IQ-test

Intelligenstester kan deles inn på flere måter. Noen kan anvendes på bare én person om gangen (individualprøver), mens andre kan administreres til flere personer på én gang (gruppeprøver). Noen intelligenstester er språklige (det vil si forutsetter muntlig eller skriftlig språk). Andre intelligenstester er ikke-språklige og inneholder utføringsoppgaver. De forutsetter ikke språklige ferdigheter, men består for eksempel av klosser som skal legges i mønstre, puslespill, bilder som ordnes slik at de danner en meningsfull historie, og lignende. Mange av testene har likevel noen grunnleggende språklige instruksjoner. De fleste større testene har både språklige oppgaver og utføringsoppgaver.

De første moderne intelligenstestene ble laget av franskmennene Binet og Simon i 1905. Det var individualprøver, først og fremst utviklet for å finne fram til barn som ville trenge ekstra hjelp eller spesialundervisning på skolen. Prøvene var laget som aldersskalaer med stigende vanskelighetsgrad. Resultatet ble uttrykt i alderskårer (mental alder), som er den alderen barn gjennomsnittlig klarte de forskjellige oppgavene. Senere ble det vanlig å uttrykke resultatet i form av en intelligenskvotient (IQ). Binet-prøvene er blitt revidert flere ganger (i dag Stanford-Binet) og har også vært i bruk i Norge. I dag foreligger det ingen norsk standardisering av denne testen.

De mest brukte intelligenstester i dag er amerikaneren David Wechslers individualprøver for småbarn (WPPSI), for barn i skolealder (WISC) og for voksne (WAIS). Nye versjoner av disse testene blir jevnlig standardisert for bruk i Norge.

Resultatet av en intelligenstest kan uttrykkes på forskjellige måter, men det mest brukte intelligensmålet er IQ, intelligenskvotient. IQ gir imidlertid et udifferensiert mål, og samme IQ kan dekke over svært forskjellige evneprofiler. Ved bruk av moderne tester, som WISC og WAIS, fremkommer både en total IQ og opplysninger om resultatene på ulike delprøver. Det gjør det mulig å analysere svake og sterke sider ved testpersonens evner.

Intelligensmålinger brukes ved en rekke institusjoner, som for eksempel pedagogisk-psykologiske rådgivningskontorer, for å finne frem til årsakene bak ulike former for lærevansker. I forbindelse med rådgivning om utdannelse og yrke kan intelligensmåling være et viktig hjelpemiddel for noen grupper. Innenfor rettspleien inngår intelligensmåling ofte i judisiell observasjon. I klinisk nevropsykologi er intelligensmåling et nyttig hjelpemiddel, sammen med testing av mer spesifikke kognitive funksjoner, som hukommelse, impulshemning og andre eksekutivfunksjoner. Testingen av evner inngår blant annet i diagnostikk ved hjerneskader, oppmerksomhetsforstyrrelse og ulike atferdsvansker hos barn og voksne.

Gruppeprøver brukes ved de militære sesjoner og ved uttak til en rekke former for kurs innenfor forsvaret. Intelligensmåling foretatt på barn i førskolealder gir en liten pekepinn om deres framtidige intelligensnivå, men intelligensnivået kan variere betydelig hos et barn, blant annet avhengig av livssituasjon og motivasjon til å gjennomføre testen. Sannsynligheten for en riktig forutsigelse av senere intelligensnivå øker med barns alder. Ved intelligensmåling er det imidlertid mulig å konstatere allerede i førskolealderen om utviklingen avviker sterkt fra det typiske utviklingsforløpet. En høy IQ er videre en god indikasjon på skole- og studiedyktighet, selv om personlighetsmessige og en rekke andre faktorer spiller en vesentlig rolle for hvordan utdanningen forløper.

• IQ
• intelligens
• mental alder
• evnemåling
• Binet-prøve