nynazisme

Den tyske nasjonalsosialismen var i etterkrigstiden sterkt stigmatisert, dels på grunn av naziregimets militære aggresjon og undertrykkelse, men spesielt som følge av det mest ekstreme resultatet av nazismens antisemittiske ideologi og praksis: den systematiske masseutryddelsen av jøder og andre minoriteter. Likevel vokste det allerede på 1950- og 1960-tallet frem små organisasjoner som forsøkte å gjenreise arven fra den tyske nasjonalsosialismen, som American Nazi Party, the British National Socialist Movement og World Union of National Socialists. Disse grupperingene, som hadde benektelse av holocaust som en viktig kampsak, forble lenge svært marginale.

Nynazismen fikk likevel betydelig vekst i mange land utover 1980- og 1990-tallet, særlig gjennom fremveksten av den nazistiske delen av skinhead-bevegelsen og hvit makt-musikken fra starten av 1980-tallet. Dette skapte grobunn for en transnasjonal rasistisk ungdomssubkultur. Skinhead-bevegelsen startet i England, men hentet ideologi og uttrykksformer fra både tysk nazisme, amerikansk rasisme og Ku Klux Klan-tradisjon. Vold, rasisme, hypermaskulinitet og en særpreget klesstil var sentrale uttrykksformer. Mange av deltakerne var mer opptatt av den subkulturelle identiteten, gruppefølelsen, fremmedhatet og den aggressive stilen enn av selve ideologien. For en del opprørske ungdommer var det de nazistiske symbolenes sjokk- og provokasjonsverdi som gjorde dem tiltrekkende. Etter hvert som skinhead-kulturen og hvit makt-musikken begynte å gå av moten mot slutten av 1990-tallet, forsvant også mange av deltakerne. Men en betydelig andel gikk over til andre typer høyreekstreme og høyreradikale bevegelser og partier.

Nynazismen har alltid vært transnasjonal, men den raskt økende utbredelsen av Internett og sosiale medier bidro til å sette fart på den transnasjonale samhandlingen blant høyreekstremister, særlig etter årtusenskiftet. Ekstremister av ulik ideologisk karakter var raskt ute med å bruke nettet til å etablere fellesskap på tvers av landegrenser, spre ideer og propaganda, og rekruttere og radikalisere nye deltakere. Fysiske grupper og organisasjoner fikk mindre betydning, mens virtuelle fellesskap ble viktigere. Her kunne isolerte enkeltpersoner lett finne likesinnede, og samtidig opptre anonymt. Terskelen for deltakelse i ekstremistiske miljøer ble lavere, men også mer uforpliktende.

Begrepet nynazisme brukes ofte upresist som en generell betegnelse på høyreekstremistiske, nasjonalistiske og rasistiske aktivister og organisasjoner. «Nazisme og «nynazisme» er betegnelser som vanligvis benyttes av deres motstandere. Selv foretrekker de heller betegnelser som «nasjonalsosialister», «hvite nasjonalister» eller bare «nasjonalister».

De fleste nynazister er heller ikke rendyrkede nasjonalsosialister, og mange avviser tradisjonelle nazistiske ideer om førerprinsippet og partiets rolle som massebevegelse. De kombinerer oftest ideologiske elementer og symboler fra en rekke ulike kilder: Den tyske nasjonalsosialismen, lokale fascistiske tradisjoner fra før og under andre verdenskrig, amerikansk rasisme i form av Ku Klux Klan-symboler og raserevolusjonær antisemittisme, sørafrikansk apartheid-ideologi, gammel norrøn odinisme, og den fascistiske retningen av britisk skinhead-subkultur. Gjennomgangstema er konspirasjonsteorier, aggressiv nasjonalisme, tro på den hvite eller ariske rasens overlegenhet, jødehat, holocaust-fornektelse, fremmedhat, antikommunisme, antiliberalisme, antifeminisme, hat mot homofile og andre seksuelle minoriteter, avvisning av demokrati og allmenne menneskerettigheter, og aksept av vold som legitimt politisk virkemiddel.

Organiserte nynazister og rasistiske skinhead-gjenger stod bak mye av den høyreekstreme volden og terroren i Europa, særlig fra 1980-tallet og frem mot starten av 2000-tallet. I den påfølgende perioden har det meste av den dødelige volden vært begått av enkeltaktører med liten eller ingen direkte tilknytning til organisasjoner, men ofte sterkt påvirket av nynazistisk ideologi, og inspirert av høyreekstreme nettfora og forbilder. Overgangen fra gruppebasert vold til terroristiske enkeltaktører kan dels forklares med at den voldsorienterte skinhead-kulturen har forsvunnet fra gatene i de fleste land, men også at politi og sikkerhetstjenester i økende grad overvåker de mest militante høyreekstreme miljøene og avverger gruppebaserte terrorplott. Enkeltaktører er langt vanskeligere å oppdage.

Fra slutten av 2010-tallet har nihilistiske ideer om «akselerasjonisme» fått økende innflytelse i en del raserevolusjonære miljøer, særlig på nettet. Ut fra forestillinger om at det etablerte samfunnet er fullstendig degenerert og står på randen av kollaps, mener de at terrorangrep, attentat og massedrap er det som skal til for å dytte samfunnet det siste stykket mot undergangen. Slike ideer lå til grunn for en bølge av masseskytinger rettet mot muslimer, jøder og innvandrere i 2019.

Etter andre verdenskrig ble nasjonalsosialistiske partier forbudt i en rekke land, blant annet i Tyskland, Østerrike og Nederland. Bare i sjeldne tilfeller har slike partier vedgått å ha et forbilde i den tyske nasjonalsosialismen. Skillet mellom nazister og ikke-nazister er heller ikke alltid lett å trekke i praksis. Mange høyreradikale partier og innvandrerfiendtlige organisasjoner tiltrekker seg nynazister som medlemmer uten at partiene og organisasjonene i seg selv kan sies å være nynazistiske. Samtidig vil organisasjoner som lar nazistisk ideologi og uttrykksformer komme til fritt uttrykk i interne sammenhenger, ofte av taktiske grunner presentere et relativt moderat ansikt utad. Ved å holde en mer moderat fasade uten bruk av åpenbare nazistiske symboler og slagord har likevel partier med sterk tilknytning til nazismen fortsatt å operere, blant annet Tysklands Nasjonaldemokratiske Parti (NPD). Flere slike nazist-inspirerte partier har oppnådd representasjon i noen av delstatsparlamentene.

I Hellas fikk det tydelig nazistinspirerte partiet Gyllent Daggry hele sju prosent av stemmene og ble tredje største parti ved parlamentsvalget i 2015, og de fikk over ni prosent av de greske stemmene i valget til Europaparlamentet året før. Partiet ble i 2020 forbudt og oppløst på grunn av partiets koblinger til en rekke alvorlige voldshandlinger mot innvandrere, politiske motstandere, homofile og minoriteter. Flere av partilederne ble dømt for å ha ledet en kriminell organisasjon.

I Norge har nynazisme vært en marginal bevegelse med liten oppslutning. Det var vanskelig å fremstå som norsk nasjonalist og samtidig flagge nasjonalsosialisme – ettersom nordmenn flest assosierer nazisme med fremmed okkupasjon og landssvik. I etterkrigstiden arbeidet tidligere medlemmer av Nasjonal Samling for å få oppreisning etter landssvikoppgjøret gjennom Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO) og avisen Folk og Land. Med tette forbindelser til dette miljøet opprettet en yngre generasjon nynazister, nasjonalister og antikommunister flere mindre organisasjoner før Norsk Front (NF) ble dannet i 1975. På det meste hadde NF trolig rundt 1400 medlemmer og minst like mange sympatisører. Partiet forsøkte å bli registrert til stortingsvalg, men ble nedlagt etter at en aktivist sprengte to bomber mot 1. mai-demonstranter i 1979.

Etterfølgeren, Nasjonalt Folkeparti, ble også kraftig redusert etter at flere av partilederne ble dømt til lange fengselsstraffer for sprengningsaksjoner, skadeverk og andre straffbare forhold i 1985. Nasjonalt Folkeparti ble oppløst i 1991, og de få gjenværende medlemmene ble oppfordret til å melde seg inn i Fedrelandspartiet (stiftet i 1990).

Det oppstod flere voldelige grupper i miljøet rundt Norsk Front/Nasjonalt Folkeparti rundt 1980 og de følgende årene. Den mest alvorlige hendelsen var de såkalte Hadelandsdrapene, hvor tre medlemmer av Norges Germanske Armé ble dømt for drap og medvirkning til drap på to andre som var tilknyttet gruppen i 1981. De to var mistenkt for å ha tystet til politiet etter at de hadde gjennomført et innbrudd i et militært lager for å skaffe våpen til gruppen.

En gruppe mer ideologisk orienterte nasjonalsosialister hadde i 1988 opprettet organisasjonen Zorn 88, med særlig interesse for antisemittisme og historierevisjonisme. En stor andel av medlemmene tilhørte NS-generasjonen. Senere tok gruppen navnet Norges Nasjonalsosialistiske Bevegelse. Dette lille miljøet hadde en ekstrem ideologi, men var ikke interessert i vold eller annen gateaktivisme. De gjorde lite av seg, men hadde en del internasjonalt samarbeid med likesinnede i World Union of National Socialists (WUNS) og Danmarks Nationalsocialistiske Bevægelse (DNSB).

Den viktigste nynazistiske grupperingen på 1990-tallet i Norge var det såkalte nasjonalistmiljøet, med lokale grupper en rekke steder, særlig på Østlandet. Noen av de sentrale aktørene hadde vært med i Norsk Front, Nasjonalt Folkeparti og Norges Germanske Armé, og blitt dømt for voldsaksjonene i 1979, 1981 og 1985. De fortsatte å være blant de mest toneangivende og militante i miljøet, og enkelte hadde i denne perioden også tatt til seg skinhead-stilen. Disse personene og denne stilen satte et sterkt preg på det fremvoksende nasjonalistmiljøet i første halvdel av 1990-tallet.

Samtidig kom det sterke impulser fra det langt større og svært ekstreme og voldsorienterte nynazistmiljøet i Sverige, særlig representert ved terrornettverket Vitt Ariskt Motstånd (VAM). Det svenske miljøet var i sin tur sterkt preget av den amerikanske raserevolusjonære ideologien og konspirasjonsteorien om «the Zionist Occupation Government» (ZOG) og «raseforræderne». I Sverige fantes det også et sterkt Hvit Makt-musikkmiljø, og konserter bidro til mye reisevirksomhet og omfattende internasjonale kontakter. Nasjonalistmiljøet hadde forbindelser med anti-innvandringsorganisasjoner og -aktivister som Folkebevegelsen mot innvandring (FMI) og Norge mot innvandring (NMI), ledet av Arne Myrdal (1935–2007).

Deltakerne i nasjonalistmiljøet kom stadig i voldelige konfrontasjoner med militante antirasister. I andre halvdel av 1990-tallet ble deler av miljøet stadig mer fragmentert og ekstremt. Noen dannet små paramilitære celler (med navn som Einsatz, Hvit Arisk Terror og Væpnede Ariske Celler), og planla terroraksjoner som det ikke ble så mye av. De mest markante var skinheadgruppene Boot Boys, som hadde lokale grupper på Bøler i Oslo, Bergen, Halden og Kristiansand. Disse gruppene var stadig involvert i vold. I januar 2001 begikk to sentrale deltakere i Boot Boys på Bøler et rasistisk motivert drap hvor de knivstakk den 15 år gamle Benjamin Hermansen, som hadde norsk mor og ghanesisk far. De to drapsmennene ble dømt til 18 og 17 års fengsel. Drapet ble et vendepunkt for den åpne nynazismen i Norge, med titusenvis som markerte motstand. Boot Boys, Nasjonalistmiljøet og andre åpne nynazister kunne ikke lenger markere seg på gata, og rekrutteringen avtok.

Den eneste nynazistiske organisasjonen med en viss utadrettet aktivitet utover på 2000-tallet var Vigrid, som ble ledet og grunnlagt av Tore Tvedt (1943–). Han forsøkte å bygge opp en raserevolusjonær organisasjon med en ideologi basert på en blanding av norrøn mytologi og antisemittisk rasisme. Tvedt var tydelig inspirert av tradisjonell nasjonalsosialisme og antisemittiske konspirasjonsteorier. Ritualene og fellesskapet i Vigrid hadde tydeligvis en viss appell overfor en del rotløse unge, og organisasjonen hadde en betydelig rekruttering av ungdommer fra slutten av 1990-tallet og utover mot andre halvdel av 2000-tallet, ikke minst rettet inn mot sårbare ungdommer. Flere hundre unge var innom Vigrid i løpet av de cirka ti årene organisasjonen var aktiv, men de aller fleste falt raskt fra. Vigrid tok offisielt avstand fra offensiv vold, men det ble drevet kamptrening, og ikke bare for selvforsvar. I 2009 stilte Vigrid liste i Buskerud til stortingsvalget, men fikk bare 179 stemmer. Kort tid etter ble Vigrid i praksis nedlagt som organisasjon.

På 2010-tallet var Den norske (senere nordiske) motstandsbevegelsen (DNM) det eneste aktive nynazistiske og raserevolusjonære miljøet i Norge. Opprinnelsen og forbildet var Svenska motståndsrörelsen, som ble etablert på slutten av 1990-tallet. Etter at Boot Boys gikk i oppløsning, gjorde noen av lederne et mislykket forsøk på å etablere en norsk avlegger. Organisasjonen gjenoppstod i 2011 med nye aktivister i ledelsen. Noe som skilte denne organisasjonen fra tidligere nynazistiske grupper, var at de var mer selektive med hvem som ble tatt opp som fullverdige medlemmer. Dette gjorde at organisasjonen vokste svært langsomt, og fikk aldri mer enn rundt 40 aktive deltakere i Norge. Enkelte veteraner fra Vigrid fikk sentrale posisjoner. I 2016 ble de svenske, finske og norske motstandsbevegelsene slått sammen til en felles pan-nordisk organisasjon, Den nordiske motstandsbevegelsen, med tydelig ledelse fra Dalarna i Sverige, som hadde det klart største medlemstallet (senere kom det også inn en dansk og en islandsk avdeling). Organisasjonen var strengt hierarkisk og strukturert, med en sentral ledelse samt nasjonale og lokale ledere.

Ideologien var preget av klassisk nasjonalsosialisme og en strategi om å bygge opp en sterk organisasjon som på riktig tidspunkt skulle ta makten med et væpnet kupp. En hovedstrategi var å markere styrke gjennom demonstrasjoner, hvor uniformerte medlemmer marsjerte med skjold og flagg, og hvor de på det meste kunne mobilisere 300–400 deltakere i Sverige. Den største offentlige markeringen DNM har hatt i Norge var demonstrasjonen i Kristiansand i 2017. Politiet anslo at det var 60–70 deltakere, hvor de aller fleste var svensker, og bare rundt 17 var norske. Det samme mønsteret gjentok seg ved et fåtall senere demonstrasjoner i Norge. I oktober 2022 marsjerte DNM gjennom Oslos gater med nærmere 40 deltakere. Ifølge politiet var bare fem fra Norge, mens resten var svensker og noen få dansker. Disse offentlige markeringene viste mer enn noe hvor svak oppslutning DNM hadde i Norge. DNM hadde på det meste seks lokale avdelinger («reder») i Norge.

DNM har en voldelig ideologi, og tar ikke avstand fra de som bruker terror. Men ledelsen har ment at terror ikke er en tjenlig strategi i dagens situasjon, fordi det bare vil føre til at aktivister havner i fengsel, og at organisasjonen vil bli forbudt og knust (slik det skjedde med den finske avdelingen i 2020). Likevel har det, særlig i Sverige og Finland, vært en rekke alvorlige voldshandlinger og drap begått av personer knyttet til DNM. Organisasjonen har i Sverige stått bak trusler og trakassering rettet mot lokale og nasjonale politikere og andre samfunnsaktører de betrakter som «folkeforrædere». Den norske avdelingen har vært mindre involvert i vold og trusler. Til tross for at DNM har sterk forakt for demokratiet, satset organisasjonen i 2018 aktivt på å få valgt inn representanter i det svenske kommune- og riksdagsvalget, hvor også norske medlemmer bidro i valgkampen. Valget ble en fiasko for DNM, og denne strategien bidro til at organisasjonen ble splittet sommeren 2019. Flere ledende medlemmer, inkludert den norske DNM-lederen, brøt ut og dannet en konkurrerende organisasjon, Nordisk Styrke. Utbryterorganisasjonen ble ingen suksess, men splittelsen svekket DNM betydelig.

Aktivister med tydelig tilknytning til nynazistiske grupper eller ideologi har stått bak en rekke alvorlige tilfeller av vold og terror i Norge:

I tillegg til disse nynazistiske angrepene har det også vært begått en rekke andre alvorlige tilfeller av rasistisk vold og hatkriminalitet i Norge som ikke har hatt påviselig eller direkte tilknytning til nynazistiske miljøer eller aktivister.

• nyfascisme
• nazisme
• høyreekstremisme
• den moderne antisemittismen
• rasisme
• hakekors