført som en prosesjon, og profesjonelle gråtekoner kunne gjøre prosesjonen spesielt imponerende for de som så på. Begravelsen og bønnen om at sjelene måtte hvile i fred sto knyttet til overtro; det het at mødre, hevnlystne mordere og de som hadde begått selvmord kunne gå igjen og skape problemer for de levende. Mange lærde prester var imot denne overtroen, og for katolikker ble troen om at de døde gikk til Skjærsilden for å bøte for sine synder sterkere. Tanken var at man kunne hjelpe sine kjære ut fra Skjærsilden til himmelen ved å betale avlatsbrev. Denne praksisen fikk sterk motbør hos blant andre Martin Luther, og var avgjørende for protestantismen.^[166]

Medisinen hadde i liten grad utviklet seg siden antikken, men den hadde i middelalderen i det minste utviklet seg fra perioden i tidlig middelalder der selv dette gikk tapt. Aristoteles, Hippokrates og særlig Galen var regnet blant de store medisinere. Galen selv levde i Romerriket, som forbød disseksjon av mennesker. Derfor var hans observasjoner basert på nøye disseksjon av dyr og av antakelser. Galen skrev svært mange verk på gresk på midten av 100-tallet e.Kr.^[167]

I renessansen ble stadig flere av disse tekstene tilgjengelige for publikum. Galen særlig vektla ideene om humoralpatologi, ideen om at kroppen måtte forstås ut ifra balansen mellom de fire kroppsvæsker blod, slim, gul galle og sort galle. Disse væskene hadde som hovedfunksjon, trodde man, å påvirke humøret, og ikke den faktiske funksjonen man trodde. I mesteparten av denne perioden hadde man ikke en god forståelse av blodomløpet, så allmenn teori var at blodet ble skapt i leveren av mat, og fløt som flo og fjære rundt i kroppen, og ga næring. Blodet hadde to funksjoner, og de to blodtypene var markant forskjellige. Den ene typen beveget seg fra leveren til blodårene. Den andre var i hjertet, der den ble blandet med luft og skapte en livskraft som videre fraktet de andre tre væskene rundt i lungene og arteriene. Sykdom var manglende balanse mellom væskene. Ettersom nøyaktig hva gul og svart galle var ikke var godt definert og slim, altså spytt, var vanskelig å produsere, var det enkleste å justere blodet. Et svært populært medisinsk inngrep var blodlating. Samtidig ble diett, trening, søvn, seksuell aktivitet og kontakt med familie og venner med på å forstå menneskets fysiske tilstand. Blodet var livet i datiden, og selv sæd var blod omgjort, mens kvinners menstruasjonsblod ble gjort om til næring for fosteret under graviditeten. Menn var «varmere» enn kvinner, og «virile» kvinner, det vil si kvinner med høyere kroppstemperatur enn vanlig, ble antatt å kunne produsere sæd. Først mot slutten av denne perioden ble Galens forståelse av menneskekroppen kritisert av Andreas Vesalius, som gjennomførte disseksjon på mennesker.^[168]

For folk flest var den praktiske betydningen av læren om humoralpatologi at stadig flere sykdommer ble behandlet med blodlating. Dette ble som oftest gjennomført av slaktere eller barberere. Medisin besto som oftest av blandinger av urter, salter, mineraler og andre ingredienser, både som medisin mot sykdommer og som styrkedrikker. En form for proto-homøopati var også del av medisinen, for eksempel var tanken at urter som hadde prikker kunne kurere sykdommer som skapte prikker, som for eksempel meslinger.^[169]

Men i tillegg til medisin, var også mat viktig. Overtroen ville ha det til at hvitt brød, det vil si loff og andre brød av finmalt hvete, var godt for helsen, mens brød laget av sammalt mel ikke hadde samme effekt. Grønnsaker ble også spist, for det meste rotfrukter, med noe salat i sør. I nord var grønnsaker nærmest ikke-eksisterende om vinteren og våren, utover det man hadde lyktes å preservere. C-vitamin var ikke lett tilgjengelig, og sjørbuk var vanlig. Mot slutten av perioden dukket surkål opp som et alternativ. Kålrot, som er rik på vitamin C, ble ikke dyrket, i det minste i nord, før 1600-tallet.^[169]

For mange av de fattigere, det vil si flesteparten, var det å lage mat, spesielt varm mat, en stor utfordring. Selv om arnesteder eksisterte, tok skikkelige ovner stor plass, og fyring var dyrt. Det var ikke uvanlig at flesteparten kjøpte ferdiglaget mat fra vertshus eller kjøpmenn. Kjøtt var luksus. Dyr som neppe ville overleve vinteren eller som det ikke var nok fôr til, ble slaktet på denne tiden. Av de dyrene som ble spist, var det også et rangsystem. Fuglene fløy i himmelen, og var nærmere Gud. Adelige foretrakk fugl på tallerkenen, og det het at man ble smartere og mer følsomme av å spise dem. Griser rotet i jorda, og var mest mat for bønder. Kvinner skulle spise grønnsaker og supper, mens men trengte mer kjøtt. For begge kjønn var både øl og vin vanlig, spesielt siden rent vann var vanskelig å finne. Tradisjoner innen mat gikk også over til religionen. Jøder og muslimer spiste ikke svin, muslimer fastet på spesielle tidspunkter og jøder spiste ikke skalldyr. Katolikker og ortodokse spiste ikke kjøtt på visse dager. Konvertitter ble derfor nøye observert for å se om de hadde konvertert også i matveien, og ikke bare i teorien.^[170]

Renessansen hadde startet en utvikling innen kunst, utdannelse, handel og samfunnsoppbygning som markant skilte seg fra det tidligere Europa. Selv om det var tegn på slutten av 1300-tallet til at føydalismen falt og at kirken mistet makt, var renessansen annerledes på flere punkter. For det første var dette ikke bare en endring av maktforhold mellom konge og kirke, men også et angrep på dokrtinen til kirken. Adelen opplevde ikke bare et midlertidig tilbakeskritt, men det ble klart at de som makthavere var markant svekket, og at utviklingen nærmet seg enevelde i flere land. Kunsten hadde en eksplosiv utvikling med tanke på perspektiver, nøyaktig gjengivelse av menneskekroppen, motivvalg og aktmalerier. Handelen forandret maktforholdene til fordel lavadelige og borgere der høyadelen før hadde vært mektigst.

Samtidig var det ikke bare protestantene som hadde problemer med Kirken. Også katolikker hadde det, og særlig hadde Spania tatt dette på alvor. Allerede sent på 1400-tallet hadde en reformistisk og moralsk bølge slått over dem. Den sluttet ikke der. Samtidig som Luther ble stor i Det tysk-romerske rike i 1521, fikk Ignatius av Loyola en åpenbaring. Han skulle være Jomfru Marias ridder som skulle lære opp barn både i lesing og skriving og i den rette tro. Han studerte selv latin på skolen også ved Sorbonne, og sammen med studiekamerater stiftet han Jesu samfunn, og de kalte seg jesuitter. Jesuittene hadde en nær fanatisk tiltro til paven, og det het at «Det hvite jeg ser vil jeg tro er sort dersom Kirken befaler det slik». Jesuittene gjorde en god innsats i å utdanne befolkningen, men deres forsøk på å påvirke politikken til forskjellige land i retning kirken ble mindre vellykkede. Likevel telte Jesu Samfunn 1500 medlemmer da Loyola døde i 1556. Disse ble et effektivt våpen for Paven.^[171]

Samme år som Loyola døde, trakk Keiser Karl V seg som konge av Spania og Det tysk-romerske riket. Han delte opp sine riker slik at Det tysk-romerske riket, Habsburg (etter hvert Østerrike), Böhmen og Ungarn tilfalt hans bror Ferdinand, mens Spania, Nederlandene, Burgund og Aragons italienske eiendeler, i tillegg til spanske eiendeler i Amerika, gikk til Karl Vs sønn, Felipe II.^[172] Martin Luther selv hadde dødd i 1546. I 1555, året før han døde, hadde Karl V måttet inngå religionsfreden i Augsburg, der protestantene fikk nærmest full seier til å la hertugen velge religiøs retning.^[173]

Den skjøre freden mellom katolikker og protestanter varte ikke. Den neste perioden ble preget først av Motreformasjonen, der katolikkene samlet seg om en nytolkning av religionen der en rekke trekk ble silt ut, mens andre ble forsterket. De fikk støtte blant annet av Filip II av Spania, som var langt mer dogmatisk enn sin far, Karl V av Det tysk-romerske rike.^[174] I Frankrike ble religionskrigene spesielt blodige, med kulminasjonen ved Bartolomeusnatten i 1572. I Storbritannia var det imidlertid noe fredeligere under Elizabeth I enn under faren Henrik VIII. Det ble til og med begynnelsen på storhetstiden for dem.^[175]

For Øst-Europas del var det ikke helt likt. Russland gjorde store utviklinger under det harde, men også samlende, styret til Ivan den grusomme. Han lyktes imidlertid bare delvis. Ved å innføre stystem der deler av Russland ble styrt utenom det byråkratiske systemet, fikk hann venner som var lojale og anga de som var imot ham, men han miistet også støtten til adelen, som det gikk utover. Siden adelen hadde mest krigserfaring, fikk Ivan store problemer med tartarene, som invaderte. Dermed måtte systemet avvikles for å få adelen tilbake på Ivans side.^[176] Ungarn var på sin side kraftig redusert etter 1526, og var ikke lenger å regne som en stormakt, knapt en mellomstor. Dette ble forsterket ettersom Ungarn nå var delt i tre områder, en kontrollert av Habsburgerne, en av Ungarn og en av Det osmanske rike. Adelelen viste liten lojalitet, og byttet side etter hvem som ga dem best fordeler.^[177] Det osmanske rike opplevde også en nedgangstid, som gikk fram og tilbake fra slaget ved Lepanto og fram til den totale ydmykelsen i 1699.^[178]

• Euan Cameron (red.): Early Modern Europe An Oxford History , Oxford University Press, Oxford, 1999
• G.R. Elton (red.): The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, Cambridge University Press, Cambridge, 1990
• Niall Ferguson: The Ascent of Money - A financial history of the world, London, 2009
• Finn Fuglestad: Fra Svartedauden til Wienerkongressen - Den vesterlandske kulturkretsens historie 1347-1815 i et globaltsammenliknende perspektiv, Cappelen Akademisk Forlag, Oslo, 1999
• Mark Greengrass: Christendom Destroyed: Europe 1517-1648, Penguin Books, St Ives, 2015
• Thomas H. Greer, Gavin Lewis: A Brief History of the Western World Sixth Edition, Harcourt, Brace Jovanovic, Orlando (Florida), 1992
• Dennis P. Hupchick, Harold E. Cox: The Palgrave Concise Historical Atlas of Eastern Europe, Palgrave, New York, 2001
• R.R. Palmer, Joel Colton: A History of the Modern World, McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995n
• Merry E. Wiesner-Hanks: Early Modern Europe 1450-1789, Cambridge History of Europe, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 2006 (2. utgave 2013)

• 1500–1660: kirkestat; temaside hos norgeshistorie.no