Forskere har reist spørsmål om hvorvidt intelligens er én grunnleggende evne eller en samling av mange, relativt urelaterte evner og ferdigheter. Innenfor den psykometriske tradisjonen er dette spørsmålet undersøkt ved å studere sammenhenger (korrelasjoner) mellom delprøvene på intelligenstester.
Ved faktoranalyse kan man komme frem til de grunndimensjonene som best kan forklare mønsteret av slike korrelasjoner. Metoden ble først tatt i bruk i 1904 av den britiske psykologen Charles Edward Spearman. Han mente at det finnes én domenegenerell evne (g-faktor) som i større eller mindre grad inngår i alle oppgavene i intelligenstester, og flere domenespesifikke evner (s-faktorer). Noen forskere mener at intelligens består av mange domenespesifikke evner (s-faktorer). Den amerikanske psykologen Joy Paul Guilford (1897–1987) beskrev 180 slike faktorer.
Det har vist seg vanskelig å bli enige om ulike evner er beslektede eller uavhengige av hverandre. Det skylde blant annet at resultatene av en faktoranalyse alltid er avhengig av hvilke tester den baserer seg på. Jo flere og mer forskjellige oppgaver som korreleres, desto mer komplisert blir mønsteret av korrelasjoner.
Ifølge en innflytelsesrik teori lansert av den britisk-amerikanske psykologen Raymond B. Cattell kan man grovt dele intelligensfaktorene inn i to hovedgrupper:
- Flytende intelligens er evnen til å løse nye oppgaver ved hjelp av induktiv og deduktiv resonnering. Den omfatter grunnleggende funksjoner som hukommelse og romoppfattelse.
- Krystallisert intelligens er kulturell og personlig kunnskap som er samlet gjennom erfaring, som ordforråd og faktakunnskap. Den avspeiler læring og utdanning.
Den amerikanske psykologen Robert Sternberg har en triarkisk intelligensmodell med vekt på intelligensens rolle i individets tilpasning, læring, utførelse og bruk av ferdigheter, og mestring i et bestemt miljø. Erfaring fører til automatisering, slik at utførelsen av mange oppgaver krever mindre kognitive ressurser. Det gjør oppgaveløsningen raskere, samtidig som det frigjøres kognitive ressurser for andre oppgaver.
En annen amerikansk psykolog, Howard Gardner, avviser at det finnes en g-faktor. I hans teori er intelligens ikke en enhetlig konstruksjon eller evne, men består av flere funksjonelt uavhengige domener, men som kan virke sammen. De omfatter språklig, romlig (romoppfattelse og gjenkjenning av visuelle mønstre), logisk-matematisk, interpersonlig (evne til samarbeid og forståelse av andres intensjoner, motiver, behov og ønsker), intrapersonlig (selvforståelse), naturalistisk (gjenkjenning og kategorisering av levende organismer og objekter), kroppslig-kinestetisk (bruk av kroppen og bevegelse) og musikalsk intelligens.
Såkalt «emosjonell intelligens» er evnen til å forstå og reagere adekvat på egne og andres følelser. Det kan imidlertid diskuteres om det er hensiktsmessig å bruke betegnelsen intelligens om slike ikke-kognitive egenskaper.
Det er også gjort forsøk på å relatere mål på intelligens til hastighet, kapasitet og andre aspekter ved informasjonsbearbeiding. For eksempel kan arbeidshukommelsens effektivitet eller organisering og gjenhenting fra langtidshukommelsen ha betydning for løsningen av kognitive oppgaver.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.