Kubisme er en retning innen europeisk kunst, særlig maleri. Den hadde størst betydning fra begynnelsen av 1900-tallet frem til den første verdenskrig.
Kubismens forutsetninger
Forutsetningene for kubismen var på den ene siden Paul Cézannes arbeid. Han søkte etter tingenes hovedform, og han hadde en ny og bevisst måte bygge opp bildene. På den andre siden var det urfolkenes skulptur med sine klare former og fasettlignende oppbygning. I 1906 ble Cézannes uttalelse offentliggjort: «Alle former i naturen kan føres tilbake til kulen, kjeglen og sylinderen.»
Kubismen var i sitt utspring antinaturalistisk og anti-illusjonistisk – den fremtrådte som en reaksjon mot impresjonismens formoppløsning og tilfeldige motivavskjæring. Den stod også i opposisjon til fauvismens viltre fargebruk og Henri Matisses subjektive, arabesklignende flate- og linjekunst.
Historikk
Kubismens historiske forløp inndeles i flere faser. Allerede i 1905–1907 hadde Pablo Picasso arbeidet med en geometrisering av formene og søkte seg frem mot en statisk billedoppbygning. Denne perioden kalles gjerne før-kubisme. I 1907 malte Picasso Les Demoiselles d'Avignon (Kvinnene fra Avignon). Motivet illustrerer fem nakne prostituerte kvinner. Kroppsdelene er oppbrutt i flater, og de er skapt med tegning uten valører. Maleriet viser kubismens umiddelbare forutsetning.
Fasettkubisme
Med utgangspunkt i Cézanne arbeidet så Picasso og Georges Braque med å bryte opp tingens form i fasetter og sette dem opp i skarpe vinkler, men hovedformen fornemmes ennå, og billedkomposisjonen var i Cézannes ånd. Denne eksperimenterende fasen varte fra rundt 1907 til 1909 og kalles gjerne fasettkubisme.
Flere kunstnere sluttet seg nå til retningen, først og fremst Albert Gleizes, Fernand Léger og Juan Gris. Billedflatens fasettering ble etter hvert mer og mer konsekvent gjennomført. Tingen ble sett fra flere sider samtidig for at man skulle kunne gi en mest mulig objektiv gjengivelse: Et glass sees ovenfra og fra siden samtidig.
Analytisk kubisme
Neste fase, som Juan Gris kalte analytisk kubisme, varte fra rundt 1909 til 1911. Den kjennetegnes av en kaleidoskopisk oppløsning der tingen er analysert og spaltet opp til det nesten ugjenkjennelige. Koloritten var ennå nøktern, preget av jordbrunt, leirgrått og svart, med enkelte aksenter av dempede lokalfarger.
Picasso og Braque var fremdeles de banebrytende kunstnere. På denne tiden tok de også opp collage-teknikken med påliming av avispapir, etiketter, trebiter og lignende for igjen å nærme seg virkeligheten. Dette stimulerte interessen for de forskjellige billedplan.
I 1912 ble gruppen Section d'Or dannet med blant andre Picasso, Braque, Gris, Fernand Léger, Albert Gleizes, André Lhote, Raymond Duchamp-Villon og Jacques Villon, og dens teoretiserende søken førte til en stilendring.
Samme år utgav Gleizes og Jean Metzinger boken Du Cubisme, og bevegelsen vant alminnelig utbredelse.
Syntetisk kubisme
Omkring 1912 utviklet kubismen seg videre slik at ikke alle tingenes synsvinkler skulle gjengis, men bare de få som måtte passe inn i billedoppbygningen. På denne måten ble billedflaten bedre organisert, men mistet noe av den dynamiske bevegelsen. Denne fasen kalles syntetisk kubisme og varte rundt 1912–1914.
Omkring 1914 ble fargeholdningen endret. Koloritten ble livligere, og mer dekorative hensyn spilte inn. Denne kubismen har vært kalt rokokko-kubisme. Under første verdenskrig ble retningen til en viss grad oppløst.
Etter krigen ble kubismen mer abstrakt, og 1920-årenes kubisme kalles gjerne for postkubisme eller plankubisme, eller også klassisk kubisme.
Kubismens innflytelse på billedkunsten
I 1930-årene fikk retningen en renessanse med en fornyelse av det innholdsmessige og med lån fra surrealismen. Picasso var igjen ledende med hovedverket Guernica fra 1937. Denne ekspressive kubismen har også vært kalt polyppkubisme på grunn av sin formale sammenheng med 1930-årenes amøbepregede surrealisme.
De viktigste retningene som kubismen direkte eller indirekte har gitt støtet til, er futurisme, purisme, konstruktivisme og orfisme.
Norge
Kubismen spilte en rolle for Per Krohg og Axel Revold i en periode. Halvkubisten André Lhote fikk i 1920-årene en rekke norske elever, samtidig som Aage Storstein ble sterkt påvirket av Picassos kubisme.
Arkitektur
En kubistisk inspirert arkitektur utviklet seg i Praha i perioden 1910–1920, for eksempel Neklanova 30 (1913) av Josef Chochol (1880–1956), et bygg i flere etasjer med brutte vinkler.
Kubistisk arkitektur inspirerte design på møbler og dagligdagse gjenstander og var en forløper for kunstretningen art deco.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Cox, Neil: Cubism, 2000
- Golding, John: Cubism : a history and an analysis, 1907-1914, 3rd ed., 1988, isbn 0-571-15002-0
- Rubin, William: Picasso and Braque : pioneering cubism, 1989, isbn 0-87070-676-4
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.