Norges fylker

Norges fylker (nordsamisk: fylka; sørsamisk: fylhke; lulesamisk: fylkka; kvensk: fylkki) er undernasjonale, geografiske områder mellom staten og kommunene. Norge er inndelt i elleve fylker.^[1] Det er i hovedsak to typer myndigheter i fylkene: fylkeskommunen, som har folkevalgt politisk ledelse, og fylkesmannen, som er statens regionale representant. I tillegg finnes fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.

Fylkesinndelingen og -navnene er fastsatt i inndelingslova § 29.^[2]

Norge var før og i vikingtiden og middelalderen inndelt i fylker. Navnet kommer av det norrøne ordet fylki, avledet fra ordet folk. Noen fylker hadde navn etter kongen som grunnla småriket, andre etter folket som bodde der, og atter andre etter landskapet det lå i. Til 1919 var Norge delt inn i amt og mot slutten av 1800-tallet ble det foreslått å endre betegnelsen til «syssel» eller «fylke». Navnene på det enkelte fylket ble hentet blant annet fra den norrøne sagalitteraturen med ønske om fornorske navnene. Professor Marius Hægstad ledet fra 1900 utredningen av nye navn på fylker og kommunen, utredningskomiteen besto ellers av riksmålsfolkene Hertzberg, Taranger og Bang. Utrederne var enige om å bruke navn med opprinnelse i norsk historie og det ble til dels foreslått å bruke administrasjonssenterets navn. Forslaget ble ikke gjort noe med og fra 1914 gjorde Hægstad sammen med Hjalmar Falk en ny utredning. Falk og Hægstad foreslo «fylke» som erstatning for «amt». De gamle (norrøne) navnene stemte ikke helt med gjeldende grenser. For eksempel omfattet det gammelnorske Upplǫnd (flertall av Uppland) Oppland, Hedmark, deler av Buskerud og Akershus. «Ringerike» ble foreslått for Buskerud, mens «Romerike» ble foreslått for Akershus. Navnet «Telemark» omfattet opprinnelig de indre delene, og dette ble foretrukket fremfor «Grenland» som omfattet de ytre delene. «Fjordane» ble foreslått for det som ble Sogn og Fjordane. «Møre» ble navnet på tidligere Romsdals amt, og i 1935 kom «Romsdal» inn igjen i form av «Møre og Romsdal». «Nordland», «Trums» og «Finnmark» var Falk og Hægstads forslag, mens departementet gikk inn for «Haalogaland», «Trondenes» og «Finnmark».^[3]

De fleste av de gamle fylkene og fylkesnavnene eksisterer fortsatt som distrikter vi kjenner den dag i dag. De senere syssel-, lens- og fogderiinndelningene som suksessivt fulgte i senmiddelalderen baserte seg i stor grad på de gamle fylkesenhetene, selv om de fleste fra 1660 også ble deler av større amter, som var en direkte forløper til dagens fylker. Det var så sent som i 1919 at de tidligere amtene ble erstattet av betegnelsen fylke, som dermed kom til å omfatte relativt større enheter enn begrepet gjorde tidligere, selv om også de gamle fylkene hadde sterkt varierende størrelser. Det var opprinnelig 20 fylker, hvorav to byer, Bergen og Oslo, var egne fylker. Etter at Bergen gikk inn i Hordaland i 1972 og trøndelagsfylkene ble slått sammen den 1. januar 2018, var 18 fylker i Norge. Den 1. januar 2020 ble antallet redusert til elleve som følge av et stortingsvedtak fra 8. juni 2017:^[4] Hordaland og Sogn og Fjordane ble slått sammen til Vestland; Aust-Agder og Vest-Agder ble slått sammen til Agder; Vestfold og Telemark ble slått sammen til Vestfold og Telemark; Oppland og Hedmark ble slått sammen til Innlandet; Buskerud, Akershus og Østfold ble slått sammen til Viken og Troms og Finnmark ble slått sammen til Troms og Finnmark. Rogaland, Møre og Romsdal, Nordland og Oslo ble videreført med unntak av noen grensejusteringer når det gjaldt Møre og Romsdal og Nordland. Endringene i fylkesstrukturen trådte i kraft fra 1. januar 2020.

Norges politiske system

Stortinget Stortingsvalg 1945– Stortingspresident Stortingsrepresentant 2021–2025 Statsministeren Statsrådet Kongen Harald V Liste over monarker Regjeringen Støre Liste over regjeringer Kommuner Fylkeskommuner Politiske partier Grunnlov

v d r

En fylkeskommune er en offentlig, folkestyrt etat som ivaretar enkelte offentlige forvaltnings- og tjenesteproduserende oppgaver innenfor et fylke.

Hvert fylke unntatt Oslo utgjør en fylkeskommune (kommuneloven § 3). Hvorvidt Oslo skal anses som en kommune eller fylkeskommune eller begge deler i henhold til særlovgivning må avgjøres på grunnlag av den enkelte lov.^[5]

Fylkestinget velges direkte av fylkets innbyggere ved kommune- og fylkestingsvalg. Direkte valg til fylkesting ble vedtatt av Stortinget i 1974 og det ble avholdt direkte valg til fylkesting i Norge første gang i 1975.

Fylkeskommunens politisk valgte organer tilsvarer primærkommunenes: fylkesting (kommunestyre), fylkesutvalg (formannskap) og fylkesordfører (ordfører). Noen fylkeskommuner har også parlamentarisme på fylkesnivå og har dermed fylkesråd.

Blant fylkeskommunenes oppgaver er

• anlegg og vedlikehold av fylkesveier
• planlegging av og støtte til kollektivtrafikk
• videregående opplæring
• kulturminnevern og museum
• idrett, friluftsliv og folkehelse
• bibliotekutvikling
• arkiv
• integrering
• kulturutvikling og -formidling
• regional utvikling og arealforvaltning
• tannpleie

Fylkeskommunen kalles et folkevalgt mellomnivå i norsk forvaltning.

Forgjengeren til fylkeskommunen, amtskommunen, ble opprettet i 1837 da det kommunale selvstyret ble innført. Siden den gang og frem mot 1945 har utviklingen av fylkeskommunen beveget seg med små steg, mens det etter 1945 – da spesielt på 1970-tallet – ble det igangsatt storstilte reformer av fylkesnivået. Med reformen i 1975 kom det til et skille mellom fylkesmann og fylkeskommune. Fylkesmannen er statens mann i fylket, med en rekke tilsynsoppgaver overfor kommunene.

I 1984 fikk fylkeskommunene ansvar for spesialisthelsetjenester utenfor institusjonene, kommunene fikk et klart ansvar for primære helsetjenster. I 1986 ble sykehjemmene tilbakeført til kommunene fordi sammenhengen til de primære helse- og sosialtjenester og kommunale botilbud til eldre ble ansett som viktigere enn sammenhengen til sykehusene. I 1991 ble HVPU-institusjoner nedlagt, og ansvaret for omsorgen ble overført til kommunene.

Med helsereformen i 2001 ble helsetjenesten (sykehusene, psykiatri og habiliteringstilbud) flyttet ut av fylkeskommunen og over i nyopprettede, regionale, statlige drevne helseforetak, og i 2004 ble ansvar innen barnevern, familievern og rusomsorg ble overført til staten.

I årene 2005–2009 pågikk et reformarbeid med sikte på å vurdere arbeidsdelingen mellom fylkeskommunene og primærkommunene, mellom fylkeskommune og fylkesmann, og ved å vurdere sammenslåing av fylker til større regioner. Det ble ingen sammenslåing av fylker, i stedet ble ansvaret for 17 200 km riksvei og 78 ferjesamband overført til fylkene.

En fylkesmann er en embetsmann utnevnt i statsråd og fungerer som statens representant i sitt fylke. Fylkesmannen utfører forvaltningsoppgaver på vegne av departementene og fører tilsyn med kommunenes virksomhet. Fylkesmannen er også klageinstans for mange typer kommunale vedtak.

I fylkene finnes også fylkesnemnder for barnevern og sosiale saker.

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker er statlige organer som blant annet fatter vedtak om overtakelse av omsorg for barn, tvangsplassering av barn med atferdsvansker, tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere, og fratakelse av foreldreansvar.

Fylkeslandbruksstyrene var tidligere statlige myndigheter i hvert fylke. Disse behandlet saker etter jordloven og konsesjonsloven. Mange av fylkeslandbruksstyrenes oppgaver ble etter hvert overført til kommunene. De gjenværende oppgaver ble overført til fylkesmannen fra 1. januar 2010, og fylkeslandbruksstyrene ble nedlagt.

Hvert av de 19 fylkene slik de var før 2018 fungerer som valgdistrikt for Stortinget, hvor fylkets størrelse (både befolkning og areal) bestemmer hvor mange representanter fylket har i parlamentet, og hvor representantene blir valgt gjennom forholdstallsvalg-ordningen. I Stortinget sitter representantene sortert etter hvilket fylke de representerer, ikke hvilket parti de tilhører. Ordningen om at fylkene fungerer som valgdistrikter er det nærmest unison enighet om i Norge, og lignende ordninger er også vanlige internasjonalt: Blant vestlige land som har parlamentarisme og forholdstallsvalg er det bare Nederland og Israel som har nasjonale valglister, alle andre land stiller med valgdistrikter som kan sammenlignes med norsk fylkesnivå.

Nummer[6]	Navn	Adm. senter	Folketall	Areal[7]	Ant. komm.	Målform[8]	Ordfører	Fylkesmann
03	Oslo  Oslo	Oslo	681 071	454.12	1	Nøytral	Marianne Borgen (SV)	Valgerd Svarstad Haugland
11	Rogaland  Rogaland	Stavanger	416 943	9377.10	23	Nøytral	Marianne Chesak (Ap)	Lone Merethe Solheim (konst.)
15	Møre og Romsdal  Møre og Romsdal	Molde	265 392	14355.62	26	Nynorsk	Jon Aasen (Ap)	Lodve Solholm
18	Nordland  Nordland (Nordlánnda)	Bodø	243 335	38154.62	41	Nøytral	Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp)	Tom Cato Karlsen
30	Viken Viken	Oslo, Drammen og Sarpsborg	1 234 374	24592.59	51	Nøytral	Roger Ryberg (Ap)	Valgerd Svarstad Haugland
34	Innlandet  Innlandet	Hamar og Lillehammer	370 994	52072.44	46	Nøytral	Even Aleksander Hagen (Ap)	Knut Storberget
38	Vestfold og Telemark  Vestfold og Telemark	Skien og Tønsberg	415 777	17465.92	23	Nynorsk[9]	Terje Riis-Johansen (Sp)	Per Arne Olsen
42	Agder  Agder	Kristiansand og Arendal	303 754	16434.12	25	Nøytral	Arne Thomassen (H)	Stein A. Ytterdahl
46	Vestland  Vestland	Bergen og Leikanger	631 594	33870.99	43	Nynorsk	Jon Askeland (Sp)	Lars Sponheim
50	Trøndelag  Trøndelag (Trööndelage)	Steinkjer	464 060	42201.59	38	Nøytral	Tore O. Sandvik (Ap)	Frank Jenssen
54	Troms Finnmark Troms og Finnmark (Romsa ja Finnmárku/Tromssa ja Finmarkku)	Tromsø og Vadsø	243 925	74829.68	39	Nøytral	Ivar B. Prestbakmo (Sp)	Elisabeth Aspaker

Nummer	Navn	Adm. senter	Opphørte	I dag en del av
01	Østfold  Østfold	Sarpsborg	2020	Viken
02	Akershus  Akershus	Oslo	2020	Viken
04	Hedmark  Hedmark	Hamar	2020	Innlandet
05	Oppland  Oppland	Lillehammer	2020	Innlandet
06	Buskerud  Buskerud	Drammen	2020	Viken
07	Vestfold  Vestfold	Tønsberg	2020	Vestfold og Telemark
08	Telemark  Telemark	Skien	2020	Vestfold og Telemark
09	Aust-Agder  Aust-Agder	Arendal	2020	Agder
10	Vest-Agder  Vest-Agder	Kristiansand	2020	Agder
12	Hordaland  Hordaland	Bergen	2020	Vestland
13	Bergen  Bergen	Bergen	1972	Vestland
14	Sogn og Fjordane  Sogn og Fjordane	Leikanger	2020	Vestland
16	Sør-Trøndelag  Sør-Trøndelag	Trondheim	2018	Trøndelag
17	Nord-Trøndelag  Nord-Trøndelag	Steinkjer	2018	Trøndelag
19	Troms  Troms	Tromsø	2020	Troms og Finnmark
20	Finnmark  Finnmark	Vadsø	2020	Troms og Finnmark